Den polske drømmen om Norge

På få år har antall polakker i Norge eksplodert. Jeg dro til Polen for å møte fremtidens nordmenn – og noen som allerede har bodd her.

Denne reportasjen skrev jeg for =OSLO nr. 5/2012. Foto: Dimitri

En gang på 2000-tallet begynte nordmenn å snakke om polakkene sine. De var billige håndverkere eller vaskehjelper. Egentlig syntes vi synd på dem, og tenkte at de kom fra elendige kår. Den tanken var lettere å tenke enn at vi var blitt bortskjemte.

I fjor hadde vi 60 610 polske innvandrere, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Antallet er seksdoblet siden Polen ble med i EU og EØS i 2004. I tillegg kommer alle som jobber her midlertidig, uten å melde flytting. En komplett oversikt fins ikke. I Oslos byggebransje sier bare 12 prosent av polakkene at arbeidsmiljøet hovedsaklig er norsk. De fleste snakker kun polsk på jobb, viser Fafos rapport «Polonia i Oslo 2010». Etter hvert har mange også tatt med familien til Norge.

I forrige årtusen var polakker kjent som sesongarbeidere i norsk landbruk. Særlig jordbær fikk føle deres tiltakslyst, men også poteter og trær som skulle plantes. En av dem som kom, var Alexander Schmidt. Vi møter ham på en café utenfor Gdansk, og datteren Anna oversetter fra polsk. Ikke til engelsk, men til flytende norsk! Mer om det senere. Alexander var en av fire gutter i en bil som satte kursen mot Norge i 1983.

– Vi dro for å jobbe, men visste ikke om noe arbeid på forhånd. Vi tok en sightseeing i Oslo før vi kjørte nordover. Så ble motoren ødelagt. En bonde stanset og spurte om vi trengte hjelp. Hans venn eide et bilopphuggeri, hvor vi kunne ta bildeler gratis. Han hjalp oss også å finne jobb. Vi ble helt sjokkert over folks hjelpsomhet.

Alexander og kameratene endte opp pÃ¥ Tynset, hos en bonde som drakk melk rett fra kartongen. I dag husker han bare ett norsk ord, og det er ‘mjølk’.

– Bonden var veldig stolt av norsk melk, sier Alexander. – Selv ble jeg glad i norsk brød. Jeg savner også landskapet og den uberørte naturen. Den legger du merke til med en gang. Dessuten merket jeg at nøkkelen alltid lå under dørmatta, hvis husdøra var låst, ler han.

Hele sommeren plantet han trær, eller ble innleid av kommunen til fysisk arbeid. Han mener en vanlig polsk månedslønn var 140 norske kroner på den tiden. I Norge fikk han lønn per oppdrag. Da han jobbet for kommunen, regnet han ut at timelønna ble 200 kroner.  

– Vi ble kjent for å jobbe dobbelt så fort som nordmenn. For oss var det en veldig god anledning, selv om arbeidet kunne være monotont.

Når arbeidsmaskiner ble ødelagt, pleide bonden på Tynset å ringe et verksted. Det kunne ta hele dagen å vente på reparatør, og arbeiderne mistet verdifull inntekt.

– Når noen endelig kom, tok de tusen kroner for å skru to skruer. Eventuelt kjørte bonden til byen og kjøpte dyrt verktøy. Han hadde en hel vegg med redskap han bare hadde brukt én gang. Vi var vant til å reparere ting med enkle hjelpemidler. Etter hvert skjønte bonden at vi kunne gjøre det selv.

Alexander forklarer at polske biler var svært dårlige på den tiden. Derfor var folk nødt til å lære seg å mekke selv. I tre år kom han tilbake til Norge, og kronene han tjente ble ikke sløst bort. Han brukte dem som startkapital til sitt eget firma, som selger kosmetikk engros. I dag har han 40 ansatte.

Det er ikke dårlige biler som møter oss på polske veier i 2012. Asfalten mellom Gdansk og Sopot ser nylagt ut, og taxien har god plass til beina. Vi passerer en enorm Ikea-butikk, og førsteklasses, fullbookede hoteller med navn som Grand og Sheraton. Taxisjåføren er innfødt, og tar seg betalt i en hel månedslønn fra 1980-tallet.

Gdansk er byen der fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Sopot er den sossete forstaden, og hvite fasader langs stranden gjør fotografen skuffet. Hvor er de komisk triste kommunistblokkene? Området er kanskje ikke representativt for Polen som helhet. Nettopp derfor spør vi: Hvorfor vil folk herfra til Norge? Vi skal møte en håndfull unge som har lært seg norsk. De vil bo i Norge, eller har bodd her, men de er ikke bygningsarbeidere. Anna Schmidt ville studere språk, og ble kanskje påvirket av farens ferd til Tynset.

– Få i Polen snakker norsk, derfor er det lett å finne jobb. Mange norske bedrifter åpner avdelinger her, sier Anna, som har studert både i Polen, England og Norge. Hun skjønner hvorfor polakker flytter ut: – Jeg bodde i Oslo i tre år. Nordmenn er veldig avslappet, og livet er lett. Det er nesten ikke et tema om folk har nok penger eller ikke. I Norge blir mye ordnet for deg. Jeg hadde ingen bekymringer der, sier hun, med feilfri norsk grammatikk.

– Jeg studerte Nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Det var overraskende lett, og jeg fikk god tid til å jobbe ved siden av. Det var fint å kunne kombinere. I Polen er det veldig stort arbeidspress på universitetet. Mange studerer også flere fag samtidig. Det er dårlig med studiestøtte, så folk bor hjemme hos foreldrene eller får penger fra dem.

Tross harde kår (eller kanskje derfor!) er polske ungdommer svært ambisiøse. Anna forteller at Polen nå har innført forbud mot å studere mer enn to fag samtidig, så flere kan få studieplass. Selv lærte hun seg å stresse ned da hun kom til Norge.

– I Norge kan man jobbe saktere, og det er mer respekt for fritid. Jeg jobbet i barnehage og som tolk for polakker som verken kunne engelsk eller norsk.

Det Anna likte best med Norge, var ikke muligheten til å leve i overflod. Det var den frie naturen, frisk luft og utsikt til horisonten. Nå har hun tatt med sin norske kjæreste til Polen, hvor hun har både polske og norske arbeidsgivere.

– Jeg følte meg aldri hjemme i Norge, selv om jeg snakket norsk og hadde norske venner. Det var bare ikke mitt eget land. Jeg lengtet hjem, selv om livet er mer utfordrende her.

En som vil tilbake, er Krzysztof Kowalski. Han bodde ni måneder i Bærum i 2011. Kona er ingeniør, og fikk jobbe i firmaets norske avdeling.

– Om sommeren tar alle nordmenn ferie samtidig, så ingen kan drive firmaet. Da må de overføre folk fra Polen, forteller han. Vi møter ham på kontoret i ett av de høyere byggene i Gdansk. For å kunne bli med kona til Norge, tok han ulønnet permisjon fra sin godt betalte jobb som megler i energibransjen. Egentlig var han lei av jobben.

Som barn drømte han om å bli rik og kunne spise så mye godteri han ville. Nå er nettolønna rundt 19 000 kroner i måneden, i et land hvor de færreste tjener over 4000. Tidligere har han tjent enda bedre.

– Jeg blir ikke mer tilfreds av å kunne spise flere vafler. Det beste som har skjedd meg, er kona og babyen. Saken var vel at vi strevde med å få barn i Polen. Vi tror det skyldtes stress. I Norge kunne vi leve et mye roligere liv, og min kone ble gravid.

Han har samme inntrykk av nordmenn som Anna: Vi slapper mer av. Ikke minst i arbeidslivet.

– I Polen er det et stadig press om å avansere og oppnå mer. I Norge kunne min kone fortsette med den jobben hun likte, og det var greit. Vi lever godt økonomisk i hjemlandet, men jeg kjeder meg. Jeg vil ikke jobbe for samme firma i 40 år, slik som faren min. Jeg vil utvikle meg og starte egen bedrift. Tidligere har jeg bodd i England og Tyskland. Nå vil jeg tilbake Norge, men det blir neppe for alltid.

Han mener polske myndigheter gjør det vanskelig å starte næring.

– I Polen tar mange to mastergrader, men får ikke jobb. Løsningen er ikke å ansette for mange i offentlig sektor, slik Hellas har gjort. Derimot bør det bli lettere å få støtte til en god forretningsplan. Polakker er ikke late og kravstore; mange har gode ideer og ville startet egen bedrift hvis de fikk muligheten. Nå flytter de utenlands isteden.

Han mener at polsk økonomi er mye mer byråkratisk enn den norske. Han synes også at Norge er flinkere til å ta vare på egne naturressurser.

– Polen har gass, men konsesjoner er solgt til utlandet. I Norge startet dere Statoil. Jeg vet at det fins mye penger i Polen også, men vi sliter med korrupsjon. Noen mener at EU kan ordne opp i det. Jeg er uenig. Det handler om vår egen mentalitet.

Han er svært negativ til unionen, og sammenligner den med tidligere tiders maktovergrep.

– Ofte kan du bytte ut ordet ’kommunisme’ med ’EU’ i historiebøkene for å beskrive dagens situasjon. Jeg vet at EU-medlemskap har gitt oss flere veier og stadioner, men det fikk vi på Stalins tid også. Egentlig er det bare to land i EU: Frankrike og Tyskland. De trenger nye markeder til produktene sine. Om ti år tror jeg unionen vil kollapse.

Krzysztof, som er troende katolikk, ser også mørkt på religionens rolle i hjemlandet.

– Under kommunismen var kirken en god forkjemper for frihet. Nå er den iferd med å bli en bedrift. Den vil ha mer penger, og folk betaler. Jeg er ikke religiøs fordi jeg gir presten penger. For meg handler det om følelser. Det er ikke noe problem for meg å være katolikk i Norge. Jeg kan gå i den katolske kirke, og der er språket polsk.

Han snakker brukbart norsk, og vedlikeholder språket hos en privatlærer i Sopot. I Oslo tilbyr Den Katolske Kirke gratis norskkurs for polakker, og barna kan gå i katolsk skole. Krzysztof tror det er bedre for barn å vokse opp i Norge enn i Polen. Han trekker fram et fryktelig motepress i den polske skolen. Vi advarer om at det neppe er mindre i Norge. Men klimaet har han et realistisk syn på. Han liker vinter, og tilbringer gjerne fritiden utendørs. Det han savner mest med Norge, er nettopp fritidstilbudene.

– Det er gode turmuligheter. Vi bodde nær en fjord, og hver dag gikk vi rundt den. Min kone kunne trene gratis gjennom arbeidsplassen og låne kajakk. Det er mange steder å spille fotball og tennis. I Polen må du stå i kø. Men nordmenn er ikke så flinke til å invitere hverandre. I Polen møtes vi hele tiden for kaffe, og går på besøk uten å si fra først.

Krzysztof synes han har vært så frittalende i intervjuet at han ikke vil bli avbildet. Vi har også forandret litt på navnet hans. Videre tar vi turen til Universitetet i Gdansk; ett av seks polske universiteter som tilbyr norskstudier. På biblioteket møter vi to studenter som begge vil flytte til Norge.

Anita Malek snakker foreløpig best engelsk, men det er ingenting i veien med lærelysten. Hun har besøkt Norge i én uke, og fikk med seg både Oslo og Vestlandet.

– Naturen var annerledes enn alt annet jeg har sett. Likevel følte jeg meg hjemme. Jeg føler ikke noe behov for å bo i Polen. Jeg vil jobbe med turisme, og kan gjerne begynne på et hotell. Jeg har prøvd å finne sommerjobb i Norge, men det er stor konkurranse.

Hun har ikke noe spesielt ønske om bosted. Studiekameraten Tomek Kowalczyk har derimot en forkjærlighet for Lillehammer. Der bor søsteren hans, som han besøkte i fjor.

– Jeg skal studere her et år eller to til. Etterpå vil jeg jobbe noen år i Norge. Søsteren min studerer på Høyskolen i Lillehammer og jobber på Norstat. Først savnet hun Polen, men nå trives hun.

Tomek synes EU har vært en fordel for landet, særlig for de unge. Men han tror ikke folk ville flyttet utenlands hvis det var lettere å finne jobb i Polen. Selv har han studert kjemi, men har lite håp om å få arbeid. Han mener arbeidsgivere bare vil ha folk med relevant erfaring. 28-åringen har mest erfaring med kroppsarbeid. Allerede i 2001 begynte han å ta oppdrag gjennom et bemanningsbyrå. Det var fysisk krevende jobber med en timelønn på 4 zloty – rundt 9 kroner med datidens valutakurs. Etter hvert økte lønna til det dobbelte.

– Det er vanskelig å tjene nok penger til å kunne bo alene, sier Tomek, som fremdeles bor med foreldrene. Anita kommer fra Kraków og bor for seg selv, men får økonomisk hjelp hjemmefra. Dessuten har hun en kjæreste som jobber med informatikk. Han kommer fra Brasil og ble etter hvert ansatt i et engelskspråklig firma.

– I begynnelsen var det vanskelig for ham her. Polakker er ikke så glad i utlendinger. Det er idiotisk, siden mange flytter utenlands selv.

Anita vil først og fremst til Norge for å skifte miljø. Kanskje vil hun også ta en mastergrad her. På norskstudiet lærer de ikke bare språk, men også historie og kultur. De har lest «Naiv.Super» av Erlend Loe, og Anita ramser opp en broket forsamling av kjente nordmenn:

– Grieg kjenner alle. Så er det Knutsen og Ludvigsen, Stoltenberg, Brundtland…
– Og Breivik, mumler Tomek.

– En stor forskjell mellom Polen og Skandinavia, er at du kan spare penger der. Her har du kanskje ikke råd til medisiner hvis du blir syk. Det kan godt hende jeg sender penger hjem til familien hvis jeg flytter til Norge, sier Anita, før hun vender hjemover på det godt utbygde sykkelveinettet i Gdansk.

Over to millioner polakker oppholder seg for tiden i Vest-Europa. Storbritannia er mest populært. Flere av de unge vi møter har tidligere bodd i London. Pawel Salomon bodde der i sju år. Så fikk han lyst på barn, og syntes byen ble for hektisk. Vi møter ham på en trendy café i Sopot. Den blåøyde mannen i friluftsklær kunne sklidd rett inn i en norsk hyttegrend.

– I London bruker du kanskje to timer med t-banen hjem. Jeg fikk nok av bylivet, sier Pawel, som har hørt at norske byer ikke er så folksomme. Samboeren hans har en bror i Bergen. Han forteller om et liv som er mye enklere enn i Polen. Pawel er bestemt på å flytte til Norge. Han jobber iherdig med språket, som han lærer av en nordmann i lokalmiljøet.

– Dere har mange korte ord etter hverandre, som «Hvor går du?» Det er litt rart for polakker.

Han tenker mye på datterens oppvekst. Nå har familien egen etasje i huset til Pawels svigerforeldre, som passer datteren i arbeidstiden. Paret har gjort som mange nordmenn, og valgt yrke med hjertet. Han restaurerer og snekrer møbler, hun er interiørarkitekt. Pawel flyttet til London fordi han ikke fant relevant arbeid i hjemlandet. Nå har han startet for seg selv, men det er tøft.

For verkstedet betaler han 2750 kroner i måneden. Det er halvparten av det han vanligvis tjener. Men den største utfordringen, er den polske helseforsikringen. Her spiller inntekt ingen rolle; alle må ut med rundt 1400 kroner i måneden. For ansatte, trekkes summen fra lønna i tillegg til inntektsskatt. Det fører til juks, får vi høre. En del arbeidstakere får bare minstelønn på papiret, og resten av lønna skattefritt under bordet. Slik blir det mer penger igjen å leve for, og arbeidsgivere slipper unna med lavere lønninger.

En annen metode som ofte brukes, er lovlig, men uheldig for arbeidstakerne. Firmaer leier inn folk per oppdrag isteden for å ansette dem. Da slipper de helseforsikring, og arbeidstakeren får ingen rettigheter i forhold til helse og pensjon. Pawel synes det er svært usosialt at «helseskatten» ikke tar hensyn til inntektsnivå. I Polen er det meningsløst å ha eget foretak hvis inntekten er lav – da blir alt oppspist av skatter.

– Det er vanskelig å ta seg godt betalt for å restaurere møbler. Vi har jo Ikea her også, sier han. – Nå har vi ikke råd til flere barn. Mitt inntrykk er at de fleste i Polen bare får ett barn, og fødselsraten synker. Skoler er stort sett offentlige og gratis, men du må kjøpe dyre skolebøker til barna. Da jeg var liten kunne vi arve bøker av hverandre, men nå skifter de bøker hele tiden.

Han mener at Norge i dag er mer sosialistisk enn Polen. Han ser ingen middelklasse i landet sitt, bare de som har mye, og de som ikke har noe. De fleste han vokste opp med, jobber der faren jobbet. Selv er han mer eventyrlysten, og har venner fra mange land. Men når han flytter til Norge, blir det for godt.

– Nå høres det kanskje ut som Polen er et fælt sted å bo, men det kommer an på forventningene. Folk som har bodd i utlandet, vet at livet kan være annerledes. De får lyst til å prøve noe annet. Jeg har aldri vært i Skandinavia, men jeg er glad i naturen og tror både familien og hunden vår vil trives der.

Skal vi tro økonomisk statistikk, er Polen alt annet enn fælt. I kriseåret 2009 var det Europas eneste land med positiv vekst i BNP. I årene 2005–2010 ble arbeidsledigheten nesten halvert, til 9,6 prosent. Til sammenligning passerte Spania 20 prosent i 2010. Samme år ble det beregnet at polakker i utlandet sendte hjem over 50 milliarder kroner.

Til Fafo sier tre av fire polakker at livet ble bedre etter at de kom til Norge. Samtidig mener flertallet at de forventes å jobbe hardere enn nordmenn. Lengre botid gjør polakkene mer kravstore. De får flere rettigheter og lærer mer om dem, noe som ikke alltid er populært hos arbeidsgivere. I nedgangstider mister mange jobben, særlig i byggebransjen. Dermed havner de hos NAV. Når en ny oppgangstid kommer, foretrekker firmaet kanskje nye folk fra Polen, som stiller mindre krav. Den som vil engasjere seg mot sosial dumping, bør altså fokusere mer på jobbsikkerhet, og ikke bare på timelønn.

Vi forlater Polen med inntrykk fra en generasjon som ikke bare er arbeidsom, men kunnskapsrik og målbevisst. Målet er ikke nødvendigvis en statusjobb, men en som ikke er altfor kjedelig, og som gir tid til familien. Pawel har samme forventninger som mange andre:

– Jeg tror ikke at Norge er et drømmeland hvor folk flyr på flyvende tepper. Jeg stiller ikke spesielt store krav. Jeg vil bare ha et stabilt og rolig liv.