Hvis rusavhengige skal hjelpes og ikke straffes, må man spørre dem hva slags hjelp de trenger.
Snart skal det endelige forslaget til rusreform legges fram for Stortinget, under mottoet «fra straff til hjelp». Nylig kom et viktig innspill til reformen fra Skyggeutvalget. Dette er veteraner på rusfeltet, som har snakket med de mest utsatte rusavhengige. En rapport på 162 sider er ført i pennen av kriminolog Nicolay B. Johansen.
Skyggeutvalget ønsker en kartlegging av rusavhengiges helse og livsvilkår, som også omfatter folk utenfor behandling. Blant pasienter i behandling, fins en større studie fra 2010. Den viste at seksti prosent hadde lærings- eller atferdsvansker i grunnskolen. Nesten like mange hadde opplevd angst, depresjon og foreldre med alkoholproblemer.
De som er avhengige av ulovlige rusmidler, bruker hovedsaklig stoffer som demper hyperaktivitet og traumer. Her kan ordet ‘rus’ bli misvisende, mener utvalget. Vil man hjelpe rusavhengige, må andre problemer enn rusbruken prioriteres mye høyere.
Mange er lei av å alltid bli møtt som narkomane, om de så kommer til legen for å undersøke et kne. Noen nekter å motta helsehjelp, fordi skammen blir for stor. Og når de utsettes for ran, vold eller overgrep, nøler de ofte med å tilkalle politiet.
Politisk politi
Allerede i 2003 påla daværende justisminister Odd Einar Dørum politiet å slutte å gå etter «slitne narkomane». Antall anmeldelser for bruk og besittelse sank i en kort periode, før de var tilbake på gammelt nivå. I 2014 fikk politiet refs av Riksadvokaten, som mente de prioriterte narkotikasaker for å øke oppklaringsprosenten. Å straffe folk for små narkotikaforbrytelser, er saker som nærmest oppklarer seg selv.
Politiets egne organisasjoner er de sterkeste motstanderne av rusreformen. Skyggeutvalget mener det går ut over folks allmenne rettigheter når politiet har en politisk slagside. I 2016 holdt forskeren Teri Krebs en appell på et ruspolitisk arrangement, der hun argumenterte for legalisering av visse ulovlige rusmidler. Narkotikapolitiet overvåket arrangementet, og mente Krebs «så ruset ut». Dermed arresterte de henne og ransaket hjemmet hennes.
Det eneste de fant, var 0,8 gram av en psykoaktiv sopp som vokser fritt i norsk natur. Mengden ville gitt en rus tilsvarende et par kopper kaffe. Selv om funnet kun kvalifiserte til bot, holdt politiet på Krebs, og pågrep også ektemannen, forsker og psykolog Pål-Ørjan Johansen.
Begge ble satt på glattcelle, og spurt ut om sitt ruspolitiske syn i et fire timer langt avhør. Utspørringen virket mer myntet på politiske dissidenter enn på vanlige borgere siktet for et bøteforhold, mener Skyggeutvalget. Flere aviser omtalte saken, og parets advokater kom til orde med kronikker.
Når mer ressurssvake brukere møter et overivrig narkotikapoliti, hører vi lite om det i media. I Skyggeutvalgets rapport forteller flere om ydmykende ransaking og stripping i full offentlighet. De mest dramatiske historiene ligger litt tilbake i tid. Politiet synes å ha bedret seg, men deres håndtering av folk med ulovlig rusbruk har lagt grunnlag for stigmatisering av gruppen også i helsevesenet.
I en nyere manual for behandling av opioidavhengige ved et sykehus i Midt-Norge sto det: «En rusmisbruker vil alltid prøve å manipulere alle rundt seg til enhver tid.» Rusavhengige pasienter opplever å bli vurdert gruppevis. Når de forteller om smerter, blir de ofte mistrodd. Helsepersonell kan bli så redde for å gi dem «rusfølelse» at de gir for lite hjelp til smertelindring.
Dårlig forskning
En pasient som stiller kritiske spørsmål til rusbehandlingen, får lett merkelappen «umotivert», mens institusjonen går fri, påpeker Skyggeutvalget. Når noen mislykkes i behandling, forklares det med deres personlige egenskaper, ikke med kvaliteten på behandlingen.
Evalueringer av Tyrili, Veksthuset, Solliakollektivet og Selbukollektivet er skrevet av folk tilknyttet institusjonene. Her er skillet mellom forskning og reklame visket ut. Helsemyndighetene har ikke kompensert for dette med uavhengige kunnskapskilder. Kontrollgrupper fins heller ikke, altså sammenligning av hvordan det går med rusavhengige i og utenfor behandling.
Når rusbehandling evalueres, har man stort sett spurt om de innlagte er rusfrie kort tid etter utskriving. Da går man glipp av viktig informasjon, både om alle som avbryter behandlingen, og om langtidseffekten for de som fullfører. Skyggeutvalget kritiserer også det at rusfrihet blir eneste kriterium for suksess. Fokus må ligge på livskvalitet og funksjonsnivå, der bolig og jobb står sentralt.
Et rusfritt liv er ikke det samme som et godt liv. Mange som er blitt totalt rusfrie forteller om svært dårlig livskvalitet. Et mildt stoff som cannabis er for mange en løsning, ikke et problem i seg selv. Det kan dempe trangen til å innta mer skadelige rusmidler, og lindre ulike plager.
Feil medisiner
Mange har fått hjelp med rusproblemer gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), men ordningen er dårlig tilpasset et endret rusmønster. Der ulovlige rusmidler er involvert i dødsfall i dag, skyldes bare en tredjedel primært heroinbruk. Det vanligste er en kombinasjon av lovlig og ulovlig anskaffede legemidler, blandet med alkohol. I LAR får brukerne medikamenter som skal fjerne behovet for heroin og lignende, men mange er i tillegg avhengige av benzodiazepiner.
LAR har også for smalt utvalg av medisiner for heroinavhengige, skriver Skyggeutvalget. De virker vel opptatt av at de valgte medisinene ikke skal gi rusfølelse, og tar for lett på bivirkninger. En kvinne som hadde store bivirkninger av LAR-medisiner, erfarte at hun fungerte mye bedre på Dolcontin. Hun brukte sju år på å overtale LAR til å la utenforstående leger gi henne medisinen. Mange LAR-pasienter får avslag når de vil bruke denne eller lignende medisiner som bedrer funksjonsnivået deres.
Skyggeutvalget er positive til hovedtrekkene i rusreformen, slik den foreslås gjennomført av Rusreformutvalget. De er likevel bekymret for personer som ikke passer inn i behandlingsapparatet. Man må spørre dem hva slags hjelp de har nytte av, ikke ta det for gitt at all rusbehandling er et gode.
Karibua 