Kathrine tok av seg panseret

Før var Kathrine Aspaas knallhard. Nå har forfatteren og journalisten gjort raushet trendy.

Portrettintervju fra =OSLO juni 2014.

I mange år var Kathrine Aspaas en av gutta. Hun drakk øl og skrev om bank, børs og oppkjøp. Siviløkonomen var ansatt i Aftenposten i tretten år. Hun flyttet aldri til et trivelig rekkehus utenfor byen. Hun fikk aldri mann og barn. Nær førti år gammel dro hun til New York og tok en master i internasjonale relasjoner.

Det var da knallharde Kathrine fikk noe å tenke på. I klasserommet satt studenter fra hele verden. De diskuterte politikk, og de elsket landet sitt. Det var en sårbar kombinasjon.

– Jeg har aldri lært så mye. Jeg lærte hvor forsiktige vi må være i en samtale. Vi vet ikke hva andre strever med. Jeg var veldig uforsiktig. Jeg gikk rundt og beit, forteller hun.

Det var ikke gitt at hun skulle bli den tøffeste jenta i klassen. Som barn i Åsgårdstrand ble hun mobbet. Ville hun bli med i bursdagsselskap, måtte hun betale. Jentene krevde blant annet å få en stor, oransje kam hun hadde vunnet på Tivoli i København. Kathrine avslo. Hun trakk seg heller tilbake til familiens kjeller. Der satt hun og hørte opera, og sang med. Vi undres på om hun var flink pike.

– Jeg var rar pike! Vendepunktet kom da jeg var fjorten. Jeg var på fest, og fikk ikke helt til å danse med de andre. Nå er det slutt på sjenansen, tenkte jeg. Den beslutningen har skapt mye trøbbel. Jeg har overkompensert og gått for langt.

Da hun ble journalist, syntes noen likevel hun gikk for kort. Kollegene var stort sett menn. De var barske både på jobb og på pub. En kveld på byen overhørte Kathrine en setning om seg selv: «Ingen er redd for Kathrine». Det var ikke et kompliment. For andre gang besluttet hun å forandre seg.

– Jeg skulle bli livsfarlig. En journalist folk fryktet! En av de første profilene jeg skrev om et menneske var så stygg at jeg har bedt om unnskyldning senere. Det var en kompensasjon for mitt dårlige selvbilde. Kvinner har ikke høy prestisje innen finans. Jeg undertrykte at jeg var kvinne. Det var dritstressende.

Hun forteller om et arbeidsmiljø hvor idealet var å være kritisk.

– Vi journalister holder vår kritiske fane så høyt at vi kan bli paranoide. Vi ser konflikter der de egentlig ikke fins. Vi er så redde for å bli kalt naive at vi ofte blir brutale i møtet med mennesker og historier. Det må vi begynne å snakke om. Vi har et ansvar for konsekvensen av det vi skriver.

Kathrine har alltid likt å konkurrere. Hun har stupt og dykket og tøffet seg. Da hun begynte å konkurrere i brutalitet, gikk det galt. Finansjournalisten var fremgangsrik, men mennesket ble deprimert. Stress og egoisme gjorde henne ensom, selv i andres selskap.

– Jo mer jeg kritiserte andre, jo reddere ble jeg for å være åpen selv. Frykten for å virke naiv stanset livsgleden min. Jeg var irritert på glade folk.

Den uglade journalisten ble etter hvert interessert i hjerneforskning. Hun leste om mental trening. If you can´t beat them, join them, tenkte hun om dem som var gladere enn henne.

– Før hadde jeg en kjempesuppe av dritt i hodet. Jeg gikk og tenkte: den liker meg ikke, den er dum, jeg er dum … Nå kan jeg lære den arme hjernen min å tenke annerledes.

Hun avslører det mest effektive hun har gjort for å ha det bra. Hver morgen snakker hun til seg selv om alt hun er takknemlig for. Det kan være fuglene, smaken av kaffe og at bikkja har fast avføring.

– Jeg kan fortsatt tenke negativt, men jeg avbryter meg selv. Jeg kommer på at jeg kan være takknemlig. Jeg er særlig takknemlig for hunder, valper og pusekatter som kommer min vei.

Hun snakker ikke som en flink journalist lenger. Hun bryter alle regler for en samfunnsrefser som vil virke smart.

– Det er så frigjørende å la være å kritisere! Å heller si: «Der tryna du, så bra, da er du kanskje et skritt nærmere å lykkes neste gang.» Slik gjør vi hverandre uredde. Vi taper ikke hjernekapasitet av det, tvert imot.

Kathrine har også mistet sansen for seriøse mediers flaggskip: hete debatter.

– Når noen brøler og roper, er det mange som ikke tør å ta ordet. Viktige stemmer kommer ikke fram. Dessuten går mange nyanser tapt når temperaturen er høy.

I 2008 forlot hun Aftenposten og begynte for seg selv. I boka «Raushetens tid» skildrer hun en ny type humanisme. Det handler om å åpne seg og dele. Hun holder foredrag for ingeniører, økonomer, forskere og foreninger. Statens kartverk oppmuntres til å dele kartinformasjonen sin med Google. Slik oppnås større og bedre fellesgoder.

Raushet og åpenhet er krevende. Vi må avsløre mye vi ikke liker. Men det lønner seg både menneskelig og økonomisk, hevder Kathrine. For noen er det vanskelig å velsigne ekteskapet mellom økonomi og gode gjerninger. Sosialt entreprenørskap er fortsatt rart, lenge etter at =Oslo ble et lønnsomt gatemagasin og sa fra seg offentlig støtte.

Kathrine har én forretningsmodell. Den heter tillit. Hun velger samarbeidspartnere med omhu. Men når de først er valgt, får de stor frihet.

– På arbeidsplasser rundt omkring må folk passe inn i små bokser. Det er ikke effektivt. De får brukt så lite av sin menneskelige kapasitet. De er redde for å gjøre feil, for det er ikke lov. De blir syke. Organisasjoner som gir folk tillit er de som vil overleve.

Kathrines business har gått hånd i hånd med selvutviklingen. Hun sto fram som misunnelig mens hun intervjuet forfattere i operaen. Hun fortalte om pillene hun får fra psykiateren sin midt i en spalte om datalagringsdirektivet. Hun har vært ensom og mislykket i flere kanaler. Hadde Kathrine (30) møtt Kathrine (47), ville hun ha himlet med øynene.

– Mitt gamle jeg ville ledd seg i hjel av den jeg er nå. Hun ville brukt alle hersketeknikker for å latterliggjøre meg. Det aller kleineste for henne ville vært alt pratet om sårbarhet. Det ville virke som en stor trussel mot det hun behersket suverent. Mot panseret hennes.

Hun brøyter salatbollen sin til side.

– Nå vil jeg snakke om skam og faenskap!

Hun har beholdt guttas direkte framferd. Hun har også beholdt en spalte i Aftenposten. Det merkes på Facebook. Folk vil være med på å framsnakke fagfolk som får Kathrines rause stempel på seg. De kjenner seg igjen i Kathrines små livshistorier om skam og sårbarhet.

– Vi må få bort skammen rundt dypt menneskelige fenomener. Jeg skjønner kjempegodt at noen må drikke for å delta sosialt. Jeg har veldig respekt for selvmedisinering. Alene er det lett å trøstespise. Jeg reiser mye i jobben. Istedenfor å spise salat alene i hotellrestauranten, plyndrer jeg minibaren.

Lenge var den nye Kathrine Aspaas best kjent som konstruktiv skribent. Ikke som tyrann og sektleder. Ei heller som dum fjortis eller kynisk nettverksbygger. Så gikk hun på fest på årets kvinnedag. Der var også to mannlige journalister fra Aftenposten. De skrev en lang artikkel om kvinnelig heiakultur på nett.

Artikkelen trakk fram flere mektige kvinner, og kalte «Raushetens tid» bibelen deres. Kvinnene hyller hverandres åpenhet på Facebook. De omtaler hverandre som inspirerende på Twitter. Artikkelens ekspertkommentator, «den ettertraktede foredragsholderen» Ole Petter Nyhaug, hadde fått nok. «Fullstendig ukritisk», uttalte han.

Kvinnedagsfesten var boklansering for Anita Krohn Traaseth, toppsjef i Hewlett Packard Norge. Hun ble heiet fram av kvinnelige ledere i mannsdominerte yrker. Kathrine etterlyste heiing rundt andre arenaer enn skiløypene. Hvorfor heier vi ikke på forskere? Sosiale medier har vist hvor godt det fungerer å rose, og hvor dårlig det fungerer å «bitche», sa Kathrine. Artikkelen slutter med at Anita gråter av takknemlighet.

Over natta ble Kathrine Aspaas et navn i nyhetene. Der ble hun kjent som overfladisk og ekskluderende. Hun hadde også fått en gjeng. Kommentatorer og bloggere gikk berserk. De skrev om «raushetens tyranni». Kvinnene ble omtalt som en sekt med totalitære trekk. «Antibloggeren» Magnhild mente at «det oppleves som livsfarlig å være kritisk til dem».

Dermed fikk Kathrine smake sin egen medisin. Hun har selv skrevet skråsikkert om andre. Nå så hun hvordan media skaper virkelighet. Folk som verken hadde møtt henne eller lest «Raushetens tid» mente hun hadde et fjortisspråk.

– Jeg skulle gjerne møtt kritikerne. Vi kunne snakket rolig og lenge og sortert bort misforståelser. Ett av mine store mål er å bli mer glad i kritikk. Å møte den med nysgjerrighet fremfor angrep.

   – Er det foreløpig livsfarlig å være kritisk til deg?
   – Mens jeg skrev bok hadde jeg minst femten kritikere. Jeg ga manuset til de største finanshaukene jeg kjenner. Jeg ba dem finne logiske brister. De var sterke, men kjærlige kritikere. Snart klarer jeg kanskje å ta kritikk fra folk som ikke vil meg vel også. I heiadebatten diagnostiserte jeg kritikerne med psykisk smerte. Det angrer jeg på. Jeg antok noe om deres følelser og intensjoner. Det har jeg ikke noe med.

– Er det mange som misforstår begrepet raushet, slik du bruker det?
– Ja, stadig oftere. «Vær litt raus da», sier de. Det er kjiphet. Det eneste du kan gjøre med raushet er å utøve den selv. Dele egne historier. Ikke baksnakke andre. Lytte uten å dømme. Tåle ubehaget ved å stå i kritikk, uten å slå tilbake. Her er jeg fortsatt i bratt læringskurve.

Kathrine får mye mer kritikk som myk skribent enn hun fikk som hard journalist. Den feminine uttrykksmåten provoserer. Ikke minst damer blir irriterte. De er vant til å oppføre seg som menn for å nå toppen. Men nå begynner noen kvinnelige toppledere å opptre feminint. Anita Krohn Traaseth blogger både om fag og følelser.

– Råsmarte damer blir kalt hønsehjerner når de heiser rosa flagg. Kvinner som driver med vanskelige ting hver dag degraderes til en lallende gjeng. Det provoserer at de tar eierskap til fag fra et kvinneperspektiv.

Kvinner har alltid vært i flertall på Facebook. De har strødd om seg med hjerter og smilefjes. Kan slik rosende utveksling bli et rusmiddel?

– Det er vanskelig å si om man er avhengig før man slutter, smiler Kathrine. – Derfor vet jeg ikke om jeg er det. I oppveksten fikk jeg mye ros fra voksne. Kanskje jeg ble litt avhengig. Men jeg ble ikke styrket av mobbingen jeg opplevde. Jeg ble bare bånn ulykkelig.

Hun har vurdert å skrive en ungdomsutgave av «Raushetens tid». Boka skal handle om selvfølelse, skam og Facebook-avhengighet. Og litt om misunnelse.

– Jeg snakker om misunnelse både for professorer og ungdom. De unge nøler ikke med å innrømme at de er misunnelige. De lytter til hverandres historier med lysende øyne. Da er det umulig å ikke bli glad i hverandre. Det unge trenger aller mest, er følelsen av å være god nok.

Personlige historier sitter lengre inne for professorer. Men Kathrine får dem også. Hun husker spesielt en kvinne som var sykmeldt lenge for angst. Hun bestemte seg for å bli kvitt den delen av sykmeldingen som handlet om skam. Hun fortalte studentene sine hva hun strevde med. Da møtte hun en bølge av varme.

– Slike historier kan vi fortelle når vi har tatt eierskap til dem. Da spiller ikke andres reaksjoner noen rolle. Det tar lang tid å komme dit. Tenk på kronprinsesse Mette-Marit. I vår kunne hun fortelle om sin alkoholiserte far med kjærlighet.

   – Noen kaller det intimitetstyranni.
   – Jeg kaller det intimitetsbefrielse. Prisen for å skjule historiene, er ensomhet og avhengighet. Å ikke fortelle gjør at vi selvmedisinerer. Min visjon er åpenhet. Jeg treffer andre med samme visjon, men vi er ingen gjeng. Jeg har faglig interesse av ledere som jobber med dette.

En som har jobbet lenge med åpenhet i media, er Oprah Winfrey. Talkshowdronningen snakker med millioner av tv-seere slik andre snakker med sin beste venninne. Dermed får hun også gjester til å åpne seg. Kathrine nøler ikke med å kalle henne en av vår tids største journalister.

– Oprah har ligget langt foran sin tid. Hun har nok ekstremt lav prestisje blant journalistene som møtes på den store, årlige SKUP-konferansen i Tønsberg i dag. Man reduserer henne til en dame som slanker seg.

   – Har du lyst på ditt eget, rause tv-program?
   – Ja! Det skal handle om økonomi og hjerneforskning. Alt det jeg egentlig driver med. Jeg er jo en nerd. Gjestene skal være modige akademikere. Noen som ikke sitter trygt inni elfenbenstårnet og fortviler over at ingen ser dem. Noen som vil fortelle hva de driver med, og hva de drømmer om.

Kathrine har omsider begynt å leve det livet hun har. Ikke lengte etter det hun burde hatt. Ikke skamme seg over at hun aldri har fått til kjærligheten. Nå får hun til det meste. Snart lanserer hun «Raushetens tid» i USA. I Norge har den solgt nær 17 000 eksemplarer, og lydbok er på vei. Hennes neste bok tar for seg gåsehud. Det handler om kroppens kjemi og følsomhetens filosofi.

– For meg er gåsehuden hellig. Den sier fra når noe betyr mye for meg. Jeg vil skrive om hvordan den kan brukes som kompass. Jeg skal snakke med masse forskere – hjerneforskere, biologer, nevroøkonomer … Hypotesen er: Følg gåsehuden!

Selv får hun den av å høre orgelmusikk i en kirke. Og av folk som gjør noe mot alle odds i en film. Akkurat nå har hun mer angst. Hun har lagt ut noe på Facebook, og lurer på om det er kleint.

– Jeg var så yr og glad før jeg gikk hjemmefra. Da gjør jeg mye rart. Jeg gir bort seks bøker hvis folk forteller hvem de heier på. Jeg la det ut på Facebook klokka halv tolv. I min gamle verden er det kleint. Og SKUP-konferansen for kritisk journalistikk starter klokka fire!