Den menneskelige dyrehage

God politikk for bolig og lokalsamfunn – har det noe med biologi å gjøre? Ja, mener en forsker som har søkt lykken i forunderlige nabolag.

Norge mangler boligpolitikk, sies det. Skal vi ha en slik politikk, bør den handle om mer enn penger. Hvordan skaper vi bomiljøer som fremmer livskvalitet? Bjørn Grinde er biolog og forskningssjef ved Folkehelseinstituttet. Han mener vi må ta utgangspunkt i arten menneske, og hva den er best tilpasset.

En moderne, respektabel dyrehage gir hver art skreddersydde levekår. Det er ikke tilfelle i den menneskelige dyrehage. Mange sitter i hver sin bolig og savner bedre møteplasser enn kjøpesentret. Borettslag bygger fellesrom om til leiligheter, og aktivitetstilbud sentraliseres. «Døde» bomiljøer fremmer en passiv, utrygg og ensom tilværelse, ikke minst for den voksende gruppen eldre og uføre.

I de første dyrehagene ble dyrene bare buret inn og fôret. Flotte greier, tenkte dyrepasserne, siden dyrene slapp å streve for føden og fikk ly fra fiender. Likevel mistrivdes de. Dyrene vandret hvileløst rundt, skrapte seg til blods eller nektet å spise. Løsningen var å gi dem levekår evolusjonen hadde rustet dem for.

Halvparten av Norges befolkning får en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet. Kan vi få det bedre med andre typer lokalmiljøer? Åpenbart, mener Grinde, som har besøkt og skildret et tjuetalls småsamfunn i fire verdensdeler. Stort sett består de av moderne mennesker som selv har skapt sitt alternative nabolag.

I Italia fant han økolandsbyen Damanhur, med cirka 1000 innbyggere. Her er den sosiale enheten «nukleoner» på 15–20 personer som deler en stor husholdning. En hel gjeng føler ansvar for barna, så det er ingen krise når parforhold tar slutt. Folk jobber både i og utenfor landsbyen. Lokalsamfunnet har et rikt åndelig liv og mange felles aktiviteter. Folk kan velge mellom fire nivåer for deltakelse i fellesskapet, og noen bor der kun på deltid. Demokratisk valgte meglere trår til ved konflikter. «Halve jobben er gjort ved å gi folk varige og nære forhold til hverandre, som i en steinalderstamme,» konkluderer Grinde i sin bok «Den menneskelige dyrehage».

På Island finner han Sólheimar, en landsby der vanskeligstilte bor og jobber sammen med såkalt vanlige folk. Filosofien går ut på at førstnevnte også kan berike sistnevnte, og at alle skal nå sitt høyeste potensiale. Alle bidrar til fellesskapet, med produksjon av mat og håndverk. Fastboende sosialarbeidere ansettes. Dette fungerer, mener biologen, og skriver: «Stedet har solid forankring i traust islandsk tradisjon, men er samtidig noe helt annet enn en tilfeldig bygd. Folk jobber og bor sammen med et felles mål.»

Biologen besøker rarere steder enn disse, og finner mange kilder til livskvalitet. Det er nabolag som dyrker fram medfølelsen, og aktiverer hjernens «lykkemoduler». Jo mer kunnskap vi har om evolusjonsbiologi, jo bedre lokalsamfunn kan vi skape, mener Grinde. Psykiske lidelser er «sivilisasjonssykdommer» vi pådrar oss ved å leve i miljøer vi ikke er tilpasset, som trigger hjernens straffmoduler.

For den jevne
nordmann kan boken både provosere og trimme smilebåndet. Men uvante levevis kan harmonere bedre med menneskets natur enn det vi selv er vant til. Forfatteren møter også urfolk, og fastslår at vi ikke trenger å avvise alt som er moderne. Dyrepasserne i den menneskelige dyrehage må bare ikke glemme behov vi har utviklet gjennom tusener av år. Å bevare et fellesskap krever mer enn ledighetstrygd og mobildekning.

Hør intervju med Bjørn Grinde fra NRK Ekko.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s