Ingvar Ambjørnsen: – Det begynner med fengsel

Intervjuet sto på trykk i =Oslo i 2009.

Ingvar Ambjørnsen syntes det var mer enn nok å prøve heroin én gang. Bli bedre kjent med mannen som både har solgt hasj og fått pris av Frelsesarmeen.

Forfatteren har to leiligheter i Hamburg – en for innsikt og en for utsikt. I den første står bøkene. Vi besøker ham i den andre, hvor han har full oversikt over byen gjennom stuevinduer fra gulv til tak. Han liker å sitte i stua og se på potteplantene på verandaen gjennom den åpne døra. Å gå ut på verandaen har han lite behov for. Helst vil han leve så kjedelig som mulig.

Ambjørnsen2

Den siste revejakta danket ut de fleste andre norske filmer på kino i fjor. Vennene Carl og Robert er uskyldige hippier i evig hasjrus, som roter seg inn i jappetidens brutale narkohandel. Da Ingvar Ambjørnsen ga ut boka med samme navn i 1983, ble mange provosert. Arbeiderbladet var en av få aviser som skrev om den. De kalte forfatteren nazist.

– Logikken var at jeg var liberal overfor hasj, og hasj var det samme som kokain, og i Sør-Afrika ble en del kokainkarteller drevet av fascister.

På begynnelsen av 80-tallet så Ingvar en skremmende mangel på kunnskap om ulovlige rusmidler. Han skrev ikke boka for å reklamere for hasj.

– Jeg ville skrive en realistisk skildring av miljøet. Forlag hadde heller ikke peiling; all slags feilinformasjon skled rett gjennom. De bøkene som fantes var på hasjsprøytestadiet. Vi som visste bedre, lo så vi pissa på oss.

Etter en kort karriere i Jesusbevegelsen, endte unge Ambjørnsen opp i Larviks hasjmiljø. Kristendommen ble etter hvert for mye av en skikkelighetskult for ham.

– Golgatamysteriet var blitt til en kleskode; press i buksa og kort ved ørene. Da jeg ble 15-16 år fikk vi helt andre impulser østfra. Den gang var hasjmiljøet virkelig et miljø, støttet av viktige folk som Jens Bjørneboe. Jeg møtte Bjørneboe da jeg var 14, og hadde så stor respekt for ham at jeg ikke fikk fram et ord.

– Har noen så stor respekt for deg?

– Ja, men det er ofte syke mennesker. De kommer fra Norge og slår seg til i kjelleren her. Det sies at ingen kan fylle plassen etter Bjørneboe. Sannheten er at den plassen ikke fins lenger. Han levde i en tid uten 500 TV-kanaler, hvor en avisartikkel eller bokutgivelse virkelig kunne svi. I dag har selv høyesterettsdommere lest sin Bjørneboe.

Da Ambjørsen hadde valgt et illegalt miljø, ble det snart om å gjøre å komme seg vekk fra Larvik.

– Jeg visste at jeg kunne bli arrestert, og samvittigheten overfor familien plaga meg veldig. Jeg så venner av meg sitte inne i 45 dager, og da var møydommen tatt. Selv har jeg aldri vært i fengsel. 

Aftenposten gikk så langt som å intervjue forfatteren i 1983, men intervjuet ble aldri trykt. De skulle ikke ha noe hasjrøyking i avisa. Men Ingvar ville bare påpeke hvordan fengselsstraff ødela livet til vanlige ungdommer.

– Vi hører jo denne frasen om at det begynner med hasj og slutter med heroin. Nei, det begynner med fengsel! Før kom politiet hjem til deg og rota rundt etter noen gram hasj. Du kunne havne i fengsel sammen med banditter, og få hele livet ditt ødelagt. Det provoserte meg.

Hvite niggere er inspirert av forfatterens ungdomstid, og ble hans store gjennombruddsroman. I 1986 fikk han lov å si det han ikke kunne si i 1983. Mange likte også å tro at de var med i boka.

– Jeg har ikke tall på hvor mange som har ment at de er Charlie i boka. De mener også å huske ting vi har gjort sammen, som større hasjtransaksjoner. Det har jeg gjort så lite av at jeg husker alt over ti gram i detalj.

Ingvar synes det er på høy tid å skille mellom ulike stoffer i rusdebatten.

– Den jevne hasjrøyker er femti år og har hytte på fjellet. Det er tøys å blande det inn i de massive problemene til gatejunkies. Jeg tror på dagens tyske modell, hvor hasj er forbudt samtidig som det er tillatt. Da er begge leire godt fornøyde. Det begynte å bikke i Tyskland da det ble beslaglagt fem kilo i en sak. Dommeren sa at dette er tull, og nekta å bruke tid på saken. Hamburg tillater i praksis besittelse av 15-20 gram. I Nederland er det blitt forbudt å røyke tobakk på kaffebarer, men du kan røyke hasjen ren.

Mens Ingvar skrev sin første bok, jobbet han med alkoholikere på Frelsesarmeens herberge Den åpne dør.

– Jeg var alene på vakt med 16 mann, som var dørgende fulle hele døgnet. De begynte ikke å drikke som 14-åringer, men hadde et liv bak seg. Det var aldri knytta til opprør, bare tap. Noen sto opp klokka fem for å jobbe på havna. De hadde 16 forskjellige drikkemønstre.

Ambjørnsen1
Ingvar Ambjørnsen vil spandere selv om vi har tatt med vin. Men drikkemønsteret hans er slett ikke avskrekkende. 

I 2004 fikk han Frelsesarmeens Booth-pris. De mente han hadde mer til felles med Jesus enn det lange håret, nemlig sympatien med de svake og den profetiske harmen. Fortsatt retter han noe av harmen mot ruspolitikken.

– Norsk narkotikapolitikk har vært feilslått i 40 år. Likevel fortsetter man med det samme. Det hadde ikke vært mulig på noe annet område. Jeg møter unge politikere som har arva argumentene sine fra bestefar. Da gir jeg opp, altså.

Forfatteren anbefaler ingen å nærme seg heroin. Han vet hva han snakker om.

– På 80-tallet gikk jeg noen måneder i behandling for alkohol. Jeg var flink gutt og drakk ikke på et halvt år. Så var jeg alene hjemme og raste rett på trynefylla. Utpå natta fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre research til en kriminalroman. Jeg oppsøkte noen tyrkere på 12-13 år som solgte heroin. For å få snakke med dem måtte jeg kjøpe. Senere på natta kommer jeg snublende hjem og sniffer det.

– En fryktelig dårlig kombinasjon?

– Ja, det kunne gått helt gærent. Streite folk har vært på fylla og dødd av heroin på første forsøk. For meg ble det helt håpløst da jeg skulle ut og pisse. Jeg klarte ikke å stå, og ble sittende lamma i 4-5 timer. Fy faen, altså.

Ingvar minner om at legemiddelindustrien hadde store forhåpninger til heroin. I 1898 lanserte firmaet Bayer en massiv reklamekampanje.

– Markedsføringen var jævlig morsom. Medisinen hadde ingen bivirkninger, du kunne ta den mot forkjølelse og menstruasjonssmerter. Plutselig fant de ut at så og så mange tonn av produksjonen ikke var skrevet ut på resept. Siden historien om heroin begynte på apoteket, synes jeg vi kan ende den på apoteket. Da blir stoffet reint. Men det fins ingen enkle løsninger på problemet. En 22-åring som begynner å sette skudd er noe annet enn 55-åring som har gått på heroin siden han var 14.

Ingvar mener at Norges behandling av rusavhengige bunner i forakt for menneskene.

– Det er dustete å tro at alle som setter nåla i armen er svin. Selv er jeg blitt tatt hånd om av junkies. De har gode sider selv om de stjeler gullarmbåndet ditt.

Ingvar forsikrer oss om at han drikker langt mindre destruktivt nå enn før.

– Stemmer ryktet om at du har sluttet å røyke sigaretter?

– Ja, jeg er en type som plutselig slutter med ting. Jeg satt og røkte som vanlig en søndag kveld, og mandag slutta jeg for godt. Sigaretter er jeg ferdig med, det gjør meg dårlig.

Forfatteren påpeker at det hjelper å være kjendis hvis man har et sterkt forhold til rus i Norge. Han ble overrasket over mangelen på kritikk da han var med i NRKs Sommerøya for ti år siden.

– Det var et koselig program med Torbjørn Berntsen og han kule og trauste fyren fra Hedemarken, Sigbjørn Johnsen. Opptaket varte i 12-13 timer, og vi drakk hele tida. Matz Sandmann var også der. Han spurte om jeg ikke kunne få lov å røyke hasj. «Nei, så langt kan je itte strekke meg,» sier Johnsen.

– Det er da ikke så viktig, sier jeg, og minner Johnsen på at han er hardcore fan av Neil Young. Han er jo kronisk stein. Da sier Johnsen, like jovialt: «Je trudde han hadde slutta.» Der satt vi i halvfylla og tulla, men vi fikk ingen kritiske tilbakemeldinger fra TV-seerne.

Ingvar tror det spiller liten rolle for forfattervirksomheten hva man røyker eller drikker.

– Min deal er å skrive bøker. Jeg fant den da jeg var fjorten, og har valgt bort mye som andre ikke ville valgt bort. Barn, for eksempel.

– Du valgte også bort gymnaset etter en måned?

– Ja, og det var som å slutte med amatørteater og begynne med pornofilm. Helt uakseptabelt, altså. Siden jeg var guttunge har jeg ikke gjort særlig annet enn å lese. Jeg har lest masse gæren litteratur da. Du kan ikke lese de bøkene andre synes du burde lese.

Det er ganske originalt å slutte på gymnaset for å få bedre tid til å lese og skrive?

– Jeg gjorde det bare fordi jeg skulle bli forfatter. Så havna jeg på typograflinja på yrkesskolen. «Du er jo ikke idiot, hvorfor gjør du dette?» spurte rektor ved Sandefjord gymnas. Det forundrer meg veldig at lærerne på ungdomsskolen fikk lov å kalle yrkesskolen for søppel. Den var for subb som skulle bli rørleggere og sveisere, yrker vi er helt avhengige av!

Ingvar kom aldri i lære som typograf. Yrkesskolen lærte ham å sette med bly, mens standard prosedyre snart ble offset. Isteden tok forfatterspiren jobb som pleier ved Lier psykiatriske sykehus. I debutromanen 23-Salen avslørte han horrible forhold i psykiatrien.

– De som drev sykehuset ville gå til sak mot meg. Jeg var lei meg for at de ikke gjorde det; det ville vært en deilig Bjørneboe-opplevelse. De kunne aldri vunnet, og det var naturligvis derfor de lot være.

Han antyder at skriving er det eneste han har holdt på med siden 1981. Han skiller ikke mellom arbeid og fritid. Det eneste som kan stoppe ham, er vonde skuldre.

– I 2002 kunne jeg ikke skrive på trekvart år, men alt gikk videre i huet. Da skuldrene var bra igjen, ble det et eneste kaos av prosjekter som hadde dukka opp. Kona mi er på den samme trippen som meg, og har en produksjon som langt overgår min. Hun er oversetter, og har også skrevet egne bøker.

Da Ingvar fylte femti i 2006, hadde han solgt 1,8 millioner bøker bare i Norge. Bøkene er også opphav til noen av landets største kinosuksesser. Døden på Oslo S fikk Amadapris for beste barne- og ungdomsfilm i 1991, mens boka ble kåret til 80-tallets beste barne- og ungdomsbok av Den Norske Bokhandlerforening. Under filmturneen trodde ikke forfatteren sine egne øyne.

– Gutta i filmen var seksten år og sponsa av Levi’s. De besøkte alle Levi’s butikker oppover kysten, og småjenter sto med svære plakater. Det var helt Beatles!

I dag er filmen kanskje mest kjent for Lena, Pelles kjæreste som har problemer med både dop og prostitusjon. Harald Eia har gjort replikken «Jeg fikser’e ikke» udødelig, selv om parodien ikke ligner så mye på originalen. De fleste av skuespillerne ble håndplukket fra det autentiske miljøet på Oslo S. Interessen for Lena strakte seg langt utenfor sentralstasjonen, også i 1990.

– På en ungdomsskole i Førde rakte en gutt med colabunnbriller opp hånda. Han hadde sett filmen fire ganger, og det var en ting han lurte veldig på: Den scenen hvor Lena tok av seg underbuksa, hvorfor var den så kort?

Forfatteren innrømmer gjerne at han ser på tysk trash-TV. Programmene kan dreie seg om arbeidsledige kvinner som blir rike av å selge brukte truser.

– Jeg syntes det var så fjernt at jeg stjal ideen. I «Elsk meg i morgen» sitter Elling med en brukt dametruse på hodet. Moren min spør om jeg ikke kan skrive noe morsomt igjen, slik som Elling. Da spør jeg hva som er så morsomt med en fyr som ikke vasker seg på fire måneder. Jeg skriver om en mann som er alvorlig syk.

Ingvar forteller at noen ble sjokkert over den fjerde Elling-boka. Plutselig var Elling ekkel. Det syntes forfatteren var kult, siden figuren var blitt så stuevarm. Vi er enige om at denne boka er den beste.

Da den første boka om Elling kom i 1993, ble den nøye vurdert juridisk. Elling hadde erotiske tanker om Gro Harlem Brundtland. Forlagets advokat sa at Gro kunne knuse Ingvar hvis hun ville, men han trodde ikke hun ville. Gro ble bare middels irritert, og kommenterte senere at «det er vakkert at så mange nordmenn har interessert seg for slike medmenneskelige skjebner.»

– Det var aldri i mine tanker å skade Gro, sier Ingvar, som foretrekker å krangle med Siv Jensen.

– I VG-spalten min prøvde jeg å forklare poenget med å støtte smalere kultur, eller støtte en forfatter i begynnelsen. Siv rykket voldsomt ut mot meg og sa at det ikke ble mye støtte på meg når Frp kom til makten. Det ble litt ufrivillig morsomt. Bare Elling er en middels stor bedrift som innbringer mye mer skattepenger enn hun noensinne har betalt. Dagens Næringsliv regnet på det i 2005, og da hadde Elling generert mellom 360 og 400 millioner kroner gjennom bøker, kino, teater og DVD. Når Siv Jensen markerer seg som talskvinne for de små bedriftene, synes jeg Elling burde være et eksempel på dem, avslutter han.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s