Et stykke ut på 90-tallet begynte vi å le hysterisk bare noen sa «Ball-genser» eller «håret til Kate Gullbrandsen». Vi bretter opp igjen motene fra favorittiåret.
På 80-tallet var ingen genser for stor. Jo større genser, jo bedre plass til den viktige merketeksten på magen. Den som ikke gikk rundt som en levende reklameplakat for Pocolini, Ball, Poco Loco, Bosselini eller Bik Bok, kunne gå og gjemme seg i saccosekken sin. Hvis genseren kom i veien kunne den alltids stappes ned i den turkise strekkbuksa, knyttes i livet, eller strammes med et smalt sjokkrosa skinnbelte.
Seilersko med snurr
Når 80-talls jenter gikk med mohair-ullgenser nedi dongeribuksa, var det kanskje for å unngå å dekke til den viktigste delen av antrekket. Et rødt merke på baklomma, der det sto Levi’s hvis man ikke var en taper. Buksa var omhyggelig utslitt, skrevet på og oppbrettet, og siden bretten gikk innover måtte den festes med en hjerteformet binders med jordbærlukt. Den som ikke hadde råd til Levi’s kunne trøste seg med en Poco Loco joggedress. Den hadde til gjengjeld lommer som var store nok til den rosa kunnstskinnlommeboka full av passbilder av pene folk man ikke kjente. 80-talls føttene ble stukket inn i nedrullede tennissokker, og deretter i seilersko med snurr og mokasiner med dusk, eller leggvarmere og snøjogger om vinteren.
Når en 80-talls jente hadde det for travelt til å varme opp krepptanga tupperte hun håret isteden. Men først måtte det vaskes med Jane Helen-shampo og ristes tørt. Mer konservative jenter gikk på fiskeflettekurs og flettet fiskeflette på hverandre, eller satte opp en hestehale med femten strikker i pastellfarger. Snart kom et nytt forbilde på hårfronten. Kate Gullbrandsen var årets norske Grand Prix-artist i 1987. På 90-tallet fikk hun raskt kultstatus for sitt uslåelige eksempel på kvinnelig hockeysveis. Sveisen besto av langt hår som var kortklipt på toppen, eller i alle fall såpass kort at det kunne stå rett opp ved hjelp av en halvflaske hårspray.
Ny og gammel permanent
Gutter og menn nøyde seg med en variant av hockeysveisen som var noe snillere mot hårspray-budsjettet. Noen av dem beholdt sveisen langt inn i feil tiår, men i våre dager har selv hockeysveisens høye beskyttere Rune Rudberg og Tore Strømøy gitt etter for opinionen. En annen hårslager på 80-tallet var permanent. Jenter løp om kapp til frisøren for å krølle seg, uansett hvor stort hår de hadde fra før. Guttene sparte til langt hår og foretrakk gammel permanent slik som Joey Tempest i Europe og andre puddelrockere. For yngre gutter var rottehale en populær vri, i form av en tynn utvekst av ellers kortklipt hår. De mer opprørske kunne true omgivelsene med en hanekam.
Forenede skulderputer
På 80-tallet gikk jentene aldri på fest uten håndleddene fulle av stålarmbånd, samt hvit lebestift, blå mascara, Date-deodorant over hele kroppen og munnspray i munnen. Den som ikke fikk håret til å oppføre seg kunne ty til pannebånd i alle neonfarger, som også framhevet de rosa plastøreringene. Siden både finbluser, fingensere og finjakker var utstyrt med skulderputer, så de fleste ut som amerikanske fotballspillere når de hadde pyntet seg. Guttenes festforberedelser gikk ut på å surre noen meter med skinnreimer rundt hendene for å ligne på Morten Harket.
De som ville pynte seg voldsomt tok på seg en dressjakke som sluttet ved navlen og et smalt gult eller rosa skinnslips. Så gjensto det bare å mate kanarifuglen i buret midt på det drivhvite stuebordet før man kunne ta på seg dunjakka med «Don’t worry, be happy» og «Ikke mobb kameraten min»-buttons og gå ut.
Paal Mork ved Norsk Folkemuseum var ungdom på 80-tallet, og fikk hjelp av mor til å sy lapper i olabuksene.
– Det var en ekstrem klesstil. Jeg gikk gjerne i dressjakke og shorts samtidig. Dressjakka skulle være oppbrettet på armene og helst ha stripete fôr. Mohairgensere ble strikket med størst mulig pinner, sier han.
Og ble man lei av klærne sine på 80-tallet, kunne man bare farge dem.
Teksten sto på trykk i studentbladet Punkt i 2002.
Karibua 