Moralens slakter

Få snakker høyere om narkotika i USA enn Ethan Nadelmann. Den kjente aktivisten og akademikeren mener straffene skader mer enn stoffene. 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2012.

Ethan Nadelmann må være den mest utdannede mannen jeg har intervjuet. Han nøyde seg ikke med tre grader fra Harvard. Han har også mastergrad fra London School of Economics. Blant fagene er juss og internasjonale relasjoner. Det gir ham god grunn til å snakke om ruspolitikk, noe han også har undervist i ved Princeton University.

Han sier at krigen mot narkotika fører til brudd på menneskerettigheter. Når moral styrer ruspolitikken, kommer vitenskapen i andre rekke. Vi møtte ham da han besøkte Oslo Freedom Forum i mai. Han leder organisasjonen Drug Policy Alliance, med støtte fra milliardæren George Soros.

Det han sier, sjokkerer noen og provoserer mange. Den innfødte newyorkeren forklarer bakgrunnen for sin kampsak: å lempe på forbudet mot narkotika.

– Jeg vokste opp i en tradisjonell, religiøs familie. Da jeg gikk på college i Montreal, var det like naturlig å røyke marihuana som å drikke alkohol. Noen ble arrestert, og det opplevde jeg som galt. Da jeg senere studerte juss, ville jeg fokusere på kriminalitetens internasjonalisering. Jo mer jeg leste og intervjuet folk, jo klarere så jeg det store gapet mellom vitenskapen og folks forestillinger.

Den såkalte «War on drugs» startet i USA på 1960-tallet. Nadelman mener myndighetene burde stilt seg noen spørsmål først: Vil forbud gjøre stoffene mer eller mindre farlige for brukeren? Hva koster det å fengsle alle narkotikaforbryterne? Hvor mye kriminalitet kommer i kjølevannet av forbudet?

– Dessverre stilles spørsmålene nesten aldri, sier han. – For de fleste unge er det mer skadelig å bli arrestert enn å bruke narkotika. I USA kan tidligere straffedømte miste stemmeretten. Det kan også bli vanskelig å få jobb og utdanning.

Han påpeker også urettferdigheten i straffesystemet. Selv gikk han fri som hasjrøykende student ved Harvard. Resurssterke venner som også brukte stoffet, fikk senere fine jobber. Det er verre for den som har feil hudfarge, eller er fattig. Narkotikiske stoffer ble ikke en gang forbudt i USA før nye innvandrere begynte å bruke dem.

– Opium har vært brukt i tusenvis av år verden over. I 1800-tallets USA var de fleste brukerne middelaldrende, hvite kvinner. De var ikke mer klar over sin avhengighet enn kaffedrikkere er i dag. Ingen tenkte på forbud, for ingen ville ha bestemor eller tante i fengsel. Så ble bruken utbredt blant kinesiske innvandrere, og sank blant hvite kvinner. Da fikk vi opiumslovene, som ble starten på den globale kriminaliseringen av narkotika.

Etter hvert ble narkotikabruk et påskudd for å fengsle både innvandrere og annerledes tenkende. I dag er nettopp fengselsindustrien blant Nadelmanns største motstandere. I USA kan private bedrifter tjene penger på å drive fengsler. Jo større belegg, jo mer profitt. Fengselsindustrien har stor politisk innflytelse.

– I California er fengselsvaktenes fagforening den mektigste i staten. Tenk deg en forening der medlemmene vil opprettholde et høyt antall fanger, og blir talsmenn for strengere lover. En rekke yrkesgrupper er sysselsatt i og rundt fengselssystemet.

Staten California bruker 9,6 milliarder dollar på fengselssektoren hvert år. Til sammenligning brukes 5,7 milliarder på høyere utdanning. USA har en fjerdedel av verdens fengslede befolkning, men bare en tjuendedel av verdens totale befolkning. En halv million amerikanere sitter inne bare for narkotikaforbrytelser. I tillegg kommer alle som er fengslet for annen kriminalitet i kjølevannet av narkoindustrien.

– Min organisasjon vil behandle rusavhengighet som et helseproblem, men ansatte i kriminalsystemet er blitt fanatikere. Når jeg vil redusere HIV og hepatitt ved å dele ut rene sprøyter, er motstanderne typisk politi og statsadvokater.

Det vi kaller narkotikaproblemer, skyldes mye annet enn stoffene i seg selv, mener Nadelmann. Moderat rusbruk blir først farlig når du ikke kjenner innholdet av det du kjøper på gata, når du må oppsøke kriminelle, når prisen er skyhøy og du risikerer fengsel.

– Myndighetene må slutte å gjøre rusmidler mer skadelige enn de trenger å være. Det er en misforståelse at ulovlige stoffer er mye mer helseskadelige enn alkohol, men forbudet gjør dem skadelige. I USA hadde vi alkoholforbud mellom 1919 og 1933. Det førte til mye organisert kriminalitet. Samtidig ble hundretusener blinde, forgiftet eller drept av smuglersprit. I Chicago ble Al Capone en rik og mektig gangster på sprithandel. I dagens Latin-Amerika ser vi denne situasjonen ganger femti.

Latin-Amerika er kanskje det området i verden som lider mest under dagens ruspolitikk. Regionen er storleverandør av stoff til verdensmarkedet, og narkobander blir styrtrike. I 2006 erklærte Mexicos president full krig mot bandene, noe som bare økte volden. Siden den gang er 50 000 mennesker blitt drept i landet.

– Noen steder blir bandene mektigere enn staten. Staten er kanskje ikke spesielt effektiv eller rettskaffen, men den er likevel bedre enn kriminelle nettverk. Kofi Annan ser at det samme kan skje i Vest-Afrika hvis ingenting gjøres. Dessverre følger afrikanske land i fotsporene til den politikken som har mislyktes andre steder. Annan er en forsiktig mann, men han ble likevel med i The Global Commission On Drug Policy.

Denne kommisjonen ble dannet av tre tidligere presidenter — fra Brasil, Colombia og Mexico — i fjor. De fikk med seg politikere og intellektuelle, deriblant vår egen Thorvald Stoltenberg. Formålet er å fremme en vitenskapelig basert debatt om narkotikapolitikk. Medlemmene mener krigen mot narkotika har mislyktes. Strenge lover har bare ført til mer vold og organisert kriminalitet. Kommisjonen vil avkriminalisere all befatning med narkotika som ikke skader andre.

– Folk glemmer at det fantes en tid da disse stoffene var lovlige. Forbudet er ingen naturlov. Vi er kvitt de fleste morallover begrunnet i religion, men det er annerledes med rusmidler. Der straffer vi folk som bare skader seg selv. Nye lover blir skapt uten humanitært grunnlag. Jeg møtte en lege på sprøyterommet i Oslo som før hadde behandlet kreftpasienter. Da fikk han bruke enhver medisin som hjalp dem. Når han behandler heroinavhengige, får han ikke lov å bruke visse medisiner, selv om han vet de gir best lindring. Krigen mot narkotika forbyr leger å bruke sin kunnskap. Kriminologien får også sine grenser definert av staten, uten vitenskapelig grunnlag. Amerikanske myndigheter tier ihjel forskningsrapporter som antyder at rusmidler er mindre skadelige enn de tror, og som viser gode resultater av skadereduksjon.

Med skadereduksjon menes tiltak som kan bedre livet til de rusavhengige, og begrense stoffenes skade på samfunnet. Her mener Nadelmann at tre ting må skje: For det første må vi slutte å straffe besittelse av små mengder stoff til eget bruk. Brukerne skal kun straffes hvis de kjører bil eller på annet vis er til fare for andre. Her fremholder han Portugal som et forbilde. Der behandles rusbruk som en sak for helsesektoren. Bruken har verken gått opp eller ned siden praksisen ble innført, men mange vanskeligstilte slipper å havne i fengsel. Politikken gir en helsegevinst for brukerne og økonomisk gevinst for samfunnet.

Nadelmanns andre råd er full legalisering av cannabis, bedre kjent som hasj og marihuana. Han påpeker at få blir avhengige av stoffet, og at det er lite helseskadelig. Halvparten av alle narkotikarelaterte arrestasjoner i USA handler om besittelse av cannabis. Det samme gjelder mange andre land. Det store flertall av verdens narkotikabrukere, bruker kun dette stoffet. Hvorfor bruke milliarder av dollar på å prøve å håndheve en lov som ikke lar seg håndheve? spør Nadelmann.

Noen mener cannabis er en inngangsport til andre stoffer. Nadelmann mener det skyldes kriminaliseringen, ikke stoffet i seg selv.

– Ved å legalisere cannabis, unngår vi at brukerne får kontakt med kriminelle miljøer. Det har Nederland vist oss med sin kvasi-legalisering.

Hans tredje råd er å utvide heroinprogrammer. Tunge brukere må få tilgang til stoffet på en slik måte at skader reduseres, både for dem og samfunnet. Her har Sveits vært en pionér. Med sitt høye prisnivå var landet en gang et mekka for doplangere. Zürich hadde et stort åpent marked, akkurat som Oslo. Strenge lover fikk ikke bukt med problemet. I dag har Sveits noen av Europas mest liberale narkotikalover. Siden 1991 har de delt ut ren heroin til tunge brukere. I 2008 besøkte =Oslo heroinklinikken Zokl 2 i Zürich. Her var halvparten av heroinbrukerne i jobb. Overlege Adrian Kormann fortalte at heroin produseres lovlig i enkelte vestlige land. Australia har store plantasjer som patruljeres av hæren, før kjemiske prosesser skaper det endelige stoffet. Klinikkene får altså ikke heroin fra mafiaen.

Etter ti år med heroinutdeling og tilhørende hjelpetiltak i Zürich, var antall narkotikarelaterte dødsfall halvert. Rekrutteringen av nye heroinbrukere var sunket med 82 prosent. Sprøyter med heroin må settes på klinikken, og kan ikke selges videre. Brukerne får også hjelp med sosiale problemer og sykdommer. Kriminalitet og hjemløshet er kraftig redusert blant deltakerne i heroinprogrammet. Forskningen er publisert i tidsskriftet The Lancet.

– Heroinklinikker er det viktigste tiltaket for å slå beina under kriminelle nettverk, sier Nadelmann. – Det fins knapt en kriminell organisasjon som ikke tjener penger på den svarte narkotikaindustrien. FN har estimert at den utgjør åtte prosent av all global handel. Folk tror at forbud er den ultimate måten å regulere rusmidler på. Feil. I den grad de blir regulert, er det kriminelle bander som står for reguleringen. Vi får et svart marked som ikke tar hensyn til menneskerettigheter. Også myndighetenes krig mot narkotika står for store brudd på menneskerettigheter. Rusmidlene sprer ikke HIV. Urene sprøyter sprer HIV.

Nadelmann roser Norge for å ha innført sprøyterom og metadonprogrammer. Han er også fornøyd med vår regulering av alkohol, som han mener bør bli modell for regulering av cannabis.

– Eldre mennesker kan synes dette høres vel radikalt ut. De vil bli overrasket når de ser at cannabis er mindre farlig for mange enn alkohol. Noen kan også legge alkoholisme bak seg ved å bruke cannabis. Det er bedre for familiene deres. Nå håper jeg at Norge begynner med heroinprogrammer, slik som seks andre europeiske land. Det fins verken helsemessige eller økonomiske grunner til å la være.

På ett område mener Nadelmann at USA har kommet lengre enn Norge. I senere tid har det skjedd en revolusjon når det gjelder cannabis. Den kommer ikke fra politisk toppnivå, men fra lokale myndigheter og folk flest. 16 stater har legalisert stoffet som medisin. I Norge ble cannabis solgt lovlig på apotek fram til 1965. Hva skjedde egentlig etterpå? Nadelmann mener at amerikansk moralisme fikk styre narkotikapolitikken verden over. Men de som var unge på 1960- og 70-tallet, tok slett ikke avstand fra cannabis. Tvert imot ble det et motedop, i form av hasj og marihuana. Nadelmann forteller en historie fra Harvard:

– Jeg husker en fest hvor noen hadde laget brownies med marihuana. En professor kom innom og visste ikke hva som var i kakene. Han spiste for mye. Midt på natta våknet han med en plagsom religiøs opplevelse. Neste dag ble vi innkalt og spurt hva som skjedde. Vi fortalte sannheten, og fikk klar beskjed om å ikke gjenta det. Det var en ansvarlig måte å takle vår noe uansvarlige oppførsel på. Flertallet av studentene røkte marihuana. Noen røkte for mye, men de fleste var moderate brukere.

Nadelmann kan forklare endringen i amerikanernes syn på cannabis. I 30-40 år har halvparten eller mer av landets 18-åringer prøvd det. I dag er de ikke bare tenåringer, men også tenåringsforeldre. Tre amerikanske presidenter på rad har røkt marihuana. Clinton påsto at han ikke inhalerte. Bush ville ikke helt innrømme det, men ble avslørt av en venn. Obama innrømmer å ha brukt det mange ganger, selv om han i dag tar avstand. Etter at medisinsk marihuana ble innført, forbindes ikke stoffet lenger med en skoletrøtt tenåring. Det knyttes til eldre mennesker med MS, kreft, angst eller søvnproblemer.

I vår fikk Nadelmann også støtte fra uventet hold. Den kjente evangelisten Pat Robertson mener cannabis må behandles som alkohol i lovverket. 81-åringen er sjokkert over hvor mange unge som blir hardkokte kriminelle etter fengsling for besittelse av små mengder narkotika. Det kan umulig harmonere med kristne og konservative ønsker om å bekjempe kriminalitet, mener han.