Forretningsmodellen som gjør oss til fanger

Å frigjøre seg fra skjermene kan ikke bare være et individuelt ansvar, mener Johann Hari. Hans nye bok maner til opprør mot distraksjonsøkonomien.

Da Adam var femten, droppet han ut av skolen. Han brukte nesten all tid foran en skjerm. I samtaler mistet han tråden og skiftet stadig tema. Johann hadde vært dåpsfadderen hans, og kom på at Adam pleide å like Elvis. Dermed inviterte han gutten på en rundreise i USA, med besøk i rockekongens hjem Graceland. Adam godtok betingelsen: at han måtte ha mobilen avslått på dagtid.

Da de to britene nådde porten til Graceland, fikk de hver sin iPad. Det fantes ingen levende guide lenger. Nettbrettet fortalte dem om de ulike rommene, mens skjermen viste bilder. Johann prøvde å få øyekontakt med andre turister, men mislyktes. Rundt ham gikk folk fra hele verden og stirret ned i iPaden, med propper i ørene. De eneste gangene de så opp, var når de tok fram mobilen for å ta en selfie.

Johann ble tankefull. Han sjekket selv Twitter og Instagram flere ganger daglig. Etter at han ble forfatter og Ted Talks-stjerne i 2015, fikk han mange nye følgere i sosiale medier. Han hadde alltid elsket å lese, men nå kunne han bruke tre timer på de første sidene i en roman. Han ble stadig distrahert, av tanker og av trang til å sjekke mobilen.

Dermed var Johann Hari i gang med sin nye bok, «Stolen Focus», som kom i vinter. En av mange han traff under researchen var Roy Baumeister, ekspert på viljestyrke. Han tilsto å ha fått samme problem som Johann: mens han leste en bok, kunne han bli fristet av en app på mobilen. I Danmark fortalte professor Sune Lehman om all tiden han kastet bort på meningsløse nyhetssaker på nett.

Folk som burde visst mye bedre, lot seg også distrahere.

Laben som endret verden

Hvordan kan vi unngå å bli enda mer distrahert i fremtiden? Å dra på ferie uten mobil, er som å ta på seg gassmaske for å løse problemet med luftforurensning. Johann kom på sporet av en bedre løsning da han traff Tristan Harris.

Da Tristan begynte på Stanford-universitetet i 2002, fikk han høre om et mystisk kurs ved Persuasive Technologies Lab. Pensum var psykologibøker med triks for å påvirke menneskers atferd. Tristan tok kurset, og lærte at det gjaldt å premiere ønsket atferd raskt. To av medstudentene hans skapte Instagram, ett av mange sosiale medier der brukerne kan gi hverandre «likes». Den fysiske verden gir oss sjelden like rask og konkret belønning.  

Etter studiene fikk Tristan jobbe med en app han selv var hekta på: Gmail. Han ville lage et mindre vanedannende e-postsystem, men lærte fort at arbeidsplassen Google målte suksess i tiden folks øyne var festet til Google-produkter. Jo lenger de stirret på skjermen, jo flere annonser så de. Apper skulle friste brukerne med alle slags varsler om nye hendelser. Å forstyrre folk er Googles bensin, innså Tristan.

Det var studenter ved Persuasive Technologies Lab som fikk ideen bak den nye distraksjonsøkonomien: å lagre og sortere all informasjon brukerne gir fra seg på nettet, og kartlegge deres psykologiske profil.

Profilen din er gull verdt for firmaer eller politikere som vil selge nettopp deg et produkt eller en idé. Jo mer informasjon selskaper som Google eller Facebook får om deg, jo mer penger kan de kreve fra annonsører. Virkemiddelet er å gjøre deg mest mulig engasjert i det som skjer på skjermen, alltid.

Premierer sinne

Da World Wide Web var ny, hadde nettsider en ende. For å komme videre, måtte du bevisst velge å klikke. Dermed rakk du å tenke at du heller ville gjøre noe annet. Programmereren Aza Raskin ga oss «evig skrolling», og i dag har sosiale medier en nyhetsrull som aldri slutter.

Aza fortalte Johann at han ble forferdet da han så folk sitte og skrolle i det uendelige. Han kastet selv bort mye tid han egentlig ville brukt på noe annet. For å bøte på skaden, laget han appen «Post-Social», som skulle hjelpe folk med å møtes utenfor nettet. Det viste seg umulig å få investorer, de spurte bare hvordan appen kunne kapre mest mulig av brukernes oppmerksomhet.

Johann Hari innså at smarttelefonen eller datamaskinen i seg selv ikke er problemet. Problemet er appene og nettsidenes utforming. De kunne ha hjulpet oss med å oppnå meningsfulle mål. Isteden utnytter de kunnskap om menneskelige svakheter. For eksempel er det bevist at folk ser lengre på noe negativt og sjokkerende enn på noe positivt og beroligende.

En studie viser at en Twitter-melding blir 20 prosent mer delt for hvert sinte ord. En annen studie viser at «indignert uenighet» dobler sjansen for «likes» og delinger på Facebook. En algoritme som vil klistre deg til skjermen vil altså belønne deg for sinne. Og når du er sint, tenker du mer overfladisk. Du bruker oppmerksomheten til å skanne omgivelsene for farer, ikke til å fordype deg.

Må vi bare finne oss i å bli mer distrahert i fremtiden? Før appene fantes det også industrier som svekket våre mentale evner. Bly ble blant annet tilsatt bensin og maling. Når bly samles i kroppen, kan det påvirke humør, hukommelse og konsentrasjon. Blyforgiftning kan svekke barns utvikling, fysisk og mentalt.

I 1975 hadde en gjennomsnittlig amerikaner 15 mikrogram bly per desiliter blod. I dag er tallet 0,85. Store industrier ble tvunget til endring da nye lover begrenset eller forbød bruk av bly. Kampanjer ledet av vanlige folk, som den britiske husmoren Jill Runnette, forandret lovene.

Et nytt opprør

Johann Hari ber oss gjøre tilsvarende opprør mot «overvåkningskapitalismen», det at teknologiselskaper lovlig kan spore oss på nett og selge private data til høystbydende. Sosiale medier må enten finne seg en ny forretningsmodell, som abonnement, eller de må få offentlig eierskap.

Myndigheter kan anerkjenne slike medier som et essensielt fellesgode, og samtidig påpeke at dagens modell forgifter psyken. I nesten alle land er kloakk et offentlig ansvar, blant annet for å hindre utbrudd av kolera. Vi kan ta samme grep for å forebygge «kolera for psyken».

Får dagens modell fortsette, vil vi se langt verre konsekvenser i fremtiden, advarer Tristan Harris og Aza Raskin. Et glimt av det fikk vi i 2019, da høyreekstreme Jair Bolsonaro vant Brasils presidentvalg. Tidligere ble han ansett som en klovn, altfor bøllete til å bli president. Han lovpriste tortur og voldtekt av folk han ikke likte, og sa han heller ville ha en død sønn enn en homofil sønn.

Så ble YouTube og Facebook brasilianernes hovedkilder til nyheter. Algoritmene prioriterte sinneutbrudd og sjokkerende historier, og Bolsanaro ble en stjerne. Støttespillere spredte løgner om at hans fremste konkurrent ville gjøre brasilianske gutter homofile, ved å gi alle landets barnehager penisformede tåteflasker. Dette ble en av de mest delte «nyhetssakene» under presidentvalget.

Teknologiens utnytting av våre psykologiske svakheter er ikke det eneste som får oppmerksomheten til å svikte i dagens samfunn. Johann Hari skriver også om annet som truer evnen til fokus og fordypelse, ikke minst hos barn. Disse tingene gjør det vanskeligere å motstå fristelsene på skjermen enn det ellers ville vært, og det skriver jeg mer om i neste innlegg.

Illustrasjon: André Martinsen

De som faller mellom alle stoler

Hvis rusavhengige skal hjelpes og ikke straffes, må man spørre dem hva slags hjelp de trenger.    

Snart skal det endelige forslaget til rusreform legges fram for Stortinget, under mottoet «fra straff til hjelp». Nylig kom et viktig innspill til reformen fra Skyggeutvalget. Dette er veteraner på rusfeltet, som har snakket med de mest utsatte rusavhengige. En rapport på 162 sider er ført i pennen av kriminolog Nicolay B. Johansen.

Skyggeutvalget ønsker en kartlegging av rusavhengiges helse og livsvilkår, som også omfatter folk utenfor behandling. Blant pasienter i behandling, fins en større studie fra 2010. Den viste at seksti prosent hadde lærings- eller atferdsvansker i grunnskolen. Nesten like mange hadde opplevd angst, depresjon og foreldre med alkoholproblemer. 

De som er avhengige av ulovlige rusmidler, bruker hovedsaklig stoffer som demper hyperaktivitet og traumer. Her kan ordet ‘rus’ bli misvisende, mener utvalget. Vil man hjelpe rusavhengige, må andre problemer enn rusbruken prioriteres mye høyere.

Mange er lei av å alltid bli møtt som narkomane, om de så kommer til legen for å undersøke et kne. Noen nekter å motta helsehjelp, fordi skammen blir for stor. Og når de utsettes for ran, vold eller overgrep, nøler de ofte med å tilkalle politiet. 


Politisk politi

Allerede i 2003 påla daværende justisminister Odd Einar Dørum politiet å slutte å gå etter «slitne narkomane». Antall anmeldelser for bruk og besittelse sank i en kort periode, før de var tilbake på gammelt nivå. I 2014 fikk politiet refs av Riksadvokaten, som mente de prioriterte narkotikasaker for å øke oppklaringsprosenten. Å straffe folk for små narkotikaforbrytelser, er saker som nærmest oppklarer seg selv. 

Politiets egne organisasjoner er de sterkeste motstanderne av rusreformen. Skyggeutvalget mener det går ut over folks allmenne rettigheter når politiet har en politisk slagside. I 2016 holdt forskeren Teri Krebs en appell på et ruspolitisk arrangement, der hun argumenterte for legalisering av visse ulovlige rusmidler. Narkotikapolitiet overvåket arrangementet, og mente Krebs «så ruset ut». Dermed arresterte de henne og ransaket hjemmet hennes.

Det eneste de fant, var 0,8 gram av en psykoaktiv sopp som vokser fritt i norsk natur. Mengden ville gitt en rus tilsvarende et par kopper kaffe. Selv om funnet kun kvalifiserte til bot, holdt politiet på Krebs, og pågrep også ektemannen, forsker og psykolog Pål-Ørjan Johansen.

Begge ble satt på glattcelle, og spurt ut om sitt ruspolitiske syn i et fire timer langt avhør. Utspørringen virket mer myntet på politiske dissidenter enn på vanlige borgere siktet for et bøteforhold, mener Skyggeutvalget. Flere aviser omtalte saken, og parets advokater kom til orde med kronikker.   

Når mer ressurssvake brukere møter et overivrig narkotikapoliti, hører vi lite om det i media. I Skyggeutvalgets rapport forteller flere om ydmykende ransaking og stripping i full offentlighet. De mest dramatiske historiene ligger litt tilbake i tid. Politiet synes å ha bedret seg, men deres håndtering av folk med ulovlig rusbruk har lagt grunnlag for stigmatisering av gruppen også i helsevesenet.

I en nyere manual for behandling av opioidavhengige ved et sykehus i Midt-Norge sto det: «En rusmisbruker vil alltid prøve å manipulere alle rundt seg til enhver tid.» Rusavhengige pasienter opplever å bli vurdert gruppevis. Når de forteller om smerter, blir de ofte mistrodd. Helsepersonell kan bli så redde for å gi dem «rusfølelse» at de gir for lite hjelp til smertelindring. 


Dårlig forskning

En pasient som stiller kritiske spørsmål til rusbehandlingen, får lett merkelappen «umotivert», mens institusjonen går fri, påpeker Skyggeutvalget. Når noen mislykkes i behandling, forklares det med deres personlige egenskaper, ikke med kvaliteten på behandlingen.

Evalueringer av Tyrili, Veksthuset, Solliakollektivet og Selbukollektivet er skrevet av folk tilknyttet institusjonene. Her er skillet mellom forskning og reklame visket ut. Helsemyndighetene har ikke kompensert for dette med uavhengige kunnskapskilder. Kontrollgrupper fins heller ikke, altså sammenligning av hvordan det går med rusavhengige i og utenfor behandling. 

Når rusbehandling evalueres, har man stort sett spurt om de innlagte er rusfrie kort tid etter utskriving. Da går man glipp av viktig informasjon, både om alle som avbryter behandlingen, og om langtidseffekten for de som fullfører. Skyggeutvalget kritiserer også det at rusfrihet blir eneste kriterium for suksess. Fokus må ligge på livskvalitet og funksjonsnivå, der bolig og jobb står sentralt.

Et rusfritt liv er ikke det samme som et godt liv. Mange som er blitt totalt rusfrie forteller om svært dårlig livskvalitet. Et mildt stoff som cannabis er for mange en løsning, ikke et problem i seg selv. Det kan dempe trangen til å innta mer skadelige rusmidler, og lindre ulike plager.


Feil medisiner

Mange har fått hjelp med rusproblemer gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), men ordningen er dårlig tilpasset et endret rusmønster. Der ulovlige rusmidler er involvert i dødsfall i dag, skyldes bare en tredjedel primært heroinbruk. Det vanligste er en kombinasjon av lovlig og ulovlig anskaffede legemidler, blandet med alkohol. I LAR får brukerne medikamenter som skal fjerne behovet for heroin og lignende, men mange er i tillegg avhengige av benzodiazepiner. 

LAR har også for smalt utvalg av medisiner for heroinavhengige, skriver Skyggeutvalget. De virker vel opptatt av at de valgte medisinene ikke skal gi rusfølelse, og tar for lett på bivirkninger. En kvinne som hadde store bivirkninger av LAR-medisiner, erfarte at hun fungerte mye bedre på Dolcontin. Hun brukte sju år på å overtale LAR til å la utenforstående leger gi henne medisinen. Mange LAR-pasienter får avslag når de vil bruke denne eller lignende medisiner som bedrer funksjonsnivået deres.  

Skyggeutvalget er positive til hovedtrekkene i rusreformen, slik den foreslås gjennomført av Rusreformutvalget. De er likevel bekymret for personer som ikke passer inn i behandlingsapparatet. Man må spørre dem hva slags hjelp de har nytte av, ikke ta det for gitt at all rusbehandling er et gode. 

Jenteklubber

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Klikk Libresse, TL-klubben og Penny-klubben er både trendsettere og talerør for unge jenter. Men innholdet i pakkene er ikke alltid like lett å forstå.

Den mest jentete av alle jenteklubber er Klikk Libresse. I over trevde år har Libresse prøvd å tiltrekke seg jenter mellom 11 og 16 år. Etterhvert fant de på noe lurt. De laget en helt gratis klubb.

Velkomstpakken inneholder «det nyeste Klikk Libresse magasinet, en pompadur og masse prøver på bind.» Pompadur?? Ifølge Caplex er det en dameveske av stoff, formet som en liten pose som kan snøres sammen med en rynkesnor. Navnet skyldes markisen av Pompadour, som brakte en slik veske på moten på 1700-tallet. Det er tvilsomt om Libresse-klubbens medlemmer har hørt om markisen av Pompadour, men fasjonabelt virker det i hvert fall.

Dette er ikke siste gang man støter på innviklede ord i Klikk Libresse. Bindet Libresse Invisible Ultra inneholder nemlig efficapt. Ordet står ikke i leksikon, men selv hevder Libresse at efficapt har en utrolig oppsugingsevne. Faktisk har bindets efficapt-kjerne en uslåelig evne til å spre væske utover hele den superabsorberende overflaten. At overflaten er så superabsorberende, skyldes «SAP-materiale». Som om ikke det var nok, er det bare Libresse-bind som har den nye SecureFit™-teknologien. Denne fantastiske teknologien holder bindet på plass. Det må vel bety at andre bind (eller et VANLIG bind, som det heter i Libresse-reklamen) ramler ut av trusa, sklir ned i sokkene eller lignende.

Med trusa full av teknologi er Libresse Invisible UItra kanskje verdt prisen, selv om enkelte VANLIGE bind koster en tredel så mye. Et annet bind, Libresse Goodnight, kan skremme noen og enhver når det dukker opp i velkomstpakken. Med sine 31,8 centimeter ligner det en boomerang. Men mest skremmende er Libresse truseinnlegg med pustende underside. Teknologi er vel og bra, men hvem vil ha pusting i trusa?

Ubegripelige gutter

Nær 90 prosent av alle jenter på 16 år har vært medlemmer av Klikk Libresse. Selv om medlemsbladet har både leserbrev og spørrespalte, er websiden full av diskusjoner. Alice skriver: «Snakka med ei venninne idag. Hun fortalte meg at nå tirsdag (tror jeg det var) har hun hatt mensen i 3 uker! Er dette normalt?» Betti svarer betryggende: «Venninna mi har det sånn… hu kan ha mensen i flere uker, til og med måneder i strekk!»

Noen av debattantene går litt surr i dagene. Soffi skriver: «Jeg hadde mensen på søndag, og til i dag (torsdag) har den vært sånn av og til.. En dag lite, en dag masse, og en dag ingenting og sånt.. Vi begynner på skolen onsdag som kommer nå.. tror dere at jeg kommer til å ha mensen da??»

Men de fleste innleggene handler om helt andre ting enn mensen. Gutter er det mest påtrengende temaet. Stine lurer på om «Mons» er interessert i henne, og kommer med denne analysen: «I dag spurte jeg «Mons» i klassen om en venninne av meg hadde sjangs på ham. Han svarte ikke ordentlig, bare «Eh…» og så skiftet han tema. Senere spurte den samme venninna en fyr jeg liker, om jeg hadde sjangs på ham. Da svarte han «Øøø…» Er det gode tegn?»

Nesten samme problem har Anita: «Er det MEG han er interessert i, eller er det VENNINNEN min (venninen min er en sånn veldig peeen person)? For når vi drev og pratet på hvem som kunne komme, spurte han om Gunn kom. Så etter at han hadde spurt om det, sa han «Du skjønner, Jacob (en annen gutt som skal være med) vil jo sikkert ha med hun.» Jeg bare sa «Ok, jammen det er jo koselig». Også sa han at på bussen fra skolen, var det noen som hadde spurt Jacob om det var noe på gang mellom venninnen min (Gunn) og Jacob. Da hadde Jacob sagt «ingen kommentar». Så jeg veit ikke; spurte han om Gunn kunne bli med fordi HAN likte henne, eller spurte han for Jacob sin skyld?»

Svært mange flere enn Stine lurer på om en gutt liker venninna deres eller dem selv. Beate skriver: «Jeg liker en som går i klassen min. la oss kalle han Per. Venninna mi som også går i klassen min liker også Per! Vi kaller henne Liv. Per er ekstremt grei, og han er ikke sånn nakne damer-frelst. Men problemet er at Liv og Per har vært sammen før. Og så sendte Liv melding til Per: «Jeg tror jeg begynner å få følelser for deg igjen.» Og så svarte han: «Jeg har tenkt på det samma.» De to har planlagt å sitte sammen på bussen til Polen! Jeg er skikkelig deppa nå.»

Kroppslige problemer

Noen av jentene i Klikk Libresse er oppgitt over gutters kommunikasjonsevner. Helene skriver: «Jeg forteller typen min på msn om hva jeg har gjort.. At jeg var i byen og sånn.. Og så spør han ikke om hva jeg kjøpte eller noe, han bare sier sånn «Ok :-)» Kunne han ikke liksom sagt noe mer?»

Ikke minst mannlige gymlærere skaper problemer. Lise forteller: «En lærer kom inn i dusjen mens vi var der, holdt hendene foran øynene (selvfølgelig med masse sprekker mellom fingrene) og påsto at han gjorde det for å skjekke om vi dusja.» For å forhindre innsyn, forteller Lise at jentene begynte å dusje med bikini og sokker (!).

Bente synes derimot at det motsatte kjønn er for lite påtrengende: «Jeg har slutta å tenke på det der med at jeg vil finne meg en type ikke sant, fordi når man slutter å tenke skal det visstnok dukke opp noen.. men nå har jeg slutta sånn nesten å tenke på det i 2 dager!!! Men ikke noe har skjedd enda..:/»

Nest etter gutter, er utseende det største temaet blant medlemmene i Klikk Libresse. «Hjelp! Leggene mine er fulle av røde prikker!» skriver Lena. Thea er mer opptatt av andres kropp: «Kjæresten til venninna mi har veldig rare tær… De er lissom eh.. hvordan forklarer man det? De er naturlig blå?» Janne lurer på om det finnes en deodorant for ansiktet siden hun svetter så mye der, mens Silje bare har et bitte lite problem: «Jeg trenger ikke ha pupper som er regnet for å være store en gang. Jeg vil bare ha ørelitegranne større.»

Vanskelige ekstrating

Her burde noen henvist stakkars Silje til TL-klubben. Der er nemlig boken Venner, gutter og oppblåsbare BH-er utgitt. TL-klubben startet i 1987 som Tuppen og Lillemor-klubben under Stabenfeldt forlag. Inntil 1990 ga forlaget også ut tegneseriebladene «Tuppen» og «Lillemor». Da de forsvant, ble det litt dumt å hete Tuppen og Lillemor-klubben. Redaktør Else forklarer navnebyttet på websiden: «Bokstavene TL var kule nok, og på grunn av de kjempegode bøkene, ble det naturlig å omdøpe klubben til Topp Lesning.» Jammen flaks at bokstavene var kule!

TL-klubbens 20 000 medlemmer får 11 pakker i året. I tillegg til bøker, kan pakkene inneholde et megakult armbånd, en kjempelekker parfymespray, tjue sminkebørster eller en grønn hånd til å sette øverst på blyanten. På websiden framgår det at medlemmene ofte har litt problemer med disse ekstratingene. Johanne skriver: «Hei jeg fikk en klokke i en pakke for en stund siden. Men jeg skjønner ikke helt hvordan man får slått den på, jeg har prøvd de fleste knappene.» Pia har et enda verre problem: «Pennen var litt ødelagd då eg fekk den. Det kom vatn ut av den. Og når eg skulle ta av korken, datt glittertingen av!» Til tross for vrange ekstrating, er de fleste jentene enige om at TL-klubben er verdens gøyeste og mest dritkule klubb. Spesielt bøkene er dødsgøye, men forfatterne står det ikke mye om på websiden. Muligens finnes de ikke.

Best på hest

Stabenfeldt forlag driver også Pennyklubben, for jenter som liker hester bedre enn gutter. Her utgis bokserier som Stallgjengen og Fullblodsserien, og mystiske titler som Hesten bak peisen. Medlemmene i Pennyklubben har også litt problemer med ting de får i pakkene. Emma skriver: «Hei, det er flere ganger i pakkene jeg får ting jeg ikke vet hva er.» Anne vet godt hva hun har fått, men får det ikke helt til å virke: «Hei.. Humørkjedet mitt skifter ikke farge.. kan du hjelpe??» Og Britt stoler mer på seg selv enn på kalkulatoren hun fikk tilsendt: «Takk for super pakke!! Det eneste dumme er at kalkulatoren regner feil! Den sier at 1+2 x 3 = 9, men det er jo 7!»

Mari synes det burde vært andre slags ekstrating i pakkene, for eksempel en nesevarmer til hesten. I neste pakke må hun imidlertid nøye seg med en krølltang for hår og man. Mange Penny-medlemmer forteller om vanskelige hester. Emilie skriver: «HEIA! Jeg trenger hjelp, yndlingshesten min som jeg er hestepasser for biter hele tiden, hva skal jeg gjøre???»

Pennyklubben er så gavmild at den deler ut en hel hest til et medlem hvert femte år. Da kan det være godt å ha et bind som ikke ramler av, og en kjempelekker parfymespray uten stallukt.

Test: T-banen i Oslo

Med t-banen i Oslo kan du oppleve Kvikk Lunch-trær, kolonihager og undergrunnsartikektur. Alt i vidt forskjellig hastighet, og med forbehold om strømstans.

Av Kari Bu og Anette Lunde. Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2008.

Linje 1 Frognerseteren – Helsfyr: Kvikk Lunch-linjen

Fra Majorstuen går turen gjennom en skog av Kvikk Lunch-trær. Strømmastene er dekorert med reklameskilt av eldre årgang. Banen er den eneste i sitt slag i Oslo, nyere enn de gamle og eldre enn de nye togsettene. En gong-gong varsler hver stasjon, og gir assosiasjoner til den gamle tippekampen på TV. Fasjonable hvitmalte hus dominerer. Snart forlater vi alt som minner om by. Til og med stasjonsskurene er små, rødmalte hytter, som forteller hvor mange meter vi er over havet. Etter Midtstuen kommer Sporveienes beste utsikt over Oslofjorden. Ved Holmenkollen har enkelte hus både tennisbane, trampoline og svømmebasseng i hagen. Etterpå er det torvtak med parabolantenne som gjelder. Dette er Oslos desidert bratteste og langsomste t-banelinje. Vi ser snø for første gang på lenge, og kulden siver inn i vognen. Kaldere og mer øde enn på Frognerseteren stasjon får du det ikke med t-banen i Oslo. Her er også fuglesang og skilt med piler i alle turretninger. Vi tar banen tilbake gjennom byen, der siste stasjon er under jorda på Helsfyr. Her er det lite å se, og tiden kan brukes til å lese brosjyren med rutetider og Oslo t-banedrifts adm. dir. sin entusiasme for de nye MX3000-togene. I rushtiden går linje 1 helt til Bergkrystallen.

Linje 2 Østerås – Ellingsrudåsen: Eventyrlinjen

På Østerås ligner t-baneskuret en påbegynt badstue, med smale planker i brunt tre. En bedagelig og blid konduktør slår an landsbystemningen når han trekker frisk luft. Linjen domineres av løvtrær, og vi får følelsen av å kjøre gjennom en kvisthaug. Her er det lite som minner om storbyen. Det er god plass til plener, bekker og vann, og folk bor i eneboliger. Linjen har til og med egen mølle. Det er paddeflatt før vi kommer til østkanten, der åpne landskap rommer både gressletter og industri. Eneboligene er erstattet med rekkehus og lavblokker, før høyblokkene setter inn etter Haugerud. De som liker rare undergrunnsstasjoner har mye å glede seg over på denne strekningen. Fargevalget er variert, og vi lurer stadig på om det er tilfeldig eller tilsiktet kunst. De jordfargede firkantene på Furuset har krittstreker på seg, kan det være en skjult symbolikk? Tunnelen mellom Furuset og Ellingsrudåsen føles som en evighet, men ventetiden er verdt det. Endestasjonen er en eventyraktig grotte i fjellet, uten spor av moderne sivilisasjon. Selv stasjonsskiltet holder en gammeldags stil. Linje 2 anbefales ikke for pollenallergikere, men byr ellers på variert utsikt både over og under jorda.

Linje 3 Sognsvann – Mortensrud: Middelklasselinjen

Sognsvann stasjon har lettere villmark, men gir ikke den samme øde følelsen som Frognerseteren. Linje 3 er lillebroren til linje 1, med hus, natur og stigning av mer middels art. På Kringsjå velter studentene inn på banen. Utsikten preges snart av eneboliger, hvor fersken er et populært fargevalg. Grønne støyskjermer på Tåsen matcher gresset. Ullevål Stadion bryter idyllen, og tar oss tilbake til Oslo som evig byggeplass. Senere ser vi husenes svar på parkeringsplassen, i kolonihager som prøver å gjenskape idyllen på lite areal. Ned fra Blindern får vi følelsen av å kjøre gjennom folks hager. Iblant er det faktisk mulig å se hva folk ser på TV. På den andre siden av byen er utsikten småurban og anonym. Fotografen kjeder seg såpass at han begynner å ta bilde av t-banegulvet. På Godlia blir vi stående fast. Mumling fra høyttaleren utenfor repeteres senere av sjåføren. Damen bak oss diskuterer den moralske verdien av å spise kjøtt og fisk annenhver dag. Svensken hun snakker med sier han har gravd ned hvitveis, brødskiver, druer og plast for å grave dem opp igjen neste uke. Han vil se hva som er nedbrutt av naturen. ”Det er altså strømløst i sentrum, og vi står her og avventer situasjonen…” sier sjåføren.

Linje 4/6 Ringen (Husebybakken – Bergkrystallen): Shoppinglinjen

Svimmel? Hvilken linje går hvor? Det er vi ikke sikre på, men en ting er sikkert: du kommer alltid til et kjøpesenter med denne banen. Vi går ombord på Husebybakken, en holdeplass mellom to fjellvegger. Et mystisk, mykt materiale fungerer som gulv, og som satsbrett når vi skal trå over en av Oslos største sprekker mellom perrongen og banen. Her har de langbente en klar fordel. På vei mot byen ser vi vestkanttagging, og nyter freden i den nesten tomme vognen. Dette er den klassiske bybanen, som virkelig kan kalles tunnelbane. I ringen etter sentrum ligger Oslos peneste underjordiske stasjon: Nydalen med orange søyler og rulletrappkunst som endrer lys og lyd med årstidene. På vei til Bergkrystallen blir shoppingmulighetene også synlige fra vinduet. Brynsenteret og Manglerudsenteret er nesten på en armlengdes avstand. Ellers er strekningen preget av tagging på nesten alt det kan tagges på. Et skrotete urbant miljø brytes bare opp av en flekk med hvitveis. Endestasjonen er litt penere, men å kalle det krystall er å ta hardt i. Et pluss er at de nye MX3000-vognene trafikkerer linjen.

Linje 5 Storo – Vestli: Antropologilinjen

Vi går på banen under et nettingbur på Storo. Stasjonen har en moderne infotavle med rullerende rutetider. Moderniteten går igjen på nevnte Nydalen stasjon, som har egen storskjerm. Etter turen innom det akademiske og urbane sentrum bærer det oppover Groruddalen. At det bor mange folk rundt denne linjen, ble bekreftet allerede på Nationaltheatret. Heldigvis er strekningen funnet verdig til de nye togsettene. Lettskremte studenter bør unngå Økern stasjon, der Statens lånekasse for utdanning holder til. De industriinteresserte har mye å kose seg med fra Økern til Ammerud. OBOS er også tungt representert langs linjen. Men det mest interessante er passasjerene. Genmaterialet er svært variert, både i farge, fasong og lynne. Noen diskuterer fengselspolitikk, og glemmer igjen handleposen som de akkurat rekker å hente før dørene smeller igjen. En norsk dame med blå øyne har åpenbart konvertert til islam, og tilslørt seg omhyggelig. Er du glad i mennesker, er dette førstevalget blant Oslos t-baner. Utsikten er mindre spennende, med blokk etter blokk.

Diagnose: Tetrisavhengig

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Tetris er verdens mest solgte dataspill. Avhengigheten truer med å få sin egen gren i psykiatrien.

En matematiker ved vitenskapsinstituttet i Moskva laget tidenes dataspill.

I 1985 fant russeren Alexey Pajitnov opp det enkle dataspillet Tetris. Han slet med å få ferdig prototypen; han ble nemlig alt for opptatt av å spille. Pajitnovs beste venn fikk en kopi av Tetris som han tok med til Moskvas medisinske institutt. Snart hadde alle de ansatte begynt å spille – og sluttet å jobbe. De begynte ikke å jobbe igjen før Tetris ble fjernet fra PCene.

Som spillkassett til Nintendos Game Boy solgte Tetris i 35 millioner eksemplarer. Poenget med Tetris er å plasserede de dalende brikkene, som kommer i sju ulike former, slik at radene tettes og forsvinner. Mange spillere begynte å drømme om fallende geometriske figurer om natten.

Tetris var også det første dataspillet som ble populært blant kvinner. Tetris-avhengige Hilarie Orman tror hun vet hvorfor: «Kvinner bruker mye tid på å få ting inn i kjøleskapet slik at de ikke faller ut. Tetris-brikkene er som Tupperware-bokser, melkekartonger og ostepakker som må plasseres mest mulig effektivt i forhold til hverandre.»

«Max» fra Johannesburg var en godt gift forretningsmann før han begynte å spille Tetris. Da en journalist besøkte ham i februar 2000, møtte han stuevegger med store portretter av de forskjellige Tetris-brikkene. «Det begynte i 1993 da jeg fikk en Windows-versjon av Tetris,» sier Max. «Det var fantastisk i begynnelsen. Brikkene hadde så fine farger, og det var en fornøyelse å trykke dem dit de ville.» Så begynte Max å drømme om at den lange røde brikken aldri kom. De andre brikkene hopet seg opp, og dannet et hull som bare kunne fylles av den lange.

Max ble overbevist om at dette var konas skyld. Hun måtte ha bedratt den lille firkanten øverst i spillet, som varsler hvilken brikke som kommer neste gang. «Det var fryktelig,» sier kona. Men snart fant hun ut at hun ikke var alene. Mange ekteskap var ødelagt av Tetris, og selv Windows-tilbehørene Kabal, Minesveiper og Freecell hadde ruinert livene til folk. Nå mener kona det er på tide å gi skikkelig informasjon om faresignalene; for eksempel at man begynner å drømme om brikker som ikke passer sammen.

Andre mener at Tetris har reddet dem fra nervøse sammenbrudd. «Tetris-brikkene roper aldri sjellsord eller sjangler uhørt fra side til side,» sier Lezlie M. Lowe. «Det uventede skjer ikke.» En annen kvinne ser på Tetris som en god venn: «Du går gjennom gode og onde dager med det. Det er betryggende å vite at Tetris alltid er der og venter på meg.»

Kilder: The Risk Digest, Wired.com, Omnivore.org, m.fl.

Den menneskelige Tetris, en av YouTubes mest sette videoer:

Pust ut – pust inn

Denne boka bidro jeg med en novelle i.

Anmeldelse fra Bergens Tidene
Dato: 1999-06-03
Utgave: Morgen
Side: 18

Dei unge forfattarane har noko på hjarta – og evne til å gi det litterær form.

«Hvordan er det å forsøke å bli voksen (…) når hele den kulturelle energien hvisker deg kropp, kropp, kropp, sex, sex, sex inn i øret?» Ut frå ein slik kulturanalyse har Gyldendal Tiden invitert ungdom til å skriva noveller. 1990-åra er eit førebels «høgdepunkt» i nedbrytinga av våre sjølvbilete. Media-, mote- og musikkindustrien ropar sine bodskapar ut kvar dag, om vakre kroppar, sexy kroppar – opp og ned og i mente. Allereie førskulebarn har greie på slanking. I denne kulturen skal unge menneske finna seg sjølve, og helst skal dei komma ut på hi sida av ungdommen forsona og trygge. Vi veit at det kan vera vanskeleg.

I pust UT – pust INN skriv 35 unge noveller om ungdomserfaringar. Dei skriv om vennskap og forelsking, og dei skriv i større grad om kjærleik enn om sex. Dei skriv om kropp, særleg om kroppar som ikkje svarar til dei ideala som perverterer forholdet til mat, til andre menneske og til ein sjølv. Mange av desse unge skrivarane viser gode takter til språkleg sensitivitet og utprøving av skriftstemmer. I Kristine Magnus si kjærleiksnovelle dannar raudfargen eit kjensleladd felt. Biletet av Silja, jenta «jeg» elskar, blir framstilt som ein raud flekk på auga til forteljaren: «Jeg klipper den bort og gjemmer den». Retorikken blir vidareutvikla fram til siste linje: «Hele kroppen er en rød dam». I «Skala» let Tine Aandalen hovudpersonen bearbeida ei kjærleikserfaring gjennom ei skalaøving ved pianoet. Tonenamna (c, d, e …) utgjer ein parafrase av forteljinga om forholdet mellom Cecilie og David.

Johanne Solhaug Hille si novelle består av tre ord: «Jeg elsker deg». Mellom kvart ord plasserer ho parentesar på om lag ei halv side, og i desse parentesane blir ei kjærleiksoppleving oppsummert. Kari Bu strukturerer sin tekst kring namnelister over dei mest/minst populære i klassen og fortel slik om det å finna sin plass i høve til felleskapen. Teksten har ei ironisk og kjøleg overflate, men under dirrar sterke kjensler. Denne novella er ei av dei beste i boka. Desse forfattarane har noko på hjarta, eit engasjement ein kan sakna elles i litteraturen. Stundom kan ropeteikna bli vel mange og tematikken vel tydeleg. Men viljen og evna til å gi erfaringar og refleksjonar språk og form blir ståande, og overtyder.

Ingeborg Mjør