Nå forskes det på psykedeliske stoffer igjen

Hvorfor ble psykedeliske stoffer så tabu at til og med forskningen på dem ble stanset i flere tiår?

Tenk deg at du er forsker. Du kan lage et eksperiment der 70 prosent av forsøkspersonene dine sier at de har hatt en av sine mest meningsfulle opplevelser noensinne. Dette har skjedd når vanlige folk har fått psilocybin i laboratoriet.

Psilocybin er et stoff i spiss fleinsopp. Stoffet ble isolert av kjemikeren Albert Hofmann i 1958. Tjue år tidligere hadde Hofmann framstilt et nytt psykedelisk stoff av lysergsyre fra soppen meldrøye – LSD (lysergsyredietylamid). LSD var med på å gi oss en ny forståelse av hjernen. Nærmere bestemt: av nevrotransmitternes rolle i organiseringen av vårt mentale liv.

Høsten 1966 sendte Food and Drug Administration i USA et brev til seksti forskere på psykedeliske stoffer. Fra nå av fikk de ikke lov å fortsette arbeidet sitt.

«Kan du tenke deg en annen gren av vitenskapen som regnes som så farlig og tabu at all forskning blir stanset i flere tiår?» spør Michael Pollan. Han er professor i journalistikk, og forfatter av boka «How To Change Your Mind». Denne mursteinen om psykedelika ble en bestselger i USA i fjor.

Hva var det som var så kontroversielt med psykedeliske stoffer? Stoffene skadet ikke kroppen, skapte ikke avhengighet og tok ikke livet av folk. Først da LSD ble populært i politiske protestbevegelser midt på sekstitallet, kom oppslag med negativt fortegn. LSD ble blant annet beskyldt for å forårsake psykoselidelsen schizofreni.

Fra 1960-tallet og framover økte LSD-bruken kraftig i USA. Det var ingen økning i schizofreni-diagnoser i samme periode. Michael Pollan får godt fram hvordan dokumentert viten om LSD druknet i en malstrøm av medievennlige myter.

Trikser vi litt med kjemien i hjernen vår, kan vi oppfatte virkeligheten annerledes. Pollan beskriver hvordan han opplevde sin egen hage etter å ha spist psykedelisk sopp:

«Jeg var ikke lenger en distansert, menneskelig observatør. Jeg følte meg som en del av det som foregikk her … Jeg er identisk med naturen … Naturen er full av subjekter. Det er bare menneskets ego, med vårt innbilte monopol på subjektivitet, som hindrer oss i å oppdage det».

Det er ikke tilfeldig at den moderne miljøbevegelsen oppsto i de psykedeliske stoffenes gullalder på 1960-tallet, mener Pollan. Albert Hofmann sa også at psykedelika ga ham en følelse av forening med naturen.

Bør vi forby en slik måte å oppleve virkeligheten på?

I dag er det heldigvis blitt lettere å forske på de forbudte stoffene. Det har ført til en teori om at visse psykiske plager kommer av «for mye orden» i hjernen. Tvangslidelser, som rusavhengighet, er forbundet med rigide tankemønstre. Psykedelika røsker opp i fastlåste mønstre ved å «omdirigere» trafikken i hjernen – fra noen få motorveier til et større veinett, så å si. Da kan gamle vaner få mindre makt over oss.

I en pilotstudie der tobakksavhengige ble behandlet med psilocybin, var 67 prosent røykfrie da de ble fulgt opp ett år senere. Det er en bedre suksessrate enn noen annen behandling mot nikotinavhengighet har hatt. Forklaringen? Det skjedde noe med røykernes oppfatning av virkeligheten. Psilocybin lot dem se livet sitt i en større sammenheng. Plutselig virket det irrelevant å røyke. En deltaker i studien sa:

«Jeg var en del av noe mye større enn noe jeg kunne ha forestilt meg».

Pollan sammenligner opplevelsen med astronauters utsikt til jordkloden fra verdensrommet. Mange romfarere blir mer opptatt av miljøvern og fredsarbeid. De har sett Jorda fra et perspektiv som inspirerer dem til å ta bedre vare på den.

Likedan kan mennesker som tar psykedelika få et overblikk over sitt eget liv, og bli motivert til å ta bedre vare på seg selv. Det betyr ikke at alle som prøver LSD eller fleinsopp får terapeutisk effekt av det. Dosen, omgivelsene og din egen innstilling betyr mye. Å ha en trygg veileder kan også gjøre stor forskjell, og begrense uheldige effekter.

Michael Pollan prøvde selv de psykedeliske stoffene han skriver om, under terapeutisk veiledning. Slik oppsummerer han hva han fikk ut av det:

«Jeg fikk innsikt i viktige relasjoner, frykt og ønsker jeg vanligvis ikke er klar over, undertrykte minner og følelser, og kanskje nyttigst av alt: Et nytt perspektiv på hvordan menneskesinnet fungerer.»

Rusforsker Willy Pedersen sier at vi må spørre oss om det er hensiktsmessig å kalle psykedelika for rusmidler. For noen år siden ville jeg ikke skjønt hva han mente. Nå har jeg møtt flere som bruker psykedelika på en helt annen måte enn folk bruker alkohol, heroin og annen rus som handler om kortvarig moro eller flukt fra seg selv.

Sosialantropolog Anna Marie Høifødt har studert disse menneskene. Her kan du lese mer om både hennes funn og psykedelika anno 2019.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s