Fiksjonsmoralens høytid

I påskekrimmen blir skurkene tatt. Derfor tror vi gjerne på pressens fortellinger om politihelten som pågrep narkobaronen.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

 

Det norske fenomenet påskekrim oppsto i 1923. Gyldendal hadde funnet på noe lurt, og sendt ut en annonse med tittelen «Bergenstoget plyndret i natt». Lørdag før palmesøndag ble den trykt på forsiden av flere aviser med stor overskrift. Avisene ble nedringt av fortvilte pårørende til togpassasjerer. Imidlertid var det snakk om en bok, som ble utsolgt innen påskeaften.

Nordmenn har verdens lengste påskeferie. Den bruker vi til å kose oss med drap, ran og narkotrafikk – både i bøker og på TV. I avisene er det påske hele året, med bakmenn som blir tatt og ligaer som blir sprengt. «Kokainkongen», «narkobaronen» og ikke minst «hovedmannen» blir heftig omtalt, mens politiet befrir verden fra kaos og innsetter den rette orden.

Både påskekrimmen og tabloidavisene fyller plassen etter religionen. De personifiserer det gode og det onde, og hevder helst absolutte moralske standarder. Folk foretrekker åpenbart trygghet fremfor virkelighet. Vi liker bedre å lese om enkle forhold mellom helter og skurker, enn om komplekse saksforhold. Det gjør det også lettere å ta standpunkt.

«Når Agder politikammer kommer med en stolt pressemelding om at de har knust et stort narkonettverk lokalt, ja så kaster media seg over det. Sannheten er at de kanskje har tatt noen bønder fra Polen med to kilo amfetamin,» sa Kjetil Johnsen til Arendals Tidende i fjor. Han er daglig leder i Novemberfilm, som sto bak dokumentarserien «Slanger i paradis» på NRK før jul.

Johnsen så for seg noen måneder med research, men det ble et helt år. I del to av serien møtte vi en virkelig bakmann. Glenn Bjerke hadde startet et nytt liv, med studier i import og eksport på BI. Han var ikke imponert over pensum. Lærebøkene var amatører i forhold til ham. Som narkobaron måtte han ha vanntette systemer for logistikk og distribusjon. Konsekvensene av å mislykkes med eksport og import av amfetamin er langt verre enn av å mislykkes med lovlig virksomhet.

Bjerke fortalte at narkotrafikkens virkelige bakmenn nesten aldri blir tatt. Politiets eksperter bekreftet dette. Det pressen kaller bakmenn, hjerner og baroner er helst småsmuglere som lider under egen rusavhengighet. Da jeg møtte en av dem i Oslo fengsel, fortalte han at en tredel av de innsatte på avdelingen fikk medisin for ADHD, og flere var under utredning.

Bjørnar Dahl gikk selv ni meningsløse år på skolen. Han klarte aldri å konsentrere seg om en bok. Diagnosen fikk han først som 42-åring. Da hadde han selvmedisinert med amfetamin det meste av livet. Til sammen hadde han sittet tolv år i fengsel for bruk, besittelse og salg av stoffet, mens kone og barn ventet hjemme.

«Slanger i paradis» avslørte at narkotrafikken til Norge styres av 30 mektige bakmenn. De er altfor påpasselige til å bli tatt av politiet. De som blir tatt, er gjerne ubetydelige trailersjåfører. «Stopper vi en lastebil med 50-60 kilo amfetamin eller kokain, blir det ikke noe merkbart mindre stoff på det markedet av den grunn», sa politioverbetjent Morten Løw Hansen til Aftenposten i 2008.

Mens fengslene blir stadig fullere av misforståtte hjerner med ADHD, koser vi oss med tabloidenes krimstoff. I den tro at skurker er skurker, helter er helter og moralen sier seg selv.

Les mer om mitt besøk i Oslo fengsel.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s