Hvem vil grave fram de gode nyhetene?

Tenk om journalister begynte å grave i uvanlig gode hendelser, og avsløre hvordan de kunne skje.

Å grave i snusk og avsløre forbrytere er politiets oppgave. Likevel liker journalister å gjøre jobben. Å fordype seg i det uvanlig negative er en selvfølge i journalistikken. Hvorfor er det ikke like naturlig å granske det som går overraskende bra? Da kunne vi ha lært hva som skal til for at det kan gå bra.

På Erliks nettside forteller vi om =Oslo-selger Ståle, som stjal mange penger fra en eldre dame. Hun reagerte ikke med forakt. Hun trodde det fantes en annen Ståle, bak den desperate handlingen. Hun behandlet ham som den godgutten hun ønsket at han skulle være. Da ble det mye lettere for ham å være slik. Ståle og 85-åringen ble gode venner. De betydde mye mer for hverandre enn en full lommebok. Senere hjalp Ståle en annen dame som ble ranet.

Mange av selgerne våre i =Oslo har en kriminell fortid. Det betyr ikke at de var uforbederlige. Kanskje kjente de ingen lovlydige folk som inkluderte dem i sitt miljø. Kanskje var de sviktet gang på gang helt fra fødselen. De manglet motivasjonen til å gi noe godt tilbake til verden. Ved å selge Erlik endrer de tankegang. De blir tildelt en ny rolle, ikke minst av kunder med positive forventninger. Også i skolen ser vi at forventninger skaper resultater. Ressurssvake elever oppnår mer når det ventes noe bra av dem, enn når forventningene er dårlige.

«En vakrere verden er mulig» heter en ny bok. Forfatteren Charles Eisenstein gir oss godhetssjokk fra virkeligheten. Som historien om Christian Bethelson, alias General Leopard. Han var en grusom, voldelig opprørsleder under borgerkrigen i Liberia på 1990-tallet. Da krigen tok slutt, lette han etter en ny krig. På vei til Elfenbenskysten kjørte bilen seg fast. En gruppe fredsaktivister sto fast i den samme gjørma. De kalte seg The Everyday Gandhis. Bethelson ble interessert i samtalen deres. Han sa hvem han var, og trodde aktivistene skulle slå ham. Han ble svært overrasket da de omfavnet ham isteden. Den arbeidsløse krigeren ble med i gruppen, og viet seg til fredsarbeid.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», om The Everyday Ghandis.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», av The Everyday Ghandis.

Hadde aktivistene møtt generalen med hat, kunne han ikke identifisert seg med dem. Han ville bare fått bekreftet sin krigerske identitet. Å «hate vekk» det vi ikke liker virker dårlig. Krigen mot terror skaper mer terror. «Krigen» mot narkotika har gjort smuglerne bedre organisert, og flinkere til å smugle. Å jage rusavhengige løser heller ingenting. Hvorfor fortsetter vi med hatefulle tiltak som ikke virker? Er vi blitt avhengig av å se på oss selv som den gode part i en konflikt? Er det blitt viktigere å beholde selvbildet vårt enn å løse problemet? Trenger vi fienden for å føle oss gode, og kampen for å føle at vi gjør noe viktig?

Mediene er fulle av skurker og ofre, hat og krig. Charles Eisenstein viser vei ut av tvangstanken om «oss og dem», de gode og de onde, uten å gi oss identitetskrise. Han bygger en filosofi rundt det som fungerer bedre. Det havner neppe på forsiden av en avis, men det kan dra oss ut av gjørma i vårt eget hode.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s