Landet som gikk motsatt vei

På 1970-tallet hadde Nederland en epidemi av injiserende heroinbrukere. For å bekjempe problemet, valgte de en helt annen vei enn Norge.

Mens vårt forbilde gjennom flere tiår var USAs krig mot narkotika, begynte Nederland med skadereduksjon. Kommuner, sosialarbeidere, organisasjoner og politi samarbeidet om kampanjer for trygg rusbruk. Tiltakene lignet noe som ble innført på bred basis i Norge først i 2013, med Nasjonal overdosestrategi.

I Oslo er det nå en selvfølge å dele ut rent brukerutstyr, også for røyking av heroin, og opplyse om tryggere bruk av rusmidler. I fjor ble Sprøyterommet til et brukerrom, der flere rusmidler kan inntas. For bare få år siden var det vanskelig å bli tatt seriøst om man støttet slike tiltak.

Lenge var også behandling av opiatavhengige med legemidler svært kontroversielt. Nederland begynte med metadonbehandling allerede i 1968. I Norge måtte mange heroinavhengige bli HIV-smittet før det ble mulig å foreslå metadon.

Nå begynner vi å se resultater av økt satsning på skadereduksjon også i Norge. Snittalderen på de som dør av overdose i dag er nesten ti år høyere enn den var ved starten av 2000-tallet. Oslo og andre kommuner som har sluttet seg til Nasjonal overdosestrategi, har hatt færre narkotikarelaterte dødsfall de siste årene.

Når skadereduksjon brer om seg, blir noen myter om rus vanskelig å holde liv i. En av dem er «trappetrinnsmyten»: at hasjrøyking fører til heroinbruk. Hvis cannabis i seg selv gir brukerne lyst på heroin, burde Nederland hatt Europas største heroinmiljø og verste overdosetall gjennom mer enn 40 år. Ingen steder i Europa har bruk av cannabis vært mer akseptert i alle disse årene.

Allerede på 1970-tallet fikk landet «coffeeshops», der salg av cannabis tolereres. Ifølge myten skulle gjestene her endt opp som heroinbrukere. Men coffeeshops ble opprettet nettopp for å hindre at cannabisbrukere havnet i samme subkultur som brukere av harde stoffer. Coffeeshops selger verken alkohol eller andre rusmidler, kun cannabis. Reklame er forbudt, kjøpere må være over 18 år og får kjøpe maks fem gram hver.

Ved starten av 2000-tallet var Oslo den byen i Europa der flest døde av overdose i forhold til folketallet. Tall fra Rusmiddeletaten i Oslo offentliggjort i 2001, viste at Oslo hadde 30 overdosedødsfall per 100 000 innbyggere i alderen 15-44 år. Tilsvarende tall for Amsterdam samme år var 3 dødsfall per 100 000 innbyggere. Nederland har aldri vært i nærheten av Norge når det gjelder narkotikarelatert død.

For å fjerne åpne heroinmiljøer gjorde Nederland noe mer effektivt enn å jage dem fra sted til sted. I 1998 begynte landet med heroinassistert behandling. I dag er snittalderen på landets heroinavhengige 54 år.

Den årlige rapporten fra European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) viser at Norge har over dobbelt så mange høyrisikobrukere av opioider (heroin og lignende) som Nederland. Wil de Zwart er seniorrådgiver i landets helsedepartement og jobber med ruspolitiske spørsmål. Han sier til rop.no:

«Unge nederlendere i dag husker ikke lenger tiden da det var heroinavhengige i gatene. I dag legger vi ned brukerrom fordi denne gruppen minsker etter hvert som flere av dem dør av alderdom. Det har omtrent ikke vært nyrekruttering av brukere på snart 30 år.»

Seniorforsker Jørgen Bramness ved Nasjonal kompetansetjeste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) bekrefter at det gamle slagordet «fra hasj til helvete» er en myte. Han sier til rop.no:

«Det er lite forskning som støtter ideen om at bruk av et relativt mildt stoff leder til bruk av hardere narkotika. Ja, mange som er heroinavhengige i dag begynte først å røyke cannabis. Men vi må huske at de aller, aller fleste som røyker cannabis, aldri begynner med heroin».

Da Unge Høyre i fjor ville tilby «kvalitetstesting» av rusmidler på festivaler, ble det bråk. I Nederland er slik testing en selvfølge. Det fins også en rekke sentre tilknyttet sykehus der brukere kan teste rusmidler for å få rede på innholdet. Ingen blir arrestert, men alle blir informert om stoffene av helsepersonell.

Dette er ikke bare en forbrukertjeneste. Testingen gir nederlandske myndigheter oversikt over hva slags stoffer som er i omløp i et område. Dermed kan de fange opp farlige partier før de rekker å gjøre mer skade.

Når det oppdages akutt farlige rusmidler, annonseres det i media, på plakater og på en egen mobil-app. En periode var ecstasy-tabletter med helt annet innhold enn vanlig i omløp. Det ble sendt ut en advarsel, og ingen i Nederland døde av pillene. I England døde over ti personer kort tid etter, og i Norge satte vi verdensrekord i dødsfall fra falsk ecstasy. I perioden 2010-12 døde 26 nordmenn av MDMA-etterligningen PMMA.

Nederland slutter enda mer fred med narkotika på YouTube-kanalen Drugslab. Den finansieres av den offentlige TV-kanalen BNNVARA, og viser videoer med unge voksne som prøver ulike rusmidler. Som regel er det to programledere, i kulisser som ligner et laboratorium.

Den ene inntar stoffet og beskriver virkningen. Den andre forteller hva slags bruk som gjør rusmiddelet mer og mindre risikabelt. Det er vanskelig å se for seg at NRK kunne gjort noe lignende. Men Drugslab er bare et tastetrykk unna også for nordmenn, som lett kan velge engelske undertekster til videoene.

I Norge er det fortsatt omstridt å si at risikoen ved rusmidler kan variere mye mellom ulike stoffer, bruksmåter og doser. Det bryter med krigsretorikken vi arvet fra USA i forrige årtusen, der ulovlige rusmidler skal bekjempes for enhver pris, og omtales som en eneste stor demon ved navn narkotika.

Problemet med demoniseringen er at den rettferdiggjør straffer som kan bli et større problem for brukerne enn rusmidlene i seg selv. Det gjelder ikke bare straff som kommer på rullebladet. Krigen mot narkotika har gjort det stuerent å straffe rusavhengige også når de er i behandling.

Behandlingssteder som bryter menneskerettigheter har fått drive videre i mange år, uten at protester blir hørt. Det gjelder for eksempel Motivasjonskollektivet på Eidsvoll, som NRK Brennpunkt gransket i 2014.

Der var isolat fast straff selv for små regelbrudd, og ungdom kunne sitte isolert i opp til fem døgn. Personalet tok kvelertak på pasienter, og det ble utført personlighetstester som kun fokuserte på negative egenskaper. Det var utstrakt forbud mot TV og avislesing, og avlytting av telefonsamtaler.

Pasienter og pårørende prøvde å si fra om overgrepene i 20 år, men stedet ble først stengt da media kom på banen. Også fra voksne med rusproblemer hører vi mange historier om uverdig og ydmykende rusbehandling.

Heldigvis har de som utformer ruspolitikken begynt å ta hensyn til forskning. Ved nyttår leverte Rusreformutvalget sin utredning om hvordan bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Når behandling skal erstatte straff, må vi begynne å skille mellom bruk og problembruk av ulovlige stoffer, slik vi gjør med alkohol. FNs kontor for narkotika og kriminalitet oppgir at bare 10 prosent av de som bruker ulovlige rusmidler har et rusproblem.

Vi kan ikke bruke helsevesenets ressurser på måteholdsbrukere av rusmidler, slik vi har brukt politiressurser. Det vil gi unødig ventetid eller manglende tilbud for de som virkelig trenger behandling. Så spørs det om lovendringene vil føre til en mer human praksis i rusbehandling, eller om den gamle krigsmentaliteten vil følge med på lasset.