En kort historie om rusisme

I hele den vestlige verden er det langt større sjanse for å bli tatt for narkotikalovbrudd om du tilhører en etnisk minoritet eller har lav sosial status. Det gjenspeiler dårlig hvem som begår lovbruddene.


Bruk, besittelse og salg av ulovlige rusmidler skiller seg fra de fleste andre lovbrudd på ett viktig punkt: Det fins nesten aldri ofre som anmelder. Dermed må politiet selv avdekke sakene, og det er ikke tilfeldig hvem som mistenkes.

I 2018 ble 750 per 100 000 afroamerikanere arrestert for bruk av narkotika i USA. For hvite amerikanere var tallet 350 per 100 000. Samtidig viser undersøkelser at etniske minoriteter verken bruker, besitter eller selger mer ulovlige rusmidler enn hvite.


George Floyd og Kate Moss

Ser du for deg en amerikansk «drugdealer», er det store sjanser for at du tenker på en svart person. Det skyldes ikke at flere afroamerikanere selger dop, men at de oftere selger utendørs, i trangbodde bydeler nær sentrum. Hvite amerikanere selger oftere i skjul, til kunder i private hjem utenfor bykjernen.

Rusbruk følger et lignende mønster: folk fra lavere sosial klasse ruser seg i større grad i det offentlige rom, noe vi også ser i Norge. Dermed får både politiet og folk flest et skjevt bilde av hvem som bruker ulovlige rusmidler. Kanskje særlig politiet, som er den siste yrkesgruppen ressurssterke folk inviterer hjem til villaen når ulovlige stoffer skal inntas der.

George Floyd, som døde etter brutal politivold i Minneapolis den 25. mai, var tidligere dømt for blant annet narkotikalovbrudd. I 2005 ble han arrestert med litt under ett gram kokain på seg. For det fikk han hele ti måneder i fengsel.

En annen som brukte kokain i 2005, var supermodellen Kate Moss. Media sikret seg bilder av sniffingen hennes, som gikk verden rundt. Moss innrømte alt, men politiet fant ingen grunn til å ransake og straffeforfølge henne.



Et ønske om å straffe

Diskriminering av minoriteter var selve grunnlaget for krigen mot narkotika. Opium ble først forbudt i USA da bruken ble forbundet med kinesiske innvandrere, for drøyt hundre år siden. Da hadde man prøvd å tvangsflytte alle kineserne i San Fransisco til et «skittent» område av byen. Det gikk ikke gjennom i rettssystemet, så myndighetene fant på noe annet for å underkue folkegruppen: Når besittelse av opium ble straffbart, kunne politiet ransake kinesiske hjem og forretninger for kinesernes foretrukne rusmiddel.

Samtidig hadde afroamerikanere en kultur for kokainbruk. Da en bølge av rasisme skyllet over samfunnet rundt første verdenskrig, var det beleilig å kunne straffe minoriteter for bruk av «feil» rusmidler. Dermed ble også kokain forbudt.

En sterk avholdsbevegelse ga alkoholforbud fra 1920 til 1933, men det var aldri forbudt å bruke alkohol i USA. Kun produksjon, transport og omsetning ble straffet. Da kriminelle bander ble styrtrike på salg av smuglersprit, ble forbudet ansett som mislykket, og alkohol ble lovlig igjen. At det svarte markedet blomstret også for opium og kokain, og fostret gjengvirksomhet landet fortsatt sliter med, førte ikke til samme snuoperasjon.


Rusmidlenes skiftende ansikt

I 1930 ble Harry Anslinger sjef for The Federal Bureau of Narcotics, som skulle sørge for håndheving av USAs narkotikalover. Anslinger fant en god samarbeidspartner i aviskongen William Randolph Hearst. Begge var åpent rasistiske, som flere andre samfunnstopper på 1930-tallet.

Samtidig kom mange meksikanere til USA. Disse innvandrerne fikk skylden for de økonomiske nedgangstidene, og deres foretrukne rusmiddel marihuana ble kriminalisert. Avisene spredte myter om at marihuana fikk mørkhudede til å voldta og drepe hvite piker.

Mange amerikanere kjente til stoffet fra før, både som medisin og rusmiddel. Alkoholforbudet gjorde cannabis populært på utesteder kalt «Tea Pads» i New York City på 1920-tallet. Da media løftet fram det meksikanske navnet marihuana og bilder av mørkhudede brukere, fikk stoffet et nytt og skremmende image.

I dag ser vi en motsatt utvikling i USA: Hvite mennesker er overrepresentert som brukere av heroinlignende stoffer, og landets opioid-krise har fått et hvitt ansikt. Samtidig har politiet blitt mer nådig mot brukerne av slike stoffer. Mange autoriteter vil nå at bruken skal betraktes som et helseproblem og ikke en kriminell handling, enten stoffene kommer fra apoteket eller fra det illegale markedet.

Det står i sterk kontrast til crack-epidemien i USA for tretti år siden, som ble knyttet til svarte nabolag. Misbruket av crack-kokain ble da møtt med krigsstrategier fra politiet.


Samme tankefeil

Amerikanske Ethan Nadelman kjemper for rettferdighet for rusbrukere. Selv røkte han en del marihuana da han studerte ved Harvard for førti år siden. Det samme gjorde mange av hans medstudenter, og ingen av dem fikk trøbbel med politiet. I dag har de fine jobber, sa Nadelman da jeg møtte ham under Oslo Freedom Forum i 2012.

Han syntes det var blodig urettferdig at sosial status skulle avgjøre om du fikk ødelagt rullebladet på grunn av rusbruk. Hadde Harvard-studentene blitt straffet, ville de hatt færre muligheter på arbeidsmarkedet. I USA kan tidligere straffedømte også miste stemmeretten.

Det er vanskelig å se for seg at politiet ransaker en høyt utdannet jurist og økonom som Nadelman, bare for å kunne finne et gram av et ulovlig stoff. I Norge har flere forskere undersøkt hvordan rusbrukere forskjellsbehandles av politiet.

Willy Pedersen og Tilmann von Søest fant at dersom du har brukt cannabis, er det sju ganger større sjanse for å bli tatt om foreldrene dine mangler høyere utdanning, enn om de har gått minst fire år på universitetet. Pedersen og Søest fulgte et utvalg fra den vanlige befolkningen fra tenårene til de var rundt 40. De fant at folk fra høy sosial klasse bruker cannabis litt oftere enn de fra lav sosial klasse, men at sistnevnte altså får mer med politiet å gjøre.


Thomas Kjøsnes i Foreningen for human narkotikapolitikk skriver om skjeve kontrolltiltak på Facebook:

«Man retter uunngåelig kontrollen mot fattige og mot etniske minoriteter, fordi det er der mange politifolk forventer å finne «umoralske» mennesker. Fordommene mot mennesker som ruser seg på fremmede rusmidler ser for meg ut til å bygge på samme tankefeil som rasismen gjør; de bygger på ekstrem og urimelig mistenksomhet mot de fremmedes indre liv. Og disse to fordommene passer som hånd i hanske sammen, og forsterker hverandre.»



1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

One response to “En kort historie om rusisme

  1. Kyrre Elstein

    Politiet har en universalnøkkel til sjela di. De bare uttaler seks ord :
    Eg synast det luktar cannabis her!
    Sesam Sesam lukk deg opp. Dermed kan ransaking begynne!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s