Psykiateren som fikk realitetssjokk

For femti år siden ble incest bagatellisert i psykiatriens lærebøker. I dag vet vi mye mer om barndomstraumer.  

Bessel van der Kolk er en av verdens fremste eksperter på traumer. Han ble født i Nederland under andre verdenskrig, og flyttet som ung til USA, der han utdannet seg til psykiater. I starten av karrieren ble han sjokkert. Det han erfarte, stemte dårlig med det han hadde lest i psykiatriens lærebøker. 

I «Comprehensive Textbook of Psychiatry» fra1974 sto det at «incest er ekstremt sjelden og forekommer ikke blant mer enn 1 av 1,1 millioner mennesker». Dette kunne umulig stemme, tenkte psykiateren. Han traff stadig pasienter som hadde opplevd incest i barndommen. Konsekvensen av overgrepene var også noe helt annet enn han hadde lært. Den samme boka sa nemlig: «Slike incestuøse handlinger minsker subjektets risiko for psykose, og gir rom for en bedre tilpasning til den ytre verden.»

De som kom til psykiateren og fortalte om overgrep, var slett ikke veltilpassede. De var dypt deprimerte, forvirrede og drev ofte med selvskading. De hadde mareritt og flashbacks. De vekslet mellom eksplosive raseriutbrudd og lange perioder med avstengte følelser. De hadde vanskelig for å komme overens med andre. De hadde mange av de samme problemene som folk med krigstraumer. 

Da van der Kolk var nyutdannet på 1970-tallet, fantes ikke diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Den tvang seg fram etter forskning på krigsveteraner, og ble tatt i bruk i 1980. Det var liten forståelse for at barnemishandling kunne ha lignende konsekvenser for ofrene. I dag vet vi at over halvparten av alle som oppsøker psykiatrisk hjelp, har blitt overfalt, forlatt, forsømt eller voldtatt som barn, eller de har vært vitne til vold i familien. For hver amerikanske soldat som tjenestegjør i en krigssone utenlands, blir ti barn utsatt for fare i sitt eget hjem. 


Kan ikke tenke seg friske

Boka «Når kroppen holder regnskap» kom nylig ut på norsk. Der skriver Bessel van der Koch om alt han har lært i sin yrkeserfaring med traumer. Han bruker gripende eksempler fra egen praksis, og viser hvordan forståelsen av traumer har utviklet seg gjennom tidene. Det er gode grunner til at boka har blitt en «traumebibel» for langt flere enn ofrene selv. Mange har nytte av å forstå hvorfor traumatiserte kan oppføre seg så irrasjonelt, og van der Kolk forklarer det godt. 

Traumatiserte personer har problemer med å tyde det som skjer i omgivelsene. De har en tendens til å overføre traumet på alt rundt seg. Når de blir minnet om fortiden, reagerer hjernen som om det vonde skjer nå. Den minste ting kan bringe minnene tilbake med full kraft. Van der Kolk bruker et eksempel med en kvinnelig klient av ham, som veltet et vannglass. Da han reiste seg og sa «jeg skal tørke det opp», fikk kvinnen panikk. Det var dette faren hennes pleide å si etter at han hadde voldtatt henne. Psykiaterens tilsynelatende uskyldige ord utløste et skred av faresignaler i kroppen hennes. 

I et forsøk på å kontrollere seg selv, kan traumeofre bli eksperter på å ignorere følelsene sine. Når mennesker skrur av hjerneområder som overfører indre kroppslig sansning og emosjoner, demper de også evnen til å føle seg i live. Uten slike signaler fra kroppen, vet man heller ikke hva man vil, og det blir vanskelig å ta avgjørelser og gjennomføre planer. Selvbevisstheten kan bli så redusert at man ikke gjenkjenner sitt eget ansikt i speilet. Van der Kolk mener psykiatrien er altfor opptatt av å mobilisere pasientenes tenkeevne i terapi. Mennesker klarer ikke å tenke særlig rasjonelt før de føler seg trygge. Et traume endrer hvordan vi tenker, hva vi tenker på og også selve evnen til å tenke. 


Har oversett kroppen

Forskning har vist at mennesker som ble misbrukt som barn kan høre truende stemmer uten noen åpenbar fysisk årsak. En kropp som pumper ut stresshormoner i tide og utide, skaper også fysiske lidelser. Det kan være søvnforstyrrelser, uforklarlige smerter og overfølsomhet for sanseinntrykk. Medisiner som demper symptomene, løser ikke årsaken til problemene. Van der Kolk mener medisiner bør betraktes som et supplement til annen behandling. De kan bidra til at traumatiserte ikke lenger er slave av følelsene sine, og slik være nyttige. Men medikamenter må ikke få hovedrollen i behandling. Da får underliggende problemer for lite oppmerksomhet, og pasienten blir passivisert. 

Som psykiater og forsker har Bessel van der Kolk lyktes bedre med noe annet: å hjelpe traumeofre med å oppleve emosjoner og sansning på en trygg måte. Her kan kroppsorienterte metoder fungere godt. Noen pasienter får hjelp av yogaøvelser. For eksempel kan de lære seg å bli komfortable i stillinger de forbinder med seksuelle overgrep. Det gjør dem tryggere i sin egen kropp. Andre kan ha nytte av «overfallskurs», der de lærer å kjempe seg ut av et iscenesatt overfall og får mestringsfølelse. Psykiateren har også god erfaring med et annet alternativ til samtaleterapi: nevrofeedback. Det innebærer at pasienten ser hjernebølgene sine på en skjerm, og kan øve seg på å endre dem. 

En av hovedårsakene til rusavhengighet hos tenåringer er at de ikke tåler fysiske fornemmelser som signaliserer fare, sinne og hjelpeløshet, skriver psykiateren. Han mener at psykiatrien har oversett kroppen. Selvregulering krever at du har et vennskapelig forhold til kroppen din. Uten det, blir du avhengig av ytre regulering for å føle deg bra nok. Det kan være alt fra rusmidler til et overdrevent behov for å få bekreftelse eller å «please» andre mennesker. Opp mot halvparten av alle traumatiserte utvikler rusproblemer. 

Fysisk selvbevissthet er første skritt på veien mot å frigjøre seg fra fortidens tyranni, skriver van der Kolk. Prisen for å overse eller forvrenge kroppens signaler er at du ikke gjenkjenner hva som faktisk er farlig eller skadelig, og heller ikke hva som er trygt og nærende. 


Hør Bessel van der Kolk fortelle om det siste innen traumeterapi her: