Ingeborg fikk ikke en fiks idé om å slanke seg

Ingeborg Senneset hadde psykiatriens mest dødelige lidelse, anoreksi. Det skyldtes ikke at hun plutselig fikk en fiks idé om å slanke seg. Hun prøvde å løse andre problemer. Hun hadde opplevd både mental mishandling og fysiske overtramp, skriver hun i boka «Anorektisk».

Anoreksi ble Ingeborgs metode for å bli kvitt plagsomme følelser. Det kunne like gjerne ha vært heroin. Det sa hun da jeg intervjuet henne i =Oslo i vår. I boka skriver hun: «To kan ha det samme såret, men velger en av dem tilfeldigvis feil symptom, risikerer hun fengsel.»

På videregående hadde jeg et valgfag som het Støttekontakt. Det var det nærmeste jeg kom å lære noe som helst om psykisk helse på skolen. Der skrev jeg en oppgave om anoreksi, etter å ha lest en del faglitteratur.

Det første jeg leste var at behandlingen av en spiseforstyrrelse ikke bare må handle om spising. Terapeuter må se de psykiske konfliktene bak forstyrrelsen. Ikke alle gjør det. Ingeborg møtte en psykolog som var mest opptatt av å fortelle hvor mange brødskiver hun selv spiste (uten å legge på seg).

Mange som får anoreksi har tilhørt et miljø hvor selvfornektelse er normen. Der det er feil å ta vare på sine egne behov og anerkjenne sine egne følelser. Sykdommen er et tegn på at anorektikeren ønsker å forandre livet til noe bedre. Kroppen er noe man selv bestemmer over og kan forandre på.

Mange år etter at jeg skrev oppgaven på videregående, redigerte jeg en bok av Jesper Juul og Monica Øien som het «Rom for familien». Der sier familieterapeuten Juul:

«Barn som utvikler symptomer som anoreksi og så videre, er i en eksistensiell krise. Det betyr at man for alt i verden ikke skal fokusere på symptomene. Mange har en idé om at problemet er løst bare datteren begynner å spise. Det er det ikke.»

Hvordan skal man da løse problemet?

I oppgaven min står det: «For en støttekontakt er stikkordene tillit og anerkjennelse av anorektikerens egne følelser, idéer og ønsker». Det er logisk, hvis problemet er at anorektikeren har undertrykt seg selv. Hvis terapien bare handler om å korrigere «problematferd», blir personen enda mer undertrykt.

Ingeborg sier: «Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen.»

Heldigvis møtte hun terapeuter som brydde seg om det også. Det kan du lese mer om i boka hennes.

Når blir bøker som dette pensum på skolen? Hvis psykisk helse var et skolefag, kunne livsviktige innsikter blitt allmenkunnskap. Som at psykisk sykdom ikke «plutselig» oppstår fra ingenting, eller fra en medfødt vrang personlighet. Da kunne vi også skjønt at alt fra anorektikere til rusavhengige prøver å løse et problem — ikke å bli et problem.