De som vet hvor skoen trykker


«Problemungdom» er et vanlig uttrykk. Googler du «ressursungdom» og lignende, får du sørgelig få treff.

Ungdom forbindes helst med trøbbel. Hele yrkesgrupper jobber med «problemungdom». De kartlegger problematferd og snakker med ungdom om problemer. Samtidig finner ungdommen sin identitet. «Jeg er et problem», sier 15-åringen «BB» til Aftenposten. Han sitter i barne- og ungdomsfengsel i Bergen. Hvem jobber med å se ressursene til folk som «BB»?

forandringsfabrikkenForandringsfabrikken er en stiftelse som startet opp i 2004. Medarbeiderne treffer barn og unge i barnevern, rusomsorg, fengsel og skole. De unge får titler som «BarnevernsProffer» og «SkoleProffer». De har jo lang erfaring med slike tjenester. De gir råd til hjelpeapparatet om hva som hjelper. Slik får de en ny identitet som ressursungdom.

Rådene fra de unge er ikke bare til pynt. Ved siste revisjon av barnevernsloven fikk BarnevernsProffene solid gjennomslag. I år skal PsykiskHelseProffene og SkoleProffene sette støkk i myndighetene. Voksne som hører sannheten, kan nemlig få sjokk. Det sier Arne O. Holm, styremedlem i Forandringsfabrikken. Jeg møtte ham på en konferanse for gatemagasiner i vår.

«Ingen spør de unge hvor skoen trykker,» sa han. «De har egentlig ikke noe språk for sin egen tilstand. Når de får det og begynner å fortelle, får politikerne bakoversveis. Noen har bodd i 17 ulike institusjoner og fosterhjem. Historiene deres er så sterke at det gjør vondt over alt. Og ingenting er viktigere enn sterke møter for å skape forandring».

Voksne snakker ofte om uønsket atferd. De vil regulere de unges oppførsel. Men oppførselen er bare et symptom. En av gatemagasinet =Oslos yngste selgere, Mads, sier det slik: «Rusmidler er ikke slemme. Det er årsaken til at vi bruker dem som pleier å være slemme.»

Spør du «problemungdom» hva som er problemet deres, svarer de ikke rus eller skulking. De forteller om ensomhet, dårlig selvbilde og andre vonde følelser. Hjelpetiltak må ta utgangspunkt i følelsene bak atferden. Mye hjelp gis til unge uten at de er spurt hva som hjelper. Slik «hjelp» kan bli rene problemfabrikken.

Årlig deltar 2-300 ungdommer som «proffer» i Forandringsfabrikken. Deres erfaringer kommer til nytte for andre som trenger hjelp. Å vite dette, er terapi i seg selv. En av de unge proffene sier: «Før var jeg et problem. Nå er jeg en løsning.»

Advertisements

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

One response to “De som vet hvor skoen trykker

  1. joesiri

    Takk for inspirerende bloggpost, Kari Bua! Magien i et møte med mennesker finnes i spørsmål med positivt fokus. Første steg er å beskrive det indre landskapet den andre vandrer i, på en måte den andre gjenkjenner fullt og helt. Deretter kan være en hjelp å få frem hva man faktisk er god til, eller hva andre vil si at man er god til. Jeg finner at enhver gjentagende tanke eller adferd, uansett hvor destruktiv den måtte fortone seg, drives av positive intensjoner. Hemmeligheten i forandringsarbeid ligger i å hjelpe mennesker å komme mer på lag med seg selv.

    Søren Kierkegaards sier det så fint i «Bruddstykke af en ligefrem meddelelse»:

    At man, naar det i sandhed skal lykkes en at føre menneske
    hen til et bestemt sted, først og fremmest maa passe paa at
    finde ham der, hvor han er og begynde der.
    Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst.
    Enhver der ikke kan det,
    han er selv i inbildning,
    naar han mener at kunne hjælpe den anden.

    For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han,
    men dog vel først og fremst forstaae det, han forstår.
    Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min merforstaaen han slet ikke.
    Vil jeg alligevel gjøre min mere-forstaaen gjeldende,
    saa er det, fordi jeg er forfærdelig stolt,
    saa jeg i grunden i stedet for at gavne han egentlig vil beundres af ham.

    Men al sand hjælp begynder med ydmykelse:
    Hjælperen maa først ydmyge seg under den, han vil hjeælpe,
    og herved forstaae, at det at hjælpe ikke er at være den herskesygeste,
    men den taalmodigste,
    at det at hjælpe er villighed til indtil videre at finde sig i at have uret,
    og ikke forstaae, hvad den anden forstaar:»

    Professor Ole Fyrand innledet sin foredragsrekke med dette diktet . Det gjorde et uutslettelig inntrykk.

    Med vennlig hilsen
    Joe Siri Ekgren almenlege

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s