Hvorfor bor vi der vi bor i Oslo?

Historien gir noen forklaringer på ulike folks flyttemønstre i byen vår.

På 1700-tallet var det enkelt: Alle grosserere og kjøpmenn bodde i Kvadraturen. Bare der var det lov å drive handel. Mot slutten av århundret ble bestemmelsen endret. Kjøpmenn begynte å bo i Grensen, Storgata og Vaterland. I 1845 var det åpenbart gode tider i Storgata. Der hadde selv håndverkerne tjenestepiker. I visse sentrale strøk kunne tjenere utgjøre hele 40 prosent av alle yrkesaktive. Det var ikke uvanlig at selv studenter holdt seg med tjenere. Fattigfolk bodde i forstedene utenfor den lille bykjernen.

Da det ble trangt og bråkete i sentrum, flyttet borgerskapet vestover. Der hadde de tradisjonelt hatt landsteder, på løkkene i bymarka. Dessuten ble det status å bo bak slottet, som sto ferdig i 1849. Arbeiderne bosatte seg nær industrien, som ble etablert rundt elvene på østkanten.

Overklassen ble boende langs Holmenkollbanen, som åpnet i 1898. Etter hvert karret flere seg opp i middelklassen. De bodde gjerne langs Sognsvannsbanen. Salgskontraktene i området sa at hver tomt bare skulle ha én bolig. Og kjeller og loft skulle ikke være beboelig. Det forhindret utleie til mindre bemidlede. Middelklassen bodde over evne og nedprioriterte forbruk, muligens for å slippe unna lavere klasser.

Etter krigen kunne oslofolk flest bo bedre. Kommunen hadde skaffet seg mange tomter i øst. De ble overdratt billig til boligbyggelag. Samtidig ble Aker kommune innlemmet i Oslo. Drabantbyer med moderne leiligheter skapte sosial utjevning. I indre by var boligene gamle og dårlige. Der sank folketallet fra 302 000 i 1948 til 133 000 i 1986.

Nesten alle de nye drabantbyene kom i øst. I vest var grunneierne private og prisen høy. Likevel havnet mange arbeidsinnvandrere der. I 1976 hadde Oslo fått både pakistanere, markokkanere, tyrkere og indere. Av disse bodde hele 46 prosent i vest. Hvorfor? De manglet ansiennitet i OBOS, hvor det ofte var kø for å få bolig. De kunne heller ikke registrere seg som boligsøkere i kommunen før de hadde bodd to år i Oslo. Kommunale boliger lå oftest i øst. En slik bolig kunne det ta årevis å få også etter at søknaden var levert.

Tidlig på åttitallet var Selskapet for innvandrerboliger største aktør i byfornyelsen. Selskapet kjøpte opp leiegårder i indre øst, pusset dem opp og gjorde dem om til borettslag. Etter hvert kunne mange innvandrere flytte fra utrygge leieforhold i vest til egen bolig på østkanten. For de som trengte bedre plass, ble drabantbyene lenger øst førstevalg. I dag er OBOS-sjefen halvt pakistansk. Like mange norsk-pakistanere som etniske nordmenn eier egen bolig. Bare fem prosent av Oslos innbyggere med pakistansk bakgrunn bor på vestkanten.

Noen ikke-vestlige innvandrere øker nå sin andel i vest. Det gjelder grupper med stigende utdanningsnivå, som indere, iranere, kinesere og vietnamesere. Over en tredel av voksne indere med botid under ti år bor på vestkanten. I dag betyr utdanning og verdisyn mer enn økonomi for innvandrernes flyttemønstre i Oslo. Filippinerne er også blitt mange flere i vest. Det skyldes delvis noe annet, sier boka «Oslo – ulikhetenes by». Forklaringen er en moderne form for tjenerskap, nemlig aupair-ordningen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s