Klassereise i Groruddalen

Av Kari Bu og Jarle Fagerheim, 6. september 2011.
faksimile_grorudskoler
Forskjeller.
Vi vet at det er store sprik mellom skoler i Oslo øst og vest. Det er ingen nyhet, men slås likevel stort opp år etter år.

Hadde østkantskolene blitt sammenlignet med resten av landet, ville folk fått et nytt bilde av dem. Østkantelever gjør det ikke unormalt dårlig. Det er vestkantelever som gjør det unormalt bra.Oslo-skolen skåret soleklart best i nasjonale prøver på alle trinn i fjor. For eksempel hadde 5. trinn et mestringsnivå på 2,2 i lesing, mens landsgjennomsnittet var 2,0. Oslo fritok 6,4 prosent av elevene fra denne prøven, mens landet som helhet fritok 4,0 prosent. Den lille forskjellen i fritak kan ikke forklare at Oslo-elever leser best i landet. Rundt 40 prosent av elevene i Oslo-skolen er såkalt minoritetsspråklige, og 64 prosent av alle Oslo-borgere bor i østlige bydeler.

Bedre enn sitt rykte

Selv flyttet vi fra Frogner til Groruddalen i fjor, uten å miste hverken mastergrad eller norskkunnskaper. Grunnskolen gikk vi på Lillehammer og i Stavanger-området. I 2010 hadde Hammartun skole på Lillehammer et mestringsnivå på 1,9 i lesing for 5. klasse. Grorud skole hadde 2,8 – nest best i landet, og en formidabel fremgang fra året før. Kreative lærere tilpasset pedagogikken til elevene, og gjorde det kult å være god. Hva med andre skoler i Groruddalen? Da vi vokste opp, hørte vi mye om den skumle Tveita-gjengen. I 2010 hadde Tveita skoles femteklassinger et mestringsnivå på 2,1 i lesing. Det er høyere enn selv vår andre barneskole, Røyslimoen skole på Lillehammer, som hadde 2,0.

Bra snitt

Og slik kan vi fortsette. En av oss gikk fem år på Kleppe skule, som skårer høyest av seks skoler i sin Vestlands-kommune. Kleppe har samme resultat som Tveita, og Tveita ligger ikke på topp i Groruddalens fire bydeler. Snittet er like bra eller bedre ved fem andre barneskoler i dalen. Likevel hører vi ikke et vondt ord om skoleresultatene i Klepp kommune.

I dag bor vi like ved Haugen barne- og ungdomsskole. Det er en av mange skoler i Groruddalen som har fått hard medfart i mediene. Men 8. trinn gjør det like bra på Haugen som på Hammartun. Begge har mestringsnivå 2,9 i lesing. Det samme har Klepp ungdomsskule, der en av oss gikk i tre år. Oslo vest har mange eksempler på bedre resultat, ikke minst ved privatskoler. Men høyere snitt fins ikke på 8. trinn i Risør, Stryn, Hurum og 100 andre norske kommuner.

Ulik bakgrunn

I mediene forklarer merkelappen «minoritetsspråklig» det meste. I virkeligheten fins det mange andre forklaringer. For å bli flink på skolen, bør man vokse opp i et hjem med flere bokhyller enn skrutrekkere. Praktisk kunnskap kommer ikke til syne på nasjonale prøver. Bestefaren til en av oss var rektor i landbrukskommunen Hå på Jæren. Da de nasjonale prøvene kom i 2004, skåret Groruddalens mest utskjelte skoler som en gjennomsnittsskole i Hå. Men kommunens skolesjef, Ragnvald Riis, tok det med knusende ro: «Elevene i Hå får ikke vist hva de er gode for med dagens eksamensform. De viser mye og andre former for kunnskap gjennom arbeidsmetodene de er vant til å bruke», sa han til Stavanger Aftenblad.

Det vil alltid finnes folk med ulik sosial bakgrunn. I Oslo vest er mange skoleelever helnorske barn av akademikere. Det er ingen garanti for en god skole. Mobbing fins i alle sosiale og etniske grupper. På våre egne grunnskoler haglet det med skjellsord som hore og homo fra kritthvite barn. Hadde Groruddalens skoler vært like ufordelaktige som mytene om dem, hadde boligprisene vært landets laveste. Det er de ikke. I dag ville dalen vært Norges sjette dyreste by, hvis den var en by og ikke bare et beleilig begrep.

Taperstempel

I vår arrangerte Universitetet i Oslo en idéfestival. Halvannen time var viet konstruktive forslag og erfaringer fra «Grorudskolen» – fra folk som selv bodde i dalen. Vi møtte skoleeleven som ble glødende interessert i samfunnsfag fordi en medelev hadde opplevd krigen i Afghanistan. Vi møtte læreren fra Sunnmøre som hadde bodd på Stovner siden 1987, og så på elevene som individer. Vi møtte moren som fortalte at det nesten ikke fantes mobbing på Linderud skole, og den engasjerte minoritetskvinnen som skapte dialog mellom lærere og foreldre. Alle var enige om at «Grorudskolens» største problem var dens negative rykte på tynt grunnlag. Skoler som folk er glade i, stemples som taperfabrikker i mediene. Hva gjør det med dem som går der og jobber der?

© Aftenposten

Advertisements