Slik skaper vi pandemier

Virus er blant miljøødeleggelsenes mange flyktninger, skriver Paolo Giordano i boka «I smittens tid». Dårlig behandling av natur, dyr og miljø øker sjansen for kontakt mellom mennesker og sykdomsorganismer.

Når dyrearter utryddes, prøver mikroorganismer som levde i tarmene deres å finne seg et nytt hjem. Mennesket er en perfekt bolig for virus og bakterier som vil formere seg. Det er mange av oss, og vi beveger oss mye rundt.

En annen årsak til sprening av virus fra dyr, er avskoging. I Malaysia førte det til at flaggermus migrerte, og begynte å henge i trær som griser spiste frukt fra. Slik ble nipah-viruset overført fra flaggermus til gris og videre til mennesker i 1999. Dette viruset kan i verste fall gi fatal hjernebetennelse.

En studie viste at faren for malaria i Amazonas økte med hele 50 prosent etter at fire prosent av skogen ble hugget ned. Mygg som bærer på malaria trivdes bedre i det nye landskapet. I Afrika fant forskere en sammenheng mellom ebola og rask avskoging i 25 av 27 utbrudd av sykdommen mellom 2001 og 2014.

Sykdomsfabrikker

Årsaken til smittsomme og dødelige sykdommer som covid-19, aids, sars og ebola er i stor grad menneskers inngrep i naturen. Det kan skje når myndigheter åpner for gruvedrift for å utvinne litium til smarttelefoner, når nye veier blir bygget for å få plass til et økende antall biler, eller når jordbruket intensiveres for å gi oss mer kjøtt.

Dyr i industriell kjøttproduksjon har ofte lite genetisk variasjon og dårlig immunforsvar. Jo flere husdyr som presses sammen i store fabrikkgårder, jo større er faren for formering av mikroorganismer. Fugleinfluensaen i 2003 ble knyttet til storskala kyllingindustri i Sørøst-Asia, og svineinfluensaen i 2009 til svineindustri i USA og Mexico.

Takket være begrenset import av levende dyr, fôr og kjøtt, har Norge vært mindre rammet av smittestoffer i husdyr enn de fleste andre land. I Danmark ble den antibiotkaresistente MRSA-bakterien funnet i 48 prosent av svinekjøttet i 2017, etter en undersøkelse fra Fødevaretilsynet. Bakterien gir samme infeksjonstyper som vanlige, gule stafylokokker, og kan være farlig for folk med svekket immunforsvar.

Vanskelig å fjerne virus

Vi må snakke om hvordan vi forebygger pandemier. Det krever langt mer enn å stenge markeder for ville dyr i Kina. Det handler om hele den moderne levemåten. Rundt 70 prosent av alle nye infeksjonssykdommer hos mennesker stammer fra mikrober som først og fremst opptrer blant dyr. Sykdommer som smitter fra dyr til menneske kalles zoonoser, og dreper flere millioner av oss hvert år.

Mennesker har hittil vært mye flinkere til å utrydde dyrearter enn til å bli kvitt virus og andre patogener. Vi har kun klart å utrydde to virussykdommer: kopper og kvegpest. Fortsatt prøver vi å utrydde polioviruset, som skapte endemisk sykdom fra 1800-tallet. Takket være vaksinering ble Europa erklært poliofritt i 2002, men sykdommen fins fortsatt i enkelte land.

Pattedyr og vannfugler bærer på enorme mengder uidentifiserte virus av typen som kan smitte mennesker. Og når permafrosten smelter som følge av klimaendringer, kan gamle virus og bakterier dukke opp igjen. I 2016 fikk Russland et utbrudd av milbrannbakterien, etter tining av permafrost i nord. Da hadde ikke miltbrann vært påvist i området siden andre verdenskrig. Et varmere og fuktigere klima gir også bedre forhold for blogsugende eller bitende insekter og flått som kan spre sykdom.

Et komplisert budskap

Pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund sier til Dagbladet at det er viktig å innse at en mobil-app ikke kan redde oss, og at pandemier ikke alltid kan begrenses gjennom medisiner og vaksiner. Vi må forstå og bekjempe bakenforliggende årsaker, men hjernen vår er dårlig til å håndtere slike komplekse problemer. Det er vanskelig for både forskere og politikere å nå fram med budskapet. Det er lettere å få gehør for at vi må få fart på industrien ved å gi blaffen i miljøkrav, nå som økonomien er svekket.

Ved å satse enda mer på industrijordbruk, langtransport og fossile energiformer, subsidierer vi fremtidens pandemier.

Geriljagartnerne er her

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad. Betyr det at geriljagartnere får ha byhagene sine i fred?

Rundt en liten sti mellom to gater i Oslo har Kari Gåsvatn laget en hage. Våren 2017 erstattet hun søppel og villniss med grønnsaker og blomster. Burde hun ha spurt om lov? Hva ville en byråkrat ha svart hvis hun sendte søknad?

Over hele verden driver folk med opprørsk beplantning av nyttevekster i det offentlige rom. De vil gi insekter plantene de trenger, og øke mangfoldet i den urbane naturen. Noen vil skaffe seg selv eller andre litt kortreist mat. De forvandler triste trafikkøyer og forsømte flater til frodige fargeklatter.

Disse geriljagartnerne er opptatt av politiske spørsmål om miljø og matproduksjon. Kari Gåsvatn har skrevet om temaet i flere tiår, som journalist og kommentator i avisa Nationen. Nå har hun utgitt boka «Geriljahagen», som setter kritisk søkelys på matindustrien. Hun har også en høne å plukke med Oslo kommune.

I fjor sådde Kari flere bed med grønnsaker i geriljahagen sin. En lørdag morgen fikk hun nesten sjokk da hun kom for å stelle hagen. Alt det grønne var borte. Bare gråbrune flekker sto igjen. En kommunal klipper hadde tatt knekken på to store kolonier med jordskokk, en sitronmelisse, nyplantet gressløk, rabarbra som var klar til høsting og bergmynter som villbiene elsket.

Som geriljagartner har Kari lært seg hva ulike vekster trenger, og hvordan de kan berike hverandre. Hun har lagt ugress rundt busker og planter for å holde på fuktigheten. Etter at klipperen var der, ligner området en ørken. Det er ikke første gang geriljahagen blir klippet, men denne gangen er ødeleggelsen total. Lærer ikke bygartnerne noe om jord i klimakrisens tid? undrer Kari. At det er viktig å unngå naken jord? At man bør plante noe som bidrar til karbonlagring i bakken?

Oslo er faktisk involvert i et internasjonalt, EU-støttet nettverk for «spiselige byer». Politikerne sier de ønsker urban matproduksjon. Hvorfor kommer da kommunale gartnere og meier ned ildsjelers geriljahager?

Spiselige byer er og må være et fenomen som kommer nedenfra, mener Kari Gåsvatn. Det virker ikke hvis det skal utformes på et kontor, etter kickoff-møter i utlandet. Det ville ikke vært mye urbant landbruk i verden hvis alle satte seg ned og ventet på kommunen sin, eller på EU. Når urbant landbruk er blitt et offentlig tema, er det nettopp fordi mange byboere har begynt å dyrke i det små. Men geriljahagen passer ikke inn i et kommunalt planverk.

Under krigen i Norge var det bøndene som klarte seg best, ikke byborgerne. En geriljagartner får kunnskap om dyrking som kan komme til nytte i en krisesituasjon. En dag kan det igjen bli nødvendig å dyrke poteter i parken. Vi er bare et data- og strømbrudd fra tomme matbutikker. Enda en tørkesommer, en blokade, en miljøkrise, og Oslo kan gå tom for mat, påpeker Kari Gåsvatn.

Skal det være ulovlig å så spiselige og insektvennlige vekster på byens brakkområder? Kari sendte en epost til Bymiljøetaten og spurte om hagen hennes kunne få stå i fred. Svaret kom noen uker senere. Klipperne var en innleid entreprenør som bare hadde gjort jobben sin. Men etaten ville be gartnerfirmaet om å opptre med varsomhet.

Foreløpig er Kari mer imponert over innbyggerne i nabolaget sitt enn over de innleide klipperne.

I boka skriver hun: «Det har faktisk ikke vært noen form for vandalisme disse to somrene, bortsett fra den kommunale».

Les mer om Geriljahagen av Kari Gåsvatn.

 

Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.

Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Naturen ble djevelens domene

Det er ikke tilfeldig at djevelen har horn og klover. Kristendommens syn på dyr og natur er en viktig årsak til miljøkrisen, mener en dansk religionshistoriker.

Et flertall av mennesker har vært religiøse i tusenvis av generasjoner. Ifølge forskning er Homo sapiens antakelig disponert for det nevrologisk. Verdier som bygges inn i religioner, kan bli svært slitesterke. I noen tilfeller kan vi være glade for det. I andre tilfeller er det katastrofalt.

Hvis dyrene kunne snakke, ville de neppe bekjent seg til kristendommen. «Menneskeheten har ingen forpliktelser overfor dyr», sa Pave Pius IX på 1800-tallet. Tidligere hadde kirken gitt djevelen horn, klover og andre dyreatributter. Slik lignet han naturguder som Pan og dyrenes beskytter Cernunnos. Kirken ville ha slutt på at folk dyrket naturen som noe guddommelig. Folk som tilba naturguder, skulle overbevises om at de tilba djevelen. Ifølge kristendommen er mennesket det eneste vesenet skapt i Guds bilde. Vi skal herske over dyr og natur, ikke holde dem hellige.

Syndefallet gjør vill natur til noe djevelsk. Satan er «denne verdens fyrste», mens Gud er av en annen verden. I hundrevis av år ble denne forestillingen tatt på ramme alvor av kristne misjonærer. De belærte pygmeer og hottentotter om at Gud ikke fins i naturen. De raserte hellige skoger. Naturdyrkelse ble sett på som avgudsdyrkelse, noe uforstandige folk drev med.

Både i kristendom, jødedom og islam er det Guds vilje at mennesker skal «bli mange» og utnytte naturen. Dette synet har moderniteten aldri tatt oppgjør med, sier den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener. Tvert imot har moderne mennesker tatt det et skritt videre. En nedlatende holdning til naturen gjør det mulig å overkjøre den i jakten på profitt. Avansert teknologi gjør det også mulig å skade naturen som aldri før. Vi gjør lite for å begrense befolkningsveksten, og mye for å øke den økonomiske veksten.

Vi føler oss smarte, men økologisk sett er vi de dummeste menneskene i verdenshistorien. Vi raserer miljøet i økende tempo, selv om vi har mye kunnskap om konsekvensene. Nå er nivået av klimagasser i atmosfæren høyere enn på 800 000 år. Halvparten av regnskogen som holder på fuktighet er borte. 90 prosent av de store fiskene er forsvunnet fra verdenshavene. Fra 1970 til 2010 ble antall ville dyr på jorda halvert. Matjorda eroderer mye raskere enn den regenereres.

I tusenvis av år ble menneskers grådighet holdt i sjakk av naturreligion, også kalt paganisme. Det skriver Herbener om i sin nye bok «Naturen er hellig». Før de monoteistiske religionene, var Gud tilstede over alt i naturen. Ånd var ikke noe utenfor verden. Å respektere det åndelige var det samme som å respektere naturen. Rester av slik religion ser vi hos mange urfolk i dag. En nyere undersøkelse fant 330 plantearter i en hellig skog i Nigeria. Ikke-hellige områder omkring hadde bare 23 arter. Urfolks territorier er de områdene i verden med mest naturmangfold.

Da vi oppdaget at vi hadde en klimakrise, ble det populært å putte ånden inn i naturen igjen. Nypaganister holdt naturen hellig, og la ritualene sine utendørs. Pave Frans skrev et «klimabrev» til verdens katolske biskoper og prester. Å beskytte naturen er avgjørende, skrev han, blant annet for ens eget åndelige liv. I Danmark erklærte talskvinne for Det Islamiske Trossamfund Bettina Meisner at Muhammed var en «pionér innen naturvern».

Herbener tror ikke vi kan redde miljøet ved å bekjempe religion. Vi må heller fremme økologisk ansvarlige religionsformer. De har større evne til å engasjere folk enn grafer over CO2-utslipp.

De sminker bort politikken

Når politikere høres ut som PR-folk, vet vi ikke hva vi stemmer på.

Nylig intervjuet jeg Per Fugelli. Han snakket om sine grunnverdier, som han blir både hyllet og drapstruet for. Professoren har ingen PR-rådgiver som stapper bomull i munnen på ham. Det har mange politikere. I 1997 ble Tony Blair statsminister i Storbritannia. Etter fire år hadde antall medierådgivere og politiske rådgivere øverst i departementene økt fra 350 til 3700. Blair snakket så ullent at han kunne tolkes i alle retninger. I Norge bruker offentlig sektor over en milliard kroner årlig på PR-råd. Tendensen peker rett opp, ikke minst i politikken. Det var ikke slik da Per Fugelli var ung. Hvis han vokste opp i dag, ville han kanskje vært mer opptatt av hva som var lurt å si.

Er reklamebransjen blitt hele samfunnets forbilde? Reklamen kan ikke si sannheten: «Her har du en dyr veske som ble sydd av sultne barn for småpenger. Overprisen du betaler går i lomma på oss høytlønnede reklamefolk. Vi forteller deg hvor kul veska vil gjøre deg. En gang var vesker med dette navnet et kvalitetsprodukt. Men det er lenge siden, omtrent da Per Fugelli var ung.»

Reklamer er fulle av glade mennesker i grønne omgivelser. Politikere maler lignende bilder med ordene sine. De sier at en ny seksfeltsvei mellom Oslo og Asker ikke vil gi mer biltrafikk (selv om gamleveien beholdes). Bare busser og sykler får lyst til å kjøre mer. De sier at Norge har verdens reneste olje. De forteller ikke at det krever mer ressurser å hente olje opp fra havbunnen i Norge enn fra landjorda andre steder.

Folkets verdier er ikke så verst. De vil ha vesentlige ting som tilhørighet og trygghet. Det gjelder både de som kjøper dyre vesker, og de som stemmer ved valg. Det vet PR-folk. De får olje til å virke miljøvennlig, krigsdeltakelse til å høres ut som fredsarbeid og vesker til å spille en sosial rolle.

Reklamen fremstiller ting som om de bare hadde fordeler. Det gjør også dagens politikere. De innrømmer sjelden at ett veivalg går på bekostning av et annet. I 1977 var det annerledes. Da sa Høyres nestformann Lars T. Platou: «Både en lang rekke miljøforbedringskrav i vårt eget land og hensynet til økt rettferdighet i verdenssamfunnet må nå få høyere prioritet. De økonomiske resultater i vårt eget land må underordnes og tilpasses dette.» Ingen PR-rådgiver ville godkjent noe slikt. I dag sier ingen ledende politiker at Norges økonomi skal underordnes noe som helst.

Hva om politikere fortalte den usminkede sannheten om egen politikk? Vi ville blitt mer engasjert. Reklame spoler vi helst forbi. Når folk virker mer interessert i popstjerner enn i politikere, kan det skyldes at stjernene er ærligere. Da jeg intervjuet Alexander Rybak i =Oslo, tordnet en PR-rådgiver i Nettavisen: «Noen må stoppe Rybak». Artisten sa ikke et vondt ord om andre. Han snakket bare litt for sant om egne svakheter: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro. Jeg er en sånn som blir veldig fort fristet.»

Sannheten om ulike politiske partier pakkes inn i samme PR-opplegg. Grunnverdiene sminkes bort, mens politikerne krangler om bagateller. Vi vet ikke hva slags politikk vi stemmer på. Vi får mer lyst til å stemme i Idol.

Nå handler det om liv eller død

Slik det ser ut nå, vil jordas temperatur øke med 5 grader innen 2100. Det vil ta knekken på oss. Per Hjalmar Svae forklarer hvordan vi kom hit, og hvordan vi kan snu.

Nivået av klimagasser i atmosfæren er høyere enn på 800 000 år. FNs siste klimarapport slår fast at menneskeskapte utslipp er hovedårsak til oppvarmingen siden 1950-tallet. For å nå målet om maks 2 graders økning, må karbonutslipp ned med 40–70 prosent fram til 2050. Men fortsatt øker utslippene. Siden årtusenskiftet har de økt med over 3 prosent årlig i snitt. Samtidig blir verden fattigere på skog og andre økosystemer som «spiser» karbondioksid.

Per Hjalmar Svae er siviløkonom og forfatter av boka «Løsningen er grønn». I 20 år underviste han i blå og rød økonomi ved Handelshøyskolen BI. Ingen av teoriene viste vei ut av oljealderen. Han så behovet for en grønn økonomi. I dag er han seniorrådgiver for miljøvern i Hordaland fylkeskommune. Han forklarer hvorfor det er vanskelig å unngå klimakatastrofe, og hvordan vi likevel kan klare det.

– Tidligere har vi klart å løse miljøproblemer som sur nedbør og hull i ozonlaget. Hvorfor er det vanskeligere å få ned utslipp av klimagasser?
– Sur nedbør ble vi kvitt gjennom renseanlegg, uten å endre den økonomiske veksten. Hullet i ozonlaget ble vi kvitt ved å fjerne KFK-gasser fra kjøleskap og annet, uten å endre den økonomiske veksten. Nå rammer miljøproblemet selve veksten og kjernen i industrisamfunnet – den fossile energiforsyningen. Vekst er en selvfølge for både røde og blå politikere. Men jordkloden er ikke ubegrenset stor. Derfor er det umulig med grenseløs vekst. Fossilalderen er en svært kort periode: drøyt to hundre år med billig, lett tilgjengelig og lett anvendelig kull, olje og gass. I dag står dette for 80% av global energiforsyning.

– Har hele samfunnet havnet i «luksusfellen»? Å bruke opp naturressurser som ikke kan fornyes er vel nesten som å leve av forbrukslån?
– Ja, det er ikke bærekraftig. Når en bedrift låner penger i banken, må det bokføres som lån. Å bokføre lånte penger som gevinst er svindel. Men når bedriften låner olje fra naturen og selger den, blir det bokført som ren gevinst i regnskapet. Det som ser ut som en kjempegevinst er egentlig et lån som ikke betales tilbake. Tradisjonell økonomisk teori handler om produksjon og fordeling. Den overser miljøet. Naturverdier bokføres ikke slik som pengeverdier. Det fører til overforbruk av natur. Også fornybare ressurser gjøres til avfall raskere enn avfall kan resirkuleres tilbake til ressurser. Det er like dumt som om bonden skulle spist opp såkornet til neste års avling. Bare mellom 1975 og 2000 regner man med at 18 % av jordas dyrkbare mark gikk tapt.

– Hva er feil med det økonomistudenter lærer i dag?
– Økonomien er ikke integrert i naturens kretsløp. Vi må gå fra en vekstøkonomi til en stabil kretsløpsøkonomi. Da må vi utvikle gode systemer for miljøregnskap. Tidligere har vi brukt mye krefter på å utvikle gode systemer for finansregnskap. Nå må vi skape en økologisk og sosial markedsøkonomi. Ved å endre aksjeloven og regnskapsloven kan man kreve at bedrifter rapporterer og styrer etter en tredelt bunnlinje. Det vil si miljøansvar og sosialt ansvar i tillegg til økonomiske forhold.

– Du snakker ikke om et helt nytt økonomisk system, men en forbedring av det vi har?
– Jeg er ikke imot markedsøkonomi. Den må bare ikke gi fortrinn til de som bringer utviklingen i gal retning. Det må bli slutt på at det er gratis å forurense! En global CO2-skatt vil føre til at ren og fornybar energi fases inn i økonomien, fordi det blir billigere enn fossil energi. Vi må styrke konkurranseevnen til produsenter som tar miljøansvar og sosialt ansvar. Et sertifikat kan vise hvor ansvarlig en virksomhet er. Norge, og helst hele EU, kan nekte å importere varer fra uansvarlige produsenter. En grønn økonomi er uansett mer lokal og nasjonal. Det reduserer transport og klimagassutslipp. Denne økonomien er også mer stabil, fordi den er mindre avhengig av internasjonale konjunkturer.

– Hvordan får vi folk flest til å handle mer miljøvennlig?
– Det nytter ikke å mase på folk. Vi må få tiltak som gjør det lønnsomt å være miljøvennlig. Inntekt kan skattlegges mindre, mens miljøbelastning, ressursbruk og overforbruk skattlegges mer. Da vil bedrifter, organisasjoner, kommuner og husholdninger velge mer miljøvennlige alternativer. Mye kreativitet vil bli brukt til å skape nye, grønne løsninger. Et eksempel er programvare for samkjøring, som Statens Vegvesen og Hordaland fylkeskommune utvikler nå. Alle kan se at «uteplassen» på veiene er full i rushtiden. Men innvendig har bilene masse ledig kapasitet. Se for deg en rushtidsavgift på 100 kroner dagen. Jo flere passasjerer du har med i bilen, jo mindre koster det å passere bommen. Med en app på mobilen kan du tilby eller etterspørre reiser med bil. Senere kan systemet kobles til registrering av bompasseringer. Slik blir køene borte uten at vi må bygge ut veinettet.

– Et grønt samfunn kan også trenge en ny kultur, med andre verdier i sentrum?
– Ja, vi må ikke la pengeverdier telle mer enn naturressurser og menneskelige behov. Det betyr ikke at vi skal slutte å jobbe og tjene penger. Å skape et bærekraftig samfunn krever arbeid i seg selv. Vi trenger nye arbeidsplasser innen miljøteknologi, avfallsbehandling og så videre. Samtidig må vi få mer livskvalitet ut av mindre forbruk. Vi må samarbeide og dele mer, slik at færre enheter produseres og konsumeres. Poenget er at grønne verdier vil øke livskvaliteten. Når vi må dele mer på ting, pleier vi sosiale relasjoner. Lavere forbruk gir mindre livsstilssykdommer som overvekt, allergi, kreft og hjerteinfarkt. Når vi slutter å dyrke materielle verdier på bekostning av indre behov, får vi bedre psykisk helse. Og fins det noe mer meningsfullt enn å løfte seg selv og menneskeheten til et nytt utviklingstrinn?

– Hva skjer om vi ikke klarer løftet, og jordas temperatur øker med mer enn 2 grader?
– «Verdens matvaresikkerhet er truet», sier FNs klimapanel tørt i sin siste rapport. Går man inn i bakgrunnsforskningen, viser klimamodellene at det blir alvorlig eller ekstrem tørke i alle verdens kornkammere ved slutten av dette århundret. Det skjer om klimautslippene fortsetter å øke i samme takt som nå. Ekstremvær vil ødelegge infrastruktur, boliger, fabrikker og byer. I verste fall blir det rå kamp om vann, mat og energi, med folkevandringer, konflikter og kriger som følge. Verdens befolkning har økt fra 1,65 milliarder i 1900 til 7 milliarder i dag. Vi har økende ressursbehov, men synkende tilgang på ressurser. Ressursklemmen vil nærme seg et krisepunkt. Når det skjer, forsvinner friheten vår.

Jeg intervjuet Svae til gatemagasinet =Oslo, januar 2015.

Topp 30 saker fra MDGs Oslo-program

Lei av fine fraser og klamme klisjeer? Det har partiprogrammer nok av, men det fins unntak. Miljøpartiet De Grønne har en rekke konkrete forslag i sitt nye valgprogram for Oslo. Her er mine favoritter:

1) Vi vil arbeide for at Oslo kommune etablerer pilotprosjekter på viktige områder som bilfrie og ressurseffektive bydeler, ressurseffektive og økologiske eksempelbygg, økologisk bylandbruk, etc.

2) Vi vil arbeide for at byen innen kort tid får et solid, sammenhengende nettverk av sykkelveier som gjør sykkelen til et trygt og effektivt fremkomstmiddel.

3) Vi vil skape etablerersentre som fremmer sosialt entreprenørskap. Sentrene vil tilby nettverk, opplæring, rådgivning og hjelp til å starte nye virksomheter.

4) Vi ønsker flere «gratisbutikker» i tilknytning til gjenbruksstasjonene, slik at færre brukbare ting ender i søpla.

Thomas Hylland Eriksen besøker Oslos nokså ukjente «gratisbutikk» på Grefsen minigjenbruksstasjon og hageavfallsmottak.

5) Vi vil gjøre økt bruk av bystyre-initialiserte folkeavstemninger.

6) Norskopplæringen må gjøres mer praktisk med fokus på kommunikative språkferdigheter i stedet for grammatikk. Språkopplæring bør foregå i en form for arbeidssituasjon som reelt kvalifiserer til en jobb.

7) Vi vil opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurser og ikke bare mottagere, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell.

8) Vi vil etablere en frivillighetssentral på internett, der byens innbyggere kan utveksle tjenester.

9) Metro over bakken fra Fornebu via Fjordbyen og Kværnerbyen til Lørenskog stasjon. Dette er både billigere, sikrere og langt raskere enn en ny tunnel gjennom sentrum. I øst kan banen kobles sammen med Østensjøbanen og Lambertseterbanen, slik at kapasitet i Fellestunnelen frigjøres til hyppigere avganger på eksisterende linjer.

10) Vi vil skape flere kulturarenaer ved å regulere områder og eiendomsmasse i Oslo til profesjonelle kunst- og kulturaktører, etter modell fra Amsterdam.

11) Vi vil gjøre offentlige toaletter gratis og sette ut flere toaletter ved kollektivknutepunkter og friområder.

12) Ikke-profitt baserte private organisasjoner skal være det foretrukne alternativet ved offentlig-privat samarbeid.

13) Vi ønsker å involvere skoler, høyskoler og Universitet i Oslo-regionen i å styrke ungdommers mest fremtidsrettede kunnskaper og ferdigheter ved å skape nye samarbeidsplattformer mellom pilotprosjekter, næringsliv, skoler og universitet.

14) Vi vil følge i Københavns fotspor og påby grønne tak på alle nye bygninger med takvinkel under 30 grader.

15) Vi vil regulere den nedlagte militærleiren på Skar innerst i Maridalen til økologisk forsøksområde, og invitere miljø- og friluftsorganisasjoner, forskningsmiljøer og andre interesserte til idédugnad.

16) Vi vil følge opp forslaget om treningsapparater i byens parker.

17) De ansatte i helse- og omsorgsyrker bruker mye tid på å registrere og rapportere, noe som tar altfor mye tid bort fra det praktiske arbeidet. Ved å redusere rapporteringen kan vi derfor effektivisere driften.

18) Byen skal ha som mål å fase ut alle biler med forbrenningsmotor innen 2030. Herunder vil vi snarest innføre krav om at alle nye drosjer og kommunale biler skal være utslippsfrie, med unntak for utrykningskjøretøy.

19) Reserverte plasser til el-biler i parkeringshus og ved kjøpesentre.

20) Vi ønsker en helhetlig gjennomgang av de ensomme sin situasjon i Oslo, med påfølgende handlingsplan.

21) Det er svært viktig at eldre, handikappede eller syke skal ha muligheten til å bruke sine egne ressurser. Her finnes det et stort potensiale til å redusere behov for offentlig hjelp, samtidig som ensomheten reduseres og trivselen økes.

22) Vi ønsker en kommunal innkjøpspolitikk som er miljøvennlig og tar sosiale hensyn under sunne økonomiske forutsetninger. Ved innkjøp og anbud vil vi arbeide for å gi virksomheter med økologisk og sosial profil fortrinn.

23) Byrådet har vedtatt at ingen nye leiligheter i indre by skal være på under 40 m2, og at halvparten må være minst dobbelt så store. Vi vil fjerne disse kravene.

24) Vi vil overføre flest mulig av kommunens oppgaver til bydelene og øke bydelsutvalgenes innflytelse i for eksempel plan- og reguleringssaker, åpningstider for serveringssteder, skjenkesaker og lokalmiljøsaker.

25) Vi vil arbeide for flere parsellhager og kolonihager på ubrukte gressplener i drabantbyene.

26) Vårt mål er at Oslo innen 2015 skal samle inn 70 prosent av byens matavfall fra storkjøkken, restauranter og husholdninger. Det er uholdbart at Oslo eksporterer sitt matavfall til Sverige når det heller kunne vært anvendt til en lokal biogassproduksjon.

27) Vi vil arbeide for en statlig utredning av konsekvenser ved lovlig, kontrollert omsetning av cannabis, slik flere ledende rusforskere i Norge og internasjonalt nå tar til orde for.

28) Vi vil arbeide for et permanent Bondens marked i Østbanehallen, med fokus på lokalprodusert og økologisk mat.

29) Istedenfor å bruke milliarder på lokk over støyende veier, vil vi gi utbyggere mulighet til å bygge lavblokker direkte over de aktuelle veiene. For å veie opp for økte byggekostnader, kan kommunen og staten tilby svært rimelig tomteleie.

30) Bysykler skal være tilgjengelige innenfor hele Ring 3.

Miljøteknologi for dummies

Leser du dette, vil du kanskje forstå en miljørevolusjon.

Da jeg først møtte Per Espen Stoknes, var han mannen som snart skulle utgi en bok på Flux forlag, hvor jeg jobbet. En god stund senere kom boka «Penger og sjel». Underveis har Per Espen tatt en doktorgrad om økonomiske metaforer, blant fryktelig mye annet.

Da jeg traff Per Espen igjen på et møte i vinter, hadde han startet et par nye bedrifter. Min samboer Jarle holdt et innlegg på møtet, som handlet om økonomisk globalisering. Etterpå ble han headhuntet av Mr. Stoknes til GasPlas, ett av hans nye selskaper.

På skolen lærer vi at materie kommer i tre former: Flytende, fast stoff og gass. Det er ikke sant. Det fins mer eksotiske former, og en av dem er plasma. En måte å lage det på, er å varme opp gassens elektronbindinger. Det har Per Espen gjort så til de grader at BBC World kom på døra, rettere sagt på Frognerseteren. Sammen med norske og britiske partnere i GasPlas lager han fremtidens vaskemaskin for karbon. Karbon vil vi ikke ha for mye av i lufta, fordi det lager CO2 når det møter oksygen.

Vi pleier å tenke på Norge som en oljenasjon, men de siste årene har vi tatt opp mer gass enn olje fra Nordsjøen. Gassen er karbon og hydrogen, som vi brenner og får energi. Vi får også en skadelig klimagass, og det vil GasPlas ha slutt på.

GasPlas-teknologi er en reaktor som kan sammenlignes med en veldig kraftig mikrobølgeovn. Mikrobølgene løser opp bindingene mellom hydrogen- og karbonatomer i gass. Gassen går over til plasma. Når den kjøles ned igjen, drysser karbonet ned som pulver, mens hydrogenet blir igjen som hydrogengass.

Da blir jordkloden glad, for hydrogen lager bare vann når det møter oksygen. Dessuten kan det brukes i brenselceller, som kan lage elektrisitet ved hjelp av hydrogen. Karbonpulveret kan også komme godt til nytte, blant annet som gjødsel i jordbruk og fargestoff i industri. Flere har prøvd å lage slik teknologi før, men bare GasPlas har fått til en reaktor som er praktisk å bruke.

«GasPlas løser et miljøproblem samtidig som det skapes muligheter til å tjene penger i alle ledd», forteller Jarle, som har jobbet med Per Espen siden mars. Han har lenge stått på lista til Miljøpartiet De Grønne, men mener denne teknologien vil blomstre uavhengig av politikere.

«Når den er ferdig utviklet, vil den være lett å bruke for gasselskaper. Du kan montere reaktorer på alle uttaksplasser for naturgass. Over natta kan gasselskaper tilby hydrogen fra sine uttak, i tillegg til at de kan tjene penger på karbonpulveret», sier han.

GasPlas ble solgt til selskapet Cambridge Nanosystems i 2013.   

Fra krig til kompost

«Dette stedet gjør deg god på innsiden», sa 18 år gamle Harald Giæver Sundøy. I vår ville han lære Oslofolk å leve økologisk, men det var vanskelig å få lov.

Jeg har tatt bussen til en tidligere militærleir i Maridalen. En ung kvinne står i åkeren og hakker. Omkring ligger små, slitte trehus. En ung mann stormer begeistret ut: «Nå har jeg feia og vaska hele kåken!» Harald svarer at han bygde et bord helt selv i går. Vennene har lært mye siden de kom hit i februar. «Før badet jeg 2-3 ganger i uka. Nå bærer jeg vann, og skjønner hvor utrolig mye vann det er i et badekar. Her må du jobbe hver dag, i ett med naturen. De av oss som har slitt psykisk før, merker at dette livet funker».

Han peker på komposten. «Vi blir alltid konfrontert med hvor vi gjør av avfall. Vi må være kreative og finne nye løsninger. Møblene har vi hentet hos folk på ulike nettsamfunn. Det føles bra å plukke opp noe som ellers ville blitt dumpa. Du slipper å lage en søppeldynge et hakk større».

Harald tar en pause fra arbeidet.

Hva er dette? Kommunens mest vellykkede boligprosjekt for 18 til 35-åringer? En økologisk landbruksskole? Harald tar meg med inn til restene av en kunstutstilling. Et villmarksateliér? Jeg kunne gjettet alt dette, hadde det ikke vært for overskriften i Norde Aker Budstikke 17. februar: «– Flytt ut!» Byrådssekretær Ole Petter Leite sier som byrådslederen, at «byrådet ikke akter å gå i noen form for dialog med bosetterne».

Leiren på Skar er kommunens eiendom. Husene har stått tomme i fem år, uten tilsyn. Dørene var åpne, og det var ingen realistiske planer for bruk av stedet. I flere europeiske land kan hus okkuperes lovlig om de har stått tomme så og så lenge, hvis innflytterne følger regler for sikkerhet og hygiene. Mange nyskapende miljøer har oppstått slik.

«Noen spør om vi skal kaste brostein og ha brennende demonstrasjoner. Å starte brann i Maridalen er en veldig dårlig idé for økologiske aktivister. Vi er ikke interessert i den typen kommunikasjon», sier Harald. Men det er media. Da gruppen flyttet inn på Skar, tok Dagbladet for gitt at de var okkupantene fra Hausmannsgate 42, som nettopp var blitt kastet ut. «Vi ringte til alle avisene og sa at det var feil, men de ville ikke tro det,» sier Harald. Da hadde de planlagt et økologisk kollektiv i to år.

De levende ansiktene beviser at man kan ha det bra uten å tappe verken jordkloden eller statskassa. Cafeen deres har 40-50 gjester hver helg. «Oslo trenger en økologisk bydel», sier en eldre dame bak kaffekoppen. «Vi er veldig interessert i en dialog med kommunen og lokalbefolkningen om videre utvikling av Skar,» sier Harald.

Selvbygd køyeseng

Uten tro på mennesker, er det vanskelig å leve i virkeligheten. Da lever man best i sitt eget hode, og snakker ikke med dem man mener noe om. Byrådssekretæren velger å snakke med budstikka: «Vi forholder oss til dette uavhengig av hva de sier de skal få til der. Dette er feil fremgangsmåte», sier han. Og jeg som trodde Frp (byrådssekretær) og Høyre (byrådsleder) elsket selvstendig initiativ!

Politikere må gjerne konkurrere med ungdommen om å bidra til samfunnet. Men de har ikke løftet en finger på Skar. På få uker hadde ungdommen åpnet økocafé, stilt ut lokal kunst og aktivisert barn fra hele byen. I sommer vil de starte økologisk hage og et solpanelprosjekt. De er studenter, håndverkere og butikkmedarbeidere som vil vise hva vanlige folk kan få til.

Heldigvis er noen nødt til å leve i virkeligheten. Politiet avla tidlig besøk på Skar, og så ingen grunn til å gripe inn. «De syntes det var et innmari godt prosjekt,» sier Harald. «Vi ga dem koden til låsen vår, og nå håper de at de slipper å fjerne oss».

Den 11. mai, 16 dager etter mitt besøk, ble våre venner kastet ut fra Skar.

Glem limousin, reis resirkulert

Musikkfestivaler konkurrerer om å være mest miljøvennlige. Her er det store muligheter for kreativ transport.

Øyafestivalen får hjelp av Natur & Ungdom når den braker løs 6. august. Søppelet skal resirkuleres, og maten er selvsagt økologisk. I fjor la journalister også merke til at en tredel av artistene bodde i gangavstand fra Middelalderparken. Bare Egil kom på scenen med sykkelhjelm, og Line Horntveth fra Lionheart Brothers ble observert på sykkel med tubakassen på slep oppover Schweigaardsgate.

Bare Egil stepper inn for Amy Winehouse på Øyafestivalen.

Blant årets artister på Øya bor mange utenfor både t-banens og bysyklenes nett. Det burde likevel være mulig å unngå limousin og privatfly. Sigur Rós fra Reykjavik bringer islandsk natur inn i musikken, og er sikkert ikke fremmede for en padletur over Norskehavet. I Båtmagasinet leser vi at man kan lage en sjødyktig båt av papp og maislim. Pappsmed Truls Hansen fra Fredrikstad har bekreftet båtens flyteevne ved å seile en ti meter lang pappfarkost fra Danmark til Sverige. Ti meter burde holde lenge for de fire medlemmene i Sigur Rós. Når festivalen er over, kan de spise maislimet og resirkulere pappen.

Lykke Li fra Stockholm er blitt kalt en av Skandinavias mest spennende debutanter i år. Hun vokste opp med hippieforeldre, og har sikkert lært mye om verdien av kollektiv transport. Blant andre høydepunkter på årets festival, er Kaizers Orchestra fra Jæren. De er allerede kjent for gjenbruk av gamle oljetønner og bilfelger som perkursjonsinstrumenter. Her burde ikke fantasien sette noen stopper for forflytningen. Kanskje kan Helge Risa bygge om pumpeorgelet sitt til en tråbil?

Fikk du ikke billett til Øya, er det ingen grunn til å fortvile. Det går an å være miljøvennlig likevel. Skaff deg The Eco Mediaplayer og hør mp3-musikk med god samvittighet. Den opptrekkbare spilleren er designet av 70-åringen Trevor Baylis, som tidligere har hatt stor suksess med sin opptrekksradio. Ifølge websiden kan ett minutts muskelkraft gi inntil 40 minutters spilletid på The Eco Mediaplayer. Det er mer enn Kaizers førstetønnist Geri Zahl kan skryte av.

(Fra =Oslo 2008)