Normalitetstyranniet

Den dagen vi kan betrakte psykisk sykdom som en dannelsesreise, er vi på god vei mot et friskere samfunn.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

En jente jeg kjenner er livredd for at arbeidsgiveren skal få greie på hennes psykiatriske diagnose. Da vil hun kanskje ikke få praktisere sitt krevende yrke, som hun er topp kvalifisert for. Når hun en sjelden gang må sykmelde seg etter altfor stort arbeidspress, kan hun ikke fortelle hva hun lider av. Mange miljøer har fortsatt store fordommer og lite kunnskap om psykiske lidelser.

Det samme kan ikke sies om kunstnermiljøer, der det nærmest gir status å ha vært langt nede. Det anses som en dannelsesreise, som den lidende kan komme klokere tilbake fra. Mange terapeuter deler dette synet. Når vi ofte forbinder psykisk sårbarhet med kunstnere, er det delvis fordi de kan snakke åpent om det. De har sjelden en rigid sjef eller omgangskrets som kan komme til å straffe dem. Det har heller ikke min redaktør i =Oslo, som nylig fortalte Dagsavisen at han hadde overlevd depresjon.

Ingen blir friskere av å måtte skjule tidligere eller nåværende sykdom. Psykoterapi handler nettopp om å snakke om det. En annen løsning er medisiner som skjuler symptomer og gjør det lettere å spille rollen som «normal». Omgivelser med trange normer gjør det naturlig å ty til piller. Selv de mest fordomsfulle folk kan være svært hyggelige når de møter en fin fasade.

Dessverre kan mye psykiatrisk medisin ha store bivirkninger på sikt. Eller kanskje vi skal si heldigvis. Det tvinger folk til å velge andre løsninger, lære om menneskesinnet og kvitte seg med «venner» som bare aksepterer deres symptomfrie jeg. Istedenfor å maskere symptomene, må de jobbe med årsakene til dem. Dermed kan de bli både friskere og klokere. Folk som medisinerer seg med rusmidler, vil også miste masken til slutt – når problemet ikke lenger kan skjules.

En britisk undersøkelse viser at en tredel av Englands kvinner har brukt antidepressiva. To tredeler har moderate psykiske problemer, men da er alt fra stress til dårlig selvtillit medregnet. Psykiatriens diagnosemanual (DSM) har hundrevis av diagnoser og får stadig flere. Verdens helseorganisasjon definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse». Når det minste problem blir sykeliggjort, blir det umulig å være normal uten skjule mye av seg selv.

I =Oslo er vi ikke så opptatt av at folk skal være normale. Slik får vi god anledning til å bli kjent med folk bak fasaden. Våre selgere har mistet den fine fasaden for lenge siden, og de kan bare tilby sitt sanne jeg. Nettopp dét gjør at mange setter stor pris på dem. Kundene får ikke bare et produkt, men et menneske som garantert kan identifisere seg med deres virkelige, uperfekte jeg.

Reklamer

3 kommentarer

Filed under Bloggpost

3 responses to “Normalitetstyranniet

  1. Bra kronikk. Det er fremdeles samfunnsnormen at sykdom er greit så lenge det er snakk om en brukket fot. At foten brakk fordi man gikk på rødt lys eller prøvde å kompensere for stadig tynnere isse med halsbrekkende idioti i slalåmbakken, spiller mindre rolle.

    Er man i stedet psykisk syk møter man lukkede dører i arbeidslivet, månedsvis i psykologkø, tøffe kamper med rigide saksbehandlere hos NAV og betraktelig færre telefoner og middagsinvitasjoner fra slekt, venner og bekjente.

    Dette er vel en av grunnene til at såpass mange nordmenn lider av mystiske migreneplager og dårlig rygg…

    Liker

  2. Godt skrevet om et viktig tema!

    Jeg tenker at mye av det livet handler om er å søke mot balanse. Både fysisk, mental, emosjonell og åndelig balanse. Men det ligger noe i «søke mot» som tilsier at normaltilstanden oftest ligger litt utenfor denne balansen. Da er det kanskje galt når vårt samfunn definerer denne normaltilstanden som å være syk?

    Og kanskje er det et paradoks at når vi må skjule denne normaltilstanden, så skjuler vi også vårt egentlige JEG, som igjen tar oss enda lenger bort fra den tilstand av balanse som vi egentlig søker mot.

    Lenge leve det uperfekte – for det er perfekt.

    Liker

  3. Godt sagt Geir! Å bli «perfekt» og finne sin faste plass er fortsatt et større ideal enn å søke og utvikle seg. Selv om det er stikk i strid med naturens vesen (uten vekst og rare mutasjoner, ikke noe liv).

    Derfor er det et kjempemarked for medisiner som gjør deg mer «normal», hvis du f.eks. har litt feil humør eller er litt for lite sosial. Før skulle moralens voktere sørge for at du var normal. Da vitenskapen og markedet overtok religionens autoritet, fikk vi medisiner som gjør akkurat det samme, bare at de koster penger. Moralen hjelper oss med å skamme oss over den vi er. Medisinen hjelper oss med å glemme den vi er. Vi blir ikke kvitt dette før vi skaffer oss et mye lysere menneskesyn.

    Der synes jeg vår felles venn Jon Schau er til stor hjelp. Han måtte dø for å skjønne at det ikke var noe galt med ham. Jeg spurte om han kunne sluttet å drikke uten nær døden-opplevelsen, men han visste ikke om noen eksisterende behandling som kunne gjort det samme for ham. Jeg vet om en psykiater som faktisk hjelper tunge rusavhengige, men han måtte ransake seg selv først, og gi opp noe av det menneskesynet som både religion og vitenskap har normalisert. Noe av det rareste ved dette synet er at det er en kjempekrise å dø, så det må vi unngå for enhver pris (gjerne ved å slutte å leve og takke nei til den minste risiko som kunne utviklet oss).

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s