En tung psykiatrisk diagnose kan si lite om evnen til å reflektere. Men nettopp denne evnen kan skille en brysom kriminell fra en kreativ ressursperson.
Jeg har flere bekjente med samme diagnose som Breivik. De er vidt forskjellige, men ingen er voldelige. En er forfatteren Øystein Wingaard Wolf, som fortalte om lidelsen i Lørdagsrevyen før jul. Han mente han var en likanes kar, og det kan jeg skrive under på etter ti års bekjentskap. Som sosialt midtpunkt både i høyt og lavt kulturliv er han alt annet enn isolert fra samfunnet. Dagbladet omtaler hans siste roman «Brighton Blues» som «stor litteratur». Avisens dom over Breiviks manifest «2048» er ganske annerledes: «…en tekst som ikke tåler noe dagslys uten å sprekke.»
Øystein mener at personligheten påvirker atferden mye mer enn diagnosen paranoid schizofreni. I mitt hode skiller jeg lite mellom psykisk syke og friske. Skal jeg først kategorisere, er det nyttigere å skille mellom bevisste og ubevisste mennesker. Det kan være både lærerikt og befriende å omgås såkalt psykisk syke – hvis de reflekterer over egen tankegang. Folk som sitter fast i en destruktiv virkelighetsoppfatning er vanskelige å forholde seg til, om de så er friske i psykiatrisk målestokk. De med diagnose har ofte vært nødt til å reflektere, i ulike former for terapi. Ingen kan jo få en diagnose uten å møte helsepersonell.
«Evner ikke å se seg selv annet enn fra eget perspektiv,» skrev rettspsykiaterne om Breivik. Å være enøyd gjør det fristende å uttrykke sterke meninger på tynt grunnlag. Fram til 22/7 var Breivik en av mange ureflekterte debattanter. Han måtte drepe før han motvillig fikk en diagnose. De som frivillig oppsøker hjelp for psyken, tilhører helst den bevisste gjengen. Likevel stemples de som syke i større grad enn tikkende bomber uten medisinsk merkelapp.
Hvert år blir cirka 600 nordmenn diagnostisert med ulike former for schizofreni. Folk som knapt dreper edderkopper, og som ser forskjell på muslimsk hverdagsliv og ekstremisme, blir nå satt i bås med Breivik. Det er ikke fagfolk som ivrer for dette. Mange av dem prøver desperat å nyansere mediebildet. Psykoseforsker Ingrid Melle sier til NRK: «Sannsynligheten for at personer med psykotiske lidelser skal begå planlagte drap er ikke større enn at noen med helt andre medisinske diagnoser, som hjertelidelse, diabetes eller eksem, skal gjøre det.»
I boka «Madness Explained» skriver Richard P. Bentall godt om problemet med å kategorisere mentale lidelser og atferdsproblemer. Fra 2013 kan du regne deg som psykisk syk hvis du har store plager rundt menstruasjonen, med den nye diagnosen premenstrual dysphoric disorder. Da kommer femte utgave av «Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» (DSM) fra amerikanske psykiatere. Det begynte med knapt 100 diagnoser i 1952. Gjeldende utgave fra 1994 har over 300. Verdens helseorganisasjon har sin egen manual, ICD, med både mentale og andre medisinske diagnoser.
Den endelige sannheten fins ikke, for diagnosene er bare et språklig uttrykk for tilstrekkelig mange eller sterke symptomer. En av grunnene til at nye diagnoser oppstår, er at det kommer medisiner som kan dempe symptomene. Enhver som leser diagnosemanualene, vil kjenne seg igjen i en rekke lidelser. Er du litt for opptatt av utseendet eller lite interessert i sex, lider du av henholdsvis dysmorfofobi og hemmet seksuell lyst. Jobber du som modell eller mangler kjæreste, har du kanskje ikke oppdaget det, eller til og med funnet det fordelaktig. Min venn Øystein sier han var psykotisk mens han skrev sin siste og mest applauderte roman.
Se også denne bloggposten om ABB og personlighetsforstyrrelser.
Karibua 
Takk for en flott bloggpost – jeg sprer den så godt jeg kan på Facebook. :)
Øystein Wingaard Wolf er for øvrig en av mine store helter. Jeg elsker tekstene hans.
LikerLiker
Takk! Gøy med folk som sprer. Jeg har ikke en gang lagt den ut på Facebook selv enda, har visse planer om å sette inn video med Øystein fra Dagsrevyen. Han har vel Oslos største omgangskrets…
LikerLiker
Kjære bevingede engel!
DSM -så jeg en lang video om på nettet- bare humbug- medlemmene sjøl tror jo ikke et sekund på alle de nye diagnosene de stiller – ingenting kan bevises som konkrete lidelser hos et visst antall pasienter- i motsetning til alt som rent fysisk kan feile et menneske!
ABB sin diagnose er sikkert like falsk som skum på vatnet, men noe må man jo kaste bort skattebetalernes penger på -og psykiaterlauget gnir seg i hendene-jess!
Jeg vet at min mentale tilstand etter 66 år som engel og djevel, helt tilfeldig har styrt unna alle andre diagnoser enn den militærlegen ga meg på rullebladet etter å ha sparket meg ut av sitt kontor: 99 Romsdal er en stor kverulant!
Artikkelen ovenfor var etter mitt hvite eller sorte hjerte-alt ettersom:)
LikerLiker
Om 100 år er diagnoseinndelingen og navnene uansett forandret. Ingen vitenskap er eksakt (bortsett fra matematikk som bare refererer til seg selv), men psykiatrien må være en av de rareste. «Vis meg mennesker som er helt uten symptomer på noe», sier Øystein.
LikerLiker
En befriende og balansert tekst om et digert og komplisert emne. Takk,.
LikerLiker
Selv takk! Mer om den nye utgaven av DSM her: Sint og sjenert kan bli psykiatrisk diagnose.
LikerLiker
Godt skrevet. Flott at du skriver om dette!
Et poeng som ofte overses nettopp når folk klager over at «alle» har en slags diagnose fordi «alle» kan kjenne seg igjen i divere symptomer, er i hvilken grad dette går ut over funksjonsevnen. For å illustere dette med dine egne eksempler: Hvis du er så opptatt av utseendet at du bruker timesvis på dette hver dag, og nærmest ikke får gått ut av huset og jobbet og truffet andre, går det utover funksjonsevnen. Det er et problem. Og hvis du er så lite interessert i sex at det hindrer deg i å fungere i et forhold, kan det være et problem. Det kan også være interessant å undersøke hvorfor man da har redusert seksuell lyst — er det på grunn av depresjon? I så fall vil jo depresjonen medføre nedsatt funskjonsnivå (->nedsatt seksuell lyst). Poenget med diagnoser er jo nettopp å hjelpe vedkommende til å både kunne bearbeide og behandle symptomene på en hensiktsmessig måte, samt muligens sekundært å kunne lese litt om saken og føle at ting faller på plass, og at man forstår seg selv bedre (som denne bloggposten blant annet beskriver), som igjen kan føre til at man blir mer reflektert og bevisst seg selv.
Det du skriver om å heller skille mellom reflekterte og mindre reflekterte mennesker heller enn syke og friske, er veldig skarpt — men man bør kanskje heller ikke glemme at selv om man er reflektert og bevisst sine problemer, kan de fortsatt være såpass plagsomme at man ikke fungerer «normalt». Dersom man har en lidelse man er bevisst på, og man mestrer symptomene, er det så klart veldig bra — men kanskje det fortsatt forekommer episoder der man ikke før i ettertid innser det irrasjonelle i det hele (som jo de fleste «normale» mennesker opplever, men kanskje i litt mindre grad).
Uansett: Kjempeflott bloggpost, flott at noen tar opp dette. Det er en skam dersom enda flere skal lide og bl stigmatiserte på grunn av ABBs diagnoser.
LikerLiker
Alltid bra med konstruktiv kritikk. De diagnostiserte jeg kjenner er kanskje ikke som den gjennomsnittspsyke. I media kan man få inntrykk av at «alle» med en psykisk lidelse er talentfulle kunstnere og genier, men de aller fleste er jo bare vanlige folk som helst vil være som andre. Da kan diagnoser og medisiner hjelpe dem. Akutte og alvorlige tilfeller krever også hjelp. Problemet er hvis det blir stadig trangere rammer for hvordan man kan være uten å bli ansett som «feil». Psykiatrien setter en standard for hva som er «normalt» og dermed akseptabelt i samfunnet. Den gamle homofili-diagnosen er vel det beste eksemplet på det. I dag får mange ADHD-diagnose fordi de ikke passer inn i et skolesystem skapt i 1819 for å lage lydige tyske soldater. Da er det kanskje skolen som bør forandre seg. Voksne kan heldigvis velge i større grad hvor de skal tilbringe hele dagen. Og jeg trenger ikke å lese hele kommentarfeltet når jeg har skrevet en kronikk i avisa. Hvis jeg gjør det, står heldigvis ingen psykiater klar for å diagnostisere meg når jeg blir sprø av mangelen på refleksjon der. Selv om jeg tvangstenker på hvordan jeg skal forsvare meg, mister konsentrasjonsevnen og tar feil tog hjem. Jeg tror at mange grensetilfeller av psykiske vansker kan løses før de går for langt. Heldigvis har jeg en ypperlig jobb og kan stort sett velge hvem jeg vil omgås. Det fins veldig mange jobber og personer jeg ikke ville tålt. «Kjendis» er en jobb som kan sette ut de fleste, men likevel vil mange ha den. Da bør kanskje samfunnsvitenskapen komme på banen, like mye som psykiatrien. Det fins mange diagnoser som kan passe på vårt samfunn. Det er trist at mange blir psyke fordi de ikke takler samfunnet; folk som ville vært kjemperessurser under andre betingelser. Det er ganske lite rom for alternative småsamfunn i Norge. I USA er akkurat det mye bedre, men der er storsamfunnet til gjengjeld enda sykere. Om folk slutter å fungere kommer mye an på omgivelsene, selv om noe sikkert er mer biologisk. Vi må bli flinkere til å gi de diagnostiserte utfordringer de kan trives med, isteden for bare å sette dem på trygd fordi de har tapt i konkurransen om å være normal. Noen har jo lidelser som gjør dem ekstra gode til visse ting, som i dette eksemplet.
LikerLiker
Breivik og Wingaard Wolf. Hva er dette for noe søppel?
LikerLiker
Da jeg skrev denne bloggposten for over seks år siden hadde Breivik fått diagnosen paranoid scizofreni. Det ble mye omtalt i media. Blant annet hadde Dagsrevyen et innslag om saken, der de intervjuet min venn Øystein Wingaard Wolf. Det er bakgrunnen for at jeg skrev om det. Hvis du leser hva jeg skriver, handler det ikke om å skjære alle med diagnosen over en kam, men om det motsatte. Senere mente andre sakkyndige at det var feil å gi Breivik denne diagnosen. Som jeg skriver er det mye usikkerhet og problemer rundt psykiatriske diagnoser.
LikerLiker