Blindernblind

Vi er do-gjengen. Fellesskapet oppstår når vi sitter på do i kjelleren på Samfunnsvitenskapelig Fakultet og leser det samme på doveggene. Om hvor mange folk har hatt god og dårlig sex med, og hva de liker best av alkohol og hasj. Så går jeg ut og vasker hendene så lenge at alle tror jeg virkelig har vært på do. Jeg er så renslig at jeg må se ned på hendene mine hele tiden mens jeg vasker meg. Det er bra jeg er så renslig, for da slipper jeg å se de alkoholiserte dophorene jeg studerer sammen med. Jeg skulle ønske forelesningene foregikk her nede, mens alle satt på hver sin do og fikk et snev av sympati for hverandre. Nå skvetter jeg hver gang foreleseren sier at vi får ta oss litt frisk luft. Egentlig sier han at vi får gå ut i det røykfulle inngangspartiet og snakke om irrasjonelle handlinger fra virkeligheten, hvis det er så tvingende nødvendig. Noe det selvsagt ikke er. Jeg har verken hatt god eller dårlig sex, og trenger ikke rusmidler så lenge jeg får bedre karakter i sosiologi enn alle som er mer sosiale enn meg.

Jonas er på Frederikkeplassen. Han går rundt fontenen og ser ned i vannet som om det var noe annet enn kultivert stein å se der. Det er bare flaks at jeg ser ham først, og så løper jeg. På videregående gikk vi i samme klasse. Jeg fantaserte om ham, men nå vet jeg bedre. Fantasi er et produkt av høyre hjernehalvdel med ubevisst sikte mot økonomisk avkastning og forbedring av genene i neste generasjon. Jeg kan ikke fantasere om Jonas, for han skal bli norsk filmskaper og er til og med nokså ordblind.

Jeg går til Frederikke og står i matkø, kassekø, vannkø, bordkø og matsøppelkø. I Universitas sto det at matrestene ikke går til grisene, selv om det henger en stor plakat med glade griser og ’husk å sortere søppelet ditt’ over en av dunkene. Så vi kan ha god samvittighet selv om grisene sulter ihjel. Blindegod. Jeg tar T-banen hjem til hybelen og sovner. Da jeg våkner er jeg så affektiv at jeg må dusje i kaldt vann. Men drømmen er ikke til å ta feil av. Først myrdet jeg to av foreleserne mine med en sulten gris. Etterpå klusset jeg i Vestens Rasjonalitet av Weber med rød tusj og hadde sex med Jonas i fontenen på Fredrikkeplassen.

Neste dag står jeg i datakø i pausen mellom forelesningene. Jeg finner Jonas’ emailadresse, og kaller meg Filmskaperen fra Blindern. Jeg skriver litt om primærgruppen, sekundærgruppen og referansegruppen. Selv har jeg bare dogruppen, men jeg vet alt om dojentenes internaliserte normer og forventninger, som gjør at jeg må såpe meg inn i halve forelesningspausen for å gi de rette signalene.

Til svar spør Jonas om jeg vil bli med på puben. Jeg burde skjønt det. Jonas er en slik en som går på puben, og det midt i uka. Jeg lurer på hva Platon ville gjort hvis han ble bedt på puben via Hotmail, men det skriver han aldri noe om. Han skriver bare at vi er fanget i materiens verden av mangelfulle skyggebilder. Bare fornuften og de evige idéene er frigjort fra sansenes verden, derfor må vi være så rasjonelle vi kan. Til slutt blir vi så affektuelle at vi står i døra til puben og lurer på om vi skal gå hjem og skrive skjellsfremmedord om forsamlingen, eller gå inn og være irrasjonelle.

Om kvelden går jeg rundt Frederikkebygningen til jeg hører maltraktert engelsk over løpske trommemaskiner. To altfor røde dører står åpne, og trappen er så bratt at den umulig kan være forsvarlig for berusede mennesker. I døra går Jonas rett forbi meg, men så snur han. Hvis jeg later som jeg bare er Ingvild, kan jeg slippe unna med et minimalt ’hei’. Men Jonas sier  ikke ’hei’. Han sier ”Er det deg, Ingvild”. Jeg må si ja. Filmskaperen fra Blindern har aldri vært her, og nå er det for sent. Det blir alltid for sent så snart jeg åpner munnen.

Jonas sier at han venter på noen, men at han ikke vet hvem hun er. Så går han ut for å lete. Dessverre har han kjøpt en øl til meg, og siden ingen normale mennesker løper fra en øl noen har kjøpt til dem, blir jeg sittende og innfri situasjonens normsett. Normsenderens kraft beror på hans forhold til aktøren, tenker jeg. Men jeg og Jonas har aldri hatt noe forhold, så jeg begriper ikke hvorfor jeg drikker opp alt det destruktive ølet.

Da Jonas kommer inn igjen ser han på meg så lenge at jeg må slutte å tenke for å holde ut. Da ser jeg at han har de samme stjernene i blikket som en transvestittneger med hvit kappe som så på meg på Karl Johan før semesterstart.
”Er det deg?” spør Jonas, og plutselig er det meg.
”Tror du at du kan være noen annen enn deg selv?” spør han.
Jeg tenker på den primitive vesenviljen, der man handler fordi man er slik man er. Med den smarte kårviljen handler man for å oppnå noe. For det man er, er ingenting, og det man oppnår, er alt. Vestens rasjonalitet, tenker jeg, og så forstår jeg hvorfor jeg drakk opp alt ølet.

Neste morgen tar vi samme T-bane. I Problemveien setter Jonas seg inntil en trestamme. Jeg står og henger på treet. Prøver å sette meg så sakte at det ikke ser ut som jeg gjør det med vilje. Jonas begynner å telle tærne mine i sandalene. Jeg blir kvalm. Men når han har kommet til trettito, tenker jeg at det ikke er en strategisk handling. Det er virkeligheten. Jeg kan sette meg ned, og det er jeg som setter meg.
”Jeg mediterte på veien opp hit,” sier Jonas.
”Hvordan da?” spør jeg, for han har ikke sittet med beina i kors og tenkt ’aom aom aom’ og kjedet seg ihjel.
”Jeg gikk med beina istedenfor med hodet. Prøv det i forelesningspausene.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s