For mange barn er mobbing så vanlig at et trygt miljø ville vært et mirakel.
Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren
I fjor skrev VG om «dødens bygård», en kommunal gård på Torshov med tre drap på fire år. Den skumle metaforen overskygger at bare fire personer begikk drap i hele Oslo i fjor. Den gang jeg kjente byen best gjennom media, virket den som en blodig slagmark. Nå har jeg bodd her i 13 år, og gått på «farlige» steder til «farlige» tidspunkter mange ganger. Likevel har jeg aldri sett en voldshandling. Derimot så jeg vold nesten hver dag på barneskolen – og der fantes det verken muslimer, narkomane eller mordermarihøner.
En tidligere elev ved naboskolen utga boka «På barndommens solbrente enger», om mobbeofferet som la seg på jernbanelinjen. Toget oppfylte guttens høyeste ønske. Da det skjedde i virkeligheten, ble det dysset ned i lokalmiljøet. Også boka fikk altfor lite oppmerksomhet. Det skulle gå 12 år før lyset gikk opp for VG. I vinter ble sensasjonsstoff om sjeldne voldsfenomener byttet ut med stort fokus på mobbing.
En artikkel handlet om mobbeofferet som ble innlagt på sykehus. På lærerens oppfordring sendte klassen tegninger. En tegning viste en gravstøtte med offerets navn. Vi kunne også lese om mobbeofferet som fikk samme diagnose som torturofre, og ble varig ufør. Å si fra om at man blir mobbet er vanskelig uten en sterk selvfølelse. Det er som å annonsere i megafon hvor upopulær man er. Når bare de andre barna vet at du mobbes, kan du føle deg litt kulere blant de voksne som ikke vet det.
Barn mobber for å sikre egen popularitet, og for å skyve negativ oppmerksomhet vekk fra seg selv. Jeg husker godt to tilfeller hvor jeg var med. En stor gjeng gikk løs på en enkeltperson med pornografiske og andre skjellsord, dels i koder som voksne ikke forsto. Det skjedde ofte, men det varierte hvem som deltok. Jeg både håpet og trodde at mobbingen ikke var skadelig – utover det øyeblikket den tydelig plaget offeret. Ingen prøvde å undervise meg og mine medelever i elementær psykologi. Blokkfløyte var tydeligvis viktigere.
Voksne har snodige ideer om å beskytte barn. Vi setter 18-årsgrense på filmer med penere språk og oppførsel enn det som er hverdagen i grunnskolen. Vi setter sykkelhjelm på barnehoder som aldri har møtt en bøllete sykkel. Så sender vi dem av gårde til overgripere – hver dag i årevis. Vi kaller dem ikke overgripere, selv om voksne ville fått fengselsstraff for de samme handlingene.
Hva kan vi voksne gjøre for å avsette oss selv som mobbernes beste forbilder? Vi kan vise at det er viktigere å være konstruktiv enn å være populær. Vi kan anerkjenne folk når de sier og gjør noe oppbyggelig – om så ingen andre gjør det. Vi kan la være å anerkjenne folk når de rakker ned på noen – selv om andre gjør det. Vi kan slutte å basere vårt selvbilde på «feilene» ved folk som er annerledes. Dette er enklere for voksne enn for barn, siden vi oftere kan velge hvem vi vil omgås. Vi tvinges ikke til å gå i en klasse hvor vi får bank for å støtte de utstøtte, i et skolesystem som tar lite hensyn til at folk er forskjellige.
Hvis VG mener alvor med sin anti-mobbekampanje, må de gi mer oppmerksomhet til konstruktive utspill. I dag vet både politikere og andre pr-avhengige at det er lettest å få medieomtale for personangrep. Det bidrar til en mobbekultur som vi ikke vil ha i skolegården, men som vi betaler for å ha i fanget. Hvis politikere mener alvor med sine anti-mobbekampanjer, må de også gi oss et skolesystem som er tilpasset flere typer barn enn de gjennomsnittlige.
PS: Jeg har skrevet en bok om livet på barneskolen (og begynnelsen av ungdomsskolen): Inniverset
Karibua 