Den gode historien trumfer virkeligheten

Det sies at mediene er venstrevridd. Men mediene er først og fremst medievridd. 

For noen år siden satt jeg på kontoret til Kristin Halvorsen. Hun fortalte om vinflasken hun fikk av Eli Hagen da hun fylte femti, og om barna som nettopp hadde flyttet hjemmefra. Vår daværende kunnskapsminister sa til og med noe om politikk. Jeg spurte om hun snakket med journalister hver dag.

«Ja, mange om dagen», sa hun.

Statsviter Henrik Thune skriver om medienes samfunnsmakt i boka «Øyeblikkets triumf». Her har han intervjuet Halvorsen etter at hun sluttet som politiker. Hun sier at statsråder ikke bedømmes etter hva de faktisk utretter. Klarer de å håndtere mediene, spiller det mindre rolle hvordan de håndterer virkeligheten.

Mange av de viktigste prosessene i samfunnet skjer langsomt. De kan ikke formidles med dramatiske skildringer og bilder. Sakene som dominerer i mediene har tre likheter, hevder Thune: De er visuelle, de er umiddelbare og de består av enkelthendelser. Terror fyller disse kriteriene perfekt. Å skape frykt gjennom mediedekning er da også poenget med terrorisme.

I 2002 ble foretaksreformen innført i Norge. Sykehusene skulle styres og finansieres på en ny måte. Saken var ikke medievennlig, men den hadde enorm betydning for norsk helsevesen. For eksempel ble lederstillinger som før var forbeholdt professorer i helsefag besatt av økonomer. Det var en del av reformbølgen New Public Management.

Et par år senere kom en mer umiddelbar bølge. Tsunamien i Sørøst-Asia drepte norske turister på et blunk. Et søk i Retrievers mediearkiv viser at «tsunamien» ble nevnt 21 667 ganger i forrige tiår. Til sammenligning ble «foretaksreformen» nevnt 163 ganger. Det blir ikke bedre om vi søker på reformens fulle navn. «Helseforetaksreformen» gir 125 treff i Norges viktigste tekstmedier.

Da tsunamien slo til i 2004 var Jan Petersen Norges utenriksminister. Han fikk kraftig kritikk for sin håndtering av katastrofen. Han valgte nemlig å ikke bruke tid på mediene. Han ba folkene sine i Thailand om å finne sårede på sykehus, ikke om å fôre ham med ferske nyheter. Dermed mente mediene at han gjorde en dårlig jobb. Dette forteller han til Henrik Thune, og tilføyer:

«Politisk sett er det jo åpenbart hva som er smartest å gjøre, nemlig alltid å bry seg mest om medienes realiteter. Og dette har mange av de yngre politikerne forstått. De flytter inn i medienes egen tsunami, for å si det slik, og ut av den virkelige verdens egentlige tsunami».

Petersen opplevde at
 mediene skapte en egen virkelighet. Da er det ikke rart at hverdagen for en toppolitiker begynner med spørsmålet: «Hva er dagens mediebilde?» Det er heller ikke rart at PR-rådgivere er blitt statsrådenes viktigste medarbeidere. Stadig flere politikere har selv bakgrunn fra PR-bransjen, som Sylvi Listhaug.


Mediene beskyldes ofte for å være venstrevridd. Når Listhaug hevder dette, kan hun spille rollen som offer. Samtidig undergraver hun at mediene først og fremst er medievridd. Virkeligheten knas om til en god historie. En politiker som bruker dramaturgiske grep er sikret spalteplass, uansett parti. Det handler ofte om å forenkle virkeligheten, og forstørre konflikter.

Helten, skurken og konflikten er kjernen i det klassiske dramaet. Donald Trump er vår tids dramakonge. Da den underholdende provokatøren ble politiker, eksploderte folks vilje til å betale for nettaviser. The New York Times fikk 300 000 nye, digitale abonnenter i fjerde kvartal i fjor. Det er flere enn noen gang siden betalingsmuren ble innført i 2011. Mange medier har fått et kraftig løft med Trump, sier den amerikanske medieanalytikeren Gordon Borrell.

Tidligere hadde avisene klart definerte målgrupper. De var talerør for hver sine politiske partier. I dag konkurrerer alle store medier om samme publikum. Underholdningspressen har overtatt for partipressen. Det gjelder å fortelle de beste historiene.

Hans-Christian Vadseth er tidligere redaktør i VG, E24 og Fædrelandsvennen. Han sa det nylig slik, i Dagens Næringsliv:

«Vinklingen er bestemt. Man ønsker ikke noe som forstyrrer regien. Slik sorterer media bort kilder hver dag, uten at vi i publikum vet det. De passer ikke inn i historien.»

Når kriminaliteten på Oslo øst overdrives, blir historien bedre. Adel Khan Farooq kjenner østkantens skyggesider godt. Derfor ville Dagsrevyen ha ham med i en sak om gjenger og hasjsalg i vinter. Farooq ble oppringt av en journalist. Slik beskriver han samtalen på Facebook:

«Journalisten lurte på om jeg kunne si ordene ‘det er svenske tilstander i Oslo’. Da jeg sa at det slett ikke er svenske tilstander her, lurte han på om jeg kunne finne noen som kunne si det.»

Dette overrasker meg ikke i det hele tatt. Jeg har selv jobbet som nyhetsjournalist. Dessuten lærte jeg mye om mediedramaturgi da jeg tok mastergrad i medievitenskap. Journalistikk er historiefortelling. Nyheter er det som passer inn i nyhetsformen. Det skjer for lite av det i Norge. Ofte må man overdrive. Informasjon som nyanserer bildet ødelegger historien.

Politikere som vil synes i mediene må være munnrappe om klikkbare nyheter. De som er mye i mediene framstår som mektige. Den virkelige makten kan ligge et annet sted. Det vet Torgeir Bruun Wyller. Som overlege ved Oslo universitetssykehus har han merket store konsekvenser av foretaksreformen.

I Lise Askviks bok «Helsesviket» sier Wyller dette:

«De virkelig mektige i dagens system er ikke på valg, og de er knapt synlige selv om de er mange. Vi snakker blant annet om toppbyråkrater i 
Helsedepartementet, i de regionale helseforetakene, i sykehusene og i landets kommuner.»

Da jeg fortlot kontoret til Kristin Halvorsen, lurte jeg på om statsråder har tid til stort annet enn å snakke med journalister. Henrik Thune har tatt doktorgrad på medias makt over politikerne. Hans råd er viktige å tenke på før valgkampen braker løs:

* Det trengs politikere som våger å gjøre feil. Det trengs journalister som gir tilgivelse, og som ser utover nyhetens øyeblikk. Det trengs konkrete prioriteringer som ikke bare er talehandlinger.

* Det trengs ærlighet om hva det koster å håndtere klimakrisen, og en nasjonal enighet om hva som er velferdsstatens viktigste kjerne når økonomien blir mer krevende.

* Det trengs kommuner som faktisk får lov til å styre skole og lokalsamfunn, og ikke bare tvinges til å gjennomføre tiltak nasjonale politikere dytter på dem for å slippe unna plagsomme nyhetssaker.

Er det håp for framtiden, i en verden som retter all oppmerksomhet mot det dramatiske øyeblikket?

Illustrasjon: Tommas Leikvangmoen. Teksten sto på trykk i =Oslo, juni 2017. 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s