Brente barn i bokform

I anledning mobbedebatten, blogger jeg en reprise på mitt intervju med Geir Brandstadmoen. Han har skrevet en av de beste romanene om mobbing på norsk, hvor det meste er hentet fra virkeligheten. Intervjuet sto på trykk i  studentavisa Samfunnsviter’n for rundt ti år siden.

Geir Brandstadmoen blir fortsatt truet med bank fra gamle klassekamerater. Kanskje fordi han har skrevet en roman om dem. På barndommens solbrente enger kom ut i 1999, og Dagbladets anmelder skrev at boka føltes mer som blod enn blekk.

Da Geir hadde fått barn selv, begynte han å tenke på sin egen barndom. Han dro til hjembyen Lillehammer for å snakke med noen gamle klassekamerater. De hadde en litt annen versjon av virkeligheten enn ham.

– Det som var uskyldig moro for noen var mindre uskyldig for andre. Jeg ville fortelle min historie. 

– Man kan lure på om sjetteklassinger kan ha det så grusomt på skolen som du beskriver. Hvor sann er historien?

– Jeg har tatt noen kunstneriske friheter, men det ligger veldig nær sannheten. Ubehagelig nær for noen.

I boka tar klassens største mobbeoffer, en 12 år gammel gutt, selvmord foran Dovrebanen. Også dette skjedde i virkeligheten. Geir har fått tilbakemeldinger som tyder på at det ikke er helt unikt.

– Var det en kjent historie i pressen og lokalmiljøet den gangen?

– Nei, det ble dysset ned og skapte ingen debatt. Man tenkte vel at gutten ikke var helt normal, så man kunne ikke vente noe annet.


Ufrivillig bølle

Man blir neppe helt normal av å få juling hver dag og være den alle priser seg over at de ikke er. Geir mener at det ikke er så usynlig når elever ikke har det bra. Lærere må ha mot til å se det, og tilby samtaler. Selv vil de fleste elever skjule det til det får et voldsomt uttrykk.

– Bokas hovedperson Christian, altså du, blir banket opp når det er for lenge siden han har banket opp en upopulær klassekamerat. Ville det vært et nederlag for deg å fortelle en voksen at du ble plaget?

– Ja, absolutt. Jeg ville hatt vanskelig for å fortelle om noe slik i dag også. På skolen var jeg ikke blant de mest populære, men heller ikke helt ute i tåka. Dette med plassen i hierarkiet var så grunnleggende at jeg til og med visste hvor folk sto på de andre skolene i byen. Når du er i midten, slik jeg var, prøver du å tekkes de som er populære. 

– De som er helt nederst kan være seg selv, de har ingen sjanse til å bli mer populære uansett. Det er kanskje vanskeligere for de i midten å finne igjen seg selv etterpå?

Ja, det tror jeg. 

– Christian gjør ofte ting han ikke kan stå for. Han er frekk mot læreren, bare for å spare seg for en straff fra medelever som er mye verre enn noen straff læreren kan gi ham.

– Lærerne ble sinte der og da, men hvis du ikke turte å være tøff for klassen, kunne du falle 3-4 plasser ned i hierarkiet. Og det kunne vare lenge. Hos oss var lærerne hysteriske med meldingsbøker. Hjemme hos foreldrene mine ligger to fullskrevne bøker med meldinger. Jeg ønsket ikke å være noen bølle overfor frøken, men det var en enkel utvei for å utsette straffen fra de kule guttene for at jeg ikke var kul nok. Hvis du først havnet utenfor, var det nesten umulig å komme inn igjen.


Apartheid i klasserommet

Boka handler mye om gutter. Men Geir så også en rangordning blant jentene i klassen.

– Det gikk mer på at det var noen man ikke snakket til, ikke ba på fest… Mange sterke interne symboler, men ikke navnekalling og vold. Slik sett var jentenes mobbing verre, for den var vanskeligere å se.

I dag er Geir med i en ressursgruppe som reiser rundt på skoler og snakker med lærere og elever.

– Elevene er veldig interesserte, men ikke alle lærere har så lyst til å snakke om det. Noen sier at det er et interessant tema, men at mobbing er et veldig lite problem på deres skole. Lærere føler kanskje at de ikke har tid og overskudd til å gjøre noe. Så de skyver problemene litt under teppet.

– Går det an å bake temaet inn i skolefag?

– På skolen hadde vi jo O-fag og kristendom, hvor vi hørte mye om urett andre steder. For eksempel apartheid i Sør-Afrika. Men det ble så fjernt. Vi klarte ikke å ta det inntil oss og se at noe av det samme foregikk i vår klasse. Men det var en lærer på barneskolen som brydde seg. Han arrangerte konserter på skolen, og lot upopulære barn få ansvaret for lys og lyd. Han gjorde dem viktige i forhold til noe som var kult for alle. Det var et tiltak som virket bra. 


Truet med bank for boka

Geir har ikke så mye kontakt med de gamle klassekameratene sine. Men den verste mobberen har lest boka hans og bevist at han fortsatt er en bølle.

– Etter å ha lest romanen, ringte han meg og sa at han skulle banke meg hvis han så meg på Lillehammer. Han har sittet inne for å ha banka kona, så det var nok alvorlig ment. Men jeg lo og sa at jeg ikke var redd for ham lenger. 

– Du kan spøke med dette nå, men du tar det veldig alvorlig i boka, selv om du skrev den som voksen lenge etterpå?

– Ja, det stakk jo dypt. Det var en grunnleggende angst hele tiden. For meg satt det i lenge. 

– Hvordan gikk det med den nest minst populære gutten i klassen din? Han som du var venn med når ingen andre så det?

– Han flyttet til Oslo umiddelbart etter skolen, og bodde her i mange år. Han etablerte seg med familie, og senere har han beseiret spøkelsene og flyttet tilbake til Lillehammer.


Skal falle ned fra trærne

– De mest interessante personene jeg har blitt kjent med etter videregående var langt nede i hierarkiet på skolen. Du blir kanskje mer interessant av å ikke ha hatt det så lett hele tiden?

– Du blir nok mer reflektert. Men det tok litt tid å komme dit for min del. Jeg hadde noen vakuum-år etter at jeg var ferdig på skolen. 

– Hva skjedde da klassen din begynte på ungdomsskolen?

– Folk ble stokket litt om, så det ble en forandring. Men noen hadde ikke en sjanse da de kom over. Frøken på barneskolen gjorde nemlig den genistreken at hun snakket med de kommende klasseforstanderne våre. Hun etablerte hierarkiet og hele forhistorien før de nye lærerne hadde møtt oss.

Selv ble Geir mer populær på ungdomsskolen, på grunn av venner han fikk utenom klassen. Ellers var det en del hasjrøyking som fikk mye oppmerksomhet.

– Det eneste som skjedde var at folk ble late og spiste mer sjokolade. Reaksjonene på røykingen tok nok mye fokus vekk fra adskillig verre problemer. 

– Hvis lærere ikke ser de alvorligste problemene, hva kan foreldre gjøre for å forebygge dem?

– For det første vil jeg si at dette med lærere som problemløsere er komplisert. I sjette klasse var for eksempel det å bli likt av frøken et sikkert tegn på at du var på feil spor. Men foreldre må jo bekrefte barna sine, slik at de slipper å søke denne bekreftelsen så mye blant klassekamerater. Sistnevnte belønner ofte feil ting. Og så er det ikke så lurt å være overbeskyttende, noe jeg lett kan bli med mine barn. Unger skal falle ned fra trærne i blant. Når de begynner på skolen vil de uansett møte hverdagen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s