Privilegert tomhet

Filmen «Oslo, 31. august» viser en type rusavhengige vi lett glemmer – helt vanlige folk.

34 år gamle Anders er lett å identifisere seg med. Han går på Åpent Bakeri, på jobbintervju, i Frognerparken og inn og ut av foreldrenes flotte hus. Han går også i gruppeterapi, uten at det gjør ham til et utskudd. I det urbane, post-postmoderne samfunn går folk i terapi. Først virker Anders  mer deprimert enn sine jevnaldrende. Så kommer vi nærmere inn på de andre.

Anders er en filmkarakter, men skuespilleren heter også Anders. Filmkarakteren tar opp tråden med sin gamle venn Thomas, spilt av Hans Olav Brenner. Er det programlederen i Bokprogrammet vi møter? Det er ikke lett å merke at Hans Olav spiller. Dessuten er han god venn med Anders Danielsen Lie i virkeligheten. Er det bare fiksjonsfigurer som møtes? Det er vanskelig å si, og derfor er det genialt.

Thomas er en høyt utdannet småbarnsfar som strever med voksenrollen. Familielivet handler mest om å sitte hjemme og spille Battlefield på Playstation — med dama. Det var ikke det han hadde sett for seg. Eller som han selv sier: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig».

Også en annen i filmen spiller Battlefield og bor i en helt vanlig Oslo-leilighet. Han er en helt vanlig stoffselger. Anders er hans velpleide og stillferdige drømmekunde. Offisielt er Anders rehabilitert, men innvendig er han død. Jentene har alltid likt ham, men han føler ingenting. Han har prøvd alt ungdomslivet har å tilby, og det gjengse voksenlivet frister ikke.

Anders ser ikke ut som en heroinbruker. Det gjør heller ikke de fleste andre heroinbrukere. Det mindretallet vi ser på Plata og omegn, har gjerne hatt miserable kår hele livet. Hvert år skriver jeg ned historiene deres i =Oslos julebok. De forteller meg om seksuelt misbruk, mobbing, kroniske sykdommer, ubehandlede sinnslidelser, barnehjem og egne barn som døde. Noen innrømmer at de ville tatt livet sitt for lenge siden, om de ikke kunne døyve smerten med heroin og piller.

I boka «En fremmed på benken» skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om narkotika i gamle dager. Altså før det ble strengt forbudt og berømt på 1960-tallet. Tidligere på 1900-tallet var den typiske narkomane en ressurssterk, voksen kvinne. Hun var ofte gift med en lege, eller hadde leger i omgangskretsen. Hun brukte heroinets tvillingbror morfin. Ingen visste om det unntatt de «snille» legene. Narkotika var en sak mellom bruker og lege. Det var ikke en offentlig underholdningsthriller og mafiøs milliardindustri.

Takket være medias stereotypier, tror mange i dag at de kan se på folk om de bruker heroin. Mange tror også at en privilegert tilværelse automatisk fører til livsglede. Derfor trenger vi filmer som «Oslo, 31. august».

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

2 responses to “Privilegert tomhet

  1. Takk for omtalen! Jeg har skjønt at filmen skal være bra, men har ikke visst hva den skulle handle om. Slik du forteller høres den litt forvirrende ut mtp om det er skuespillere eller dokumentar, men høres samtidig ut som om den er godt balansert.

    Vi trenger flere stemmer som kan fortelle historiene til «de narkomane», vi trenger verdighet og innsikt i menneskene bak stoffmisbrukeren. Jeg håper denne filmen kan gi noe av dette.

    Liker

  2. Hei Lammelåret! Det er en fiksjonsfilm med skuespillere. Jeg vet ikke hvorfor Anders heter det samme i filmen. Det virker veldig ekte når de spiller, og de to skuespillerne jeg nevner er kamerater i virkeligheten. Men ingen av dem har rusproblemer :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s