Realitybøker

Sakprosa er kunnskapsrike bøker av folk som kan skrive. Må ikke forveksles med faglitteratur, som er kunnskapsrike bøker av folk som ikke kan skrive. Under sakprosa vil jeg introdusere en ny sjanger, som jeg kaller realitybøker. Her går forfatterne ut for å lære av virkeligheten, som leserne får se gjennom deres øyne. Må ikke forveksles med reality-TV, hvor deltakerne sperrer seg inne for å bli sett.

Iblant går realityforfattere undercover, som Günter Wallraff da han kalte seg Hans Esser og jobbet for søppelavisen Bild-Zeitung. Slik kunne han skrive om hva som virkelig foregikk i redaksjonen.

Sosiologistudenten Sudhir Venkatesh fikk beskjed av veilederen sin om å holde seg langt unna byens farlige strøk (les: virkeligheten). Det gjorde han ikke, og resultatet ble boka Gang Leader For A Day.

Realitybøker belyser samfunnsfenomener uten å fortape seg i teori. Iblant er forfatteren selv rammet av et samfunnsfenomen, som Elisabeth Wurtzel i Prozac Nation.

Her har jeg og min samboer Jarle omtalt noen gode realitybøker av nyere dato. 


adjøfeliciaAdjø, Felicia – Else
Panagiotaki
En hjemmesykepleier skildrer jobben blant eldre på Frogner i Oslo. 

KARI: Jeg ble forundret over at eldre med store formuer ikke kjøper seg egen hjelp. Hjemmesykepleiere har ikke tid til sosialisering, selv om de gjerne vil. Det kan kanskje ikke kjøpes heller. De eldre har i hvert fall veldig liten glede av formuene sine. Men de ville nok innrettet seg annerledes hvis de hadde livsgnist. Det virker som de fleste helst vil dø.

Hjemmehjelpene har heller ikke tid til å gjøre arbeidet ordentlig, så sykepleierne må fullføre deres jobb før de kan begynne på sin egen. Mange av de eldre har ikke mat i kjøleskapet. Sykepleiere gjør alt de kan for å holde liv i dem, men de eldre mangler livskvalitet. Boka kan vel kalles et innlegg i debatten om aktiv dødshjelp, selv om forfatteren ikke tar stilling til spørsmålet. Else Panagiotaki er ingen stor skribent, men boka burde leses av alle. Jeg  håper at flere folk med «vanlige» jobber begynner å skrive bøker. Karakter: 5,2

JARLE: Politikere har gått til valg på at de ikke vil øke skattene, men isteden effektivisere helsesektoren. Da får hjemmesykepleiere flere oppdrag per dag. De må løpe som gale opp trappene i bygårder uten heis. De blir fort sykemeldt eller slutter. Ukvalifiserte vikarer hyres inn, og så har du det gående. Saksbehandlere innvilger søknader fra de eldre, uten å ane hva arbeidet innebærer. Fru Hansen skal vaskes en gang i uka, men hva krever hun på det personlige plan? Hva slags nykker har hun? Slike ting må hjemmesykepleieren også ta hensyn til. Effektivisering gjør jobben mindre givende og mer stressende. De økonomiske modellene mangler faktorer som trivsel og meningsfullt arbeid. Forfatteren er en av mange som ikke orker jobben lenger, og slutter.

Folk flest støtter medisinsk utvikling med glede, men vi vil ikke ta konsekvensene av at mennesker blir eldre og eldre. De trenger masse oppfølging bare for å ikke drukne i egen avføring, og det koster. Vi vil ikke betale mer i skatt, og heller ikke bruke vår egen fritid på å hjelpe dem. En lege fra ambulansesentralen sier i boka: «De fleste utrykningene våre er på grunn av ensomhet.» Er løsningen enda mer spesialutdannet helsepersonell? Hva om hjemmesykepleierne satte foten ned og krevde at folk flest måtte ta i et tak? Denne boka er så viktig at jeg gir karakteren 5,5. 

 

drittjobbEn såkalt drittjobb – Lotta Elstad
Forfatteren går undercover som stuepike på et Thon-hotell.

KARI: For alle som skriver litt (både i Klassekampen og Dagens Næringsliv) mens de tar fag på øvre Blindern, er Lotta en helt vanlig jente. Derfor blir det fryktelig lett å synes synd på henne når hun jobber som stuepike. DNs Bjørn Gabrielsen fikk faktisk sjokk da han leste boka, som om slike jobber var noe nytt. For de som jobber hardest er det mye kjeft å få. Det er ikke snakk om å GÅ fra rom til rom, man må LØPE. De som tror at alle innvandrere sitter hjemme og later seg, må tro om igjen når de leser denne boka. Det må også de som tror at jobben som stuepike er enkel. Det er nok mye lettere å skrive om den, og ikke minst en mer takknemlig jobb. Men Lotta gjør det ikke lett for seg selv når hun blir ringevikar og aldri vet når hun må slite seg ut for luselønn neste gang. Karakter: 5,4

JARLE: Her er vi i det private næringsliv, og ser inspirasjonskilden for effektivisering i det offentlige. Stuepikene får hårreisende vaskelister av husøkonomen. Alt handler om effektivitet, men det er et abstrakt mål. Det måler bare antall oppdrag per tidsenhet. Det sier ingenting om kvaliteten på utførelsen. Jeg tenker at stuepikenes jobb har mye til felles med prostitusjon. De selger kroppen sin og blir grovt utnyttet. Feminister har ingen moralsk grunn til å skille mellom salg av kropp til seksuelle tjenester og til renholdstjenester. De vil jo frikoble seksualitet fra kjærlighetsforhold. Likevel mener noen at prostitusjon er uendelig forkastelig og nedverdigende, mens stuepikenes jobb er legitim. Feminister går ikke akkurat inn for å straffe hotellkundene. Dette er en veldig bra bok. Karakter: 5,7

 

fettFETT – mitt liv som tjukkas
Forfatteren slanker seg og skildrer sine sammenstøt med samfunnet.

KARI: Jeg likte i grunnen forfatteren best som tjukkas. Da han ble tynn ble han mer overfladisk. Men det er forståelig at han ble veldig opptatt av å ta seg ut og dra mest mulig damer. Før var han en koselig figur som jenter gråt på skulderen til. Han skriver mye om folks kommentarer, eller mangel på kommentarer. Det er vanskelig å forstå hva slags kommentarer han setter pris på og ikke om sin egen slanking. Poenget hans er at det ikke er så gøy å slanke seg som slankeindustrien påstår. Nettopp det gjør boka ganske morsom og veldig ærlig. Karakter: 4,0

JARLE: Boka går rett inn i opplevelsene til en som er veldig tjukk. En type liv jeg har hatt vanskelig for å forestille meg. Statlige kampanjer for et slankere liv slår ikke helt an hos ham. De viser sunne folk på tur i skog og mark med gulrot i sekken. Det eneste som kan motivere ham til å bli tynn, er hans tiltrekningskraft. Eller som han selv skriver, mer puling. Karakter: 5,1

 

enfremmed_willyEn fremmed på benken – Willy Pedersen
Rusforskeren skildrer sine erfaringer utenfor skrivepulten.

KARI: En akademiker viser at han er et menneske, og det skjer ikke hver dag. Hurra for Willy! Han skriver om tvilsomme menn ved Bislet bad. Om angst, søvnløshet og årevis i psykoanalyse. Willy er den fødte pasient for Freuds kultiverte terapiform. Professoren avslører at han aldri lærte seg å like hasj, men falt pladask for morfin etter et sykehusopphold. Han mener han kunne blitt avhengig, om han ikke hadde oppmerksomme fagfolk rundt seg. Ekte rusavhengige er kanskje ikke psykoanalytikerens drøm – til det har de for store problemer. Willy derimot, er velformulert og akkurat passe mislykket (om vi ser bort fra professortittelen. Og draget på damene.) Bokas mest interessante dame er 90 år og tilhører den gamle sorten morfinavhengige, de som var gift med en lege. Rent sosiologifaglig er dette den mest interessante delen av boka. I leservennlighet slår «En fremmed på benken» alle pensumbøker jeg har lest. Karakter: 5,4

JARLE: Denne boka er et prosaisk kunstverk. Han skriver så godt at han kunne skrevet om sand i Sahara for min del. Han tar opp ting som seksualitet i grenseland mot pedofili, og får fram mange nyanser. Han utleverer seg selv, men det virker aldri tilgjort. Karakter: 5,8

 

ehrenreichKjøpt og underbetalt – Barbara Ehrenreich
Forfatteren prøver å overleve på lavstatusjobber i USA. 

KARI: På slutten av 90-tallet forlot Barbara sitt trygge hjem for å bli utnyttet. Hun ligger på gulvet og skurer (håndskurte gulv høres renest ut for kundene), og løper vettet av seg med søppelmat til misfornøyde cafégjester. Samtidig prøver hun å finne innkvartering hun har råd til med sin nye lønn. Sine nye kolleger kaller hun landets største filantroper. De ofrer helsa og stort sett alt annet for utakknemlige kunder og arbeidsgivere. Onde sirkler tar aldri slutt, og det er dyrt å være fattig når man verken har råd til helseforsikring, vaskemaskin eller depositum på leilighet. De som tar drittjobbene i USA har mye til felles med narkomane i Norge. Folk flest tror de er dumme og late. I virkeligheten stresser de vettet av seg bare for å overleve – og mange er så skarpe at replikkene deres er gull verdt for en kritikerrost forfatter. Arbeiderne i denne boka blir alltid mistenkt for å drive med dop, og arbeidsgiverne bruker en formue på å teste urinen deres. Barbara avslører selskaper som gjør alt for å virke prektige utad, mens snusket feies under et enormt teppe. Karakter: 5,5

JARLE: Jeg har lest så mange drittjobbøker at jeg prioriterte å lese noe annet enn denne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s