Den kule gutten

Novellen ble med i denne boka fra 1999, etter en konkurranse i Ungdomsbokklubben.

Novellen ble med i denne boka fra 1999 etter en konkurranse i Ungdomsbokklubben.

Det var den dagen kong Olav døde Ole-Ronny begynte å slå meg. Ole-Ronny var den femte minst populære gutten i klassen, men mange likte ham likevel. Det var kanskje bare jeg og Helene, venninna mi, som syntes han var den femte minst populære.

Ole-Ronny hadde glatt trehvitt hår og så ut som en litt stor mark. Jeg hadde ikke hata ham så mye før. En gang skulle han sende brev til kona til søppelmannen. Han trodde hun het Søppel, og skrev et brev til henne som han kasta i søpla. Jeg ville egentlig ikke le så mye, men jeg måtte jo det. Da vi gikk i første klasse hadde Ole-Ronny dradd sekken av jentene og kasta den langt. Jeg tror jeg ville vært redd ham selv om han hadde gått i første, enda jeg gikk i femte.

Det verste var at Helene pleide å le når Ole-Ronny slo meg. Vi sto ved knaggene i gangen, og jeg prøvde å stå bak Helene så Ole-Ronny ikke skulle se meg. Alle guttene i klassen var forelska i Helene. Kanskje det var fordi jeg var så mye sammen med henne at Ole-Ronny hata meg. Vi satt alltid sammen på bussen. Jeg satt innerst. Helene satt ytterst og snakka med guttene. Helene stjal Bugg med sitronsmak på butikken og løy om at hun hadde vært i USA og likte alltid samme musikk som guttene. Mötley Crue og Iron Maiden og Metallica og sånn.

Håndarbeidslærerinna vår var kanskje 53 år, og jeg tror hun likte meg. Jeg syntes hun var kjempegrei, helt til hun sa at jeg var den flinkeste i klassen til å være stille i timene. Da følte jeg meg kjempedum, og så sa Ole-Ronny at det var fordi jeg var redd for alle guttene. Jeg trodde jeg skulle dø. Det var sant, bare at jeg ikke var redd for Marius. Ole-Ronny var mye mer populær enn Marius, for Marius var bare snill. Han klappet små hunder pent og skrev dikt og hørte på Neil Young enda ingen andre gjorde det. Jeg hata at Marius alltid skulle komme og snakke med meg. Han var sikkert forelska i meg. Bare idioter ble forelska i meg.

Ole-Ronny pleide å si «jævla skolelys» og sånn til Marius. Jeg og Helene lo, enda jeg synes Marius var grei, men aldri i verden om jeg var forelska i ham. Jeg var også med på å erte noen. Det var Henriette. Vi kalte henne «Henriette med fettet», og da vi fikk vite at hun hadde en Dumboplakat på rommet sitt kalte vi henne bare elefanten. Jeg syntes ikke at hun akkurat var så tykk, men hun var den tykkeste i klassen og alle syntes hun var kjempetykk. En time sa nesten alle «elefanten» til henne så hun begynte å gråte minst fem ganger. Da holdt vi på å le oss i hjel. Frøken hadde gått ut, fordi Ole-Ronny hadde ropt «faens hore» til henne da hun sa at han måtte slutte å skyte viskelær inn i øret til Marius. Alle guttene lo. Ole-Ronny kom sikkert til å få melding. Hver uke hadde Ole-Ronny og Kristian konkurranse om hvem som fikk flest meldinger, men Ole-Ronny var nesten umulig å slå.

En dag dytta Ole-Ronny meg på steingulvet i sløydgangen fordi vi måtte stå og vente på læreren. Jeg hadde nesten tenkt å gjemme meg på do fordi det tok så lang tid før læreren kom, men da ville han sikkert kommet med en gang og så ville jeg fått kryss i boka fordi jeg var for sen. Jeg begynte å blø på hele albuen. En gang sa jeg fra til en lærer at Ole-Ronny pleide å slå meg, men da sa han bare at jeg kunne slå igjen. Veldig morsomt.

Da mamma spurte om hvordan jeg hadde fått såret på albuen sa jeg at vi hadde løpt kjempefort etter hverandre i sløydgangen og så hadde jeg falt. Man var jo ikke akkurat populær hvis man ble slått, da. Jeg var kanskje den fjerde mest populære jenta i klassen, i hvert fall hadde jeg fått ganske mange poeng av noen gutter på arket der guttene skulle gi jentene poeng fra en til ti. Heldigvis var arkene anonyme, for jeg skrev ganske mange poeng på Marius på jentene sitt ark der vi skulle gi guttene poeng fra en til ti. Dessuten hadde Veronica skrevet på en lapp til meg at hun likte meg nest best av jentene i klassen, etter Helene. Noen av guttene pleide å kalle Veronica «beinjævel» fordi hun var så tynn, men hun var kjempehøy så det var ikke så ofte de turte, derfor var hun ganske populær likevel. Jeg hadde lappen fra henne i en konvolutt nedi en annen konvolutt i dagboka mi. Nøkkelen hadde jeg gjemt inni vekkerklokka mi, som var litt ødelagt bare at ingen andre visste om det.

Jeg husker ikke hvordan det egentlig begynte, bare at Ole-Ronny slo meg i hodet da han satt bak meg på bussen hjem den dagen kong Olav døde. Om morgenen da vi fikk høre at vi kom til å få fri fordi kongen var død, sa Ole-Ronny «Dritkult, men det hadde vært enda kulere hvis han hadde dødd mandag for da har vi seks timer». Jeg sa at det var stygt sagt. Kanskje det var derfor han begynte å hate meg. Vi hadde bare hatt en slags samlingsstund hvor vi sang «Ja vi elsker» og rektor sa at kongen hadde vært snill og tente lys. Det var en fin dag bortsett fra det med Ole-Ronny. Jeg holdt på å begynne å gråte nesten ti ganger da jeg så på TV om alle som var lei seg. Men hver gang var jeg så redd for at foreldrene mine skulle komme hjem at jeg ikke turte. Ole-Ronny syntes sikkert det var kjempekult med alle de svake menneskene på TV. «Fy faen for noen pingler», ville han si.

På slutten av femte klasse skulle vi gi guttene poeng fra en til femten, og da kom Ole-Ronny på første plass. Alle unntatt jeg syntes han var kjempekul, og Helene sa at hun var forelska i ham da vi lekte «Nødt eller sannhet» på slutten av klassefesten hos Veronica. På klassefesten hadde vi lekt «Kyss, klapp og klem» kjempelenge og Helene juksa så hun måtte kysse Ole-Ronny hele tida, men han turte ikke at hun kyssa ham så hun måtte kysse Kristian isteden. Så spurte hun Veronica om hun kunne spørre Kristian fra henne og det gjorde Veronica. Kristian sa at det var greit, og så sa Veronica til Helene at det var greit og så ble Helene og Kristian sammen. Etterpå sa Veronica til Per-Morten, den tredje mest populære gutten i klassen, at han skulle få en tyggis med Turtles-klistremerke av henne hvis han ville bli sammen med henne. Det ville han, for han samla på Turtles-klistremerker. Klokka halv elleve ville Per-Morten heller se på Twin Peaks enn å sitte sammen med Veronica i sacco-sekken hennes, og så slo han opp. Helene hadde slått opp med Kristian for lenge siden. Da Per-Morten kom bort til meg og Helene sa Helene til ham at hun syntes Twin Peaks var dødskult. Så måtte jeg spørre Per-Morten fra henne og så ble Helene og Per-Morten sammen. Alle jentene i klassen hadde blitt sammen med noen unntatt jeg og så Henriette, da, men hun var selvfølgelig ikke på klassefesten. Jeg følte meg kjempedum.

Alle syntes det hadde vært så kult på klassefesten at de ville ha en klassefest til neste uke. Jeg grudde meg kjempemye, men jeg måtte gå, ellers var det bare jeg og Henriette som ikke var der. Helene hadde tatt opp en hel kassett fra Ti i skuddet med «Right here waiting» og «It must have been love» og sånn fordi hun skulle danse med Ole-Ronny. Vi kom til Veronica ganske tidlig og jeg følte meg kjempedum fordi Veronica hadde rosa øyenskygge og så kjempepen ut. Nesten like pen som Helene, kanskje hun kom til å bli sammen med Kristian. Snart kom nesten alle guttene, og Marius kom også og han styrte musikken. Vi satt på stuebordet til Veronica og det var stappmørkt så jeg nesten ikke så hvem som dansa med hvem. Jeg ble kjempeglad da Per-Morten spurte om jeg ville danse med ham, og så dansa jeg tre danser med ham. Helene smilte til meg. Hun dansa med Ole-Ronny. Etterpå satt jeg på stuebordet og var ganske glad, og så dansa jeg en dans med Per-Morten og to med Andreas og en og en halv med Per-Morten igjen. Alle jentene smilte til meg. Jammen bra jeg hadde gått på klassefesten. Da jeg dansa med Per-Morten så jeg at Helene prøvde å kysse Ole-Ronny, men han bare snudde seg og til slutt gikk han og satte seg på stuebordet. Helene så kjempesur ut og spurte meg hvor Kristian var og jeg pekte på Kristian som dansa med Veronica. Da sa Helene at Veronica så ut som ei ku. Jeg gikk og satte meg sammen med Helene. Litt etter kom plutselig Ole-Ronny bort til oss og spurte om jeg ville danse med ham. Jeg ble kjempeoverraska og jeg visste ikke akkurat om jeg skulle si ja, men han hadde ikke gjort meg noe hele kvelden så jeg sa ja. Vi dansa en halv dans og jeg syntes Ole-Ronny var ganske grei selv om han var kjempedum. Men da han prøvde å kysse meg, snudde jeg meg og sa at jeg ikke ville være sammen med ham.

I sjette klasse bytta Ole-Ronny skole enda han ikke skulle flytte. Kristian, som hadde blitt den mest populære gutten i klassen, sa at Ole-Ronny hadde forandra seg kjempemye og blitt dritteit. Etterpå sa han at Ole-Ronny måtte ha vært ganske hjernedød i fjor også siden han var forelska i meg. Det var Helene som hadde fortalt Kristian det da hun var sammen med ham i to uker i september. Helene syntes hun hadde vært råteit i fjor som hadde vært forelska i Ole-Ronny, for hun var i hvert fall ikke det nå. Veronica skrev på en lapp til meg at hun var forelska i Marius. Jeg måtte love kjempehøyt å ikke si det til noen. Jeg var også forelska i Marius, men det sa jeg bare til dagboka og da skrev jeg sånn språk med bokstaven etter i alfabetet så Marius ble Nbsjvt isteden for Marius. Jeg og Veronica var kjempeforelska i Marius i hele sjette klasse enda han var den minst populære gutten i klassen.

Denne historien ble utgangspunkt for min roman Inniverset (2001).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s