På jobb med Janet

«Thank you so much for your support, not just for me, but for my entire family.»

Slik avsluttet Janet sin første Norgeskonsert på 13 år. Kanskje har hun fått med seg at hun her til lands er verdens mest kjente lillesøster. I hjemlandet er hun Miss Janet, som overgikk broren en gang på 90-tallet. I glansperioden 1989-1998 hadde hun 18 topp-10 singler på rad på Billboard.

Sjelden har en superstjerne hatt en mer intim turné enn «Number Ones: Up Close and Personal». I Oslo valgte Janet Folketeatret, med plass til 1400 personer. Lokalet føltes mindre enn en stor kinosal. Da billettene ble lagt ut for salg satt jeg med atomklokke på nettet. Det må Billettservice også ha gjort, for de åpnet linjene nøyaktig klokka 9. Etter nesten ti minutter i kø fikk jeg to billetter til rad 18. Det var mer enn langt nok bak, men likevel kunne vi se alt som foregikk i ansiktet på Janet.

«Dette er egentlig en Spektrum-produksjon som er skviset inn på Folketeatret», sa arrangøren på Facebook. Det var vel litt overdrevet. Kulisser var det lite av, og Janet nøyde seg med ett eneste, praktisk arbeidsantrekk: Svart bukse og hvit singlet. Det kledde hun, og tankene gikk til 80-talls Janet som begrenset seg til to farger og snørte godt fast kontroversielle kroppsdeler. Også på håret var hun praktisk – kort og autentisk i fargen.

Siden alle kunne se alt som skjedde på scenen, ble storskjermen flittig brukt til annet enn å overføre konserten. Kanskje litt for flittig da showet åpnet med hele videoen til «Again». Dansere og musikere sto på scenen, men hvor var Janet? Skulle hun skyte seg selv med rakett gjennom gulvet slik som broren? Eller dukke opp fra en treetasjes bryllupskake som Madonna? Nei, Janet kom ruslende da videoen var slutt, som om hun skulle på kontoret.

Salen var allerede svett, siden Folketeatret manglet noen merkbar aircondition. Men Janet gjøv løs på en treningsøkt med flere hits i slengen. Hvis det var like varmt nede hos henne som oppe hos oss, fortjener hun terningkast seks bare for å ha holdt seg i live. Svetten hennes var godt synlig på 18. rad, men 45-åringen bar aldri preg av å være sliten. Hun slang halvparten så gamle gutter veggimellom og fortalte oss at keyboardisten var «my nephew-in-law Rex». Ellers fortalte hun svært lite, og alt virket innøvd. Vi savnet mer spontane og personlige ytringer, men Janet var på jobb, og gjorde ting hun kunne.

En stund virket publikum mer opptatt av å filme og fotografere enn av å følge med på konserten. Så begynte vaktene så vidt å håndheve fotoforbudet. Det var trangt mellom setene, så de kom aldri lenger enn til de ytterste radene. Snart fant noen ut at de kunne synge og ta bilder samtidig, og stemte i på «That’s The Way Love Goes». Janet fikk god respons når hun prøvde å få med seg publikum, men det var ingen ellevill stemning. Kanskje det var bedre på første rad, hvor folk hadde plass til å svinge seg.

Vi har sett Janet mer glamorøs, men det skyldes kanskje media og ikke Janet. Det er vanskelig å forestille seg at hun drikker en dråpe champagne på denne turneen. Hun vokste opp i familiens mer velstående fase, men beskriver overraskende normale utfordringer i selvbiografien «True You». Forskjellen mellom den unge Janet og mitt persongalleri i Inniverset, er at hun jobbet mye hardere. Ikke rart hun synger oss ørene fulle om Dicipline og Control.

I 2007 ble hun listet i Guinness Rekordbok som tidenes mest ettersøkte på internett. Her bidro nok garderobefeilen hun oppplevde tre år tidligere, som havnet både i ordboka og i rettssalen. Men Janet ble stjerne lenge før klærne sviktet. Hun ble brødrenes konsertmaskot som femåring, og fjernsynsskuespiller seks år senere. Billboard rangerer henne som tidenes sjuende største artist (2009), et hakk foran(!) Michael Jackson. I Norge har hun aldri nådd helt til topps, men «alle» husker henne helt fra 80-tallet. Var kassettene piratkopiert?

Konserten hadde mange korte pauser, med videosnutter av Janets meritter på TV og film. Vi fikk også se noen svært gode dansenumre fra den medbrakte gjengen. Iblant kom en helt vanlig kar med en kjempemopp og sopte gulvet, slik man gjør på arbeidsplasser. Støynivået var også tilpasset arbeidsmiljøloven, og takk for det. Lyden av Janet var omtrent som på plate, med få forsøk på fornyelse. Men hva skal vi med det, når alternativene sikkert er godt utprøvd og forkastet før de ble spilt inn. Da Janet la seg en oktav høyere på «If», savnet vi den dype stemmen fra albumet. Noen sanger var forkortet, som «Scream», hvor hun sang duett med sin døde bror på storskjerm. Disse gled over i andre sanger, og hver gang vi trodde hun var tom for hits, sang hun tre til. Den eneste vi savnet var «Black Cat», hennes første og høyeste plassering på VG-lista.

Ellevilt ble det først på siste nummer, «Together Again», hvor storskjermen kom til sin rett. Sangen ble opprinnelig skrevet til AIDS-ofre, og handler om å møtes igjen i Himmelen. Den småtragiske gladsangen passet perfekt til barndomsbildene av Janet og Michael på skjermen. På forhånd husket Janet å nevne at det var 13 år siden sist hun var i Norge, og at vi alltid hadde vært snille mot henne. Mer skulle ikke til for å starte en lystreise gjennom det hinsidige. Eller som det heter i sangen:

Allways been a true angel to me
Now above
I can’t wait for you to wrap your wings around me baby


REKORDFAKTA OM JANET JACKSON

*Hadde årets mest solgte album i hjemlandet i 1990.
*Hadde tidenes mest suksessrike debutturné samme år.
*Inngikk tidenes største platekontrakt i 1991 med Virgin, før Michael slo henne noen dager senere med Sony. Da Janet fornyet kontrakten i 1996, ble hun igjen datidens best betalte plateartist.
*Spilte inn tidenes dyreste musikkvideo sammen med sin bror i 1995.
*Singelen Together Again lå 46 uker på Billboard i 1997/98 (rekord, ja).
*Singelen All For You ble spilt på rekordmange radiostasjoner i sin første uke i 2001.

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

2 responses to “På jobb med Janet

  1. Kjempebra oppsummering av kvelden, selv om jeg er litt uenig i noen ting :) Men alle har jo sin oppfatning av en konsert som regel!
    Jeg synes hun virka spille og syngeglad, og fikk ikke følelsen av et pliktløp.. eller, kanskje litt i den første balladesekvensen, men bortsett fra det var jeg veldig fornøyd :) Jeg har også blogga om konserten :
    http://www.espressivo.me/2011/06/18/janet-med-stor-konsert-lite-lokale/

    Gøy å lese det du har skrevet! :)

    Liker

  2. Ja hun så glad ut :-) Jeg tror ikke hun ser på jobben sin som en plikt. Mente bare at hun ikke så ut til å improvisere så mye. Innsatsen var knallhard, som den pleier å være i den slekta. Gøy å lese din blogg også.

    Liker

Legg igjen en kommentar