Den nye klassekrigen


USA er ikke lenger et demokrati. Det mener en professor som forklarer fenomenet Donald Trump med noe ganske annet enn rasisme.


I 2018 mente 78 prosent av Demokratenes velgere i USA at Russland hadde blandet seg inn i 2016-valget og fratatt Hillary Clinton seieren. Etter to års granskning var konklusjonen at Trump-kampanjen ikke hadde konspirert med Russland for å påvirke valget. Hva kunne da forklare at Trump vant?

En som forutså seieren, uten å trekke inn Russland, var filmskaper Michael Moore. Trump trenger primært å gjøre én ting, sa Moore. Han må kritisere Hillary Clinton for å støtte internasjonale handelsavtaler som har rammet folk i rustbeltet. Der ligger fire stater som tradisjonelt har vært demokratiske, men som siden 2010 har hatt republikansk guvernør: Michigan, Ohio, Pennsylvania og Wisconsin.

Trump hadde allerede gjort som Moore sa. I tillegg ville han gi Ford straffeskatt hvis de flyttet bilproduksjonen fra Michigan til Mexico. Han truet også med å tvinge Apple til å produsere iPhone i USA.

Hvorfor trodde ikke Demokratene at Trump kunne vinne 2016-valget på denne måten? Fordi de ikke tror det fins sosiale klasser lenger, sier professor Michael Lind. I boka «The New Class War» beskriver han den dype kløften mellom arbeidere og eliten i USA.

Det er godt dokumentert at arbeidsgivere bruker ulovlige innvandrere for å svekke landets fagforeninger. Slike innvandrere mangler også stemmerett, og har få sjanser til å bedre arbeidsvilkårene både for seg selv og kollegaene. Mange amerikanske formuer er dessuten bygd på underbetalte fabrikkarbeidere i Asia.

Etter at Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon i 2001, forsvant to millioner industriarbeidsplasser i USA de neste ti årene. Arbeidere som var utkonkurrert av kinesisk import støttet i større grad Trump i 2016.

Den fysiske produksjonen som er igjen i USA, skjer stort sett langt fra storbyene. I urbane strøk bor de høyt utdannede, og de som tilbyr dem tjenester. Overklassen vil ha billig arbeidskraft, både i firmaet og i hjemmet. Mange av dem støtter både økt innvandring og kutt i offentlig velferd. Det er en kombinasjon bare seks prosent av USAs velgere ønsker. Likevel vinner politikken fram, fordi de som støtter den har uforholdsmessig mye makt.


Revolusjonen som kom ovenfra

Lenge var Demokratene arbeidernes parti, mens arbeidsgiverne stemte republikansk. Den gang ønsket Demokratene mindre av både innvandring og frihandel enn Republikanerne. Nå er Demokratene blitt partiet for den urbane eliten, samt minoriteter som støtter identitetspolitikken deres, som har lite med økonomi å gjøre. USA mangler ikke sosialdemokrater, men de vinner ikke fram i det politiske systemet.

Et eksempel er Bernie Sanders, som var verdsatt av arbeiderne i rustbeltet. En måling fra 2016 viste at Sanders ville slått Trump med god margin i disse statene, dersom han ble Demokratenes presidentkanditat. Nyliberale Hillary Clinton sa arbeiderne nei til. Hun vant fram i et system der partiene kontrolleres av rike donorer og PR-rådgivere.

I etterkrigstiden hadde USAs rikspolitikere langt bedre kontakt med vanlige velgere, gjennom lokalpolitikere, fagforeninger og organisasjoner. Den politiske eliten måtte kjøpslå med ledere på lavere nivå, som representerte arbeidernes interesser. Etter hvert ble den demokratiske pluralismen erstattet av en «revolusjon ovenfra», skriver Michael Lind.

Når organisasjoner på grasrota var svekket, trengte ikke toppolitikerne lenger å lytte til dem. Det ble viktigere å tilfredsstille rike lobbyister, og gjøre en god figur i media. Det amerikanske demokratiet ble et oligarki. Hvert år mellom 1981 og 2013 var enten en Bush eller en Clinton president, visepresident eller utenriksminister. Arbeiderklassen fikk det verre, mens USA pøste ut penger på tvilsomme kriger utenlands.

Trump slo en Bush i det republikanske primærvalget, og en Clinton i presidentvalget i 2016. Han kalte Irak-krigen en feiltakelse, og han var imot kutt i «Social Security». Han sa også mye dumt som skapte større overskrifter, som at Mexico sendte voldtektsmenn til USA.

I 2020 fikk ikke lenger Russland skylden for at 70 millioner amerikanere stemte på Trump. Nå ble det forklart med velgernes rasistiske holdninger. Dermed kunne samfunnseliten se ned på disse velgerne med god samvittighet, og overse behovene deres.

Trump sto ikke på barrikadene verken for mørkhudede eller kvinner. Likevel økte han sin oppslutning blant både svarte, latinamerikanske og kvinnelige velgere i 2020, sammenlignet med 2016. Økonomiske løfter må ha hatt større betydning for disse velgerne, og trolig tradisjonelle verdier, som Trump snakket mer om enn Joe Biden.

Den nyliberale eliten kombinerer venstresidens liberale «bohemverdier» med høyresidens økonomiske politikk. De er verdensborgere med svakere bånd til storfamilie, lokalsamfunn og tradisjoner enn amerikanere flest. Denne elitens verdier preger rettssaler, universiteter og medier i dagens USA. Flertallets verdier er ikke lenger representert i viktige samfunnsinstitusjoner, skriver Lind.


Risikerer evig runddans

Blant Trump-velgerne var også noen rene rasister, som fikk mye medieomtale. Men få amerikanere drømmer om en raseren stat. Langt flere drømmer om et ekte demokrati. Populismen er et svar på den nyliberale revolusjonen ovenfra, skriver Lind.

Populister som Donald Trump vinner på å angripe den politiske eliten, men mangler en egen, konstruktiv agenda. De som hadde størst forhåpninger til Trump i 2016 — hvite menn i rustbeltet — lot til å være skuffet i 2020. Da vant Demokratene tilbake Pennsylvania, Michigan og Wisconsin ved valget.

Ifølge nyliberalismen bør en elite av eksperter, isolert fra de uopplyste og fordomsfulle massene, styre et land. Ifølge populismen kan en eneste, karismatisk figur ivareta folkets interesser. Ingen av delene skaper demokrati, skriver Lind.

Et genuint demokrati krever ustanselige forhandlinger mellom mange større grupperinger innen politikk, økonomi og kultur, der alle har makt til å forsvare sine interesser. Uten det, risikerer USA en evig runddans mellom oligarkisk og populistisk styre.

Michael Lind tror ikke USA blir mer demokratisk de neste årene. Han frykter at landet blir mer som Brasil og Mexico, der nepotistiske oligarker klumper seg sammen i storbyer, omgitt av fattige og foraktede distrikter. Det er et samfunn der overklassen lever bak høye gjerder, mens de prøver å frata frustrerte motstemmer en talerstol.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

One response to “Den nye klassekrigen

  1. Kjell Arne Engelsø

    Paralellene til fortidens adel er iøynefallende.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s