For smarte for skolen

Det er ikke bare svake elever som trenger tilpasset undervisning. Barn med uvanlig høy intelligens, kan få store problemer i møte med norsk skole.

«Var best i klassen i alle klassetrinn uten å anstrenge meg det minste. Alle ekstrabøker i mattematikk var som regel ferdigutregnet 14 dager etter skoleårets start.» Disse ordene står på websiden til Martin Ystenes, kjemiprofessor ved NTNU. Det er ikke seg selv han skriver om. Resten av livshistorien han fikk tilsendt, er alt annet enn fremgangsrik: «Fikk angst for klasseromsundervisning i videregående. Fikk aldri fullført noen utdannelse. Begynte å drikke jevnlig ved 16-årsalderen og har fortsatt inntil nylig. Har også misbrukt endel narkotika.»

Dette er ikke et uheldig særtilfelle. Professorens mailboks eksploderte av lignende historier da han sto fram som far til en begavet sønn. En foresatt skriver om sitt barn: «Han kunne alle planetene i solsystemet, og i hovedsak hva de besto av, ved 5 års alder. Han kunne addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og dividering før fylte seks. Jeg har snarere forsøkt å moderere han, enn å «pushe» på. Han har en enorm naturfaglig interesse. Men hva kan så skolen tilby ham faglig? Null og nix. Det verste er at det virker som om gløden og lysten etter å lære etter hvert har blitt dalende.»

Martins egen sønn leste tre språk og regnet med firesifrede tall før han fylte seks. Martin tok opp «problemet» med skolen, og ble rådet til å flytte utenlands. I år 2000 fastslo OECD at den norske skolen gjør minst for evnerike barn. Holdningen er at de klarer seg uansett. Loven om spesialundervisning nevner ikke disse barna. Forarbeider til Opplæringsloven (Ot.prp nr. 46 1997/98) sier at elever som har forutsetninger for å lære raskere og mer enn gjennomsnittet, ikke har rett på spesialundervisning.

Vi trenger bare å reise til Danmark for å finne egne skoler for særskilt begavede, kalt Mentiqa. Skolehelsetjenesten kan sende barn dit, og det fins økonomiske støtteordninger. Å være uvanlig intelligent betyr ikke å ha rike foreldre. Å ha egne opplegg for de smarteste betyr ikke å skape en selvgod elite. Det handler om å gi barn utfordringer og tilhørighet, så de kan fungere på sitt beste som voksne. Mange av brevene til Martin handler om mobbing og elever som skjuler sine evner for å bli akseptert:

«Skjønte at jeg selv måtte klare å bevare min nysgjerrighet da jeg som 10-åring fikk beskjed om at lærerinnen ikke kunne lage noe videre opplegg for meg; skolen ble et oppbevaringssted der jeg ble mobbet, og spiste matpakka mi mens jeg leste bøker jeg hadde med meg fra diverse bibliotek», skriver en (eller ei) som har prøvd å ta selvmord. «Etterhvert lærte jeg meg til å late som om jeg brukte lang tid på å lese eller gjøre oppgaver», skriver en annen.

I 2009 skrev Tove Hagenes en masteroppgave om begavede barn. Hun oppsummerer at de (og foreldrene!) ofte stemples som avvikere. Iblant får barna en sykdomsdiagnose. De kan finne lite mening i kommunikasjon med jevnaldrende. Og får de bare standard undervisning, kan de begynne å tro at de er overmennesker – fordi de allerede kan det andre må strekke seg etter. Utfordringer på eget nivå og kontakt med likesinnede, kan gjøre selvbildet sunnere. Ikke minst kan barna unngå å miste lærelysten for all fremtid.

Ingen stempler en ung turgåer som en taper, selv om Norge har toppidrettsskoler for ungdomstrinnet. Ingen vil legge ned Barratt Due og tvinge alle musikalske barn til å gå i korps. I idrett og musikk er det lov å være suverén. Hvorfor er barn med høy generell intelligens så truende at vi fratar dem muligheten til å utvikle seg?