Påsken er fiksjonsmoralens høytid

I påskekrimmen blir de største skurkene tatt. Derfor tror vi det samme er tilfelle i medias fortellinger om politiheltene som pågrep narkobaronen.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

 

Nordmenn har verdens lengste påskeferie. Den bruker vi til å kose oss med drap, ran og narkotrafikk – i bøker og på TV. I avisene er det påske hele året, med bakmenn som blir tatt og ligaer som blir sprengt. «Kokainkongen», «narkobaronen» og «hovedmannen» blir heftig omtalt, mens politiet befrir verden fra kaos og innsetter den rette orden.

Både påskekrimmen og tabloidavisene fyller et religiøst behov for absolutte moralske standarder. De personifiserer det gode og det onde. Det er godt stoff. Vi liker bedre å lese om enkle forhold mellom helter og skurker, enn om komplekse saksforhold. Det gjør det også lettere å ta standpunkt.

«Når Agder politikammer kommer med en stolt pressemelding om at de har knust et stort narkonettverk lokalt, ja så kaster media seg over det. Sannheten er at de kanskje har tatt noen bønder fra Polen med to kilo amfetamin,» sa Kjetil Johnsen til Arendals Tidende i fjor. Han er daglig leder i Novemberfilm, som sto bak dokumentarserien «Slanger i paradis» på NRK.

Johnsen så for seg noen måneder med research, men det ble et helt år. I del to av serien møter vi Glenn Bjerke, som har vært en virkelig bakmann. Nå har Bjerke startet et nytt liv, med studier i import og eksport på BI. Han er ikke imponert over pensum. Lærebøkene er amatører i forhold til ham. Som «narkobaron» måtte han ha vanntette systemer for logistikk og distribusjon. Konsekvensene av å mislykkes med eksport og import av amfetamin er langt verre enn av å mislykkes med lovlig virksomhet.

Bjerke forteller at narkotrafikkens virkelige bakmenn nesten aldri blir tatt. Det pressen kaller bakmenn, hjerner og baroner er helst småsmuglere som lider under egen rusavhengighet. En av disse møtte jeg i Oslo fengsel. Han fortalte at en tredel av de innsatte på avdelingen fikk medisin for ADHD, og flere var under utredning.

Han het Bjørnar Dahl, og hadde ni meningsløse år med skole bak seg. Han klarte aldri å konsentrere seg om en bok. Diagnosen fikk han først som 42-åring. Da hadde han selvmedisinert med amfetamin det meste av livet. Til sammen hadde han sittet tolv år i fengsel for bruk, besittelse og salg av stoffet, mens kone og barn ventet hjemme.

«Slanger i paradis» avslørte at narkotrafikken til Norge styres av rundt 30 mektige bakmenn. De er altfor påpasselige til å bli tatt av politiet. De som blir tatt, er gjerne ubetydelige trailersjåfører.

«Stopper vi en lastebil med 50-60 kilo amfetamin eller kokain, blir det ikke noe merkbart mindre stoff på det markedet av den grunn», sier politioverbetjent Morten Løw Hansen til Aftenposten.

Mens fengslene blir stadig fullere av misforståtte hjerner med ADHD, koser vi oss med tabloidenes krimstoff. I den tro at skurkene er skurker, heltene er helter og moralen sier seg selv.

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2010.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s