Har modellene mer sjel enn klærne, blir det vanskelig å selge ideen om at lykke må kjøpes.
Rundt 1990 kom en olabuksereklame hvor modellene så dopa ut. De var ikke bare syltynne, de var også uttrykksløse. Buksene fremsto som mer levende enn menneskene. Den gang må det ha vært ganske nytt, for reflekterte voksne reagerte.
Boka «Hekta» forteller den sanne historien om rusavhengige Marit Dahl. Da Marit var 16 og langt nede på heroin, ble hun tilbudt modelljobb. En speider fra et stort byrå stoppet den syke jenta på Karl Johan.
Markedsførere har større muskler enn barn. Budskapet er alltid at identitet og fellesskap må kjøpes. Ofte må tolvåringer undertrykke seg selv for å lykkes sosialt. De har ikke noe reflektert fellesskap å melde seg inn i. Dermed følger de enhver trend. Men ingen oppnår det de trenger ved å være like kule.
I 1990 prøvde Helene den ene strategien kulere enn den andre. Hun fant bare overfladiske fellesskap. Alle strategiene tilhørte samme superstrategi: Å være lik. Hun lot seg ikke be to ganger når det ble kult å stjele olabukser. Reklamen hadde allerede gjort det superkult å ta avstand fra følelsene sine.
Hun tok heller ikke fem øre for å ta heroin da hun møtte et miljø hvor dét var trenden. Å være lik er lettere jo mer effektivt man flykter fra seg selv. Å kjøre heroin rett i blodet er supereffektivt. Snart kunne Helene konkurrere med de sjelløse modellene, uten hjelp fra Photoshop.
Det begynte ikke med hasj. Det begynte med olabukser, eller kanskje med voksne som klamret seg til alt de kunne smykke seg med. Voksne som fryktet at de ikke var bra nok i seg selv.
Jan Kjærstad traff spikeren på hodet i Forføreren, der femten år gamle Jonas blir rystet av sin egen erkjennelse: «Å være lik er å være død.» Helene vil også dø fysisk om hun ikke skifter strategi. Derfor kan tidligere rusavhengige være de klokeste menneskene man møter. Når de ikke bare har byttet en avhengighet med en annen, har de valgt sjelen fremfor trenden – å leve fremfor å være lik.
Helene er hentet fra min roman Inniverset.
Karibua 
Du skriver veldig godt og reflektert Kari Bu. Jeg har over tid linket til bloggen din både her og både der.
LikerLiker
«Saken er: Vil vi at folk skal være seg selv i media, eller vil vi at medierådgivere skal få definere hva det vil si å være «seg selv»? Hvis alle kjendiser bruker medierådgivere, blir alle like «folkekjære» og frie for personlighet. Ingen sier noe som kan støte noen. Ingen sier noe som kan skape en lite folkekjær overskrift hvis det tas ut av sammenhengen. Og folk begynner å tro at folk er mye mer like enn de egentlig er. Å være lik er å være død»
Synet ditt på medierådgivere, i hvert fall slik jeg kjenner bransjen, bygger på myter. Finner det også noe merkelig at man ikke skal kunne mene noe om imaget og mediehåndteringen til kjendis X hvis man ikke kjenner han/hun personlig.
Hvis du noen gang er interessert i å lage en sak på medierådgivning og påstand om likhet, er jeg mer enn villig til å stille opp. Til informasjon.
LikerLiker
Medierådgivere må selvsagt gjøre jobben sin slik den er definert. Jeg snakker om et mye større perspektiv, nemlig mitt syn på samfunnsutviklingen. Vil vi at kjendiser skal uttale seg som et image, eller vil vi at de skal snakke for seg selv?
Det jeg kaller fri for personlighet vil PR-rådgivere kanskje kalle personlighet. Det er sikkert lurt av kjendiser å bruke rådgivere hvis de vil innsmigre seg hos folk flest, men verden trenger folk (forbilder!) med andre mål enn å gjøre seg populære. Jeg har ikke forbydd noen å mene noe, jeg snakker bare om det samfunnet jeg ønsker å leve i. Det blir jo ganske absurd når den britiske regjering gikk fra 300 til 3259 PR-arbeidere på åtte år (1997-2005). Denne diskusjonen burde vi strengt tatt ha under dette innlegget:
LikerLiker