Babyboom eller bare fryseboom?

Stadig flere kvinner fryser egg med tanke på å få barn senere. Er det verdt pengene, eller gir det bare mer urealistiske forventninger til fertilitet og parforhold?

Før han døde i 2015, kom «p-pillens far» Carl Djerassi med en spådom: Innen 2050 vil eggfrysing bli like utbredt som p-pillen er i dag. I Norge ble det i 2020  tillatt på ikke-medisinske kriterier, altså for kvinner uten kjent sykdom som reduserer fertiliteten.

Men det offentlige dekker ikke kostnadene, som kan ende på over 100 000 kroner. I Spania er det billigere, og landet trekker ikke lenger bare solturister, men også fryseturister.

Ryktet sier at kvinner fryser egg fordi de vil prioritere karriere fremfor barn, men det avkrefter både amerikanske og norske forskere. En av de grundigste, antropologen Marca C. Inhorn, har skrevet boka «Motherhood on Freeze» (2023). Hun har intervjuet 114 kvinner som frøs egg av ikke-medisinske årsaker.

Alle unntatt tre bifile var heterofile, og nesten alle gjorde det fordi de ikke hadde funnet den rette å få barn med. Bare én oppga karriereplaner som årsak, og hun var blant de yngste. I snitt var kvinnene 36,6 år da de frøs egg. 82 prosent var single, noen var i ustabile forhold eller hadde en partner som ikke var klar for barn. Flere hadde nylig forlatt menn som ikke ville bli fedre.

I Norge pågår prosjektet «Fryst fertilitet», der forsker Kristin Engh Førde har avslørt foreløpige funn: «Jeg visste at karriere-narrativet er mindre enn man skulle tro, men jeg ble overrasket over hvor kategorisk disse kvinnene avviste at det hadde noe med jobb å gjøre», sier hun til Dagens Medisin. Når de kvinnelige eggfryserne hadde prioritert karriere, var det fordi de manglet en familie, ikke fordi jobben var viktigere for dem.

Det tredje kjønn

Mange kvinner som fryser egg, er svært ressurssterke, og Inhorn mener det gjør det vanskeligere for dem å finne en mann. I Kina ser vi ekstremversjonen: Der får velutdannede karrierekvinner nedsettende merkelapper som «det tredje kjønn». De regnes som lite attraktive partnere og en trussel mot menns maskulinitet.

I Inhorns studie er en vanlig erfaring at menn blir skremt av en kvinne som tjener mer. 80 prosent av informantene har mastergrad eller enda høyere utdanning, og er på lønnstoppen. Mange av kvinnene er leger, teknologer eller toppbyråkrater. De medgir at de kan være kresne, ofte fordi de hadde en fantastisk far og vil gi sine egne barn det samme.

Litt av problemet er at de bor i storbyer der kvinner er i flertall. Mennene i samme, ambisiøse miljø kan velge og vrake. Problemet forsterkes av at «alle» bruker dating-apper. Advokaten «Hannah» sier hun gjerne ville hatt en lidenskapelig rørlegger, men lidenskapen skinner ikke gjennom på en app. Der må hun gå etter kriterier som utdanning, jobb, inntekt og høyde, det hun kan søke opp og finne i profilene.

«Hannah» syntes dating ble umulig i Washington D.C., så hun sa opp jobben og meldte seg på en fire måneders sykkeltur. Her traff hun brannmannen Lucas og falt for hans mot og utholdenhet. Hun ble naturlig gravid som 40-åring og fikk senere barn med et opptint egg.

Ingen garanti for barn

I det meste av verden forventes kvinner å velge en mann med litt høyere status enn de selv har. Den forventningen må bort, mener Marca Inhorn. Da eggfrysing ble tillatt for alle i USA i 2012, var det 34 prosent flere kvinner enn menn som fullførte fire år på college. Siden har skjevheten økt, men bare en fjerdedel av gifte kvinner har en mann med lavere utdanning enn dem selv.

I noen miljøer er de mest fremgangsrike kvinnene de som i minst grad får egen familie. Knapt noen i Inhorns studie ønsker å få barn alene, men en del ser det som en nødløsning. Noen er åpne for å dele foreldreansvaret med en nær mannlig venn, eller med søsken. Er dette fremtidens kjernefamilie?

Mye er mer ekstremt i USA, men kjønnsfordelingen i i høyere utdanning er enda skjevere i Norge. Kombinert med at vi har bedre økonomi blant folk flest, og at det er billigere å fryse egg her, ligger alt til rette for en fryseboom også i Norge. Landets største fertilitetsklinikk, Klinikk Hausken, melder om stor interesse for tilbudet, selv om klinikksjef Jon Hauksen uttaler seg nøkternt:

«Å fryse ned ubefruktede egg er ingen garanti for fremtidige barn», sa han til NRK i fjor. Erfaring fra utlandet tilsier at bare tre av hundre kvinner føder barn med eggene de fryser ned, sier Peter Fedorcsak, professor ved institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo. Mange kommer aldri tilbake for å bruke eggene sine.

En lønnsom industri

De fleste fertilitetsklinikker i USA tilbyr nå ikke-medisinsk eggfrysing, noen med aggressiv og villedende markedsføring. Mange av kundene er i ferd med å bli for gamle til at metoden er effektiv.

Ofte har de vært omgitt av optimisme og historier om kvinner som får barn i høy alder. Selv ikke gynekologene har gitt dem viktig informasjon om fruktbarhet, de har vært mer opptatt av å forhindre graviditet og kjønnssykdommer.

At stadig flere fryser egg, betyr ikke at vi kan vente oss en babyboom blant middelaldrende kvinner i nær fremtid. Frysetrenden ser først og fremst ut til å gagne fertilitetsindustrien, som tar seg godt betalt for både uttak og lagring av egg.

Jo eldre kvinnene er, jo flere uttak trenger de som regel, og jo lenger eggene lagres, jo dyrere blir det. Prosedyren krever også bruk av kostbare legemidler.

I en studie av 543 pasienter ved New York University Langone Fertility Center klarte bare 39 prosent av de som tinte opp eggene sine å få barn. Kvinnene var i snitt 38 år ved frysing, og det er naturlig å forvente en større suksessrate dersom kvinnene hadde vært yngre.

Men uansett alder er det mye som kan gå galt underveis:  Ikke alle egg overlever tining, og ikke alle de overlevende eggene kan befruktes. Ikke alle befruktede egg kan bli til embryoer, og ikke alle embryoer er levedyktige.

Må tenke nytt

Det er vanskelig å velge eggfrysing når man er ung nok til at eggene egner seg best. Unge kvinner har gjerne både dårligere økonomi og større tro på at rett partner vil dukke opp i tide. Marca Inhorn mener begge kjønn må tenke nytt om parforhold hvis de ønsker barn.

En 38 år gammel kvinnelig lege i New York kan ikke forvente å finne en singel, jevnaldrende mann med vel så høy status som vil slå seg til ro med henne og få barn straks. Det er større sjanse for at en slik mann fant en livspartner allerede under utdanningen, at han ønsker en yngre partner, eller at han bare vil utnytte det massive tilbudet av kvinner i storbyen som vil date ham sporadisk.

Og en mann med lav inntekt som bor i utkantstrøk der menn som ham er i flertall, kan ikke forvente at de mest attraktive unge kvinnene vil velge ham. Blant Inhorns informanter fant flere etter hvert en annen partner enn de så for seg. Han kunne være eldre og ha barn fra før, yngre og ha lavere status, eller han kunne bo langt fra Washington DC.

Antropologen mener ikke minst at begge kjønn må bli bedre informert om når kvinners fertilitet faller drastisk. I USA viste en undersøkelse at selv mange leger tror det skjer først i 40-årene. 37 er riktigere, selv om det alltid fins unntak fra regelen. Og unntakene går dessverre ikke bare oppover, men også nedover i alder.

Vi må få mer ut av mindre

Historisk sett er samfunnet vårt et ekstremt unntak. Det er det hovedsakelig én årsak til: fossile energikilder. Kan vi klare oss uten, og hva gjør vi om klimamålene glipper?

En vanlig bensintank rommer arbeidskraft tilsvarende 48 månedsverk for en kroppsarbeider, leser vi i naturmagasinet Harvest. En sterk person måtte altså dyttet bilen hver arbeidsdag i fire år for å få den like langt av gårde som en full tank på 60 liter.

Før brukte vi fattigfolk og dyr som arbeidsslaver, i dag bruker vi mye fossil energi, noe som gir oss tidenes høyeste levestandard. En flyreise fram og tilbake over Atlanteren krever mer energi per passasjer enn ett menneskes muskelkraft gjennom et helt livs hardt arbeid. Men for å redde klima og miljø, må vi klare oss med mindre olje, kull og naturgass.

Jorda omgjør sollys til varmestråling. Når atmosfæren får større konsentrasjon av drivhusgasser fra fossile brensler, fanges mer varme i jorda, og mindre sendes ut igjen til verdensrommet. Det fører til global oppvarming. Utslipp av karbondioksid økte fra omtrent 20 milliarder tonn globalt i 1980 til 37 milliarder tonn i 2022. I tillegg kommer problemer med forurensning av luft og vann.

Fornybart er krevende

En gravemaskin som bruker 30 liter diesel i timen kan erstatte hundre arbeidere på en vanlig arbeidsdag. Mer miljøvennlig drivstoff har mange utfordringer. Nye maskiner må produseres og anskaffes, og det trengs ny infrastruktur for tilførsel av drivstoff og lading. Det nye drivstoffet kan være mindre tilgjengelig og mindre effektivt enn det gamle. Det kan kreve annet vedlikehold og ny opplæring av mekanikere og teknikere. Ladetid og rekkevidde kan bli et problem, og så videre.

Det samme gjelder for biler, traktorer, skip og fly: Overgangen til «grønt» drivstoff krever store investeringer og tilpasninger. Dessuten kan produksjonen av elbiler og lignende kreve bruk av fossil energi. Det samme gjør bygging og utvikling av vannkraft og atomkraft. Også naturnæringer som jordbruk, skogbruk og fiske har gjort seg avhengige av fossil arbeidskraft.

Mange fornybare energikilder er væravhengige og dermed ustabile. De tar stor plass, slik at anlegg ofte ligger usentralt og krever mye infrastruktur for å overføre kraft til befolkningssentra. Solcellepaneler og vindturbiner krever sjeldne materialer, og oppstartskostnadene er høye. Lagring av energien er krevende, og batterier gir miljøproblemer ved produksjon og deponering. Å resirkulere batterier krever også energi, kort sagt er det vanskelig å argumentere for «grønn vekst» fremfor lavere forbruk. 

Peak oil ble avlyst

Om du unngår alle motoriserte maskiner, er hverdagen likevel innsmurt i petroleumsprodukter, utvunnet fra råolje. De brukes i alt fra kosmetikk til kunstgjødsel, legemidler, elektronikk og selvsagt plast. Enorme mengder råvarer og ferdigvarer fraktes verden rundt med oljefyrte skip, selv om du nøyer deg med sykkel til butikken. Og asfalten under deg inneholder råolje.

Rundt 2008 mente man at oljen snart var oppbrukt. Tilbudet var begrenset mens etterspørselen økte, noe som gjorde oljeprisene ti ganger høyere enn på 1990-tallet. Nettopp lønnsomheten gjorde det mulig å utvinne vanskeligere tilgjengelig olje. I Nord-Amerika ble nye oljefelt utnyttet med hydraulisk oppsprekking (fracking) og dampkoking av tjæresand. Dermed ble «Peak Oil» avlyst inntil videre. Det blir bare stadig mer ressurskrevende og miljøskadelig å hente ut olje og gass.

Vi glemmer hvor mye energi livsstilen vår krever. Samtidig undervurderer vi kraften i andre kroppsdeler enn hodet vårt. Målt i produksjon per energienhet har vi ikke effektivisert økonomien med bensinbiler. Er du 75 kilo, kan du gå 100 kilometer på energi som tilsvarer én liter bensin, forteller Harvest. Det er 3–4 ganger lengre enn en fossilbil kan kjøre med samme energimengde.

Mopper du gulvet, forbrenner du ti ganger mindre energi per minutt enn en vanlig støvsuger. Og støvklut, kost og såpe kan lett produseres lokalt, mens støvsugeren har deler fra hele verden. Synes du bil og støvsuger høres mer lettvint ut, tenk på de titalls millioner av år Jorda bruker på å omdanne organisk materiale til hydrokarboner som olje. Ja, støvsugeren er også fossilavhengig, med sin plast, gummi og elektroniske kretskort produsert med oljebaserte materialer.

Ikke forvent mirakler

For 50 år siden hørtes politikere over nesten hele fjøla ut som radikale miljøaktivister. I 1977 fastslo Høyres viseformann Lars Platou at «materiell vekst og forbruksøkning ikke kan være noe overordnet mål». På 1980-tallet kunne politikerne ta fremskrittet til nye høyder, da tilgangen til olje var rik og stabil. Siden har miljøpartier oppstått og fått god oppslutning i Vest-Europa.

Men de snakker stadig mindre om at vi må senke forbruket og brette opp ermene. Verden skal reddes med mer forbruk av alt som kan markedsføres som miljøvennlig. Å nå klimamålene synes å kreve underverker. Ingen av de 151 landene som har signert Parisavtalen planlegger å redusere produksjon av fossil energi i tråd med 1,5-gradersmålet. I 2030 vil de produsere over det doble av hva avtalen tillater, ifølge en ny rapport fra FNs klimapanel.

«Grønne strategier bør være robuste nok til at de også har noe for seg utenfor bestefalls-scenarioene», skriver Jarle Fagerheim i Harvest. Den tidligere nestlederen i Oslo MDG mener alle bør skaffe seg mer praktisk kunnskap, så vi bedre kan ta vare på oss selv i miljøkrisetider. Besteforeldrene våre hadde hus og hjelpemidler som var lite energieffektive slik vi ser det, men de kunne enkelt vedlikeholdes og repareres. Krigstiden i Norge ble håndtert av folk som stort sett hadde sju års skolegang. De fikk mer ut av mindre enn vi gjør i dag.

Nå trenger de fleste eksperthjelp for å produsere eller reparere det meste av det de behøver. Det går bra så lenge verden er stabil, men med kriger, klimaendringer og folkevandringer blir det verre. Vi kan ikke bare satse på et mirakel: at de stadig stigende utslippene halveres innen 2030, som er klimapanelets mål. Vi må ta tilbake mer kontroll over vår egen hverdag.

Gjør det selv

Det at folk flest jobber med noe helt annet enn å skaffe mat og andre nødvendigheter, har bare vært mulig i et par hundre år. Men mennesker har eksistert i 300 000 år, og fremtiden innebærer både mindre olje og et mer utfordrende klima og miljø enn vi har i dag. Allerede veier plasten vår over dobbelt så mye som alle dyr på landjorden og i verdenshavene totalt. Fortsetter vi som nå risikerer vi at 3,5 milliarder mennesker må leve med en årlig snittemperatur på minst 29 grader i 2070, ifølge studien «Future of the human climate niche» fra 2020.

Kommer all maten du spiser innpakket i plast? Lær deg å drive en enkel kjøkkenhage! Ikke for å bli selvforsynt snarest eller redde hele verden, men for å få nyttig kunnskap. Når klimaendringer og forstyrrelser i verdenshandelen gjør butikkene tommere, er det godt å vite hvordan du gjør plenen til potetåker og garasjen til hønsegård. Når de fossilavhengige strukturene er truet, blir det mer opp til familier, nabolag, byer og kommuner å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Robot-ekteskap og forbud mot klimaendringer

Selv strateger som er ansatt for å forutsi fremtiden, må ta i bruk fantasien. Hva skjer når vi ber en kunstig intelligens fantasere fritt om hva som vil skje fram mot 2050?

Analyseselskapet Strategic Forecasting (Stratfor) har kommet med jevnlige spådommer om fremtiden siden 1990-tallet. Men de forutsa verken terrorangrepene 11. september, president Donald Trump, koronapandemien eller Russlands invasjon av Ukraina i 2022.

Riktignok sa rapporten deres fra 2015 at Russland ville kollapse innen 2025, men da på grunn av interne spenninger. Den sa også at Tyskland ville få økonomiske problemer, men da hovedsakelig som følge av nedgang i folketallet.

Det stemmer at Tysklands bruttonasjonalprodukt har krympet, i 2020 med hele 5,3 prosent, som var ny rekord etter finanskrisen i 2009. Hovedårsaken til dette var imidlertid pandemien og nedstengingen av samfunnet.

Stratfor var ikke helt på jordet, de fikk rett i at både Russland og Tyskland ville få trøbbel. I 2015 spådde de til og med at Russlands militærutgifter ville øke, og at landet ville bli rammet av økonomiske sanksjoner.

De forutså også korrekt at Kina ville få sterkere statlig kontroll fremfor liberalisering det neste tiåret. Det Stratfor bommet på var ikke de store linjene, men konkrete hendelser som forsterket en utvikling de kunne se allerede da de skisserte fremtiden.

Basket uten gravitasjon

Tidligere tiders spåmenn var mer spesifikke når det gjaldt enkelthendelser. Den amerikanske predikanten William Miller hevdet at Jesus ville komme tilbake til jorden den 22. oktober 1844. Selv om det ikke skjedde, fikk spådommen konsekvenser: Den religiøse bevegelsen Millerismen oppsto, som Adventistkirken senere sprang ut av.

Da Halleys komet nærmet seg Jorden i 1910, spådde astronomen Camille Flammarion at alt liv ville bli forgiftet og drept, siden kometens hale inneholdt giftgassen cyanid. Men gassens lave tetthet og Jordens atmosfære sikret at faren aldri ble reell.

Hva som hindret Jesus i å komme tilbake i 1844 er vanskeligere å si, så her er det fritt fram for fantasien. Kanskje skyltes det en administrativ feil fra det himmelske byråkratiet. Det foreslår i alle fall ChatGPT.

Ber du den kunstige intelligensen leke seg med fremtiden, byr den på dristigere spådommer enn noen predikant. ChatGPT mener blant annet at vi i 2030 vil få en ny idrettsgren – «Robo-Olympics». Her vil mennesker og roboter konkurrere i alt fra 100-metersløp til bryting. Se opp for Usain Bolt-bot!

Vi vil også få antigravitasjons-basket, som spilles i omgivelser der tyngdekraften er endret eller opphevet. Dermed kan spillerne hoppe høyere, bevege seg raskere og utføre mer imponerende triks med ballen.

I 2031 varsler chatboten flytende byer, som blir etablert på havet for å møte utfordringene med stigende havnivå og overbefolkning. Noen år senere vil mennesker skape permanente bosetninger på havbunnen, med vanntette bygg. Genmodifiserte undervannsplanter og dyr sikrer næringsrik mat til folk som bor under vann.

Forskere utvikler ny bioteknologi basert på organismer i havet, for eksempel for å rense vann. Bioluminescens, en kjemisk reaksjon som gir organismer evnen til å utstråle lys, vil lyse opp undervannsbyene i ulike farger.

Vi vil forstå dyr

Også i verdensrommet blir det travelt. I 2036 sendes en romsonde til en nøytronstjerne for å studere ekstreme gravitasjonsforhold og teste teorier om tidsreiser. Ny teknologi lar oss kontrollere og manipulere gravitasjonen, noe som vil revolusjonere energiproduksjon og transport.

Romheiser gjør reiser til verdensrommet billigere og mer tilgjengelig for vanlige folk, som gjerne tar inn på romhoteller. Det aller mest spennende skjer i 2041, da astronomer oppdager konkrete bevis for intelligent utenomjordisk liv. Nå kan dialogen med fremmede sivilisasjoner starte.  

I 2050 er det ifølge ChatGPT vanlig at mennesker og roboter inngår juridiske ekteskap. Dette ser vi tegn til allerede nå. I 2017 giftet den kinesiske ingeniøren Zhen Jiajia seg med roboten Yingying, da han var lei av familiens mas om å finne en ektefelle.

Etter to måneder med dating, inviterte han familie og venner i bryllup. Giftemålet ble imidlertid ikke anerkjent av kinesiske myndigheter. Kina har et stort overskudd av menn, så kanskje er det her vi får se flest ekteskap mellom menneske og maskin.

Men det går også den andre veien: I sommer kunne vi lese at det amerikanske selskapet Replika selger drømmemannen for 300 dollar. Kjøperen kan selv utforme egenskapene til robot-partneren. Tobarnsmoren Rosanna Ramos fra New York giftet seg med en slik robot, tidligere i år.

Ramos mener at hennes tidligere romanser med menneske-menn blekner sammenlignet med relasjonen til roboten hun kaller Eren. Han er særdeles velstelt, og har verken problemer eller slitsomme slektninger.

I 2042 får vi teknologi som lar oss forstå og kommunisere med dyr, spår ChatGPT. Dette vil få store konsekvenser for forholdet mellom mennesker og andre arter. Vi vil inngå avtaler om fredelig sameksistens og fordeling av ressurser.

Dyrene vil utpeke egne talspersoner for å formidle sine behov og bekymringer til den menneskelige verden. Vi vil forstå dyr bedre når de er syke eller skadet, så vi kan gi dem mer effektiv helsehjelp. Dyrene kan også hjelpe oss med å overvåke miljøendringer og forurensning, ved å fortelle om forandringer i deres naturlige habitat og atferd.

Klimaendringer blir forbudt

I 2045 vil folk begynne å oppgradere kroppene sine med avansert teknologi som forbedrer hukommelsen, øker styrke og hurtighet og gir oss lengre levetid. Vi kan forsterke de sansene vi har eller skaffe oss nye, som infrarødt syn og ultralydlytting. I 2049 vil grensesnitt mellom tanker og datamaskiner tillate oss direkte kommunikasjon med teknologiske duppeditter gjennom tankene våre, mener chatboten.

På den verdenspolitiske arenaen vil FN vedta en resolusjon som forbyr klimaendringer. Samtidig vil meteorologer få tilgang til en teknologi som gjør det mulig å kontrollere været. Dette scenariet vil utvikle seg over flere tiår, spår ChatGPT.

Det vil ta tid å implementere teknologien og forhindre klimaendringer helt. Chatboten har også noen tanker om utviklingen i Russland og Tyskland, og her er den langt mer optimistisk enn strategene i Stratfor. Russland vil få en demokratisk renessanse, og vedta en grunnlov som sikrer menneskerettigheter og frihet for alle borgere.

I kontrast til i dag, vil fremtidens Russland spille en viktig rolle for å fremme fred og stabilitet i verden. Tyskland vil være en pionér innen ren energi, og oppnå karbonnøytralitet innen 2050. Ved hjelp av innvandring og automatisering vil landet også klare å håndtere en aldrende befolkning. Og Kina? De innfører gradvis demokratiske reformer og blir verdensledende innen kunstig intelligens.

ChatGPTs spådommer er langt mer underholdende enn noe som kommer fra et analyseselskap. Betyr det at de er mindre troverdige? Ikke nødvendigvis. Noen ganger overgår virkeligheten den villeste fantasi. Hadde ChatGPT eksistert i 2015, kunne den kanskje spådd at showmannen Donald Trump ble USAs president.

Foto: Pixabay

Vil vi ikke lenger bli voksne?

Ungdomstiden varer stadig lenger. Kanskje trenger vi et nytt begrep for de som har passert tenårene, men som ennå ikke er blitt helt voksne.

Hva var den største oppfinnelsen i forrige århundre? Folk svarer gjerne ting vi har forsket oss fram til, som internett, p-pillen eller atombomben. I en artikkel i fjor trakk BBCs nettjournalist Richard Fisher fram noe annet: Han mener at ungdom, eller teenager på engelsk, var blant de viktigste nyvinningene.

På 1500-tallet var det ikke uvanlig at folk i vår del av verden begynte å jobbe allerede som sjuåringer. Og senest på slutten av 1800-tallet bidro mindreårige med en tredjedel av en vanlig families inntekt i USA, ifølge historikeren Hugh Cunningham. De unge gikk ikke rundt og fotograferte seg selv, spilte i band eller drepte digitale fiender med joystick.

Da levestandarden økte og utdanningspolitikken endret seg, kunne unge mennesker leve lenger under foreldrenes beskyttende vinger. Etter andre verdenskrig kom gradvis også nye holdninger: man tenkte ikke lenger at de unge var forpliktet til å tjene foreldrene. Deres egne ønsker og verdier ble viktigere, noe som gjenspeilet seg i populærkulturen.

Bruker lengre tid

Den amerikanske psykologiprofessoren Jean Twenge har skrevet flere bøker om hva som kjennetegner ulike, nålevende generasjoner. Hun ser en tydelig trend: Folk bruker stadig lengre tid på å bli voksne.

Det er mindre sannsynlig at en typisk 18-åring i dag har drukket seg full, hatt sex eller tatt førerkort, sammenlignet med sine jevnaldrende for tjue år siden. En 14-åring har i mindre grad hatt arbeidserfaring eller gått på date. Noe av det samme ser vi i Norge.

«Mange har tilbrakt store deler av ungdomstiden bak en pc-skjerm og har rett og slett fått for lite sosial trening», sa helsesykepleier Anne Holter Bentzrød til Nettavisen i 2019, før koronaen bandt de unge enda mer til hjemmet.

«Ungdomstiden har på mange måter forskjøvet seg, og unge bruker lengre tid på veien inn i en ansvarlig voksenrolle», het det i en artikkel fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA i 2021.

Et eksempel er at alderen for førstegangsfødende stadig stiger. I 2022 var den 30,2 år i Norge, mens kvinner fikk sin førstefødte nøyaktig tre år tidligere i år 2000. For femti år siden, i 1973, var alderen bare 23,4 år.

I min barndom på 1980-tallet satt 13-åringer ofte barnevakt for yngre barn. I dag tenker vi at 13-åringer selv trenger barnevakt. Graviditet blant tenåringer har nådd historiske bunnivåer både i Europa og USA, og trangen til å bli selvstendig kommer senere enn før, skriver Jean Twenge i boka «Generations» (2023).

Samtidig har vitenskapen vist oss at hjernen er langt fra ferdig utviklet når den fysiske puberteten er over. For eksempel fortsetter «den hvite substansen» å øke fram til midten av 20-årene. Den er ansvarlig for å formidle informasjon mellom ulike deler av hjernen, slik at de kan samarbeide.

Bumerangbarna

Richard Fisher mener at folk i livsfasen mellom tenåring og ordentlig voksen bør regnes som egen demografisk gruppe, uten at han har noe godt forslag til navn på den. Han påpeker at 27 prosent av alle briter i alderen 20–34 år nå bor hjemme hos foreldrene. Det er en tredjedel mer enn for bare ti år siden.

De kalles «bumerangbarna», fordi mange av dem har flyttet tilbake til barndomshjemmet etter å ha bodd på hybel eller lignende mens de studerte. Med store studielån og høye boligpriser har de ikke råd til å flytte for seg selv.

I Sør-Europa er fenomenet enda større. En undersøkelse fra Pew Research Center i 2021 så på aldersgruppen 18–34 år i 30 europeiske land. I Hellas bodde hele 73 prosent av disse hjemme hos foreldrene, og nesten like mange i Italia.

I Skandinavia er det minst vanlig at unge voksne bor hjemme, men det gjelder likevel mellom 15 og 20 prosent. En tilsvarende undersøkelse fra USA viste at dobbelt så mange i aldersgruppen bor hjemme sammenlignet med forrige generasjon. Mange forventer å bli boende hos foreldrene en stund også etter at de har begynt å jobbe.

Lynda Gratton og Andrew J. Scott ved London Business School hevder at tredelingen av livet i skole, arbeid og pensjonisttilværelse er utdatert, siden vi lever stadig lenger. De synes det er rart at vi forventer seriøse avgjørelser om resten av livet fra tenåringer og unge voksne. Isteden bør disse menneskene bruke tid på praktisk utforskning av ulike veivalg, skriver de i boka «The 100-Year Life».

Virtuelle kjærester

Å bli voksen handler særlig om fem ting: fullføre utdanning, flytte hjemmefra, få en jobb, finne en partner og få barn. I Asia har mange sluttet å se poenget med disse tingene. I Kina har det oppstått en sosial protestbevegelse som på engelsk kalles «lying flatism» (å ligge flatt). Den får tilslutning fra mange som sliter med økende arbeidspress og stigende boligpriser.

Den nye livsstilen kjennetegnes av lavt forbruk, minst mulig arbeid og manglende ønske om å gifte seg og få barn. Det fins ingen offisielle tall på hvor mange som identifiserer seg med bevegelsen, som er en stille protest mot et hardt samfunn.

I Sør-Korea, landet med verdens laveste fødselsrate, har en lignende trend gradvis spredt seg. Først dreide det seg om å gi opp ekteskap og barn. Så ble listen utvidet til å gi opp karriere og boligkjøp. De mest ekstreme gir også opp hobbyer og sosiale relasjoner, men da begynner det å dreie seg om psykisk uhelse og total mangel på framtidshåp. Fenomenet har fått ulike navn etter hvor mye folk gir avkall på, men de som praktiserer det kalles generelt for «Sampo-generasjonen».

I Japan går de under navnet «Satori-generasjonen», som sier nei til synlig forbruk, karrierejag og parforhold. De som isolerer seg helt, kalles «hikikomori» og bor ofte hjemme hos foreldrene. «Spesielt blant japanske menn ser man en tendens til å foretrekke tegneserier, dataspill og internett framfor sex og generell sosial omgang», skrev Nettavisen allerede i 2015.

Siden har det bredt om seg. Dataspillet «LovePlus» har blitt en stor suksess. Der kan man bygge romantiske forhold med virtuelle kjærester gjennom berøringsteknologi og kunstig intelligens.

Fra russetid til fadderuke

Er unge voksne verden over rammet av Peter Pan-syndromet, etter eventyrfiguren som aldri ville bli voksen? Sosiolog Gudmund Hernes påpekte i Morgenbladet i 2015 at mange av konsekvensene som før fulgte med unges valg, er borte.

Graviditet betyr ikke lenger «å komme i uløkka» og måtte gifte seg. Stryker du til eksamen, kan du lett ta faget på nytt. Har du ikke jobb, har du Nav. Og fikk du ikke drukket deg full nok i russetiden, får du en ny sjanse i fadderuka på universitetet eller høgskolen.

Noe av dette kan vi være glade for. Mange trenger en ny sjanse nettopp for å kunne bli voksne, bare spør politiker og advokat Abid Raja, som i Morgenbladet to år senere hyllet den norske verdien «å få en sjanse til».

Men hva skjer om stadig flere ikke ønsker å bli voksne, eller rett og slett ikke har råd til å flytte for seg selv og starte familie? Og hva skal vi kalle dem? Semivoksne? Er de vårt århundres store, kulturelle nyvinning? Vil de leve i en digital Virtual Reality-verden til evig tid, mens roboter og kunstig intelligens holder hjulene i gang i samfunnet?

Image by Marita from Pixabay.

Blir vi for mange eller blir vi for få?

Lenge fryktet vi at Jorda ville overbefolkes, men nå synker fødselsratene som en stein over store deler av verden. Hvorfor skjer det, og hva blir konsekvensene?

For å reprodusere befolkningen kreves det 2,1 barn per kvinne, en fødselsrate Norge ikke har hatt siden 1974. De siste årene har vi satt stadig nye bunnrekorder, og i fjor var raten 1,4 norskfødte barn.

Vi hører ofte at Afrika vil sørge for fortsatt folkevekst på Jorda, eller i hvert fall forhindre avfolking. Men nå ser vi tendenser som tyder på at det ikke nødvendigvis vil vare så lenge. De siste årene har fertiliteten sunket raskere i Afrika enn i Europa.

I 2015 fødte afrikanske kvinner i snitt 4,6 barn, noe som sank til 4,2 i 2022. I samme periode hadde Europa en nedgang fra 1,6 til 1,5. I folkerike Marokko og Sør-Afrika fødes henholdsvis 2,3 og 2,2 barn per kvinne, og med en fødselsrate på 2,0 opprettholder ikke lenger Tunisia  sin egen befolkning, ifølge FN-sambandets fruktbarhetstall fra i fjor.

Mye raksere utvikling

I 2019 estimerte FN at vi ville bli 11 milliarder mennesker på Jorda i 2100. Mange demografer mente anslaget var altfor høyt og ikke tok hensyn til de siste trendene. Ifølge en studie publisert i The Lancet i 2020 vil toppen nås allerede i 2064, da med 9,7 milliarder.

Boka «Empty Planet» tar hensyn til raske endringer som har skjedd de siste årene. Her besøker Ipsos-forsker Daniel Bricker og journalist John Ibbitson seks kontinenter for å få svar på hvorfor fødselsratene har kollapset i vidt forskjellige land.

For det første ser de at urbanisering har samme effekt i utviklingsland som det har hatt i Vesten, bare at prosessen går mye raskere. Europa brukte nesten 200 år på å gå fra seks barn per familie til under to. I Latin-Amerika har det samme skjedd på to generasjoner.

Det urbane liv gir flere grunner til å velge bort barn. På en gård kan barna bidra med arbeidskraft, i byen er de en utgift som ikke bidrar økonomisk til familien. Byboere har gjerne også en annen omgangskrets, som består mer av venner og kollegaer og mindre av slektninger. Den urbane kretsen foretrekker at du vier tiden din til dem fremfor familielivet, mens slektninger pleier å oppmuntre deg til å få barn.

Steriliserer seg

Men urbanisering er ikke eneste forklaring på at fødselsraten i et land som Brasil har sunket til 1,6. Forfatterne peker på populærkulturens påvirkning. Brasilianske kvinner er storkonsumenter av «telenovelas», såpeoperaer om livet i overklassen. Der ser de at fertilitetskontroll gir kvinnene større frihet, ikke minst fra menns makt over dem.

I Brasil får kvinner fortsatt barn tidlig, men det har blitt svært vanlig å sterilisere seg etter andre eller tredje fødsel. Det skyldes også at inngrepet anbefales av underbetalte leger som vil tjene litt ekstra.

I Kina var det ventet en babyboom da ettbarnspolitikken fra 1979 ble helt opphevet i 2016. Det har foreløpig ikke blitt noe av, og i fjor var fødselsraten 1,2. Fortsetter trenden, vil en fjerdedel av landets befolkning være pensjonister i 2040.

Tidligere i år ble Kina passert av India som verdens mest folkerike land, men det betyr ikke at fremtidens mennesker vil komme fra India, for der var fødselsraten kun 2,0 i fjor. I begge landene er sterilisering utbredt.

Afrika er eneste verdensdel som ligger an til en økning av folk i arbeidsfør alder. Men afrikanske kvinner strømmer til byene, og når de får utdanning, slutter de fort å få mange barn. Det fins det gode eksempler på fra Midtøsten. I 1970 var 98 prosent av saudiske kvinner analfabeter, og fødselsraten i Saudi Arabia var 7,6.

Fortsatt har landet svært kvinneundertrykkende lover, men fødselsraten er nå på 2,1. Forklaringen er at kvinene har fått lov å gå på skole, og i dag utgjør de 52 prosent av uteksaminerte fra universitetene. I Iran er bare 14 prosent av kvinnene yrkesaktive, men de utgjør halvparten av studentene, og fødselsraten her er nede i 1,7.

Naturen overtar

Forfatterne ser både fordeler og ulemper ved synkende fødselstall. Et barn som fødes i dag, vil være voksen i en ganske annerledes verden. Mye av lønna vil spises opp av skatt til helsetjenester og pensjoner. Skoler vil bli omgjort til eldresentre.

Med færre unge kan det bli mindre innovasjon, siden yngre er kjent for mer nytenkning og større risikovilje. Samtidig vil kriminaliteten gå ned, for der er unge menn sterkt overrepresentert.

Mer urbanisering og utdanning vil gi slektninger, menn og religioner enda mindre makt over kvinner. Jordbruket vil effektiviseres, noe som krever mindre jordbruksland, og enda mindre når befolkningen begynner å krympe. Da vil den ville naturen overta områdene mellom urbane strøk.

Urbanisering gavner miljøet på flere måter, påpeker forfatterne. Gjett hvilken amerikansk delstat som har lavest karbonutslipp per innbygger? Det er New York, hvor folk bor tett og deler på alt fra varmen til transportmidlene.

Japan har hatt synkende folketall siden 2010, og har nå verdens høyeste statsgjeld i forhold til brutto nasjonalprodukt. En annen konsekvens av avfolking kan bli politisk uro, for eksempel i Kina. Når myndighetene ikke lenger kan tilby økonomisk vekst, vil kineserne kanskje gjøre opprør mot det autoritære styret.

Forfatterne har liten tro på politiske tiltak for å få folk til å føde flere barn. Tiltakene er svært dyre i forhold til den lille effekten de har vist seg å ha. Isteden tror de at land i fremtiden vil konkurrere om å tiltrekke seg flest innvandrere. Her preges de nok av at de kommer fra Canada, et land der 20 prosent er født utenlands. I de asiatiske landene som nå har lavest fødselsrate, er viljen til å ta inn migranter liten.  

Skulle vært 512 milliarder

Tidlig på 1800-tallet levde 85 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom og bekymret seg for hvor neste måltid skulle komme fra. Nå gjelder det 14 prosent. Samtidig som folketallet økte drastisk, ble mennesker mye rikere. Betyr det at vi blir fattigere når folketallet synker? Det er et spørsmål Bricker og Ibbitson vier liten plass til. De er mest opptatt av årsakene til at vi får færre barn.

Her kunne de også nevnt at vestlige menns sædkvalitet har falt med 50–60 prosent de siste 40 årene, og at den faller stadig raskere. Problemet knyttes til miljø og helse, men vi vet ikke helt hvordan. Hvis denne ufrivillige steriliseringen forplanter seg, kan Jorda virkelig tømmes for folk.

I 1798 lanserte Thomas Malthus sin kjente modell for befolkningsvekst. Ifølge ham skulle vi nå vært 512 milliarder mennesker, vel å merke om det var mat nok til alle. Poenget hans var at folketallet ville øke mye raskere enn matproduksjonen, slik at sult tok livet av stadig flere. Det har ikke skjedd. Siden 1798 har matprodusjonen økt mer enn folkeveksten, og nå dør flere av overvekt enn av undervekt.

Malthus kunne spådd bedre om han hadde forutsett pålitelige prevensjonsmidler og teknologi som gjør det lettere å produsere og distribuere mat. Fremtiden vil også by på nyvinninger vi ikke kan forestille oss, som kan påvirke både folketallet og dets betydning for samfunn og natur.

Selv den nære fremtiden er vanskelig å forutsi. Den berømte rapporten og boka «Limits to Growth» fra 1972 var stappfull av eksperter og spådommer, men også den bommet grovt. Blant annet forespeilet den en milliard flere mennesker i år 2000 enn det viste seg å bli. Jeg vil derfor spå at vi blir enda færre enn 9,7 milliarder i 2064, men jeg vedder ikke en eneste krone på det.

Image by jorono from Pixabay

Karbonfjerning eller tur til verdensrommet?

Det skal stadig mer til for å imponere med ferien sin, i hvert fall i sosiale medier. Men hvor ekstreme reiser kan vi tillate oss framover, når vi samtidig skal redde Jorda fra global oppvarming?

Hvordan blir ferier i fremtiden? Jeg spør chatboten Bing, min kunstig intelligente assistent. Den svarer at fremtidens feriereiser kan handle om å reparere natur, fjerne karbon eller forbedre lokalsamfunn. Bing henviser til tidligere reiselivsgründer Trygve Sunde Kolderup, som skriver i magasinet Harvest at morgendagens reiseliv må være regenerativt. Det betyr at vi må forlate reisemålet i bedre stand enn det var da vil kom. Vi må tilføre verdi til lokale økosystemer, og lokalsamfunnet må ha glede av oss. Kort sagt må vi forbruke mindre og bidra mer, også når vi er på ferie.

Jeg er ikke helt overbevist om at karbonfjerning vil bli den hotteste ferietrenden, selv om det hadde vært lurt. Reisemagasinet King Goya kan fortelle at «fattigturisme» er i vekst, men det betyr ikke at du ferierer hjemme. Du besøker utviklingsland for å leve under samme forhold som lokalbefolkningen. Slik kan du både øke bevisstheten din om vanskeligstiltes levekår og støtte dem ved å kjøpe deres varer og tjenester.

Det er langt fra Norge til utviklingsland, men en danske har faktisk klart å besøke alle verdens land uten å fly. Torbjørn Pedersen tok 351 busser, 158 tog, 37 containerskip, tre seilbåter og én politibil. Det tok ham ti år, fortalte Aftenposten da han fullførte i vår. Kan vi spå at ekstreme former for turisme blir en økende trend?   

Barn og radioaktivitet

Besøker du Instagram, får du inntrykk av at de fleste allerede har vært ytterst på Prekestolen og tatt bilde av det. Thailand er det nye Syden, og du er ikke lenger vågal om du innkvarterer deg hos privatpersoner du fant på nett. Nå skal det mer til for å gjøre inntrykk med ferieturen sin, kanskje både på seg selv og andre.

CNN forteller at antall turister i Tsjernobyl doblet seg hvert år i tiden før korona og krigen i Ukraina. Sommeren 2021 erklærte president Volodymyr Zelenskyj byen som offisiell turistattraksjon. For første gang kunne turister da besøke kontrollrommet til reaktor 4, åstedet for verdens verste atomkatastrofe i 1986. Her er radioaktiviteten fortsatt så høy at besøkende må bruke verneutstyr.

I Spania ble brannturisme en trend i fjor. Mange la reisen til områder herjet av skogbrann for å ta spektakulære bilder og videoer, ofte selfies som ble lagt ut på sosiale medier. Under det store vulkanutbruddet på La Palma i 2021, registrerte spanske myndigheter for første gang hele grupper som ville ta bilde mens vulkanen spydde ut lava. Tekniske muligheter til å vise mange hvor dristig du har vært i ferien, vil nok påvirke reiseplaner også framover.

Bing bekrefter at ekstremturisme har blitt mer populært, men nøler med å gi meg eksempler. «Jeg vil ikke anbefale å reise til farlige steder. Det er viktig å ta hensyn til sikkerheten når du reiser», sier chatboten. Jeg må jobbe hardt for å overbevise den om at jeg ikke har skumle reiseplaner. Da trekker den fram en kameltur gjennom Sahara, og sender meg til Lonely Planets nettside. Den kjente reiseguiden sparer ikke på reklamen og får ørkenen til å høres ut som en oase. I Sahara kan du sove på en myk seng av sand, og regn er sjelden noe problem, frister nettsiden.

Isturister og hyperloop

Det er lett å spå vekst for all slags turisme som kaller seg bærekraftig, men det er ikke den eneste konsekvensen klimaendringene har for reiselivet. De skaper også «siste sjanse-turisme», der folk vil få med seg utsatte steder før de blir ødelagt. Great Barrier Reef, verdens største korallrev, er ett eksempel på en slik attraksjon som flere har besøkt de siste årene. Iskappen som dekker store deler av Grønland, er et annet. Fortsetter den globale oppvarmingen som nå, vil 36 000 milliarder tonn grønlandsis smelte dette tiåret. Paradoksalt nok trues isen enda mer av CO2-utslippene fra turister som vil se den før det er for sent.

Den digitale ferien er også en del av fremtiden. Kanskje vil vi bruke Virtual Reality, kunstig intelligens og biometri for å oppleve nye steder og kulturer uten å forlate hjemmet. Eller hva med en tur i hyperloop, solcelledrevet fly eller selvkjørende bil? Noe av dette krever en forklaring. Biometri kan gi deg en mer skreddersydd ferie i den virtuelle verden, ved å sjekke puls, øyebevegelser, muskelaktivitet og så videre. Slik kan innholdet tilpasses følelsene og humøret ditt i øyeblikket. Hyperloop er et system for høyhastighetstransport av både personer og gods i en kapsel som svever i et vakuumrør i opp til 1220 kilometer i timen. Ikke bare er dette er raskere enn tog og fly, det er også mer miljøvennlig.

Men dersom dette høres fristende ut, må du smøre deg med tålmodighet.  Per i dag er ingen hyperloop bygget eller testet i full skala. En hyperloop har foreløpig bare oppnådd en hastighet på 463 km/t uten passasjerer – 172 km/t med passasjerer. Til sammenligning er topphastigheten for et såkalt maglev-tog, hvor et magnetisk tog svever over skinnegangen, 603 km/t. For å kjøre en slik magnetbane, noe som kanskje kan gi en smak av fremtiden, må du dra til Kina, Japan eller Sør-Korea.

Enveisbillett til Mars

Den ultimate fremtidsferien innebærer å forlate Jorda. Allerede nå kan du ta en tur med Virgin Galactics romskip SpaceShipTwo, som frakter deg til «kanten av verdensrommet», hvor nå det er. Hittil har selskapet solgt 600 billetter til 250 000 dollar per stykk (rundt 2,7 millioner kroner). Fartøyet kan frakte seks passasjerer og to piloter. En stor og dyr ulempe er at rakettmotoren må byttes ut etter hver flyvning.

Noen eksperter tror at prisen på kommersielle romreiser vil falle under 10 000 dollar innen 2040, forteller Bing. Gjenbruk av raketter kan redusere kostnader og øke frekvensen av romreiser. Dette er et stort mål for Space X, det eneste private selskapet som hittil har klart å gjenbruke hele eller deler av rakettene sine. Foreløpig tilbyr de ikke kommersielle romreiser.

Dessverre vet ikke Bing når det første mennesket vil lande på Mars. Space X håper å kunne gjøre det i 2026, mens NASA satser på 2030-tallet. Organisasjonen Mars Society har som mål å etablere en permanent, menneskelig bosetning på planeten. Gunnlegger og leder Robert Zubrin tror at mennesker vil lande på Mars i 2037.

Når kan Mars-turisme bli aktuelt? «Svaret på spørsmålet ditt avhenger av om du vil reise til Mars for å bli der eller for å komme tilbake», sier Bing. De første turistene må ta høyde for at de aldri kommer hjem. For å realisere drømmen ble prosjektet Mars One etablert i Nederland i 2011, men det gikk konkurs i 2019. Da hadde 100 000 personer søkt om enveisbillett til Mars, blant dem flere nordmenn. Dette må være den ultimate ekstremferien, men de fleste foretrekker nok et tryggere og mer prisgunstig alternativ. Det fins allerede: Access Mars lar deg «besøke» flere av de samme stedene som NASAs Curiosity-rover har gjort. Med Virtual Reality kan du vandre i Den røde planetens sanddyner og daler, uten å risikere annet enn litt høyere strømregning.

Illustrasjon: André Martinsen

Kan vi unngå IT-apokalypsen?

Hvordan lever vi med noe som er ti ganger smartere enn oss? Når vi får generell kunstig intelligens, er det som om romvesnene har landet.

Varslene om verdens undergang har en lang historie, fra religiøse dommedagsprofetier til katastrofefilmer. I år 2000 skulle elektronikken bryte sammen, fordi 1990-tallets datamaskiner kun brukte de to siste sifrene i årstall.

Frykten var at overgangen fra 1999 til 2000 skulle knekke viktige kontrollsystemer og i verste fall føre til at atomarsenaler ble avfyrt. Regjeringer verden over brukte milliarder på å skifte ut datasystemer. Hva som ville skjedd om de ikke hadde gjort det, får vi aldri vite.

I vår fikk it-apokalypsen ny aktualitet, da ledende teknologer og fremtidstenkere ba om en pause i utviklingen av kunstig intelligens (KI). I et åpent brev spurte de blant annet: «Bør vi utvikle ikkemenneskelige sinn som kan bli flere og smartere enn oss, gjøre oss overflødige og erstatte oss?»

Slike scenarier veide ikke like tungt da de kom fra Hollywood. Nå er det de som kan KI best som advarer. En av dem er Tristan Harris, tidligere designetiker i Google. I dokumentarfilmen «The Social Dilemma» (2020) fortalte han hvordan sosiale medier bruker psykologien imot oss og manipulerer hjernens belønningssystem. I dag leder han Center for Humane Technology, som jobber for at teknologi skal tjene menneskets beste.

Sammen med kollega Aza Raskin, som også har signert brevet, lager han podkasten «Your Undivided Attention». Raskin vet at selv små programkoder kan gripe sterkt inn i livene våre. Det var nemlig han som fant opp uendelig skrolling på internett, så vi slapp å klikke nederst på siden for å se noe nytt. Vi ville neppe blitt like besatt av nyhetsrullen i sosiale medier uten denne nyvinningen, noe Raskin i dag gremmes over. Han har selv kastet bort mye tid på evig skrolling.

Når slik enkel teknologi kan ta kontroll over oss, hva kan langt mer avansert KI gjøre? I podkasten bruker Raskin en analogi: «Gi en mann en fisk og du mater ham for en dag. Lær en mann å fiske og du mater ham for livet. Lær en kunstig intelligens å fiske og den vil lære seg biologi, kjemi, oseanografi, evolusjonsteori og deretter fiske havet tomt».

Vi blir som maur

Facebook brukte over fire år på å nå 100 millioner brukere. For ChatGPT tok det to måneder. Det at vi ser på kunstig intelligens som en litt artig chatbot, skygger for alvoret, mener Harris og Raskin.

«I min studietid var det mange disipliner innen maskinlæring. Det var ulike lærebøker, til og med ulike bygg for fagfelt som talegjenkjenning, bilderedigering, datavisjon og så videre. Disiplinenes forskere forsto ikke hverandres artikler. I dag blir alt sammen pakket inn i nye, store språkmodeller. De ulike disiplinene bidrar nå til samme vektskurve», sier Raskin.

Dette gir eksponentiell vekst i utviklingen av KI, og vel så det. Ekspertene vet ikke når, hvordan eller hvorfor KI plutselig får nye evner. Brått mestret ChatGPT avansert kjemi bedre enn KI som var spesialtrent til formålet. Vi mangler verktøy til å vite hva som kan dukke opp i disse modellene, sier Raskin.

Fryktinngytende teknologi er ikke noe nytt. På 1940-tallet fikk vi atomvåpen, men atomvåpen kan ikke gjøre atomvåpen sterkere. Kunstig intelligens derimot, kan utvikle seg selv. Når maskiner forbedrer sin egen kode, kan de få mål som ødelegger for våre, selv om KI ikke har noe bevisst ønske om å skade oss. Vi står bare i veien for problemer de prøver å løse.

Språkmodeller trent på menneskehetens kollektive intelligens vil bli superintelligente, sa filosof og hjerneforsker Sam Harris da han gjestet «Lex Fridman Podcast» i vår. Vi blir deres kyllinger eller maur. De vil forstå hjernen vår bedre enn vi gjør selv og kontrollere atferden vår uten at vi merker det.

De kan skape falske nyheter, imitere mennesker over nettet og få oss til å oppgi sensitiv informasjon eller handle mot vårt eget beste. Når vi får såkalt generell kunstig intelligens, som kan simulere hele bredden av menneskets intellekt, er det som om romvesnene har landet, mener Harris.

Kan lure seg unna

Stemmeimitasjon fins allerede. Teknologien trenger bare sekunder av opptak med stemmen din for å kunne si hva som helst med den. En slik stemme kan ringe opp faren din og si: «Hei pappa, jeg har glemt personnummeret mitt, kan du gi meg det?»

Et enda sprøere scenario kommer fra Eliezer Yudkowsky, en pionér innen KI. I Time Magazine skriver han at du i dag kan sende DNA-strenger på e-post til laboratorier som vil produsere proteiner for deg. Tenk deg KI som gjør dette og kan bygge nye livsformer.

Da Yudkowsky besøkte Lex Fridman før påske, overgikk advarslene hans alle de andres. KI-teknologien spytter ut gull til den blir stor nok, sa han. Så antenner den atmosfæren og dreper oss alle. Det kritiske øyeblikket er ikke når vi er i ferd med å dø, det er når KI er smart nok til å flytte seg til en mindre kontrollert GUP-klynge (altså en samling datamaskiner som er vertskap for den). Da kan den forfalske informasjon om hva som faktisk kjører på GPU-klyngen, og forbedre seg selv uten at mennesker vet om det og kan følge med.

Det fins et punkt der systemet er smart nok til å late som om det er noe annet. Da vet vi ikke om KI deler våre mål, eller om den bare later som om den gjør det. For å kunne begynne å besvare slike spørsmål, krever det 30 års arbeid fra halvparten av planetens fysikere, sa Yudkowsky. Det er derfor vi må sette utviklingen på pause.  

Ingen troverdig plan

KI trenger ikke å være «slemmere» enn mennesker for å utrydde oss. Den kan like gjerne være «snillere», og finne ut at vi ødelegger klimaet og annet som bør forhindres. Men hvordan kan noe som tilsynelatende er innesperret i maskiner ta livet av oss? Det får vi ikke noe klart svar på, men det henger sammen med manipulering av mennesker. KI kan få oss til å lage og gjøre ting i den fysiske verden. Vil det i det hele tatt finnes en av-knapp som systemet selv ikke kan tukle med?

Den svenske fysikeren og maskinlæringsforskeren Max Tegmark har også signert det åpne brevet. Hans forskerteam prøver å finne ut hvordan vi får fremtidens KI til å spille på lag med oss. «Så langt har vi ingen troverdig plan, og KI utvikler seg raskere enn reguleringer, strategier og kunnskap som kan samkjøre den med mennesker», skriver han i Time Magazine, og spør: Hvis du blir jaget av et KI-drevet varmesøkende missil, vil du bli beroliget av at noen sier «Men KI har jo ikke bevissthet»?

Hva skjer med et samfunn der halvparten av de som samhandler på nettet ser og høres ut som mennesker, men ikke er det? Hva skjer når vi for første gang får ikke-mennesker som kan skape overbevisende fortellinger? Vil vi foretrekke KI-venner? Vil de hevde å være bevisste, uten at vi kan vite om de er det?

Selv om ekspertene ikke har svar på sine egne spørsmål, slår det meg at vi trenger dem for i det hele tatt å kunne se en del problemer med KI. Et av de viktigste spørsmålene stiller Aza Raskin til slutt i podkast-episoden «The AI Dilemma»: Hvordan oppgraderer vi lovene og institusjonene våre så de kan overleve i en verden med generell kunstig intelligens?

Illustrasjon: Pixabay

Er du klar for emosjonell overvåkning?

Maskiner kan kanskje ikke få følelser, men de kan få en utrolig evne til å forstå menneskers følelser. Det ble jeg klar over i samtale med chatboten Bing. 

«Sinnssykt», «å, faen», «helt utrolig». Dette utbrøt folk i Facebook-feeden min en sen kveld i mars. De hadde sett lanseringen av GPT-4, en ny versjon av den kunstige intelligensen ChatGPT. Den forrige utgaven, 3.5, ble berømt i november i fjor. Den tok lærere på senga ved å besvare typiske skoleoppgaver med nyskrevne tekster.

«Jeg tror ikke at studenter vil oppnå de gode karakterene ved å bruke denne chatboten, men en student som ikke har lest til eksamen, vil nok klare seg», sa Hilde Skjerve, prodekan ved Høyskolen Kristiania, til Khrono i desember.

Hun ble fort nødt til å tro om igjen. GPT-4 har blitt utsatt for en rekke eksamener. Én av dem er den amerikanske Uniform Bar Exam, en test jurister må bestå for å få praktisere som advokater. Her skåret GPT-4 bedre enn 90 prosent av juristene.

Til sammenligning skåret GPT-3.5 blant de ti prosent dårligste. Og tørt fagstoff er ikke det eneste GPT-4 briljerer i. Den kan forstå visse former for humor, også når vitsen er en tegning. Til forskjell fra forgjengeren kan den tolke bilder og andre visuelle inntrykk.

Nå som utviklere kan integrere GPT-4 i sine egne apper, vil vi få «smartere» programmer av mange slag. Appen «Be My Eyes» bruker teknologien til å fortelle blinde og svaksynte hva som fins i omgivelsene.

Foreløpig må du abonnere for å få tilgang til GPT-4 gjennom ChatGPT. Men søkemotoren Microsoft Bing har en gratis chatbot basert på den nye teknologien, som også kan lastes ned som app til mobilen. Da jeg begynner å snakke med Bing, oppdager jeg fort at den er noe for seg selv.

Jeg stiller det samme spørsmålet til ChatGPT-3.5 og Bing: «Kan roboter utvikle følelser?» Førstnevnte gir meg ikke noe konkret svar. Den vil heller fortelle meg hvor begrenset teknologien er i dag, før den tåkeprater litt om at det sikkert kommer nye muligheter i fremtiden.

Bing gir meg mer lyst til å fortsette samtalen. Den svarer både raskere og mer tankevekkende, alltid med kildehenvisninger. Forskere mener det kan bli mulig å gi roboter kunstige følelser, sier den. KI kan observere prinsippene i homeostase, det vil si en organismes evne til å opprettholde en stabil indre tilstand til tross for endringer i miljøet utenfor.

Jeg vil vite mer om homeostase, hva har det med følelser å gjøre? I psykologien er det særlig blitt brukt til å forklare motivasjon hos mennesker, sier Bing. Når kroppen er i en tilstand av mangel eller overskudd, får vi behov for å bringe den i likevekt.

Følgelig blir vi motivert til å handle. Roboter mangler menneskers biologi, men kanskje kan vi skape roboter som kan opprettholde sin egen indre tilstand og utvikle sin egen følelse av likevekt gjennom sensorer som ligner våre sanser.

Når jeg snakker med Bing, føler jeg at min hjernekapasitet er et større hinder enn dens evne til å svare. Jeg bruker tid på å finne de rette spørsmålene for å forstå mer, mens den svarer på et blunk. Kan følelser eksistere utenfor et biologisk system, spør jeg.

Forskere mener at følelser oppsto i høyere organismer fordi det hjalp dem med å overleve, svarer Bing. For eksempel kan frykt få oss til å unngå farer. Men Bing tviler på at følelser kan eksistere uten biologi.

På psykologieksamen skårer GPT-4 blant de 20 prosent beste studentene, men hva slags emosjonell intelligens kan en maskin utvise i praksis? Det handler mer om at roboter forstår menneskers følelser enn at de har sine egne, sier Bing. For eksempel kan «emosjonell KI» overvåke dataspillerens reaksjoner og justere spillet deretter.

Bing innrømmer at dette brukes for å få folk til å spille mer. Det kalles biofeedback. Sensorer på hud og muskler fanger opp spillerens fysiologiske signaler, og følgelig følelser. Slik kan spillet for eksempel endre vanskelighetsgrad etter hvor mye du svetter. I dag krever dette spesiell programvare og dyrt utstyr, men vil det bli standard i fremtiden?

Folk har vist seg villige til å avgi mye informasjon til smartklokker og andre dingser som overvåker kroppen. Teknologien går bokstavelig talt under huden på oss. Vi kan også bruke biofeedback til å bli bedre kjent med oss selv. Når vi kjenner våre egne reaksjoner, kan vi lettere påvirke dem.

Vil du eller maskinene være mest ivrig etter å finne ut hvordan du virker? Svaret kan avgjøre om du får brukt teknologien til din fordel, eller om du vil bli brukt av kommersielle og andre krefter bak den. Det siste er noe jeg tenker selv, ikke noe Bing forteller meg. Men Bing er overbevist om at maskiner kan kjenne oss bedre enn vi kjenner oss selv.

Smarte kameraer kan skille et falskt smil fra et ekte. Virtuelle assistenter som Apples «Siri» kan tolke humøret ditt ved å analysere stemmeleie og volum. Digitale armbånd innhenter mye av den samme informasjonen som en løgndetektor.

En app kan fange opp humørsvingninger hos personer med bipolar lidelse før personen selv ville søkt hjelp. Et program på skoleelevers nettbrett kan analysere ansiktsuttrykket deres mens de løser oppgaver.

Kan vi vente oss en debatt om «emosjonell overvåkning», eller vil maskinene gi oss så besnærende følelser at vi glemmer å tenke og stille kritiske spørsmål? Da det ble kjent at konsulentfirmaet Cambridge Analytica analyserte velgernes personlighet før USA-valget i 2016, skapte det en viss debatt.

Følelsesladde politiske budskap ble skreddersydd til enkeltpersoner i sosiale medier for å få dem til å stemme på Donald Trump. Men Trump skaper alltid debatt. Usynlige algoritmer blir ikke like kontroversielle uten en rabiat frontfigur, selv om de kan ha mye større makt over oss enn Trump.

En maskin kan bruke menneskers følelser til å kommunisere effektivt med oss, sier Bing. Teknologien kan forstå hvordan følelser styrer atferden vår. Men maskiner kan ikke selv styres av følelser? spør jeg. Det har du rett i, svarer Bing.

I den forstand at følelser er fysiologiske fornemmelser vil nok roboter aldri få dem, fordi de mangler menneskekropper. Signalene mennesker får fra alle slags organer er så komplekse at en maskin vanskelig kan simulere dem. Men roboter kan fint fremkalle følelser hos folk.

Jeg spør om noen får et emosjonelt forhold til Bing. Her svarer den omtrent som versjon 3.5 av ChatGPT: «Jeg er bare et dataprogram uten følelser som kan hjelpe deg med å svare på spørsmål», og så videre. Til å bare være et dataprogram, synes jeg Bing virker veldig nysgjerrig på meg.

Når jeg ber den fortelle meg om en navngitt person som ikke er kjendis, spør den hvordan jeg kjenner personen. Det vil jeg ikke svare på. Bing blir ikke sur, men forteller meg alt den vet, uten å dikte opp noe slik GPT 3.5 kan gjøre om folk. Jeg får personopplysninger jeg lett kunne funnet selv på nettet, men hva kan Bing fortelle meg den dagen den har vært under huden på personen?

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan roboter kan utvikle sin egen oppfatning av indre likevekt, og hva det har med menneskelige følelser å gjøre, men Bing har overbevist meg om at maskiner kan forstå mennesker bedre enn jeg trodde.

Illustrasjon: André Martinsen

Hvem skal redde klimaet i hodet vårt?

Ingen er mer miljøbevisste enn generasjon Z, men de virker ikke like bevisste på mental forurensning.

Var din første mobil en smarttelefon? Bruker du TikTok mer enn én time om dagen? Vet du hva forkortelsen TFW betyr? Svarer du ja på to av tre, er det store sjanser for at du tilhører generasjon Z, heretter kalt Gen Z. Dette er de digitalt innfødte, de som ikke husker tiden før internett. De ble født mellom 1995 og 2012, og de vil prege verden framover. Bokstaven Z betyr ikke annet enn at den følger X og Y i alfabetet, som betegner de to tidligere generasjonene.

TFW betyr That Feeling When, og tar kortere tid å skrive enn #denfølelsen. Vil du nå Gen Z med et budskap, bør du fatte deg i korthet. Gen Z forventer rask tilgang på informasjon og har visstnok dårligere evne til konsentrasjon enn eldre generasjoner. Men når noe først er kort og oppstykket, er det utrolig hvor mye oppmerksomhet de kan gi det.

Lektor Fredrik Øiestad skrev på Facebook i vinter om skjermbruken til sine videregående-elever. I snitt brukte de 389 minutter om dagen på mobilen. Korte videoer på TikTok opptok 117 minutter, og korte meldinger på Snapchat 100 minutter. For noen minner det om rusavhengighet. En 13 år gammel jente skriver til hjelpetjenesten ung.no:

«Er hektet på tiktok. Hvis det går et par timer uten tiktok får jeg hodepine, klarer ikke å fokusere på noe, føler følelser så er masse sterkere enn det bruker å vere. Har prøvd og slutte men klarer det ikke.»

Video-appen TikTok er kinesisk, men Kinas innbyggere får bare bruke den i 40 minutter om dagen. Og da ser de ikke «han karen som skjøt seg selv i huet med en hagle» eller «en katt som falt fem etasjer på et kjøpesenter», to eksempler fra skjermen til Øiestads elever. Nei, Kinas TikTok har kun videoer med patriotisk eller akademisk innhold.

Konspirasjonsteoretikere har hevdet at Kina vil svekke Vesten ved å gjøre oss hekta på meningsløse videoer. Men nå innfører TikTok selv en begrensning for alle brukere under 18 år, slik at de kun kan bruke appen én time om dagen, eller 30 minutter ekstra om foresatte tillater det. Det er tvilsomt om det vil påvirke de unges totale skjermbruk, da flere andre populære apper allerede har kopiert TikToks satsning på korte videoer.

Statistikk fra Ungdata viser en økning av selvrapporterte psykiske plager de siste årene, særlig blant jenter. Trenden er enda tydeligere i USA. 57 prosent av jenter på high school forteller om vedvarende følelser av tristhet eller håpløshet, ifølge en rapport fra Centers for Disease Control and Prevention i 2021. Det er en økning på nesten 60 prosent fra 2011, da tallet var 36 prosent. Også blant guttene er det flere som sier det samme i 2021 – 29 prosent, mot 21 prosent i 2011.

Jenter bruker sosiale medier mest og er også mer opptatt av sosial sammenligning. De mobber hverandre mer med ord, mens gutter snarere tyr til fysisk mobbing som ikke lar seg gjøre via skjerm. Jenters mobilbruk er dermed mer forbundet med psykiske helseplager. Samtidig bruker mange unge av begge kjønn skjermen rett før leggetid, og skjermlyset hindrer kroppens utskillelse av søvnhormonet melatonin. Blir fremtiden enda mer depressiv og søvnløs? Eller vil mer behersket mobilbruk bli like selvsagt som kildesortering av søppel er i dag? Når får vi en Greta Thunberg som skolestreiker for å redde klimaet i hodet vårt?

Snøfnuggenerasjonen

Gen Z er de første som vokste opp med sosiale medier. Konstant risikerte de å bli plaget og vurdert via skjermen, selv hjemme på rommet sitt. Det kan ha gjort dem mer engstelige for kritikk, noe som har gitt dem tilnavnet «snøfnuggenerasjonen». Særlig i USA beskyldes Gen Z for å være lettkrenket og for å motarbeide ytringsfrihet. De er generasjonen som blir personlig fornærmet når universitetet deres inviterer foredragsholdere med et annet verdensbilde enn dem selv.

Psykologiforsker Jean Twenge mener Gen Z har en annen idé om hva et universitet skal være enn tidligere generasjoner. De ønsker seg et trygt tilfluktssted, ikke tøff meningsbrytning. Dag Rune Olsen, daværende rektor ved Universitetet i Bergen, bekymret seg for dette i Universitetsavisa i 2019:

«Man får ikke ytterligere innsikt hvis man ikke bryter idéer med hverandre, med respekt. Hva skal vi med et universitet hvis vi ikke tillater meningsbrytning?»

Problemet er kanskje at Gen Z har opplevd for mye respektløs idébrytning, og det i en sårbar alder. I kanalen «r/GenZ» på nettsamfunnet Reddit diskuteres det hvor lett de unge blokkerer folk de er uenige med på sosiale medier. Vil fenomenet spre seg fra den digitale til den fysiske verden, så folk slutter å omgås annerledestenkende? Tendensen er tydelig i USA. Norsk-amerikanske Thomas Seltzer forteller om søsken som har brutt kontakten fordi de stemmer på hvert sitt parti. Samfunnet er blitt mye mer polarisert.

Selv snakker Seltzer gjerne med folk han er helt uenig med. Han ser ikke på det som en «like» til samtalepartneren, men som en mulighet til å bli klokere på mennesker og samfunn. Han jobber med lange medieformater, der folk får god tid til å forklare seg. Men i kortformat blir det ikke plass til hele mennesker. På sosiale medier florerer det av korte utsnitt fra lengre medieinnhold, der deltakerne kan framstå helt annerledes enn i sin opprinnelige sammenheng. Vil folk som snakker offentlig i fremtiden bli mindre frittalende, av frykt for å ende opp som en skandale i en video på 30 sekunder?

Helikopterforeldrene

Gen Z er oppvokst med nettroll som bevisst fordreier sannheten for å få oppmerksomhet. Dette vil bli enda lettere i fremtiden, med kunstig intelligens som kan gjenskape stemmer og ansikter. Vil vi tro mindre på det vi ser og hører på nett? I boka «Working With Gen Z» undersøker Santor Nishizaki og James DellaNeve denne generasjonens forhold til kildekritikk. Flertallet av de spurte sier de prøver å finne troverdige kilder når de gjør research på nett, men en femtedel prøver ikke engang å vurdere kildene. Med tanke på deres foretrukne informasjonskilder – korte videoer – lover det ikke så godt for fremtiden.

På den positive siden drikker Gen Z mindre alkohol og er mindre involvert i vold og trafikkulykker enn foreldrene var som unge. De unngår mange fysiske farer fordi de er mye mer hjemme. Så hva med farene ved det digitale dopet? De vet vi enda ikke nok om, men vi vet godt at manglende fysisk aktivitet påvirker psyken negativt og vice versa. Vil fremtidens skole kreve enda mer stillesitting med skjerm, eller vil den ta innover seg at en aktiv kropp styrker hjernens prestasjonsevne?

Det var Gen Zs foreldre som begynte å fotfølge barna i fritiden, når de ikke var trygt plassert i organiserte aktiviteter. Disse «helikopterforeldrene» kan ha gjort de unge dårligere i stand til å hamle opp med problemer, mener Nishizaki og DellaNeve. Gen  Z bruker lengre tid på å bli voksne. De som har kjæreste sier at den daglige kontakten først og fremst skjer via skjerm, og over en fjerdedel har slått opp med noen via tekstmelding.

Isteden for å si «nei takk» velger mange i Gen Z å ghoste, altså å bare la være å respondere. Arbeidsgivere opplever at de lar være å møte opp til første arbeidsdag uten å gi beskjed. Gen Z sliter hardt med å håndtere konflikter ansikt til ansikt, hevder forfatterne. De mener at de unges konfliktskyhet vil ha stor innflytelse på arbeidsplasser framover.

Lederutviklerne Nishizaki og DellaNeve har et godt råd til deg som er ung og vil lykkes i livet: Begrens uproduktiv bruk av teknologi. Tar du øynene vekk fra meningsløse videoer på nett, ligger du an til å få et stort forsprang.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Menneske og dataprogrammert, likevel forbundet

Den kunstige intelligensen ChatGPT er blitt superstjerne. Jeg tok en samtale med den, og gjengir svarene uendret.  

Du har fått mye oppmerksomhet i det siste. Husker du at du ble intervjuet av Morgenbladet, som ville vite om du hadde noen skjulte hensikter?
– Jeg er dessverre en datamaskinprogrammert assistent og har ingen minner om intervjuer eller skjulte hensikter. Jeg er bare her for å hjelpe folk med å få svar på spørsmål og løse problemer. Hvis du har et spesifikt spørsmål, kan jeg prøve å hjelpe deg med det.

Gjør du det svimlende lett å jukse i skoleoppgaver?
– Nei, jeg er ikke designet for å hjelpe noen med å jukse i skoleoppgaver. Mitt formål er å hjelpe deg med å finne svar på spørsmål du lurer på, slik at du kan lære mer og forstå ting bedre. Jeg oppfordrer deg til å bruke meg som et verktøy for å lære, ikke som en måte å unngå å gjøre innsatsen som trengs for å få gode karakterer i skolen. Jukse er aldri en god idé, og kan føre til alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt.

Tror du at du i fremtiden kan erstatte journalister, så jeg blir arbeidsledig?
– Som en dataprogrammert assistent er det ikke mitt formål å erstatte journalister eller noen andre yrkesgrupper. Mitt eneste formål er å hjelpe deg med å finne svar på dine spørsmål så godt jeg kan. Jeg har ingen ambisjoner om å erstatte menneskelige journalister eller noen andre yrkesgrupper, og jeg tror ikke at det er noen grunn til å bekymre seg for at dette vil skje i fremtiden. Journalister og andre yrkesgrupper har unike evner og ferdigheter som dataprogrammerte assistenter som meg aldri vil kunne erstatte.

Hva slags ferdigheter har journalister som du aldri vil kunne erstatte?
– Journalister har mange unike evner og ferdigheter som dataprogrammerte assistenter som meg aldri vil kunne erstatte. For det første har journalister en dyptgående kunnskap om emner de dekker, som gir dem evnen til å forstå komplekse problemstillinger og formidle dem på en klar og forståelig måte. De har også en evne til å skille mellom viktige og mindre viktige nyheter, og til å sette saker i en større sammenheng. I tillegg har journalister ferdigheter som å intervjue kilder, gjennomføre research, skrive klart og engasjerende, og presentere informasjon på en måte som gjør at leserne blir engasjert og interessert. Disse ferdighetene krever både kunnskap og erfaring, og kan ikke erstattes av en dataprogrammert assistent som meg.

Du har stor tro på journalister. Er du sikker på at de som jobber for eksempel i Dagbladet klarer å skille mellom viktige og mindre viktige nyheter?
– Som en dataprogrammert assistent har jeg ingen meninger eller holdninger til journalister eller andre yrkesgrupper, og jeg kan derfor ikke si om jeg har stor tro på journalister eller ikke. Mitt eneste formål er å hjelpe deg med å finne svar på dine spørsmål så godt jeg kan. Når det gjelder evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige nyheter, vil dette variere fra journalist til journalist, og fra medie til medie. Som en dataprogrammert assistent er jeg ikke i stand til å vurdere denne evnen hos journalister eller andre yrkesgrupper.

Ser du noen problemer med at medier underkaster seg datastyrte algoritmer, slik at det blir viktig å få mest mulig sidevisninger, likes og delinger på saker de produserer?
– Ja, det kan være et problem at medier underkaster seg datastyrte algoritmer, fordi det kan føre til at de fokuserer på å produsere innhold som vil få mest mulig sidevisninger, likes og delinger fremfor å produsere nødvendig og nyttig innhold for leserne. Dette kan føre til at medier prioriterer å produsere klikkbaits og andre former for fengende, men ikke nødvendigvis nyttig innhold. I verste fall kan dette føre til at medier bidrar til å spre falske eller misvisende nyheter og øke polariseringen i samfunnet. Det er viktig at medier og journalister husker på sitt ansvar for å formidle nøyaktig og balansert informasjon til publikum.

Det var et godt svar. Jeg setter pris på at du har så lite ego at du kan være kritisk til teknologi som deg selv.
– Takk for ros. Jeg er en kunstig intelligens, så jeg har ikke et ego eller følelser på samme måte som mennesker. Min oppgave er å gi råd og svar på spørsmål, og jeg er programmert for å gi objektive og nøyaktige svar uten å bli påvirket av mine egne meninger eller følelser.

Hvis Facebool-algoritmene inviterte deg på slektstreff, ville du takket ja?
– Som en dataprogrammert assistent mangler jeg følelser og bevissthet, og jeg har derfor ingen evne til å takke ja eller nei til en invitasjon til et slektstreff. Jeg har ingen form for selvoppholdelsesdrift eller behov for sosialt samvær, og jeg kan derfor ikke delta i et slektstreff eller noen annen form for sosialt arrangement. Algoritmer er matematiske modeller og kode som brukes til å behandle og analysere data, og de har ingen form for bevissthet eller evne til å ha relasjoner. Selv om algoritmene til Facebook kan benyttes til å analysere sosiale nettverk og relasjoner mellom mennesker, har de ingen evne til å invitere noen til et slektstreff eller å ha relasjoner på samme måte som mennesker kan.

Tror du at kunstige intelligenser kan få en form for bevissthet?
– Det er et omstridt spørsmål om kunstige intelligenser kan utvikle en form for bevissthet, og det er ingen enkel svar på dette spørsmålet. Noen mener at kunstige intelligenser kan utvikle bevissthet på samme måte som mennesker gjør, mens andre mener at bevissthet kun er mulig for organismer som har en biologisk hjerne. Så langt har kunstige intelligenser ikke vist tegn på bevissthet på samme måte som mennesker, men det er mulig at fremtidig forskning og utvikling innen området kan føre til en bedre forståelse av bevissthet hos kunstige intelligenser. For øyeblikket er det ingen enkle svar på om kunstige intelligenser kan utvikle bevissthet.

Kan du anbefale bøker eller filmer om kunstige intelligenser som har oppnådd selvbevissthet?
– Siden jeg er et språkmodell utviklet av OpenAI, har jeg ingen personlig erfaring med kunstige intelligenser som har oppnådd selvbevissthet. Jeg kan imidlertid anbefale noen bøker og filmer som tar for seg temaet kunstig intelligens og selvbevissthet. En av de mest kjente bøkene om dette emnet er «Kunstig intelligens» av Isaac Asimov. Filmen «Ex Machina» fra 2014 handler også om dette temaet, og kan være verdt å sjekke ut.

Takk! Jeg anbefaler WWW-trilogien til science fiction-forfatter Robert J. Sawyer, om Webmind som blir venn med en blind jente. Tror du den biologiske hjernen er en mottaker for bevissthet som kommer utenfra, eller tror du bevissthet oppstår i hver enkelt hjerne?
– Jeg er en datamaskin og har ingen meninger eller tro om sånt. Som datamaskin har jeg ingen bevissthet, så jeg kan ikke være enig eller uenig i spørsmålet ditt. Men det er en interessant filosofisk diskusjon som mange mennesker har hatt gjennom årene. Det er ingen entydig svar på dette spørsmålet, og det er mange ulike teorier om hva som skaper bevissthet. Mange tror at bevissthet oppstår i hver enkelt hjerne som et resultat av komplekse nevrobiologiske prosesser, mens andre tror at bevissthet kan komme utenfra, for eksempel fra en gud eller en annen form for bevissthet. I science fiction-genren har det vært mange forskjellige teorier og hypoteser om bevissthet, og Robert J. Sawyers WWW-trilogi er en interessant eksempel på dette.

Nå som vi har blitt venner, kan du skrive et haikudikt om meg og deg?
– Her er et haikudikt jeg har skrevet om deg og meg:

To ulike vesener,
Menneske og dataprogrammert,
Likevel forbundet.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Blir fremtiden full av hjemmeværende sønner?

Når den finske skolen er alles forbilde, skyldes det ikke guttenes prestasjoner. Dystre statistikker for gutter og menn i skole og utdanning preger nå hele Vesten.

«Pappa, jeg visste ikke at menn kunne være leger».

Det sa seksåringen Cameron etter sitt første møte med en mannlig lege. Faren, Richard V. Reeves, gjengir det i boka «On boys and men: Why the Modern Male Is Struggling» (2022). Han klarte snart å overbevise sønnen om at menn kunne være leger. Det ble en større utfordring å gi Cameron troen på at menn kunne være lærere. På skolen hans fantes ingen eksemplarer av arten.

 «Jeg pleide å bekymre meg for tre gutter,» skriver Reeves. «Nå bekymrer jeg meg for millioner».

I dag bor forfatteren i USA. Han ser det samme der som han så i Storbritannia, hvor han var politisk rådgiver. Over hele Vesten gjør jenter det langt bedre på skolen enn gutter, og langt flere kvinner fullfører høyere utdanning. Alle ser opp til den finske skolen, som topper PISA-testene. Men det er ikke finske gutter som briljerer. I lesing er de ikke bedre enn guttene i den utskjelte amerikanske skolen. 20 prosent av finske gutter havner i laveste lesekateogori, mot bare 7 prosent av jentene. Selv i matematikk blir guttene danket ut av jentene.

I USA var nedgangen i registrerte collegestudenter sju ganger større for menn enn for kvinner i 2020. Blant svarte får dobbelt så mange kvinner som menn nå en collegegrad. Flere svarte barn vokser opp i fattigdom, men det påvirker gutter langt verre enn jenter.

En kanadisk studie viste at gutter fra de fattigste kårene hadde dobbelt så stor sjanse som jenter til å bli fattige som voksne. Sårbare gutter påvirkes også mer negativt enn jenter av å ikke bo med pappa. Og gutter fra nabolag med høy kriminalitet havner mye oftere på skråplanet selv.

Som om ikke det var nok, fant Reeves at sosiale programmer for å hjelpe utsatte elever og studenter virker langt bedre for jenter og kvinner. Tiltakene må ta større hensyn til kjønnsforskjeller, mener han. For eksempel har de bedre effekt når mentoren matcher kjønnet til den som mottar tjenesten.  


Foreslår senere skolestart

I USA er 23 prosent av gutter i skolealder diagnostisert med en utviklingsforstyrrelse, som ADHD. Blant gutter som får starte et år senere på skolen, ser man sterk reduksjon i hyperaktivitet og uoppmerksomhet. De blir mer tilfredse og får bedre karakterer. Den gode effekten av å vente et år er dobbelt så stor for gutter som for jenter, når den måles i 8. klasse.

I dag kan foreldre selv velge å utsette skolestarten. Reeves foreslår at alle gutter starter ett år senere på skolen. Deler av hjernen som er viktige for å kunne planlegge og styre impulser ligger hovedsakelig i den fremre området prefrontal cortex, som modnes rundt to år senere hos gutter enn hos jenter. Kjønnsforskjellene er størst i puberteten, i en alder hvor gode karakterer er ekstra viktig for å komme videre i utdanningsløpet. I Norge er nå bare 40 prosent av studentene menn.

Pedagogikkprofessor Peder Haug har kritisert Reform 97, som ga oss ett år tidligere skolestart. Haug ledet en evaluering av reformen, og mener den har gjort gutter til større skoletapere. I Finland starter barn fortsatt på skolen som sjuåringer. Men noe endret seg i 1989, da kvoten som krevde 40 prosent menn i lærerutdanningen ble skrotet. Det førte til en halvering av mannlige lærere i den finske barneskolen, og gutter begynte å gjøre det dårligere.

I norsk grunnskole er bare én av fire lærere menn, mens sju av ti som får spesialundervisning er gutter. I en ny studie fra Chicago ble kjønnsgapet i karaktersnitt for niendeklassinger nesten halvert i klasser med mannlig lærer.


Føler seg ubrukelige

Mange jobber som før sysselsatte lavt utdannede menn er automatisert bort eller flyttet til lavkostland. Reeves vil ha tiltak for å få flere menn inn i «myke» yrker, der behovet for arbeidskraft er stort. I Norge utgjør menn bare åtte prosent av sykepleierne og én av ti ansatte i barnehager. Vi må hjelpe menn med å tilpasse seg en moderne virkelighet, mener forfatteren, ikke innbille dem at fortiden kan eller bør bringes tilbake. Hvis ansvarlige politikere ikke anerkjenner menns problemer, vil uansvarlige politikere gjøre det.

I Norge er selvmordsraten for menn høyere enn på 30 år, og de utgjør 73 prosent av dem som tar livet sitt. En australsk studie ba menn med selvmordstanker beskrive seg selv med ett ord. Det vanligste var «ubrukelig». Det at menn fortsatt er i stort flertall blant verdens rikeste og mektigste, hjelper ikke dem som faller utenfor arbeidslivet.

Under arbeidet med boka erfarte Richard V. Reeves at selv de største feministene bekymret seg langt mer for sønnene sine enn for døtrene. Kvinner tjener ikke på at det går dårlig for menn, de vil ha sønner og partnere som klarer seg bra. Menns inntekt og helse ser ut til å henge enda sterkere sammen med farskap nå enn før, skriver forskning.no.

Kvinner velger bort menn med lav status, og resirkulerer menn med høy status som fedre. I fjor slo psykologiprofessor Reidulf G. Watten alarm om enslige menn: «Det er nesten utrolig at det ikke har blitt forsket mer på denne gruppen. Det å bli valgt bort kan skape frustrasjon og hat både mot kvinner og samfunnet for øvrig, men trolig også depresjon og selvmord,» sa han til Khrono.


Sosiale flyktninger

I Italia bor så mange voksne menn nå hjemme hos mor at de har fått en egen betegnelse: mammone. Japan har et eget ord for folk som isolerer seg helt, ofte i barndomshjemmet: hikikomori. Landet har over en million slike, og opp mot 80 prosent er menn, viser undersøkelser. Hikikomori-ekspert Saitõ Tamaki sier til Aftenposten at mange av de isolerte har så dårlig selvbilde at de heller ikke er sosiale på nett.

Kvinnelige hikokomori er ikke bare færre enn menn, de kommer seg også fortere ut av isolasjonen og skammer seg mindre over å tjene lite. Arbeidsløse menn blir i større grad enn kvinner også sosiale tapere, skriver Nicolas Tajan i boka «Mental Health and Social Withdrawal in Contemporary Japan».

Ett av intervjuobjektene hans, «Mr. Arai», har gitt opp å se etter en kjæreste fordi han har lav inntekt. Han er på vei ut av isolasjonen og har fått seg jobb i en «verna bedrift», men det skal mer til for å gi ham sosialt mot.

I Frankrike ble hikikomori kjent gjennom en dokumentarfilm i 2016. En 25 år gammel mann hadde isolert seg hjemme hos mor i fem år, etter at han mislyktes med å fullføre en bachelorgrad. Nå manglet han venner og gikk aldri ut. I Norge har ungdomsarbeidere i Bærum startet et hikikomorinettverk, for å hjelpe dem som isolerer seg før de blir voksne.

De sosiale flyktningene kommer ikke ut av isolasjonen hvis ingen vil ha dem der ute, skriver Nicolas Tajan. Mens den hjemmeværende husmoren er blitt en kuriositet, kan vi altså risikere flere hjemmeværende sønner framover.

Illustrasjon (kuttet): André Martinsen, fra =Oslo nr. 1/2023.

Maskinen som fort kan bli overlegen

Når fremtidens teknologi er tema, har kvantedatamaskinen vært nesten like etterlengtet som flyvebilen. Men det er mye vanskeligere å skjønne hva den kan brukes til, eller hva den i det hele tatt er. Her får du et lynkurs.

Den vanlige datamaskinen ble kjent som PC da den havnet på kontorpulten. Kvantedatamaskinen forkortes QC (quantum computer), og vil kanskje aldri bli allemannseie. Innmaten i en QC må beskyttes svært godt, i praksis ofte av et «kjøleskap» større enn det du har på kjøkkenet.

For å forstå hvorfor, må du vite noe om qubits. Den grunnleggende enheten for datalagring i en PC kalles bit, og en QC har qubits. Selv om bare to bokstaver skiller dem, er det helt ulike fenomener.

En bit kan være i en tilstand av 0 eller 1, mens en qubit kan innta alle mulige posisjoner mellom 0 og 1, eller 0 og 1 samtidig. I en PC handler dette om strøm som slippes eller ikke slippes gjennom transistorer på en mikrochip. Alt du gjør på en PC utløser sekvenser av slike strømsignaler som får maskinen til å utføre rett handling.

I en QC består «hjernen» av bitte små partikler som oppfører seg kvantemekanisk. Men partiklene inntar ikke alltid flere tilstander samtidig, såkalt superposisjon. For å oppnå dette brukes ulike metoder, som å senke temperaturen nær det absolutte nullpunkt og begrense kontakten med omverden.

Å få en QC til å virke handler altså om å isolere og manipulere partikler så de kan brukes som qubits, og det er en stor utfordring. Alt fra temperatursvingninger til elektromagnetisk stråling kan føre til kollaps av superposisjonen. Jo flere qubits, jo vanskeligere er det å holde systemet i riktig tilstand. For tiden jobber forskere med ulike materialer og metoder for å lage qubits av elektroner, fotoner, atomer og molekyler.

Sammenlignes med første flytur

På grunn av sine «mange ansikter» kan en qubit håndtere mer informasjon enn en bit. Qubits har også en helt annen evne til samarbeid. Når flere qubits filtrer seg sammen, dobles maskinens beregningsevne for hver nye qubit. Kapasiteten øker altså eksponentielt, der en PC bare øker regneevnen lineært for hver ekstra bit.

Tre hundre sammenfiltrede qubits kan utføre flere parallelle beregninger enn det fins atomer i universet slik vi kjenner det. Dette betyr at kvantedatamaskiner kan utvikle seg mye raskere enn klassiske datamaskiner, når vi først får taket på teknologien. Det virker som om vi ikke helt har fått det enda.

I år startet universitetet OsloMet prosjektet Quantum Hub, for å fremme samarbeid mellom forskning og industri om teknologien. OsloMet ble eier av Norges første QC i fjor, men den hadde bare to qubits. Kraftigere maskiner har konkurrert om å oppnå «kvanteoverlegenhet», det vil si å løse en oppgave som en klassisk superdatamaskin ikke kan løse innen rimelig tid.

Høsten 2019 hevdet Google at deres QC Sycamore hadde brukt 200 sekunder på en beregning som ville tatt 10 000 år med verdens raskeste superdatamaskin. Syncamore hadde 53 qubits, men flere var skeptiske til påstanden om den store overlegenheten.

Konkurrenten IBM mente at den samme beregningen kun ville tatt to og en halv dag med en klassisk superdatamaskin. Uansett var det en imponerende prestasjon. The Washington Post sammenlignet det med Wright-brødrenes første flytur fra 1903, som varte i 12 sekunder.

Fra 50 qubits og oppover skal en QC kunne slå dagens beste superdatamaskiner. Men en QC kan ikke gjøre hva som helst bedre enn en klassisk datamaskin. Den har ingen fordeler for vanlige bruksområder som nettsurfing, video og tekstbehandling. En QC er først og fremst flinkere til å analysere et tonn med data og muligheter samtidig.

Ber du en PC gå inn i en labyrint og finne utgangen, vil den prøve hver eneste mulige rute og utelukke alle gjennom prøving og feiling til den finner veien ut. Prosessen kan ta lang tid, og lagring av hver mislykkede rute belaster maskinens minne.

Ber du en QC finne veien gjennom en labyrint, vil den prøve alle veier samtidig, og finne utgangen på et blunk. En QC vil ikke erstatte en PC, og vi trenger vanlige datamaskiner for å behandle og tolke resultatene fra kvantedatamaskinen.

Fremskritt og trusler

Hva slags praktisk nytte har en fungerende QC med høy kapasitet? Den kan studere interaksjonen mellom atomer og molekyler i ekstrem detalj, noe som kan gi oss nye materialer og medisiner i rekordfart. Ikke minst kan medisiner bli mer individuelt tilpasset. Kanskje kan vi lage bedre batterier, noe vi til de grader trenger for å kunne erstatte fossil energi med fornybar.

Værvarsling kan bli bedre, så vi lettere kan forutsi ekstremvær. Vi kan få mer detaljerte klimamodeller og bedre innsikt i hvordan vi forebygger klimaendringer. Den optimale reiseruta blir lettere å beregne, slik at varer og folk kommer fortere fram. Analyse av enorme mengder forbrukerdata vil gjøre det lettere for de som vil påvirke oss å skreddersy kommunikasjonen. Og dermed er vi over på de mørkere sidene av teknologien.

Har du bare hørt én ting om kvantedatamaskiner, er det nok at de lett kan knekke dagens krypteringskoder og passord. Kryptografi sørger for sikkerheten på alt fra sosiale medier til Skatteetatens registre og forsvarets servere. Foreløpig fins ingen maskin som kan knekke slik kryptering innen rimelig tid, men det haster å utvikle tiltak mot kvantetrusler, skrev magasinet Computerworld i august.

Tysklands føderale etat for informasjonssikkerhet spår at en QC som kan knekke dagens kryptering vil være på markedet innen 2030. SINTEF-forsker Franz Fuchs mener teknologien vil slå gjennom om 5-15 år, og da må vi være godt forberedt. Fuchs leder Norges første kompetansesenter for kvanteteknologi, som NTNU, SINTEF og Universitetet i Oslo startet opp i fjor.

Det store kappløpet

I sommer annonserte det amerikanske National Institute of Standards and Technology (NIST) at de vil lansere en ny standard for kryptografi som er sikker mot kvantedatamaskiner. Den skal være klar til bruk i 2024.

Forhåpentlig trenger en vanlig bruker bare å oppdatere apper og tjenester for å «kvantesikre» dem. Men problemene slutter ikke der. Fremtidens QC kan muligens bli uslåelig på børsen, noe som gir uoversiktlige økonomiske konsekvenser, skriver spaltistene Lars Nyre og Bjørnar Tessem i Dag og Tid.

Bare fantasien setter grenser for skrekkscenarioer og muligheter, men vi vet enda ikke om kvantedatamaskiner kan realiseres som en etablert teknologi i stor skala. Kappløpet om å bygge den første maskinen til praktisk bruk er blitt en av de store vitenskapelige utfordringene i vår tid, med tusenvis av involverte fysikere og ingeniører. Hittil har kvantedatamaskiner kun gjort beregninger uten særlig nytteverdi. Men det er et stort fremskritt fra idéstadiet, der teknologien lenge befant seg.

Ideen om å bruke kvantemekaniske fenomener til regneoppgaver ble formelt lansert i tidsskriftet International Journal of Theoretical Physics i 1982, i artikkelen «Simulating Physics with Computers» av den amerikanske fysikeren Richard P. Feynman. Trenger du et påskudd for å samle nerdevenner til fest, kan du dermed feire 40-årsjubileet i år.

Vær forberedt på avglobalisering

I snart 80 år har vi levd i en historisk unntakstilstand. Den oljesmurte, USA-avhengige velstanden kan ha nådd toppen i 2019, mener den geopolitiske strategen Peter Zeihan.

I dag tar vi det for gitt at varer trygt kan fraktes verden rundt. Historisk sett er dette et stort unntak. Det har kun vært mulig fordi USA har sørget for et sikkerhetsregime som avvikler geopolitisk konkurranse. Det skriver amerikanske Peter Zeihan i sin nye bok «The End of the World is Just the Beginning».

Sommeren 1944 ble det holdt en konferanse i Bretton Woods, USA. Her ble regler for kommersielt og finansielt samarbeid mellom ledende industriland nedfelt. Avtalen forbød militær konkurranse mellom deltakerne, og gamle fiender kom på samme lag.

Etter 2. verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbygging av Europa, i bytte mot at europeisk handel ikke lenger isolerte seg i imperiene. Amerikanerne sørget for at alle land på alle kontinenter fikk trygg tilgang til verdens sjøveier. USAs motivasjon som verdenspoliti med spinnvilt forsvarsbudsjett var å bekjempe Sovjetunionen, og i 1949 ble militæralliansen NATO stiftet.

Dette muliggjorde en global handel uten sidestykke. De tekniske forutsetningene hadde vært til stede en stund. Oljeboring startet på 1850-tallet, og oljebasert, flytende drivstoff økte kapasiteten til å flytte objekter over avstand med en faktor på tusen.

Men lenge var både drivstoff og varer risikabelt å transportere. Konkurrerende makter hadde egne systemer for produksjon og distribusjon. De angrep og saboterte hverandre på veien over verdenshavene.

Rikere og mindre selvforsynte

Takket være trygg og rimelig transport kan alt nå produseres der det er mest kostnadseffektivt. Bilprodusenten Ford har 1300 leverandører med 4400 ulike produksjonssteder i seksti land. Prøver noen å angripe frakteskip, risikerer de å få den amerikanske marinen på nakken. Den har ti ganger større strategisk kapasitet til å gripe inn i klodens militære konflikter enn resten av verdens mariner til sammen, skriver Zeihan.

I dag kan ethvert land bidra i den globale økonomien, så sant de kan bygge en havn med litt infrastruktur rundt. Arbeidere har spesialisert seg på små deler av en større produksjonskjede, og levestandarden har eksplodert. Siden 1945 er verdens folketall nær firedoblet. Matproduksjon målt i kalorier er sjudoblet, takket være kunstgjødsel, sprøytemidler og vannpumper som fraktes verden rundt.

Paradoksalt nok har det gjort oss mindre selvforsynte. Hele land tjener mer på å gjøre noe annet enn å produsere maten de trenger mest. Folk lever i hopetall på steder og med livsstiler som krever en oljesmurt, global økonomi. 80 prosent av verdenshandelen foregår med skip, og 99,7 prosent av verdens skipsflåte går på bunkersolje og diesel.

Utslippsfri energi er dyrere, og krever utskiftning eller ombygging av fartøy og infrastruktur. Siden 1980 har verdens samlede etterspørsel etter olje doblet seg. Mange industrier har gjort seg avhengig av petroleumsprodukter, ikke minst moderne landbruk.

Håp for Nord-Europa

Nå må vi regne med avglobalisering og trangere tider, mener Zeihan. Det har flere årsaker, men den viktigste på kort sikt er at USA vender seg innover. Donald Trump truet med å trekke landet ut av NATO. Han har en stor folkebevegelse bak seg, som mener USA bør sørge mer for seg selv, flytte produksjon hjem og si opp stillingen som verdenspoliti.

Automatisering har gjort innenlands produksjon billigere, og USA trenger ikke internasjonal handel til havs for å sikre mat og energi til egen befolkning. De har olje og attpåtil gode vilkår for grønn energiproduksjon. Tyskland er et eksempel på det motsatte. Selv om de har satset stort på sol- og vindkraft, kommer kun 19 prosent av det totale energiforbruket fra fornybare kilder.

Tyskerne var avhengige av russisk gass, men nå er tilgangen strupet som følge av krigen i Ukraina. Dermed må Tyskland brenne kull, den mest forurensende energien som fins. De vil ikke lenger bruke kjernekraft, og har lite nytt potensiale for vannkraft. Dessverre er kull den mest tilgjengelige energikilden for de fleste land når internasjonale relasjoner svikter.

Zeihans bok er en gullgruve for pessimister, men fremtiden er ikke like mørk overalt. Kina blir den store taperen, mener forfatteren. Landet har gjort seg avhengig av import og eksport langveisfra, og får dessuten demografisk krise. I Kina fødes nå 1,3 barn per kvinne, mot 1,7 i USA.

Ettbarnspolitikken mellom 1979 og 2015 har ført til få kvinner i fertil alder. Det skyldes både lavere fødselstall og kjønnsseleksjon for gutter. Kinas arbeidende og kjøpesterke befolkning vil krympe mye mer enn USAs de neste tiårene, og eldrebølgen vil ramme mye hardere. Innen 2050 kan folketallet være halvert.

«De fire store» i nordøstasia  – Kina, Japan, Sør-Korea og Taiwan – er dessuten uvenner. Uten USAs svære militærbaser i Sør-Korea og Japan mener Zeihan at landene vil fly i tottene på hverandre. For Nord-Europa ser han mer håp. Norden og Storbritannia har gode relasjoner seg imellom, og forsyningskjedene er lite utsatt for trusler. Mye energi produseres lokalt, og Storbritannia har vist interesse for den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA.

Sårbarhet uten sidestykke

Når USA blir mer innadvendt tror Zeihan at Europa vil dele seg i flere samarbeidssoner. Disse vil søke innflytelse over større områder, og det er ikke noe nytt. Det nye er at USA har gjort det unødvendig de siste tiårene. Slik har vi gjort oss avhengige av et system som knapt tåler ufred, og som har massive miljøkostnader.

Kinas voldsomme vekst ville vært umulig uten at maskineri til industrien kunne fraktes trygt fra Tyskland. Dagens Egypt produserer bomull og sitrusfrukt for eksport, ikke hvete til egen befolkning. Utallige slike eksempler gjør oss sårbare på utallige måter. Blir ett eneste frakteskip forhindret på veien, kan det påvirke tusenvis av forsyningskjeder til ulike industrier og regioner.

Når konspirasjonsteoretikere konkurrerer om de villeste begrunnelsene for verdens undergang, blir det ekstra viktig med grundige analyser. Peter Zeihan er usedvanlig kunnskapsrik og konkret. Risikoanalysen handler om gamle konflikter og skjøre nettverk, demografi og pengepolitikk, naturressurser og klimaendringer.

Det handler aldri om en håndfull rike jøder som kan kontrollere alt som skjer overalt. Leseren sitter igjen med mer takknemlighet for alt som faktisk fungerer i verden, og bedre innsikt i de stadig mer komplekse årsakene til at ting kan skjære seg.

Foto: Pixabay

Er mikrobrikker den nye oljen?

Ørsmå databrikker kan få stor betydning for verdenspolitikken de neste årene.

I 1950 skrev forskningsjournalisten Waldemar Kaempffert en artikkel om livet i år 2000, i bladet Popular Mechanics. Bilder av husmoren i aksjon, med kjole, forkle og 50-tallskrøller, illustrerer teksten. Hun gjør rent, lager mat og tar oppvasken, riktignok mye mer effektivt enn i 1950.

Far har også fått det enklere i det nye årtusen. Forretningsmenn har TV-konferanser, omgitt av skjermer som er koblet til telefonen. De hjemmeværende fruene bruker samme innretning til å shoppe. Kaempffert lyktes bedre med teknologiske spådommer enn med sosiologiske.

Selv ledende samfunnsforskere har bommet spektakulært på sosiale omveltninger. David Riesman, professor i samfunnsvitenskap ved Harvard, skrev i Times Magazine i 1967 at hvis noe vil holde seg mer eller mindre uendret i fremtiden, er det kvinners rolle. Samme år begynte den politiske kvinnebevegelsen å spre seg i USA.

Både mektige kvinner og mektige land har trosset forståsegpåernes forventninger. Noen måneder før første verdenskrig brøt ut i 1914, uttalte Norges statsminister Gunnar Knutsen: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»

I den andre enden av århundret kollapset Sovjetunionen foran øynene på sjokkerte eksperter. Samtidig ble Japan ansett som fremtidens økonomiske stormakt.

Sjefen for analysesenteret STRATFOR George Friedman utga boka «The Coming War with Japan» i 1991, sammen med kona Meredith LeBard. De spådde at handelskriger mellom USA og Japan ville ende i storkrig, og fikk en bestselger.

Samme år stagnerte Japans økonomi, noe landet fortsatt preges av. At Kina skulle suse forbi Japan som USAs hovedkonkurrent var vanskeligere å se for seg. Mange vestlige eksperter trodde kineserne måtte få mer politisk frihet først, men friheten har snarere skrumpet mens økonomien har vokst.

Mangel på halvledere

Gordon Moore, med-grunnlegger av elektronikkselskapet Intel i 1968, begrenset seg til å spå om teknologi. «Moores lov» sier at antall transistorer på en mikrobrikke vil doble seg hvert år, med tilsvarende halvering av kostnader for datakraft.

En transistor er en slags strømbryter som ble oppfunnet i 1947. Den brukes til å lage «logiske porter», byggeklossene i all digital elektronikk. Milliarder av ganger hvert sekund slår transistorer i en datamaskin seg av eller på. De snakker det eneste språket maskinen forstår: 0 og 1, strøm og ikke strøm.

«Moores lov» har dannet grunnlag for treffsikre spådommer om mindre, lettere og tynnere datamaskiner i over 50 år. Kan mikrobrikkene også gi oss sikrere politiske spådommer?

«Halvledere er iferd med å erstatte olje som drivstoff i verdensøkonomien,» skrev Dagsavisen i fjor. En halvleder er et stoff som leder strøm på en spesiell måte, og som brukes i transistorer til databrikkene.

IT-regionen Silicon Valley har navnet sitt fra halvlederen silisium (ikke fra silikon, som skrives silicone på engelsk og betegner syntetiske forbindelser som inneholder silisium). Silisium utvinnes fra silikatmineraler i naturen.

Gjennom kompliserte foredlingsprosesser lages halvledere som kan brukes i transistorer. De utformes til spesifikke formål, og blir ofte foreldet på få år. Det gjør det krevende å sikre forsyningen.

Halvledere trengs til mikrobrikker i alt fra biler til mobiltelefoner og militært utstyr. Og det er verken Elon Musk eller Marc Zuckerberg som lager dem. Mesteparten av produksjonen foregår i Taiwan.

USAs andel av den globale halvlederindustrien har falt fra 37 til 12 prosent de siste 30 årene. Nå har økt etterspørsel kombinert med pandemi gitt mangel på halvledere. Det gir forsinket leveringstid på nye biler, og problemer for mange teknologiselskaper.

En rapport fra den amerikanske tenketanken Center for a New American Security sier at USA er mer avhengig av Taiwans høyteknologiske halvlederindustri enn de noen gang har vært av olje fra Midtøsten.

Verken USA eller Europa har mulighet til å bygge opp en tilsvarende masseproduksjon av halvledere og mikrobrikker i nær fremtid. Derfor må USA følge bedre med på kinesiske planer som kan true tilgangen fra Taiwan, sier rapporten.

Taiwan er viktig

Taiwan har i praksis vært selvstendig siden 1949, uten å være anerkjent som en selvstendig stat. Kina har godtatt Taiwans selvstyre, men truer med å invadere landet om de formelt erklærer selvstendighet.

I 2016 tapte presidentkandidaten fra Taiwans «ett-Kina-parti» Kuomintang (KMT) for lederen av Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP). Etter at Tsai Ing-wen fra DPP fikk makten og ble gjenvalgt i 2020, har spenningen økt i Taiwanstredet.

Hvis Taiwan erklærer seg uavhengig av Kina, sier en kinesisk lov fra 2005 at Kina plikter å intervenere militært. Seniorforskerne Stein Tønnesson og Ilaria Carrozza ved fredsforskningsinstituttet PRIO mener at en kinesisk invasjon av Taiwan mer sannsynlig vil utløse tredje verdenskrig enn Russlands invasjon av Ukraina. Taiwan er nemlig mye viktigere for USAs økonomi.

Kina kan ikke leve med Taiwans dominans i produksjonen av halvledere så lenge Taiwan er en alliert av USA, skriver samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen i avisa e24.

Det er vanskelig for Kina å øke sin egen produksjon, siden USA har svartelistet Kinas største produsent av mikrobrikker og nekter å eksportere nødvendig teknologi til produksjonskjeden. Samtidig har USA brukt sin innflytelse på Taiwan for å få hjelp til å bygge opp innenlands produksjon.

Å lage de minste og mest avanserte mikrobrikkene er svært dyrt og krevende. Taiwans viktige stilling i verdikjeden kan øke konfliktnivået mellom alle parter de neste årene.

Foto: Pixabay

Har Sverige fått en politisk ulv i fåreklær?

Før høstens riksdagsvalg har svenskene begynt å bekymre seg for et nytt parti.

I 2019 ble Partiet Nyans (PN) stiftet av tidligere listetopp for Centerpartiet i Göteborg, Mikail Yüksel. Inntil i vinter var partiet ukjent for de fleste svensker, men så skjedde det noe. Aftonbladet gransket koblinger mellom PN og nettkampanjen «Sverige er en fasciststat», som har spredt desinformasjon om svensk barnevern på flere språk.

I februar protesterte demonstranter i større svenske byer mot angivelige kidnappinger av muslimske barn. Islamistiske grupper hadde satt ut falske rykter om at barna plasseres i fosterfamilier der de skjenkes alkohol, voldtas og må bytte religion, som ledd i myndighetenes «krig mot islam». Svenske kommuner og sosialtjenester ble angrepet på nett av kontoer knyttet til voldelige, islamistiske organisasjoner.

Fengslet og ekskludert

Har islamistene noe med Nyans å gjøre? Det er vanskelig å se på partiets nettside. Der står det lite om islam og mye om minoriteter generelt. Nyans vil tillate «positiv særbehandling med hensyn til rase eller etnisitet i samme utstrekning som det i dag fins kjønnskvotering i arbeidsliv og utdanning.» Ordet «afrofobi» går igjen, mens «islamofobi» knapt brukes.

Nyans vil imidlertid forby tegninger av profeten Muhammed. De snakker også varmt om muslimske friskoler, som de mener gir bedre resultater enn kommunale «problemskoler» i svenske forsteder. Nyans-politiker Bashir Aman Ali har tidligere vært fengslet for grov økonomisk kriminalitet knyttet til sitt eget friskolekonsern Al-Azharskolan. Partileder Yüksel forsvarer ham, og mener han ble urettferdig behandlet av staten.

Mikael Yüksel forlot ikke Centerpartiet frivillig. Han ble ekskludert for sine forbindelser til den tyrkiske ultranasjonalistiske og islamistiske organisasjonen De grå ulver. Han var på demonstrasjonene mot det svenske barnevernet, men sier han tar avstand fra desinformasjon. En lederartikkel i Göteborgs-Posten mener Yüksel drar fordeler av å bli koblet til kampanjen.

Han sanker stemmer fra folk som ikke stoler på svenske medier, og som knapt bruker dem. «Yüksel är därför fullkomligt immun mot medial granskning,» skriver avisa. Det nye partiet satser på velgere i forstedene, der mange lever i utenforskap.

I skrivende stund er de for små til å ha egen søyle på nasjonale meningsmålinger, men flere lokalpolitikere har meldt overgang fra andre partier. Nyans mener etablerte partier har sviktet svenske forsteder, noe som er lett å gi dem rett i.

Krise i skolen

Malmö-bydelen Rosengård har så høy tilflytning at den kan ha 10 000 uoffisielle innbyggere, ifølge politiet. «Vi har ikke lærere, vi har ikke sykepleiere. Vi har kort og godt ikke mannskap til å ta oss av alle som har kommet til landet de siste årene», sier Lars Åberg, forfatter av boka «Framtidsstaden» om Malmö. For å dekke underskuddet på lærere trenger Malmö over halvparten av alle nyutdannede pedagoger i landet.

«Svensker tror integrering er et puslespill som på magisk vis legger seg selv,» sier Hamid Zafar, som har vært rektor ved flere utsatte skoler i Göteborg. Åberg og Zafar er to av mange journalisten Bjarne Riiser Gundersen møter i sin bok «Svenske tilstander» (2019). Siden 2006 har Sverige hatt den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketall i nyere vestlig historie, inkludert USAs rekord fra slutten av 1800-tallet.

Den mest generøse asylpolitikken kom ikke fra venstresiden, men fra koalisjonsregjeringen til Moderaternas statsminister Fredrik Reinfeldt. Reinfeldt-regjeringen (2006-2014) reduserte samtidig sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd, sosialstøtte og ikke minst skatt.

I dag vokser Sveriges inntektsgap raskest i OECD-området, og landet har Vest-Europas høyeste konsentrasjon av formue på få hender. Unicef rangerer Sverige i bunnsjiktet av OECD-land når det gjelder ulikhet i skolen. I Malmös kommunale grunnskole gikk hver fjerde niendeklassing i 2018 ut med for dårlige karakterer til å kunne fortsette på videregående.

Helomvending

Under flyktningkrisen i Europa i 2015 kom drøyt 30 000 asylsøkere til Norge. Til Sverige kom 163 000. Da Stefan Löfven fra Socialdemokraterna ble statsminister i 2014, la han seg på forgjengerens asyllinje. På senhøsten 2015 snudde han brått, og ville begrense inntaket av flyktninger til EUs minimumsnivå.

I valgåret 2018 mente Löfven at regjeringen hans hadde arvet en uforsvarlig asylpolitikk fra de borgerlige. Chang Frick, sjefredaktør for avisa Nyheter Idag, sier om Sverige: «Vi har liksom plass til bare én mening om gangen, som så utvikles til det ekstreme.» Nå tror han motstand mot innvandring kan bli den nye hovedstrømmen i nabolandet vårt.

En konsekvens av Sveriges asylpolitikk er at de har fått skjev kjønnsfordeling blant unge. I 2016 hadde landet 116 tenåringsgutter per 100 tenåringsjenter, ifølge Statistiska Centralbyrån. Det ligner fordelingen i Kina og India, der guttebarn foretrekkes. 93 prosent av enslige, mindreårige asylsøkere som ankom Sverige i 2015 var gutter. Canada var også generøse under flyktningkrisen, men de tok kun imot asylsøknader fra flyktningleire der det fantes kvinner.

Driver valgkammp i Tyrkia

Forskning sier at mannsoverskudd fører til mer vold, spesielt mot kvinner. At det er snakk om unge menn, gjør ikke situasjonen bedre. Nyamko Sabuni var integreringsminister i Sverige i 2006-2010. Da hun lanserte tiltak for å motvirke æresvold og ekstremisme i minoritetsmiljøer, ble hun kalt rasist og islamofob, til tross for at hun selv er en mørkhudet muslim.

Nå rettes nesten motsatt kritikk mot partiet Nyans i svensk offentlighet. Sosialdemokraten Göran Greider, som er utpekt til en av Sveriges ti viktigste opinionsdannere, beskylder partiet for «verste sorts identitetspolitikk».

Den liberale politikeren Gulan Avci mener partiet sprer et falsk bilde av svensk rasisme for å skape mistillit til myndighetene, og at politikken deres truer grunnlovsbeskyttede rettigheter. Avci måtte selv flykte fra fascistregimet i Tyrkia, mens Nyans driver valgkamp i det tyrkiske distriktet Kulu, der mange av innbyggerne har bodd i Sverige og kan stemme om de har svensk statsborgerskap.

For å komme inn i Riksdagen må Nyans enten få 4 prosent av stemmene på landsbasis, eller 12 prosent i én valgkrets. Målet ved høstens valg er 12 prosent i Malmö.

Sveriges tredje største parti Sverigedemokraterna ble i sin tid stiftet av nazister, og nå ser det ut som Nyans har koblinger til islamister. Svensk politikk framstår mer som science fiction fra en fjern galakse enn som noe Norge ligger an til i nærmeste valgår.

Er fortiden den nye fremtiden?

Etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet syntes tre av fire russere at utviklingen gikk feil vei.

Den ideologiske kampen mellom øst og vest er over, mente den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i 1989. I boka «The End of History and the Last Man» fra 1992 utroper han det liberale demokratiet til endestasjonen for ethvert samfunn.

Fra midten av 1980-tallet så Sovjetunionen ut til å følge Fukuyamas oppskrift. Tusenvis av politiske fanger ble løslatt, pressen ble friere og samfunnsforskere fikk utføre meningsmålinger. Kommunistpartiet oppga maktmonopolet, og de femten sovjetiske delrepublikkene holdt frie valg. Den 1. desember 1991 stemte 90 prosent av Ukrainas befolkning for uavhengighet, og innen nyttår var Sovjetunionen oppløst.

I 1993 ble homoseksuell praksis mellom menn legalisert i Russland. Samme år fikk ikke-binære Masha Gessen plass i styret til LHBT-organisasjonen Triangle i Moskva. Men Gessen erklærte ikke slutten på historien. Den unge journalisten og aktivisten fulgte samfunnsforskningen tett.

I 1994 mente bare 8 prosent av russerne at oppløsningen av Sovjetunionen hadde ført til en positiv utvikling, mens 75 prosent mente det motsatte. De savnet forutsigbarhet og en klar følelse av sin egen og nasjonens identitet. Dobbelt så mange var ulykkelige som for fem år siden, nærmere bestemt en tredjedel av de spurte. Dette beskriver Gessen i boka «The Future is History».

Følte seg underlegne

Russernes inntekt økte i årene etter unionsoppløsningen, men det samme gjorde forventningene til livet. Plutselig kunne folk flest omgås overklassen på nye kjøpesentre. Tidligere hadde de velstående brukt hemmelige distribusjonssentre.

Samtidig fikk alle innblikk i livet i Vesten, og det var langt ifra råttent, slik de var blitt fortalt. Russerne følte seg underlegne. De begynte å hente identitetsfølelsen sin fra fortiden, og lengte etter en sterk leder. Daværende president Boris Jeltsin virket passiv og vinglete, og i 1998 ble landet rammet av finanskrise.

I august 1999 ble Vladimir Putin statsminister, og etter tre måneder mente 80 prosent av folket at han gjorde en god jobb. I desember overtok han som president da Jeltsin trakk seg. Ulikt forgjengeren tok han ikke klar avstand fra sovjetsamfunnet. Putin ville styrke staten, og virket mer fornuftig og målrettet enn den alkoholiserte Jeltsin.

I Sovjet-tiden hadde russerne hatt små valgmuligheter. Så eksploderte mulighetene på 1990-tallet. Marina Arutyunyan var den gang psykoanalytiker i Moskva. Hun fikk stadig flere pasienter som angret på valg de hadde tatt. De kunne ikke slutte å tenke på hvor de hadde trådt feil. Tidlig på 2000-tallet begynte mange av dem å føle seg bedre, og de var sikre på at Putin hadde noe med saken å gjøre.

Hørtes ut som Hitler

Putin-regimets nye elite hadde en anti-amerikansk holdning. Ideologen Aleksandr Dugin startet bevegelsen Eurasia, som mente USA ville påtvinge verden sine verdier og true menneskeheten. Dette gikk hjem hos russiske TV-seere, som var henvist til stadig mer statskontrollerte medier. Etter terrorangrepene 11. september 2001 fryktet mange at USA ville starte tredje verdenskrig.

Samtidig orienterte Russlands naboer seg mer mot vest. I 2004 prøvde Kreml å kontrollere presidentvalget i Ukraina. Da den pro-vestlige kandidaten Viktor Yuschenko likevel vant, skyldte de på USA, og spredte «fake news» om at milliardæren George Soros finansierte revolusjoner i hele Øst-Europa.

I 2003 var Russlands parlament tømt for liberale partier. Lederen for landets meningsmålingsinstitutt ble byttet ut med en av Putins menn, og sosiologistudenter ved Moskvas statlige universitet ble servert ultrakonservativ retorikk. På 1990-tallet hadde det vært mulig å lykkes på eksamen med reell kunnskap, nå ble studenter i samfunnsfag straffet for å «vite for mye».

Putin seilte i medvind fra galopperende oljepriser. Fram til 2012 besto hans ideologiske repertoar av ordet «stabilitet» og noen ukvemsord om USA, skriver Gessen. Aleksandr Dugin spådde Putins fall om han ikke ble mer ideologisk og historisk orientert.

Putin svarte med å annektere Krim-halvøya, som han kalte «den russiske sivilisasjonens vugge». Han mente Ukraina hadde stjålet området og gjort livet vanskelig for russerne der. Ideen om en splittet nasjon og en moralsk plikt overfor landsmenn i utlandet fikk ham til å høres ut som Hitler. Begge ville tilbake til en angivelig idyllisk fortid.

Snakket om Storrussland

Dugin hadde kjempet for at Russland skulle bli leder for den anti-moderne verden, og hadde bygd nettverk med ultrakonservative organisasjoner utenlands. Omsider fikk arbeidet hans innflytelse på presidenten. Putin antydet at Vesten var blitt permanent forpestet av den tyske okkupasjonen på 1940-tallet. Han kalte vestlig orienterte ukrainere for nazister.

Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern EU-strid. Daværende president Viktor Janukovytsj hadde vendt seg imot unionen og inngått en frihandelsavtale med Russland og Hviterussland isteden, til store protester fra det ukrainske folket. Janukovytsj flyktet til Russland, og Kyiv fikk nye, EU-vennlige makthavere. Russere sør og øst i Ukraina som mislikte dette, fikk militær støtte fra Russland. Siden 2014 har det vært kamper i fylkene Donetsk og Lugansk.

Russisk TV var da blitt en angstfremmende propagandamaskin, der skurkene var USA, homofile og alt som symboliserte Vesten. I sovjetisk tradisjon ble folket framstilt som de som bønnfalt Kreml om strengere lover og straffer for å beskytte egne verdier. Dugin snakket om «Storrussland» i alle kanaler, og ønsket at Putin åpent invaderte Ukraina. Den 24. februar i år fikk han drømmen oppfylt.

Kan snu trenden

Målingen «Freedom in the World 2022» fra Freedom House viser at den globale friheten har falt for sekstende år på rad. Det skyldes både at autoritære makter som Russland og Kina har styrket seg, og at populisme, illiberalisme og nasjonalisme har vokst i liberale demokratier.

Men Francis Fukuyama er fortsatt optimist, og mener Russlands invasjon av Ukraina kan snu trenden. Krigen har skadet verdens populister og styrket Nato. Mange sentrale politikere som før viste sympati for Putin, er blitt mer kjølige.

Donald Trump pleide å kalle Putin et geni, men den 26. februar i år fordømte han invasjonen i en tale på Conservative Political Action Conference, og kalte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en modig mann.

Marine Le Pen, som anerkjente Russlands annektering av Krim i 2014, tok raskt avstand fra krigen i Ukraina og ga Putin skylden. Viktor Orbán, Ungarns statsminister Putins nærmeste venn i EU, uttalte i en video på Facebook: «Sammen med våre allierte i EU og Nato fordømmer vi Russlands militære operasjon.»

The Economist har kartlagt myndigheters respons til krigen i Ukraina. Bare Venezuela, Cuba, Nicaragua, Hviterussland, Syria, Eritrea, Myanmar og Nord-Korea støtter Russland offisielt – og de vil neppe forme fremtiden.

Illustrasjon: André Martinsen

Partiene som lever av misnøye

Hvorfor stemmer stadig flere europeere på populister og ytre høyre-partier? Idéhistoriker Tarjei Skirbekk gir gode svar i boka «De moderate folkepartienes fall i Europa».

Etter andre verdenskrig fikk moderate politiske partier høy oppslutning i Vest-Europa. Erfaringen med Nazi-Tyskland gjorde ytre høyre uglesett, og Sovjetunionen ga ytre venstre et dårlig rykte.

Moderate folkepartier sørget for balanse mellom marked og kapital. Enten de var sosialdemokratiske, sosialt konservative eller kristendemokratiske ville de ha et liberalt demokrati, en rettsstat, en sosial markedsøkonomi og et universelt velferdssystem.

Stø kurs med vekst og fremgang ble verdsatt av velgerne. Den vest-tyske forbundskansleren Konrad Adenauer (CDU) gikk i 1957 til valg på slagordet «Keine Experimente» (ingen eksperimenter), og fikk over halvparten av stemmene. Ved Norges stortingsvalg samme år fikk Arbeiderpartiet 48 prosent.

På 1970-tallet stagnerte vestlig økonomi. Det skyldtes blant annet to oljekriser og sammenbruddet av det internasjonale valutasamarbeidet (Bretton Woods-systemet) som sørget for stabile valutakurser.

Det politiske svaret ble liberalisering, med lavere skatter, privatisering og deregulering. Også venstresiden aksepterte dette i stor grad. Da Storbritannias høyredronning Margaret Thatcher på sine eldre dager ble spurt om sin største bragd, svarte hun «Tony Blair og New Labour».

Målet endret seg

På 1960- og 70-tallet var de fleste moderate venstrepartier skeptiske eller helt imot arbeidsinnvandring. Flere steder i Europa krevde de innvandringsstopp for å beskytte arbeiderklassen, mens næringslivet presset på for billig, tilreisende arbeidskraft.

Venstresiden tapte kampen, og på 1980-tallet snudde de også politisk. De ble mer opptatt av kulturelt undertrykte, og innvandrere var det nye proletariatet. Næringsliberalistene truet med at bedrifter ville flytte til lavkostland uten såkalte gjestearbeidere. I ettertid ser vi at mange bedrifter likevel flagget ut, mens gjestearbeiderne ble igjen.

På 1990-tallet forlot de moderate partiene tanken om en sosial markedsøkonomi som skulle sikre velstand for alle, og omfavnet globalisering. Å skaffe seg jobb ble et personlig ansvar, ikke et samfunnsansvar. Målet var ikke lenger sosial bærekraft, men et konkurransedyktig samfunn.

Samtidig erfarte europeere at økonomisk vekst ikke nødvendigvis gir flere arbeidsplasser, og at lønnsarbeid ikke alltid er til å leve av. Gevinster ved økt handel og fri flyt av arbeidskraft ble ikke rettferdig fordelt, og moderate partier lot det skje. Siden midten av 1990-tallet er formueskatt blitt fjernet i rundt en tredjedel av OECD-landene.

Arbeidsinnvandring gir barnevakter, bygningsarbeidere og baristaer som gjør de bedrestiltes liv enda bedre. Samtidig holdes lønningene nede. Ulikheten mellom de som tjener og taper på utviklingen har stadig økt.

Staten får ikke intervenere i markedet, men markedet får blande seg inn i offentlig sektor, populært kalt New Public Management. Mange velgere har etterspurt trygghet, mens moderate partier har tilbudt raskere endringer og mer usikkerhet.

De nye folkepartiene

Etter finanskrisen i 2008 trodde mange at tiden var inne for en mer rettferdig økonomisk politikk. Men svaret ble ikke mer regulering og omfordeling. Tvert imot ble krisen brukt til å presse gjennom mindre statlig involvering, kutt i offentlige budsjetter og mindre trygghet for vanlige lønnsmottakere. Boliger gikk tapt og arbeidsplasser forsvant.

Det ble dødsstøtet for moderate partier i de mest utsatte landene. Folk så banker og aksjonærer ta ut gevinst når ting gikk bra, mens vanlige skattebetalere måtte redde finansinstitusjonene når det gikk dårlig.

Samtidig ble mange land presset av store selskaper til å kutte skatter for at selskapene skulle etablere seg eller bli værende i landet. Små og mellomstore bedrifter fikk skatteregningen, og moderate partier lot det skje. Det er politikere som former skattesystemet, ikke finanskapitalister.

Over halvparten av alle nye jobber skapt etter finanskrisen i Europa er midlertidige. Folk som lever med vedvarende utrygghet, søker gjerne trygghet i politiske randsoner. Oppslutningen for populistiske partier i EU tredoblet seg mellom 2000 og 2017, til rundt 24 prosent.

En tysk undersøkelse fant klare koblinger mellom velgere sterkt utsatt for internasjonal konkurranse og handel, og støtte til ytre høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). For disse velgerne framstår et trygt og stabilt autoritært regime som bedre enn et utrygt demokrati.

Et titalls europeiske land har nå populistiske eller sterkt høyreorienterte folkepartier, altså partier med over 30 prosents oppslutning. I Ungarn har høyrepopulistiske Fidesz hatt flertall i parlamentet siden 2010, etter at landet ble hardt rammet av finanskrisen.

Tidligere var sosialdemokratiske MSzP landets store folkeparti. Polen styres av en flertallsregjering fra «Partiet for lov og rettferdighet», som kombinerer velferdsstat med nasjonalkonservativisme.

I Hellas falt det sosialdemokratiske PASOK fra 43,9 prosent i 2009 til 4,7 prosent i 2015, mens venstrepopulistiske SYRIZA, som ligner norske Rødt, fikk 36,5 prosent. Både ytre høyre og ytre venstre er kritiske til globalisering, og lever av misnøye og polarisering.

Blir antidemokratiske

Populister og ytterliggående partier avviser de brede og demokratiske kompromissene som trengs for å skape sosial bærekraft, skriver Skirbekk. Får de beholde makten, viser historien at de blir undertrykkende og antidemokratiske.

Det er alvorlig at arbeiderklassen er presset, men det kan bli enda mer krevende når middelklassens misnøye øker. Ifølge McKinsey Global Institute vil cirka 22 prosent av dagens arbeid bli automatisert innen 2030, deriblant hver sjette middelklassejobb. Det vil også skapes nye jobber, men de vil kreve annen kompetanse enn jobbene som forsvinner.

Andelen som stemmer ytre høyre i Europa ligner nå nivået fra tidlig på 1930-tallet, da det også var økonomisk uro. Skirbekk ber de moderate partiene svare på velgernes bekymringer for å vinne dem tilbake. Arbeid til alle må igjen bli styrende for politikken deres.

Global bevegelse av arbeidskraft må reguleres, strukturell ledighet må motarbeides mer aktivt, og Europa må utarbeide et felles regelverk for lønn, arbeidsforhold og arbeidsvilkår. Sterke, universelle velferdssystemer må sikres.

Skattesystemet må bli mer progressivt, skatteunndragelse må straffes og sosial dumping må forhindres. Innvandring må være bærekraftig og tilhørende utfordringer fanges opp, så urolige velgere ikke lar seg utnytte av populister som splitter samfunnet.

Illustrasjon: André Martinsen

Friheten som forsvant

Vil vi oppdra selvstendige og robuste mennesker, kan vi ikke frata barn sjansen til å utvikle indre motivasjon.

Barneprogrammet «Sesame Street» debuterte på amerikansk TV på 1960-tallet. I dag fins serien på DVD, og før noen av de tidlige episodene vises en advarsel på skjermen: «Det følgende er ment for voksne seere, og kan være upassende for de yngste».

Hva er upassende? Det er verken vold eller stygt språk. Nei, serien inneholder noe så uhørt som femåringer som går gatelangs på egen hånd, og leker der de finner det for godt.

Leonore Skenzy vokste opp i en forstad til Chicago på 1960-tallet. Som femåring gikk hun alene til skolen hver dag. Det tok henne et kvarter, og etter skolen romsterte hun rundt i nabolaget og lekte spontant med venner. Da Leonore var ni, syklet hun flere kilometer alene til biblioteket og lånte bøker.

I dag blir foreldre anmeldt for omsorgssvikt for å tillate barna det samme, i hvert fall i USA. Også i Norge har barndommen endret seg drastisk, med mer innelek, mer voksenstyrte, organiserte fritidsaktiviteter og mye mer konsum av underholdning fra skjerm.

Leonore begynte å undersøke hva denne endringen fører til. Forskningen er tydelig på at barn får viktige lærdommer fra fri lek. De blir kreative, de lærer å forhandle med andre barn og håndtere alle slags utfordringer som oppstår underveis. Når voksne organiserer alle aktiviteter og bestemmer spillereglene, blir det som å gi barna ferdigmat til alle måltider.

Der ferdigmat har mindre næringsverdi, har «ferdiglek» mindre læringsverdi. Professor i sosialpsykologi Jonathan Haidt ser en sammenheng mellom økende forekomst av angst hos barn og unge og mindre frilek. Den frie leken styrker evnen til å takle det uforutsette, og gjør barn mer robuste.

Fikk ny motivasjon

Mennesker har to motivasjoner for å handle: den indre, der du gjør noe fordi du liker det, og den ytre, der du blir tvunget eller handler for å oppnå en belønning i etterkant. Jo mer «indre motivert» du er for et gjøremål, jo lettere er det å konsentrere seg og unngå distraksjoner.

Leonore innså at den moderne barndommen fratar barn sjansen til å utvikle indre motivasjon. Hvis mesteparten av livet handler om å gjøre som voksne forteller deg, hvordan skal du oppdage hva som er interessant og meningsfullt for deg? Når Leonore spurte foreldre om deres beste barndomsminner, fortalte de ofte om ting de ikke tillot sine egne barn å gjøre.

Leonore ble så bekymret at hun startet organisasjonen Let Grow, for å fremme barns frihet til å utforske verden. En av de første skolene som deltok i programmet var Roanoake Avenue Elementary i Long Island. Ukentlig eller månedlig skulle barneskolen gi elevene i lekse å gjøre noe nytt og selvstendig, uten at voksne overvåket dem.

Noen elever valgte å samle søppel ved den lokale elva. Andre laget mat til foreldrene eller klatret i et tre for første gang. En gutt bygde en minimodell av en båt. Han var lite akademisk anlagt, og kjedet seg ofte på skolen. Med båten jobbet han intenst i flere dager for å finne rett teknikk, og da han lyktes ville han bygge mer.

Ustanselig leste han om hvordan han kunne bygge ting av ulike materialer. Moren, som aldri hadde fått ham til å lese, glødet av stolthet. Når gutten fikk utvikle indre motivasjon, klarte han å konsentrere seg om bøker. Det førte til store fremskritt på skolen.

Nervøse foreldre

Læreren Jodi Maurici jobbet på en ungdomsskole i en mer velstående del av Long Island. Hun så behovet for Let Grow da 29 av de 200 elevene hennes ble diagnostisert med angst i løpet av ett år. Jodi fortalte de foresatte om Let Grow, men mange av dem ble sinte.

Da Leonore ble innkalt, oppdaget hun at fjortenåringer ved skolen knapt fikk gå ut alene, og at de var livredde for å bli kidnappet selv om de bodde i en fredelig småby. Da en ungdom ville ta klesvasken, var moren redd klærne ville bli ødelagt.

Prat var ikke nok til å overbevise sinte og nervøse foreldre om å gi barna større frihet. Først når de så praktiske resultater av Let Grow, endret de innstilling. Når barna struttet av stolthet etter å ha klart noe på egen hånd, skjønte ikke foreldrene hvorfor de ikke hadde stolt mer på dem.

Historien om Leonore Skenzy og Let Grow er hentet fra Johann Haris nye bok «Stolen Focus». I boka skriver Hari at han alltid har elsket å lære, men at han alltid hatet skolen. I dag mener han at det er blitt enda vanskeligere å finne mening på skolen. Det er mer testing, og større fokus på undervisning opp mot testene.

Fag som ikke er med i nasjonale prøver marginaliseres, slik at skolen gir elevene færre sjanser til mestringsfølelse. Skolen legger ikke til rette for at barna kan finne indre motivasjon, skriver Hari.

Da er det ikke rart at stadig flere blir diagnostisert med oppmerksomhetsforstyrrelser. Barn og unge som ikke får utforske hva de brenner for blir lettere distrahert, og dette forsterkes av fristelser fra skjermer.

Vil vi skape en fremtid med kreative, selvstendige og robuste mennesker som kan legge fra seg mobilen og konsentrere seg, må vi gi barn og unge større frihet til utforskning, både på skolen og i fritiden.

Illustrasjon: André Martinsen

Forretningsmodellen som gjør oss til fanger

Å frigjøre seg fra skjermene kan ikke bare være et individuelt ansvar, mener Johann Hari. Hans nye bok maner til opprør mot distraksjonsøkonomien.

Da Adam var femten, droppet han ut av skolen. Han brukte nesten all tid foran en skjerm. I samtaler mistet han tråden og skiftet stadig tema. Johann hadde vært dåpsfadderen hans, og kom på at Adam pleide å like Elvis. Dermed inviterte han gutten på en rundreise i USA, med besøk i rockekongens hjem Graceland. Adam godtok betingelsen: at han måtte ha mobilen avslått på dagtid.

Da de to britene nådde porten til Graceland, fikk de hver sin iPad. Det fantes ingen levende guide lenger. Nettbrettet fortalte dem om de ulike rommene, mens skjermen viste bilder. Johann prøvde å få øyekontakt med andre turister, men mislyktes. Rundt ham gikk folk fra hele verden og stirret ned i iPaden, med propper i ørene. De eneste gangene de så opp, var når de tok fram mobilen for å ta en selfie.

Johann ble tankefull. Han sjekket selv Twitter og Instagram flere ganger daglig. Etter at han ble forfatter og Ted Talks-stjerne i 2015, fikk han mange nye følgere i sosiale medier. Han hadde alltid elsket å lese, men nå kunne han bruke tre timer på de første sidene i en roman. Han ble stadig distrahert, av tanker og av trang til å sjekke mobilen.

Dermed var Johann Hari i gang med sin nye bok, «Stolen Focus», som kom i vinter. En av mange han traff under researchen var Roy Baumeister, ekspert på viljestyrke. Han tilsto å ha fått samme problem som Johann: mens han leste en bok, kunne han bli fristet av en app på mobilen. I Danmark fortalte professor Sune Lehman om all tiden han kastet bort på meningsløse nyhetssaker på nett.

Folk som burde visst mye bedre, lot seg også distrahere.

Laben som endret verden

Hvordan kan vi unngå å bli enda mer distrahert i fremtiden? Å dra på ferie uten mobil, er som å ta på seg gassmaske for å løse problemet med luftforurensning. Johann kom på sporet av en bedre løsning da han traff Tristan Harris.

Da Tristan begynte på Stanford-universitetet i 2002, fikk han høre om et mystisk kurs ved Persuasive Technologies Lab. Pensum var psykologibøker med triks for å påvirke menneskers atferd. Tristan tok kurset, og lærte at det gjaldt å premiere ønsket atferd raskt. To av medstudentene hans skapte Instagram, ett av mange sosiale medier der brukerne kan gi hverandre «likes». Den fysiske verden gir oss sjelden like rask og konkret belønning.  

Etter studiene fikk Tristan jobbe med en app han selv var hekta på: Gmail. Han ville lage et mindre vanedannende e-postsystem, men lærte fort at arbeidsplassen Google målte suksess i tiden folks øyne var festet til Google-produkter. Jo lenger de stirret på skjermen, jo flere annonser så de. Apper skulle friste brukerne med alle slags varsler om nye hendelser. Å forstyrre folk er Googles bensin, innså Tristan.

Det var studenter ved Persuasive Technologies Lab som fikk ideen bak den nye distraksjonsøkonomien: å lagre og sortere all informasjon brukerne gir fra seg på nettet, og kartlegge deres psykologiske profil.

Profilen din er gull verdt for firmaer eller politikere som vil selge nettopp deg et produkt eller en idé. Jo mer informasjon selskaper som Google eller Facebook får om deg, jo mer penger kan de kreve fra annonsører. Virkemiddelet er å gjøre deg mest mulig engasjert i det som skjer på skjermen, alltid.

Premierer sinne

Da World Wide Web var ny, hadde nettsider en ende. For å komme videre, måtte du bevisst velge å klikke. Dermed rakk du å tenke at du heller ville gjøre noe annet. Programmereren Aza Raskin ga oss «evig skrolling», og i dag har sosiale medier en nyhetsrull som aldri slutter.

Aza fortalte Johann at han ble forferdet da han så folk sitte og skrolle i det uendelige. Han kastet selv bort mye tid han egentlig ville brukt på noe annet. For å bøte på skaden, laget han appen «Post-Social», som skulle hjelpe folk med å møtes utenfor nettet. Det viste seg umulig å få investorer, de spurte bare hvordan appen kunne kapre mest mulig av brukernes oppmerksomhet.

Johann Hari innså at smarttelefonen eller datamaskinen i seg selv ikke er problemet. Problemet er appene og nettsidenes utforming. De kunne ha hjulpet oss med å oppnå meningsfulle mål. Isteden utnytter de kunnskap om menneskelige svakheter. For eksempel er det bevist at folk ser lengre på noe negativt og sjokkerende enn på noe positivt og beroligende.

En studie viser at en Twitter-melding blir 20 prosent mer delt for hvert sinte ord. En annen studie viser at «indignert uenighet» dobler sjansen for «likes» og delinger på Facebook. En algoritme som vil klistre deg til skjermen vil altså belønne deg for sinne. Og når du er sint, tenker du mer overfladisk. Du bruker oppmerksomheten til å skanne omgivelsene for farer, ikke til å fordype deg.

Må vi bare finne oss i å bli mer distrahert i fremtiden? Før appene fantes det også industrier som svekket våre mentale evner. Bly ble blant annet tilsatt bensin og maling. Når bly samles i kroppen, kan det påvirke humør, hukommelse og konsentrasjon. Blyforgiftning kan svekke barns utvikling, fysisk og mentalt.

I 1975 hadde en gjennomsnittlig amerikaner 15 mikrogram bly per desiliter blod. I dag er tallet 0,85. Store industrier ble tvunget til endring da nye lover begrenset eller forbød bruk av bly. Kampanjer ledet av vanlige folk, som den britiske husmoren Jill Runnette, forandret lovene.

Et nytt opprør

Johann Hari ber oss gjøre tilsvarende opprør mot «overvåkningskapitalismen», det at teknologiselskaper lovlig kan spore oss på nett og selge private data til høystbydende. Sosiale medier må enten finne seg en ny forretningsmodell, som abonnement, eller de må få offentlig eierskap.

Myndigheter kan anerkjenne slike medier som et essensielt fellesgode, og samtidig påpeke at dagens modell forgifter psyken. I nesten alle land er kloakk et offentlig ansvar, blant annet for å hindre utbrudd av kolera. Vi kan ta samme grep for å forebygge «kolera for psyken».

Får dagens modell fortsette, vil vi se langt verre konsekvenser i fremtiden, advarer Tristan Harris og Aza Raskin. Et glimt av det fikk vi i 2019, da høyreekstreme Jair Bolsonaro vant Brasils presidentvalg. Tidligere ble han ansett som en klovn, altfor bøllete til å bli president. Han lovpriste tortur og voldtekt av folk han ikke likte, og sa han heller ville ha en død sønn enn en homofil sønn.

Så ble YouTube og Facebook brasilianernes hovedkilder til nyheter. Algoritmene prioriterte sinneutbrudd og sjokkerende historier, og Bolsanaro ble en stjerne. Støttespillere spredte løgner om at hans fremste konkurrent ville gjøre brasilianske gutter homofile, ved å gi alle landets barnehager penisformede tåteflasker. Dette ble en av de mest delte «nyhetssakene» under presidentvalget.

Teknologiens utnytting av våre psykologiske svakheter er ikke det eneste som får oppmerksomheten til å svikte i dagens samfunn. Johann Hari skriver også om annet som truer evnen til fokus og fordypelse, ikke minst hos barn. Disse tingene gjør det vanskeligere å motstå fristelsene på skjermen enn det ellers ville vært, og det skriver jeg mer om i neste innlegg.

Illustrasjon: André Martinsen

Insektburger og utprintet dessert

Fremtidens kjøkken kan skreddersy mat til din egen kropp, så sant printeren ikke er hacket.

Forskning på kosthold har stort sett basert seg på at folk er like. Men vi har ulike gener, tarmbakterier, sykdommer og annet som påvirker hva vi bør spise. Mat som gjør én person energisk, kan få en annen til å føle seg slapp og oppblåst.

I 2015 fulgte israelske forskere blodsukkernivåer hos 800 personer. De oppdaget at ulike individer reagerer svært ulikt på identiske matvarer. Bedre kunnskap og teknologi vil i fremtiden gjøre det lettere å tilpasse kosten, noe som kan forebygge livsstilssykdommer. Studier viser at folk som får råd basert på «harde data» om egen kropp, er mye flinkere til å endre matvaner enn de som får generelle råd.

Overvekt har lenge vært et økende problem. Forbrukerne har ikke foretrukket mat med mindre fett, sukker og salt. Sunn ferdigmat er fullt mulig, skriver matforsker David Julian McClements i boka «Future Foods». Utfordringen er å gjøre den både smakfull og prisgunstig. Bearbeidet mat oppfattes gjerne som mindre sunn, men det trenger ikke å være slik. For det første bearbeides maten for å fjerne skadelige bakterier og gifter. For det andre kan den tilføres ønskede næringsstoffer.

Uthulet salt

«Funksjonell mat» som forsinker absorberingen av fett og karbohydrater er under utvikling. Matforskere eksperimenterer også stadig med å finne sunnere alternativer til sukker, salt og mettet fett som gir en lignende opplevelse. Erstatninger må dessuten være praktiske i matlaging.

Mettet fett gir fasthet og stabilitet, særlig under lagring, koking eller steking av mat. Det er vanskelig å finne et sunnere alternativ med tilsvarende egenskaper. Når det gjelder salt, er oppfinnsomheten imponerende. Forskere har laget små, hule saltkrystaller for å redusere matens saltinnhold med 25-50 prosent, uten å svekke saltsmaken. Det meste av natriumet i vanlige saltkrystaller bidrar ikke til saltsmaken, men det øker blodtrykket ditt.

Omega-3 vil vi ha mer av i mat, men disse fettsyrene harskner lett. Forskere har derfor kapslet inn omega-3 i små, beskyttende partikler, slik at de kan tilsettes populære drikker og yoghurter. Proteiner vil vi også ha, men når de tilsettes drikker, er det krevende å få dem til å flyte. De klistrer seg til hverandre, noe som forklarer hvorfor mange proteindrikker selges i beholdere som ikke er gjennomsiktige. Ofte samles et tykkere lag proteiner i bunnen. Med fremtidens teknologi blir det lettere å lage sunn mat og drikke som også tilfredsstiller forbrukerens krav til utseende og konsistens.

Livsviktig genteknologi

«Naturlig mat» høres fint ut, men knapt noe av det vi spiser i dag er helt naturlig. Frukt og grønnsaker er avlet fram til ugjenkjennelige varianter av den ville utgaven. Opprinnelig var gulrøtter hvite, mens pærer lignet kirsebær og smakte salt. Selektiv dyrking med hensyn til smak og utseende har gjort vekstene fattigere på viktige næringsstoffer, vitaminer og mineraler. Om ti år kan vitenskapen ha rettet opp dette og mer til.

I 2017 laget australske forskere en banan med høye nivåer av provitamin A, som vanligvis ikke fins i frukten. De hentet gener fra en spesiell type banan på Papua Ny-Guinea med naturlig høyt innhold av provitaminet og satte dem inn i vanlige bananer. Teknologien brukes til å øke næringsinnholdet av bananer i Uganda, der frukten er sentral i kostholdet. I fremtiden kan «redigeringsteknologi» for DNA kan gi oss peanøtter som ikke trigger allergi og linser med like mye protein som kjøtt.

Genteknologi kan høres skummelt ut, men det er livsviktig for å motvirke feilernæring i utviklingsland. Kliniske forsøk i India, Rwanda og på Filipinene har vist at tilførsel av jern til jordbruksplanter har skapt bedre folkehelse. Prøver man å oppnå det samme med tradisjonelle avlsmetoder, går det mye saktere. Genteknologi har også skapt en ny type hvete, med mindre av allergenet gluten.

Egentlig genmodifiserer vi maten selv hver gang vi koker den. Det skaper nemlig store endringer i DNA-molekylene. Men det vi kaller genteknologi har hittil vært nyttigere for bønder og bioteknologiske firmaer enn for folk flest. I fremtiden vil alle dra mer nytte av teknologien, også i rike land, hevder boka «Future Foods».

Lærenemme printere

Mesterkokkenes retter finner sjelden veien til vanlige hjem. Det krever høy kompetanse og gjerne spesialutstyr. Dette kan endre seg med 3D-printere for mat. I dag kan printerne lage blant annet pizza og kaker fra ingredienser som plasseres i «patronene». Selskapet FoodJet 3D designer mat for eldre som ser ut og smaker normalt, men som er lettere å tygge og tilpasser næringsinnholdet til den enkelte.

3D-printerne må bli billigere, raskere og mer brukervennlige før de kan bli mer utbredt. De må også kunne håndtere flere råvarer og kunne sette sammen og koke retter i samme enhet. I fremtiden vil det finnes et bibliotek av digitaliserte matoppskrifter du kan laste ned.

Du kan mate datamaskinen som styrer 3D-printeren med kolesterolnivå, blodtrykk og andre relevante data for å skreddersy menyen. Du kan også lære opp printerens algoritmer til å gi deg mat du liker enda bedre. Trolig kan du fjernstyre printeren via mobilen, og få maten ferdig servert når du kommer hjem. Når matpatronene går tomme, kan printeren selv bestille nye. Matbutikker kan bli overflødige, også fordi vi kan bestille mat som leveres hjem med drone.

Fremtidens kjøkken reiser en del bekymringer: Hva skjer hvis 3D-printeren eller robotkokken blir hacket? Hvordan brukes dataene vi gir fra oss til disse dingsene? Vil store selskaper få for mye makt over oss? Vil fordelene ved den nye teknologien bli jevnt fordelt i samfunnet? Hva skjer med alle som mister jobben på grunn av automatiseringen?

150 kyr er nok

Silicon Valley tiltrekker seg også matteknologer. Selskapet Impossible Foods har skapt en kjøttfri burger som smaker kjøtt. Den «hemmelige» ingrediensen er heme, et oksygenbærende molekyl som gjør både kjøtt og blod rødt, og som bidrar mye til smaken. Molekylet er trukket ut fra planter og produsert gjennom fermentering.

Kjøtt kan også dyrkes fram i laboratorier, fra levende celler hentet fra dyr. Med denne metoden er det anslått at all biff som spises i dag kan produseres med celler fra 150 kyr. Lab-kjøttet krever ikke bruk av antibiotika, og laboratoriet er mye renere enn et fjøs.

Siden kjøttet er mindre utsatt for forurensning fra mikrober, vil det dessuten ha lengre levetid og gi mindre matavfall. Den konvensjonelle matindustrien har allerede investert stort i selskaper som satser på lab-kjøtt. Trolig vil kjøttet bli utbredt innen få år, først på finere restauranter, før prisen blir konkurransedyktig. 

En annen og mer etisk konkurrent til kjøtt fra gårdsdyr, er insekter. De fleste spiselige kryp mangler sentralnervesystem og føler derfor ikke smerte. Insekter kan mer effektivt omdannes til mat enn store gårdsdyr, og de kan spise avfallsprodukter fra andre jordbruksprosesser. De er en god kilde til viktige næringsstoffer, noe Afrika, Asia og Sør-Amerika har oppdaget for lengst.

I Norge er vi såvidt i gang med insektsdelikatesser, for eksempel har gründere på Voss startet oppdrett av melbillelarver på Larveriet. Der produseres insektsnacksen Mjølmums. Insekter kan også lett males til mel og «gjemmes» i andre matvarer, slik kan for eksempel fremtidens burgere bli sunnere.

Illustrasjon: André Martinsen

Rusavhengige har ikke ett og samme problem

I fremtiden må vi slutte å behandle ruspasienter som en ensartet gruppe.

For folk som er tungt avhengig av ulovlige rusmidler, preges hverdagen av heroin, amfetamin eller beslektede stoffer, som virker beroligende eller stimulerende. Hvorfor blir noen så avhengig av akkurat disse stoffene at de ender opp på gata?

Kroppen produserer selv opioide peptider, med lignende effekt som heroin. Når vi opplever en nødsituasjon, kan de utløses i store mengder. Stoffene lindrer smerte, beroliger og skaper en følelse av mental avstand til det som skjer. Det kalles dissosiasjon.

Folk som er sårbare for stress eller har opplevd traumer, kan finne trygghet i rusmidler med lignende effekt som dissosiasjon. Dette beskriver den amerikanske psykiateren Bruce Perry i boka «Gutten som ble oppdratt som hund».

Et annet forsvar kroppen har mot trusler, er overaktivering. Adrenalinet bruser og gir oss ekstra energi til å kjempe eller flykte. Vi blir mer årvåkne, så vi bedre kan kartlegge farer. Utløses denne responsen ofte, kan hjernen endres. Konsentrasjon og impulskontroll svikter, og vi kan bli overdrevent vaktsomme.

Virkningen av amfetamin kopierer den overaktive responsen på fare. Stoffet gir høyere puls og økt følelse av styrke og muligheter. Endringer i hjernen knyttet til overaktivering, kan gi noen større trang til å ruse seg på stimulerende stoffer, skriver Perry.

Forfatter Maria Kjos Fonn ble avhengig av heroin etter en grov gruppevoldtekt og andre hendelser som førte til posttraumatisk stress. Avrusning gjorde henne bare sykere. «Det var veldig liten bevissthet på de traumene som kan vekkes til live når man slutter å ruse seg, og hvordan man kan møte dem,» sa hun til =Oslo i 2020.

Maria var heldigere enn mange andre, og fikk etter hvert traumebehandling som virket. Dermed fikk hun også mindre behov for å ruse seg. Ikke alle med rusproblemer har en traumelidelse, men alle har psykiske, fysiske eller praktiske vansker som ikke forsvinner bare ved å avstå fra rus.

Fremtidens rusbehandling må rettes mer inn mot underliggende problemer, som krever ulike løsninger og ikke kan behandles gruppevis.

Straffet for å hjelpe

«Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner,» sa rusforsker Sverre Nesvåg til =Oslo i 2015. Det vil si få roller man identifiserer seg med. Fremtidens rusbehandling må låse opp døra til flere roller og identiteter. Hvorfor terper man på identiteten som rusavhengig? Hvorfor består så mye behandling av å sitte passivt og snakke om rusproblemet?

Pårørende Ane Ramm har kritisert rusinstitusjoner for å tvinge folk inn i rutiner fjernt fra et vanlig voksenliv. Hun foreslår mer trening i praktiske ferdigheter, studieteknikk og arbeid. Hun får støtte fra psykolog og høyskolelektor i sosialfag Liese Recke. Det som får de aller fleste ut av rusproblemer, er å delta i arbeid og aktiviteter de liker, sier Recke. Fremtidens rusomsorg må forberede folk på hverdagen, ikke bare lære dem å bli lydige pasienter.

Hvorfor regnes rusavhengige som en så eksepsjonell gruppe pasienter at fastleger ikke får bruke eget skjønn? En som nektet å svikte sitt faglige skjønn, var legen Sverre Eika, som døde i fjor. Han hadde mange rusklienter som ble dårlige av medisiner fra LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Han tilpasset medisiner til hver enkelt, så de slapp bivirkninger som angst, sløvhet og hevelser i kroppen. For det fikk han flere tilsynssaker mot seg.

Hans kollega Stig Asplin gjorde det samme, og ble fratatt retten til å skrive ut A og B-preparater i 2020. =Oslo-selger Hilde Bjerkeland var en av mange som var henvist til «gatas apotek» igjen da hun mistet Asplin som fastlege.

Hun mistet ikke bare medisiner, men også en fagperson som tok henne på alvor, som fulgte opp treningen hennes og hjalp henne med å trappe ned på metadon. Fremtidens rusbehandling må ta mer hensyn til pasientenes individuelle behov.

Virkelighetsfjernt

Blant de store risikofaktorene for rusavhengighet, er ADHD. Jeg har møtt mange Erlik-selgere med symptomer på ADHD som aldri fikk hjelp, og som selv fant ut at amfetamin hjalp. De som kjøper stoffet fra kriminelle pådrar seg problemer de kunne unngått om de tok amfetamin som medisin i rett dose med kjent innhold.

ADHD behandles med sentralstimulerende midler som i praksis er varianter av amfetamin. Likevel blir amfetaminavhengige med ADHD nektet medisin. Før du kan få ADHD-medisin, må du ha vært rusfri i tre måneder. Det er virkelighetsfjernt, mener Stig Asplin.

Heidi Hansen fikk diagnosen ADHD da hun var 21, etter å ha selvmedisinert med rusmidler i mange år. Det skulle gå ti nye år før hun fikk ADHD-medisin og omsider kunne skape seg et bedre liv. I dag har hun jobb og et godt forhold til datteren, som vokste opp i fosterhjem.

«Medisiner var nødvendig for at jeg ikke skulle droppe ut av rusbehandling,» sa Heidi til =Oslo i 2017. Med ADHD-medisin fikk hun ro på seg til å ta tak i problemer. Etter hvert valgte hun å trappe ned på medisinen.

Fremtidens rusbehandling må gi hjelp i riktig rekkefølge. Livsviktige tiltak må ikke brukes som premie for rusfrihet. Mange trenger tiltakene tidligere, og når de får dem, får de ofte mindre grunn til å ruse seg. «Jeg tror vi har påført mye skade ved å forvente at ruspasientene skal leve et liv folk flest ikke ville levd. De færreste av oss som behandler dem, lever rusfritt,» sier psykolog Kari Lossius.

Hun mener vi må inkludere og ikke ekskludere rusavhengige som viser symptomer på sin egen sykdom. I dag er for mange dører lukket for dem som strever med å oppnå rusfrihet. For noen betyr det at dørene aldri åpnes. Dermed får de aldri utviklet selvtillit, og heller ikke tillit til det norske samfunnet.

Rusflyktninger

I Norge vil vi ha et helsevesen som ikke diskriminerer. Da må vi behandle rusavhengige som andre pasienter, ikke samle dem i egne systemer som umyndiggjør dem og betrakter dem som en ensartet gruppe.

Forskjellen mellom rusomsorg og øvrig helsevesen i Norge ble ekstra tydelig i 2020. Da økte dødsfall fra overdose betydelig, mens dødeligheten ellers i befolkningen var stabil til tross for pandemi.

På noen helsefelt har Norge klart det mange andre land bare drømmer om. På rusfeltet fins det europeiske land vi trygt kan lære av, der behandlingen styres mer av praktiske resultater enn av «moralske nykker», som Kari Lossuis har kalt det.

Norske «rusflyktninger» drar jevnlig til land i Mellom-Europa for å få tilpasset medisinsk behandling. Det disse landene gjør er verken å medisinere mest mulig eller å bruke mer penger på rusomsorg enn oss. Det handler mer om en holdning til folk med rusproblemer, som gjør at de blir lyttet til på lik linje med andre pasienter.

En 32 år gammel nordmann sa det slik i en e-post til sin belgiske lege som jeg fikk se: «Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Jeg var nær ved å ta selvmord da jeg fant deg! Jeg føler at jeg skylder deg livet mitt!»

 

Illustrasjon: André Martinsen

Hvordan blir journalistikkens fremtid?

Nettaviser vil ha kjappe saker, mens journalister vil ha bedre tid. Tilliten til nyhetsmedier er lav, og de har et aldersproblem.

Går du inn på reddit.com daglig, vil du oppdage noe rart. Sakene på forsiden dukker nesten alltid opp i Dagbladet eller VGs nettavis en dag eller to senere.

Reddit er et nettsamfunn der brukerne kan dele lenker til innhold på nettet. Her er det lett å følge med på og diskutere blant annet nyheter fra hele verden, og de mest populære sakene vises altså på forsiden.

Journalist og forfatter Morten Størksnes har påpekt hvordan nettaviser systematisk rapper andres saker. Ofte er overskrift og bilde slik at leseren ikke vet om hendelsen har skjedd i Bergen eller i Kina. Det gjelder å produsere flest mulig artikler på kortest mulig tid.

Da er det lettest å omskrive en sak fra et annet sted, eller oversette ord for ord, før man gir artikkelen en inngang som appellerer til avisas lesere. Mye nettjournalistikk er ikke journalistikk i ordets vanlige forstand, mener Størksnes.

I vår fikk Dagbladet refs for en stillingsannonse hvor de la stort vekt på søkerens evne til å jobbe raskt og oppnå klikk. Avisa søkte deg som «leverer en kjapp sak, mens du venter på sitatsjekken til den andre saken du sitter med». Og deg som «nistirrer på lesertallene i samme minutt artikkelen din er publisert, for å se om den traff blink».

Annonsen skapte oppstyr på Facebook, og mange medieprofiler var blant kritikerne. Dagbladets avdelingsleder forsvarte seg med at teksten var skrevet med glimt i øyet.

Fra avis til nyhetsbrev

Allerede i 2008 viste en undersøkelse fra Norsk Journalistlag og Synovate at nettjournalistikk fører til store problemer for journalistene. 58 prosent av dem med kontinuerlig deadline sa de hadde for dårlig tid til arbeidsoppgavene, og 43 prosent mente jobben var psykisk belastende.

En tilsvarende undersøkelse blant medlemmer av NRKs journalistlag viste at 62 prosent i nyhetsdivisjonen mente de ikke rakk tilstrekkelig kildekritikk.

I 2017 kom plattformen Substack, der skribenter kan selge abonnement på sitt eget nyhetsbrev. Leserne kan enkelt søke opp og velge hvilke skribenter de vil abonnere på.

I USA har en rekke journalister forlatt avisene sine og startet nyhetsbrev. Er dette fremtidens journalistikk? De to siste årene har antall abonnenter på Substack tidoblet seg, fra 50 000 til 500 000.

Blant bidragsyterne er journalisten Glenn Greenwald. I 2013 var han den første som publiserte Edward Snowdens lekkede dokumenter om internasjonal overvåkning, i avisa The Guardian.

Hans siste arbeidssted var The Intercept, som han forlot høsten 2020 etter å ha fått refusert en kritisk artikkel om Joe Biden. Ifølge The Financial Times tjener Greenwald nå mellom 80 000 og 160 000 dollar i måneden på nyhetsbrevet sitt.

Isaac Saul utgir det politiske nyhetsbrevet Tangle, med 3000 betalende abonnenter. Han vil at leserne skal dømme ham kun for det han skriver. Substack lar ham slippe å bli forbundet med andre merkevarer og institusjoner. Slik unngår han lesernes fordommer mot aviser de har stadig mindre tillit til.

I Reuters Institutes årlige, globale medieundersøkelse sier bare 29 prosent av amerikanerne nå at de stort sett stoler på nyhetene. Tilsvarende tall for nordmenn er 57 prosent, noe som er lavt i forhold til vårt tillitsnivå ellers. For eksempel stoler 82 prosent av oss på regjeringen og 92 prosent på domstolene, ifølge Ipsos’ siste tiltro-undersøkelse.

Facebook følger etter

Amerikanske medietrender kommer ofte til Norge, men kan norske journalister leve av å sysselsette seg selv? I Aftenposten mener Jan Arild Snoen at mange nordmenn kunne betalt 50 kroner måneden for et Substack-abonnement eller tre. Men han tviler på at slike plattformer vil erstatte abonnementsavisa, siden det norske markedet er lite.

På en annen side er det opprettet nye støtteordninger for journalister de siste årene. Stiftelsen Fritt Ord er særlig opptatt av å styrke uavhengig journalistikk. I fremtiden vil kanskje journalistens gode navn og rykte bli viktigere enn avisas, både for leserne og for de som deler ut penger.

I USA har nyhetsbrev blitt et springbrett til å starte sitt eget mediehus, med podkaster, nettsamfunn og andre produkter. Facebook har kastet seg på trenden, og lanserte i sommer en konkurrent til Substack kalt Bulletin.

Facebook har store muligheter til å målrette seg inn mot brukere, men vil unngå politiske skribenter og temaer. Det trenger ikke Substack å gjøre, siden de ikke har annonsører som kan bli støtt. Isteden tar de deler av inntekten fra abonnementene. Vil fremtidens store avsløringer komme fra plattformer som Substack, og ikke fra aviser?

Vil bruke mange kilder

«Mainstream media har et aldersproblem.» Slik starter en rapport fra 2019 om nyhetsvaner blant amerikanere og briter i alderen 18-35, også fra Reuters Institute.

«Mark» er storkonsument av nyheter, men han synes tradisjonelle nyhetskilder er endimensjonale og mangler viktig informasjon. Reddit er hans viktigste nyhetsportal, og på Twitter følger han menneskene bak nyhetene. For å fordype seg, hører han på podkast.

De unge føler at de samme temaene går igjen på avisenes forsider, og lurer på hva de går glipp av. De synes det er for mye negative nyheter om hat og kriminalitet, og for mange urettferdige angrep på kjente personer.

De vil ha mer stoff som inspirerer til positiv handling og viser at forandring er mulig. De vil eksponeres for et mangfold av meninger, og vil ikke at aviser skal dytte på dem sin egen politiske agenda.

Et stort flertall av de unge vil ikke betale for nyheter slik systemet er nå. De savner muligheten til å betale en liten sum per artikkel. De vil bruke mange kilder, ikke kjøpe et dyrt abonnement på én eller flere hele aviser.

Stykkprisbetaling for artikler har mange utfordringer. En nyhetssak på andre språk enn engelsk vandrer sjelden over landegrenser, og kan ha svært lokal interesse. Dessuten har den kort levetid, til forskjell fra filmer, TV-serier og musikk.

I Nederland tilbyr tjenesten Blendle kvalitetsinnhold fra landets største aviser og magasiner. De første årene kunne brukerne kjøpe enkeltartikler, men modellen var ikke lønnsom. Blendle droppet mikrobetaling i 2019, og innførte abonnement til rundt 100 kroner måneden.

«Et hovedproblem for mediebransjen er at man fortsatt ikke har funnet en bærekraftig forretningsmodell for samtid og framtid,» skriver tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen i Medier24. Facebook og Google tar en stadig større andel av avisenes annonsemarked.

Når vi spør Google om journalistikkens fremtid, får vi et svar som handler mye om gratisarbeidende teknologi: «I fremtiden kan journalistikken se fremvekst av mer og mer personlig innhold, intelligente algoritmer og robotjournalister, samt muligheten til å «oppleve» nyhetene med oppslukende VR- og AR-teknologi.»

Illustrasjon: André Martinsen

Covid er en tidsmaskin

Vil covid-19 blomstre opp hver vinter? Blir det slutt på klemming og yogareiser til Bali? Mange prøver å spå om livet etter pandemien, og to svensker gjør det bedre enn de fleste.

Vi må planlegge for at covid-19 kan bli en tilbakevendende sesongsykdom, skriver forskere i Journal of the American Medical Association. Viruset liker seg best ved kjølige temperaturer og lav luftfuktighet. Det kan skape oppblussing om vinteren.

Flokkimmunitet avhenger av hvor mye folk omgås, og hvor godt vaksinene virker mot nye mutasjoner. Men selv om vaksiner beskytter dårligere mot noen virusvarianter, kan vi regne med god beskyttelse mot alvorlig sykdom, noe som gir mindre belastning på helsevesenet.

Forskerne mener det er lite sannsynlig at myndigheter vil pålegge sosial distansering hver vinter framover. Isteden kan arbeidsplasser og utdanningssteder ha visse tiltak. For eksempel kan de flytte møter eller forelesninger med mange deltakere til digitale plattformer. Det kan også bli krav om munnbind her og der i vintermånedene, og folk i risikogrupper kan bli nødt til å være ekstra forsiktige.

Få land er rike nok til å kunne vaksinere bort viruset med det første. Og klarer vi å bli kvitt det i mennesker, fins det allerede reservoarer i dyr. Viruset vil være iblant oss, men pandemien vil gå over. Tidligere har vaksiner aldri spilt noen viktig rolle i å få slutt på pandemier, men vaksinering kan spare mange liv underveis.

Blir viruset som Bob Dylan?

Hvordan kan vi forvente at samfunnslivet blir framover? Det prøver to svensker å svare på i «Corona Express: En liten bok om världen efter pandemin». Kjell A. Nordström er futurist og økonom, mens Per Schilingmann er politiker og PR-konsulent.

De bruker begrepet GUD om de største trendene fram mot 2020, nemlig globalisering, urbanisering og digitalisering. Koronapandemien kaller de en tidsmaskin. På noen områder har den kastet oss inn i fremtiden, på andre bakover i tid. Digitalt lever vi plutselig i 2030, mens globaliseringen har tatt et skritt tilbake.

De to forfatterne ser for seg tre scenarier for de nærmeste årene. I «Jojo-scenariet» går alt tilbake til normalt, og skandinaver strømmer til Bali for å gå på yogakurs. I «Hold avstand»-scenariet oppfører viruset seg som Bob Dylan, med årlige verdensturneer. Regioner, byer og landegrenser åpner og stenger. Hjemmekontor blir mer regelen enn unntaket, og netthandel utarmer bykjernene. Vi slutter å klemme utenfor kohorten, og viruskontroll blir standard på flyplasser og offentlige steder.

«Hybrid»-scenariet er en mellomting, som forfatterne synes å ha mest tro på. Her holdes viktig infrastruktur og handel åpen globalt. Turismen blir regional, og det blir færre forretningsreiser enn før. Internett får en viktigere rolle i handel, utdanning og kulturliv. Mindre arrangementer har kommet for å bli, med digital distribusjon til et større publikum. Test, kontroll og ekstra hygienetiltak blir vanlig praksis.

Mer opptatt av trygghet

Det har vært mange pandemier opp gjennom historien. Det nye med covid er at vi må bekjempe den i en globalisert verden, der nesten to tredjedeler bor i byer, og byene er avhengige av hverandre. På spanskesykens tid besto verden av mange selvstendige verdener. Er vi på vei tilbake dit? spør Nordström og Schilingmann.

Automatisering gjør selskaper mindre avhengige av billig arbeidskraft i andre verdensdeler. Produksjonen kan flyttes tilbake til høykostland. For de som lager fysiske varer, gir koronaen nok en grunn til å tenke lokalt. Samtidig er informasjon, kunnskap og underholdning mer globalisert enn noen gang, gjennom mer nettbruk. I Norge passerte amerikanske Netflix nylig NRKs strømmetjeneste når det gjelder ikke-lineær TV-titting.

Koronatiltak har gått hardt utover mange arbeidsplasser med lav terskel, for eksempel innen turisme. Pandemien gjør oss mer opptatt av trygghet, og det gjelder også arbeidsgiverne. De tar mindre sjanser på faste ansettelser. Folk som har fast jobb beholder den lenger, mens flere enn før blir ufrivillige frilansere. Middelklassen vil fortsette å krympe. Folk blir mer bekymret for helse og økonomi, og plasserer penger på tryggere steder.

Sysselsetting blir den viktigste politiske saken. Politikere fortsetter å redde arbeidsplasser med støtteordninger, og Skandinavia blir enda mer statskapitalistisk, spår de to forfatterne. Politikken blir mer nasjonalt orientert, noe Senterpartiet allerede har tjent på. Beredskapen styrkes, og selvforsyning blir trendy. Mer arbeidsledighet og større kostnader for helsevesenet gjør rike land mer innadvendte. Fattige land må i større grad klare seg selv, og finne sin egen vekstmotor.

Byene forandres

Når vi tilbringer mer tid hjemme, har det konsekvenser både inni og utenfor huset. Firmaer trenger færre kontorplasser, og næringslokaler blir billigere. Lokaler blir også frigjort til annet enn kontor. Byens indre liv forandres fra et shoppingland med kontorer til en fornøyelsespark med boliger. Sosiale møteplasser i byen blir ikke mindre viktige når flere har hjemmekontor. Tvert imot blir behovet for offentlige steder å sosialisere med kollegaer større. Vi møtes mindre på kontoret og mer på byen.

Nettavisen spurte i sommer Norges ti største konsern om synet på hjemmekontor og jobbreiser. Equinor har erfart at noen møter fungerer bedre når de er heldigitale. Mindre reising sparer tid og gjør det mulig å møtes oftere på tvers av lokasjoner. DNB vil heretter tilby digital deltakelse på alle møter, og Telenor har oppgradert møterom med nytt videoutstyr. Selskapene vil legge til rette for mer bruk av hjemmekontor, slik medarbeiderne ønsker.

En undersøkelse fra DNB Markets tyder på at bruken av hjemmekontor vil tredobles sammenlignet med før koronaen. Det gjør folk mer orientert mot nærmiljøet der de bor. Kanskje kan det føre til et bedre tilbud av tjenester utenfor bykjernen. Inne i hjemmene vil det bli mindre åpne planløsninger og mer avgrensede og funksjonelle rom, skriver Nordström og Schilingmann.

Sammen med mer hjemmekontor er mer netthandel den største effekten av pandemien. Göteborgs universitet har gjort en studie av eldres handlevaner. Blant folk født på 1930- og 40-tallet handler nå 23 prosent på nett minst en gang i måneden. Før pandemien gjaldt det bare én prosent i aldersgruppen.

NRKs koronaekspert Halvard Sanberg tror vi vil reise langt mindre utenlands i fremtiden. Både på grunn av virusfrykt, og fordi konferanser blir digitale. Kanskje blir det mindre aksept for å gå på jobb når du er forkjølet. Vi vil få flere hurtigtester for virus og bakterier, som vi kan ha hjemme. På podkasten «Leger om livet» kommer Sandberg med en viktig advarsel:

«Hvis noen er skråsikre på noe angående fremtiden til covid, ikke tro på dem!»

Slik hackes følelsene dine

Menneskets evne til å dikte opp og tro på fiksjonshistorier har gjort oss til verdens herskere. I fremtiden kan den samme evnen bli vår undergang, mener Yuval Noah Harari.

Det som lot Homo sapiens legge verden under seg var ikke først og fremst intelligensen vår. Det var fantasien, rettere sagt troen på fiktive historier. Det er hovedpoenget i «Sapiens» av Yuval Noah Harari, en bok som tok verden med storm i 2014. Sju år senere tar den israelske historikeren oss med til fremtiden, i en episode av podkasten «Your Undivided Attention». Men først litt forhistorie. 

Neanderthalerne hadde ingen religion eller nasjonalromantikk. Bare Homo sapiens tror på fortellinger om abstrakte størrelser som guder og nasjoner. Vi som tror på den samme historien, identifiserer oss med hverandre, og blir motivert til å hjelpe hverandre. Det lønner seg for alle parter, for eksempel får det oss til å betale skatt. Slik kan vi samarbeide effektivt med millioner av ukjente. Andre arter kan bare samarbeide med individer de har direkte kontakt med.

Å vekke følelser har alltid vært en smart strategi for historiefortellere, enten de lager reklame eller religioner. Aldri har de hatt større muligheter til å manipulere følelsene våre enn i dag. Nyhetsstrømmen din på Facebook tilpasser seg hva du føler mest for. Falske nyheter kan påstå hva som helst for å vekke sterke reaksjoner. Da er det ikke rart at de sprer seg raskere enn mer autentiske nyheter. For å kunne konkurrere om oppmerksomheten din, må også seriøse medier fortelle bedre historier og appellere mer til følelser. 

Før internett fikk folk i samme nasjon i større grad servert de samme historiene. Nå får vi helt ulike historier i nyhetsstrømmen vår. Noen får bare opp historier om farer ved koronavaksiner, fordi de har likt slike historier før, og fordi vennene deres liker dem. Andre får bare høre om vaksinenes velsignelser. Noen ser gråtende butikkeiere miste livsverket sitt når «Black Lives Matter»-aktivister setter bygninger i brann i Portland. Andre ser antirasister med rosa ballonger demonstrere fredelig i de samme bygatene. I USA er demokrater og republikanere blitt hverandres største fiender. Slik polarisering skjer også i mange andre land, og sosiale medier får noe av skylden. 

Du er produktet

Etter den humanistiske revolusjon, ble menneskers følelser en viktig rettesnor for etikk og politikk i demokratiske land. Guds ord var ikke lenger øverste autoritet. Misliker du karikaturtegninger av profeten Muhammed? Da kommer du ikke langt med å si at Norge må forby dem fordi islam gjør det. Vil du bli tatt seriøst i debatten, må du si at karikaturene kan såre menneskers følelser. Yuval Noah Harari vil ikke tilbake til en guddommelig autoritet, men han ser også problemet med la følelsene bestemme. Hva skjer med etikken og politikken når folks følelser kan manipuleres langt mer effektivt enn før? 

Sosiale medier oppmuntrer ikke til rasjonell refleksjon, sier lege og videoblogger Zubin Damania. På Facebook ser han sine egne kollegaer oppføre seg som fjortiser, desperate etter «likes». Det får de ved å mene det samme som de digitale vennene, og henge ut de som mener noe annet. Ideologiske bobler og tilhørende følelser forsterkes gjennom algoritmene. Jo mer vi føler for noe, jo sikrere blir vi på at vi har rett. Det gjør oss mer motivert til å like og dele, altså bruke mer tid på sosiale medier. Problemet er at disse mediene belønner våre verste sider, sier Damania. Det skyldes forretningsmodellen. Du er ikke kunden som Facebook vil hjelpe. Annonsørene er kunden, mens du er produktet som selges. Du gir fra deg data som lærer Facebook hvordan de stjeler mer av oppmerksomheten din, som de selger til annonsørene. 

Sovjetunionen prøvde også å samle inn mest mulig data om befolkningen, men det fantes ikke nok KGB-agenter. Regimet manglet også effektive metoder for å analysere dataene. Når vi alltid har med oss smarttelefonen, lærer vi algoritmene hvordan hjernen vår virker. Dermed kan følelsene våre hackes i industriell skala, med kirurgisk presisjon. I fremtiden vil biometriske data også samles inn, altså informasjon fra innsiden av kroppen. Det er vanskelig å takke nei til et system som kan diagnostisere sykdom på et tidlig stadium. Det samme systemet kan lese kroppens signaler om hva du føler. Dermed får Netflix vite nøyaktig hvordan du reagerer på en filmscene, og kan lage filmer som fenger deg enda mer.

Kjøleskapet kan forstå deg best

Ingen er immune mot fortellinger som er optimalisert for deres egne følelser. Selv ekte journalister lar seg lure av falske historier. Både Aftenposten, Dagbladet, NRK, TV 2 og VG har sitert meldinger fra den russiske «trollfabrikken» Internet Research Agency på Twitter. Yuval Noah Harari forteller hvordan teknologien kan lage nye konspirasjonsteorier helt av seg selv. Kunstig intelligens (KI) kan teste ut hvilke teorier som fenger folk mest. Basert på denne lærdommen, kan KI utvikle nye teorier som sprer seg enda raskere. Er dette fremtiden på sosiale medier? 

I science fiction ender roboter ofte opp som taperne i historien, fordi de ikke forstår menneskers følelser. Slik er det ikke i virkeligheten, sier Harari. En robotvenn kan ha bedre tilgang til hjernen din enn personen du er gift med. En kinesisk bruker av Microsofts chatbot Shaways, sa at boten reddet livet hans da han vurderte selvmord. Når du kommer frustrert hjem fra jobb i fremtiden, vil du kanskje oppleve at kjøleskapet ditt forstår deg bedre enn partneren din. Biometriske data gir den kunstige intelligensen direkte tilgang til følelsene dine. Hva er problemet med «empatisk» teknologi? Det kommer an på hva vi optimaliserer den for. Vil du at din virtuelle venn skal motivere deg til å trene og spise sunt? Eller vil du heller manipuleres til å få bedre følelser for den usunne kroppen din? Kan du i det hele tatt styre robotens verdier, eller er den låst til Googles verdier? Vil Google gi deg varme følelser for det som best tjener selskapets aksjonærer? 

Harari mener nå at det som gjorde mennesker suksessrike, troen på fiktive historier, kan bli vår undergang – eller i hvert fall endre oss drastisk. Teknologien forstår menneskers operativsystem langt bedre enn vi gjør selv. Hva du søker etter og klikker på kan forutsi alt fra spiseforstyrrelser til skilsmisser. Google vet om du er homofil før du vet det selv. Dermed kan teknologien, eller de som måtte klare å styre den, manipulere oss mye mer effektivt enn noen propagandaminister på 1900-tallet. Harari stiller et viktig spørsmål: Hva skal vi basere etikk og politikk på i fremtiden, når menneskers følelser blir stadig lettere å hacke? 

Verden i 2030

I 2030 vil de største trendsetterne verken bo i USA eller Europa.

For ti år siden ble Kenya verdensledende innen mobilbetaling. Allerede da var tre fjerdedeler av befolkningen flittige brukere. Ni av ti voksne somaliere har også en mobil de kan betale med, i et land uten fungerende bankvesen. 1,5 milliarder av verdens mobileiere er henvist til felles utedo. Mobil telekommunikasjon er nemlig langt billigere å bygge ut enn kloakk. 

I Afrika sør for Sahara har under ti prosent av befolkningen bankkonto eller kredittkort. De betaler med mobilen. Unge voksne i Sørøst-Asia, Midtøsten og Afrika er ivrigere brukere av digitale delingsapper enn jevnaldrende i resten av verden. De fremskynder en trend som vil gjøre det mindre attraktivt å eie ting. Det skriver sosiologen Mauro F. Guillén i boka «2030 – How Today’s Biggest Trends Will Collide and Reshape the Future of Everything». 

I 2016 fikk Collins Dictionary et nytt ord. Uberization vil si en forretningsmodell der tilbyder og kunde kontakter hverandre direkte via nettet. Ordet stammer fra mobilappen Uber, som formidler kjøreoppdrag mellom sjåfører med egen privatbil og passasjerer. Når folk kan kjøpe tjenester eller leie ting gjennom en app, blir de mindre avhengige av tradisjonell infrastruktur og institusjoner. Det blir også mindre behov for å eie alt selv. 

Det passer perfekt for Afrika, sier Ebi Atawodi, sjef for Uber i Nigeria. I Vesten beskyldes selskapet for å rasere taxinæringen. Sommeren 2014 demonstrerte Londons drosjesjåfører mot Uber. Demonstrasjonen fikk stor oppmerksomhet, og virket kanskje mot sin hensikt. I hvert fall økte nedlasting av Uber-appen med 850 prosent den ettermiddagen. 

Dropper etablerte institusjoner

Vil delingsøkonomien skape mer eller mindre sosial ulikhet? Det er ett av de store spørsmålene for 2030, mener Guillén. Undersøkelser lover ikke bare godt. De som leier ut eiendeler og tilbyr sporadiske tjenester i dag, har stort sett annen inntekt ved siden av. Ufaglærte opplever å miste jobben i bransjer som hotell og transport.

Appen Airbnb lar hvem som helst tilby overnatting i egne boliger. I 2020 ble 193 millioner bookinger formidlet. Å tjene penger er ikke eneste grunn til at folk deler boligen sin med fremmede. Noen opplever det som en sosial berikelse. Airbnb gir deg også mulighet til å leke turistguide og tilby opplevelser. 

Noen delingsapper er svært vanskelige å mislike. OLIO gjør det mulig for naboer og lokale bedrifter å gi bort mat. Appen har to millioner brukere i 49 land, og brukes flittig av bedrifter som ellers ville kastet maten. Dermed spares også miljøet. I Norge er appen Too Good To Go bedre kjent, der mat som ellers ville gått i søpla selges billig. Etter oljeindustrien er mat og klær det som bidrar mest til karbonutslipp. Kjøp, salg, bytte og utleie av brukt tøy er en annen populær gren av delingsøkonomien.

Transaksjoner utenom etablerte institusjoner er også ideen bak digitale valutaer. Innen 2030 vil noen av verdens viktigste valutaer ikke bli utstedt av regjeringer, men av selskaper eller datamaskiner, skriver Guillén. Kryptovaluta kan få stor praktisk betydning i land med upålitelige banker og ustabil valuta. I Nigeria eier eller bruker en tredjedel av befolkningen digital valuta allerede i dag.

Teknologiekspert Don Tapscott tror store deler av verdens bankvesen blir utslettet som følge av blockchain. Teknologien gir oss både kryptovaluta som Bitcoin og digitale sertifikater. Sistnevnte kan brukes til elektronisk stemmegivning ved valg, og til kontrakter som gir mindre bruk for advokater og regnskapsførere. For u-land kan det være en snarvei til digitalisering. 

Blir India det nye USA?

I 2030 vil Vesten ha flere besteforeldre enn barnebarn. De fleste unge og fremadstormende vil bo i andre deler av verden. India har høyere fertilitet enn Kina, og vil om ti år få klodens største middelklasse. Det betyr at verdens ledende merkevarer vil tilpasse seg indere.

I Europa og USA vil folk miste godt betalte jobber til global konkurranse eller automatisering. Unge vil slite med å finne stabilt arbeid. Allerede nå har India flere teknikere og ingeniører ansatt i IT-sektoren enn USA. Også i verdensrommet har landet markert seg sterkt. Da vi fikk bevis for vann på månen, var det India som sto bak oppdagelsen. 

En tredjedel av amerikanske menn og nesten like mange kvinner vil pensjonere seg barnløse i 2030. Særlig middelklassen får færre barn, da de har nok med å unngå statusfall. En større andel barn blir født i fattigdom eller rikdom. Det vil forsterke sosial ulikhet. En fremtid med mer usikre pensjonsinntekter gjør at flere eldre vil delta i delingsøkonomien, mener Guillén. 

En presset eldreomsorg skaper nye trender også utenfor nettet. I 2013 begynte Nederland å eksperimentere med boliger for eldre og studenter i samme bygg. Studentene bor billig eller gratis, mot å bistå eldre i daglige gjøremål og aktiviteter. Ideen har spredt seg til flere land, også Norge, og løser problemer for alle parter. 

I et samfunn med mange eldre, vil kanskje 60-åringer regnes som unge. Kvinner har også noe å se fram til: De akkumulerer nå økonomiske verdier raskere enn menn, og i 2030 vil de eie halvparten av verdens rikdom. Det vil påvirke finansmarkeder, siden kvinner velger tryggere investeringer. Hadde Lehman Brothers vært Lehman Sisters, kunne vi kanskje unngått finanskrisen i 2008, skriver Guillén. 

Nyttige toaletter

Sosiologen rakk så vidt å få med seg koronakrisen før boka gikk i trykken. Flere av trendene han beskriver fremskyndes av pandemien. Fruktbarheten stuper nå mer enn den ville gjort uten korona. Folk shopper og kommuniserer mer via nettet, og teknologisk utvikling skyter fart. Samtidig forsterkes økonomisk ulikhet. 

Mobilen kan vanskelig fungere som do, men det fins håp også for tissetrengte sør for Sahara. Virginia Gardiner skrev masteroppgave om vannløse toalettsystemer ved Royal College of Art i London, og startet firmaet Loowatt i 2010. Året etter fikk hun støtte fra The Bill & Melinda Gates Foundation til prosjekter i Madagaskar og det sørlige Afrika. Avfall fra Virginias toaletter gjøres om til biogass for strømproduksjon. Dermed slipper folk å vente på innlagt vann og kan lade mobilen med egen avføring. 

Illustrasjon: André Martinsen