Jeg blar i gamle minnebøker. Sidene er laget av papir. De flommer over av hjerter, blomster, border og til og med ansikter med blid munn. Noen har farget alle kronbladene med forskjellige tusjer. Andre nøyer seg med et tuntre oppført i gråblyant.
Jeg kan ikke huske et eneste avisoppslag om disse rosa bøkene. Jenter ble ikke beskyldt for å søke makt gjennom eksklusive nettverk. Ingen antydet at de burde vært mer kritiske, og ikke strødd om seg med godord til «verdens beste venninne» mens barn dør i Afrika. Ingen snakket om sekter av påtatt raushet.
Men de var jo bare barn! Barn vet ikke bedre enn å lire av seg ukritiske superlativer. «Du er den beste mammaen i hele universet! Over alle romraketter!» kan de si. De har ikke lært hva som bringer verden framover. En dag blir de kanskje avisspaltister som vet bedre. Da skjønner de at det er smartest å tyne folk som heier på hverandre. Særlig hvis de er vellykkede kvinner.
Jeg tegnet aldri store hjerter i minnebøker. Det faller meg også unaturlig bruke hjerter på Facebook. Noen av mine Facebook-venninner har alltid brukt hjerter og store ord. De er slik i virkeligheten også. De lovpriser det minste talent og gir store klemmer. Hvis de er sinte, merkes det godt. De er uredde både for rosa og svarte følelser. De har aldri kritisert meg for å bruke for lite hjerter. Vi aksepterer hverandres uttrykksform.
Kathrine Aspaas: Syrias store skrekk?
Nå mener mange at rausheten har hopet seg opp rundt noen få, mektige kvinner, på andres bekostning. De skriver sinte blogginnlegg med bilder av skadde syrere. Logikken er at sterke kvinner som heier på hverandre i Norge gir mindre omtanke igjen til Syria. Vi bruker opp rausheten!
Deler vi en fysisk ting, blir det mindre av den. Deler vi noe ikke-fysisk, blir det mer. Jeg blir rausere hvis noen er raus mot meg. Jeg føler meg ikke truet av at noen heier på hverandre og inspirerer hverandre. Jeg vemmes ikke en gang over at de markedsfører hverandres bøker. Det er mye modigere å skrive om sine mest sårbare sider, enn å ironisere.
Alle søker anerkjennelse, enten de bruker gråblyant eller rosa tusj. I noen miljøer kreves blyant for å bli populær. Det faller meg lett å ta del i. Ingenting er lettere enn å kritisere. Er man i tillegg skrivefør, kan man lett oppnå litt nøktern, indirekte og intellektuell anerkjennelse. Iblant skaper blyanten interessante diskusjoner. Når den brukes til å klusse over hjertene, skaper den bare gråvær i hodet mitt. Jeg blir i hvert fall ikke inspirert til å kjempe for Syria.
Karibua 
Oppløftende ord som du tror på eller bare blir smittet av… Igjen setter jeg pris på å lese det du skriver. Merker hvor viktig det er for meg at teaterinstruktøren anerkjenner og oppmuntrer, for selve instruksjonen krever mye av deg.
LikerLiker
Bra! Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
LikerLiker
Hei.
Dette er vel blitt en smule misforstått. Ingen har sagt at det ikke er lov å rose eller sende et :-) Men uhemmet ros, uansett hva man gjør, virker bare tullete .Mye av det jeg/andre gjør/klarer, er en selvfølge at vi skal kunne i forhold til f.eks. den stillingen man har. Har selv vært utsatt for det og jeg blir rett og slett forb….. og har fått meg til å lure på hvilket nive disse personene tror jeg befinner meg på. Har selv ingen lederstilling, men har fått den jobben jeg har fordi jeg var kvalifisert til den og da bør jeg også klare å utføre den på en tilfredsstillende måte. Det klarer jeg uten fjortis språket Heia Heia. Søta. Fina. Hjerter osv.
LikerLiker
Marith, jeg er veldig enig med deg her. I mange år har jeg jobbet sammen med svært dyktige mennesker, og har selv såpass fartstid og evner til å løse jobben min, at det skulle mangle om ikke hverdagslige utfordringer blir løst fort og problemfritt. Når jeg har fått kommentarer som «Ååååå, tusen takk! Flink du!!!», føler jeg det nesten litt uverdig. På samme måte har jeg opplevd at kulturen i enkelte firmaer gjør at medarbeiderne forventer denne type dille-komplimenter fra meg hver eneste gang de leverer det som er jobben deres. Til slutt utvannes anerkjennelsen og motivasjonen fordi det går totalt inflasjon i all rosingen.
LikerLiker
Da min sønn var 4 år roste jeg han uansett hvilke kruseduller han krotet ned på arket og ga meg. Til slutt fikk jeg en melding fra han som jeg ikke husker ordrett, men som var noe sånt som: Du sier det er fint uansett, så jeg bryr meg ikke lenger om hva du sier, for jeg tror ikke på deg.
Mao: Man skal ikke kimse av meningene til en 4 åring. Han hadde rett.
LikerLiker
Nettopp. Godt poeng. Selv en fersking som en 4-åring forstår forskjell på ærlige tilbakemeldinger og ukritisk ros. La det være sagt at jeg er svært opptatt av hvor viktig det er å se hverandre og å ikke ta ting for gitt. Selvsagt skal en være god til å gi og motta positive meldinger, men da må disse være seriøse og ikke programforpliktede.
LikerLiker
programforpliktet adferd dreper landet vårt, går ikke an å jobbe med folk som kun sier det du har lust til å høre, det skaper 0 progresjon,
men det må for fongfolkets skyld ikke misforståes med å ha en posetiv insilling til livet og et konstruktivt arbeids sted.
Det handler kun om retorikk, (hvordan man sier ting og om man mener det)
hvis du er imponert av noens arbeids insats så må du jo få låv å si det, men det blir jo bare tullete hvis en skal slenge brun øye bling i kjeften på alle rundt seg.
Pong
LikerLiker