Vær forberedt på avglobalisering

I snart 80 år har vi levd i en historisk unntakstilstand. Den oljesmurte, USA-avhengige velstanden kan ha nådd toppen i 2019, mener den geopolitiske strategen Peter Zeihan.

I dag tar vi det for gitt at varer trygt kan fraktes verden rundt. Historisk sett er dette et stort unntak. Det har kun vært mulig fordi USA har sørget for et sikkerhetsregime som avvikler geopolitisk konkurranse. Det skriver amerikanske Peter Zeihan i sin nye bok «The End of the World is Just the Beginning».

Sommeren 1944 ble det holdt en konferanse i Bretton Woods, USA. Her ble regler for kommersielt og finansielt samarbeid mellom ledende industriland nedfelt. Avtalen forbød militær konkurranse mellom deltakerne, og gamle fiender kom på samme lag.

Etter 2. verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbygging av Europa, i bytte mot at europeisk handel ikke lenger isolerte seg i imperiene. Amerikanerne sørget for at alle land på alle kontinenter fikk trygg tilgang til verdens sjøveier. USAs motivasjon som verdenspoliti med spinnvilt forsvarsbudsjett var å bekjempe Sovjetunionen, og i 1949 ble militæralliansen NATO stiftet.

Dette muliggjorde en global handel uten sidestykke. De tekniske forutsetningene hadde vært til stede en stund. Oljeboring startet på 1850-tallet, og oljebasert, flytende drivstoff økte kapasiteten til å flytte objekter over avstand med en faktor på tusen.

Men lenge var både drivstoff og varer risikabelt å transportere. Konkurrerende makter hadde egne systemer for produksjon og distribusjon. De angrep og saboterte hverandre på veien over verdenshavene.

Rikere og mindre selvforsynte

Takket være trygg og rimelig transport kan alt nå produseres der det er mest kostnadseffektivt. Bilprodusenten Ford har 1300 leverandører med 4400 ulike produksjonssteder i seksti land. Prøver noen å angripe frakteskip, risikerer de å få den amerikanske marinen på nakken. Den har ti ganger større strategisk kapasitet til å gripe inn i klodens militære konflikter enn resten av verdens mariner til sammen, skriver Zeihan.

I dag kan ethvert land bidra i den globale økonomien, så sant de kan bygge en havn med litt infrastruktur rundt. Arbeidere har spesialisert seg på små deler av en større produksjonskjede, og levestandarden har eksplodert. Siden 1945 er verdens folketall nær firedoblet. Matproduksjon målt i kalorier er sjudoblet, takket være kunstgjødsel, sprøytemidler og vannpumper som fraktes verden rundt.

Paradoksalt nok har det gjort oss mindre selvforsynte. Hele land tjener mer på å gjøre noe annet enn å produsere maten de trenger mest. Folk lever i hopetall på steder og med livsstiler som krever en oljesmurt, global økonomi. 80 prosent av verdenshandelen foregår med skip, og 99,7 prosent av verdens skipsflåte går på bunkersolje og diesel.

Utslippsfri energi er dyrere, og krever utskiftning eller ombygging av fartøy og infrastruktur. Siden 1980 har verdens samlede etterspørsel etter olje doblet seg. Mange industrier har gjort seg avhengig av petroleumsprodukter, ikke minst moderne landbruk.

Håp for Nord-Europa

Nå må vi regne med avglobalisering og trangere tider, mener Zeihan. Det har flere årsaker, men den viktigste på kort sikt er at USA vender seg innover. Donald Trump truet med å trekke landet ut av NATO. Han har en stor folkebevegelse bak seg, som mener USA bør sørge mer for seg selv, flytte produksjon hjem og si opp stillingen som verdenspoliti.

Automatisering har gjort innenlands produksjon billigere, og USA trenger ikke internasjonal handel til havs for å sikre mat og energi til egen befolkning. De har olje og attpåtil gode vilkår for grønn energiproduksjon. Tyskland er et eksempel på det motsatte. Selv om de har satset stort på sol- og vindkraft, kommer kun 19 prosent av det totale energiforbruket fra fornybare kilder.

Tyskerne var avhengige av russisk gass, men nå er tilgangen strupet som følge av krigen i Ukraina. Dermed må Tyskland brenne kull, den mest forurensende energien som fins. De vil ikke lenger bruke kjernekraft, og har lite nytt potensiale for vannkraft. Dessverre er kull den mest tilgjengelige energikilden for de fleste land når internasjonale relasjoner svikter.

Zeihans bok er en gullgruve for pessimister, men fremtiden er ikke like mørk overalt. Kina blir den store taperen, mener forfatteren. Landet har gjort seg avhengig av import og eksport langveisfra, og får dessuten demografisk krise. I Kina fødes nå 1,3 barn per kvinne, mot 1,7 i USA.

Ettbarnspolitikken mellom 1979 og 2015 har ført til få kvinner i fertil alder. Det skyldes både lavere fødselstall og kjønnsseleksjon for gutter. Kinas arbeidende og kjøpesterke befolkning vil krympe mye mer enn USAs de neste tiårene, og eldrebølgen vil ramme mye hardere. Innen 2050 kan folketallet være halvert.

«De fire store» i nordøstasia  – Kina, Japan, Sør-Korea og Taiwan – er dessuten uvenner. Uten USAs svære militærbaser i Sør-Korea og Japan mener Zeihan at landene vil fly i tottene på hverandre. For Nord-Europa ser han mer håp. Norden og Storbritannia har gode relasjoner seg imellom, og forsyningskjedene er lite utsatt for trusler. Mye energi produseres lokalt, og Storbritannia har vist interesse for den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA.

Sårbarhet uten sidestykke

Når USA blir mer innadvendt tror Zeihan at Europa vil dele seg i flere samarbeidssoner. Disse vil søke innflytelse over større områder, og det er ikke noe nytt. Det nye er at USA har gjort det unødvendig de siste tiårene. Slik har vi gjort oss avhengige av et system som knapt tåler ufred, og som har massive miljøkostnader.

Kinas voldsomme vekst ville vært umulig uten at maskineri til industrien kunne fraktes trygt fra Tyskland. Dagens Egypt produserer bomull og sitrusfrukt for eksport, ikke hvete til egen befolkning. Utallige slike eksempler gjør oss sårbare på utallige måter. Blir ett eneste frakteskip forhindret på veien, kan det påvirke tusenvis av forsyningskjeder til ulike industrier og regioner.

Når konspirasjonsteoretikere konkurrerer om de villeste begrunnelsene for verdens undergang, blir det ekstra viktig med grundige analyser. Peter Zeihan er usedvanlig kunnskapsrik og konkret. Risikoanalysen handler om gamle konflikter og skjøre nettverk, demografi og pengepolitikk, naturressurser og klimaendringer.

Det handler aldri om en håndfull rike jøder som kan kontrollere alt som skjer overalt. Leseren sitter igjen med mer takknemlighet for alt som faktisk fungerer i verden, og bedre innsikt i de stadig mer komplekse årsakene til at ting kan skjære seg.

Foto: Pixabay