Skikkelig barne-TV

Vi som så barne-TV på 1980-tallet, kan i dag dra nytte av alt det lærte oss.

«Vi som har levd litt hadde utvilsomt et noe annerledes barne-TV enn dagens småhysteriske Amigo, Teletubbies eller bananer i pyjamas.» Det mener grunnleggerne av en Facebook-gruppe med hele 26 708 medlemmer. Vi som har levd litt er selvsagt vi mellom 25 og 35 år, og gruppen tar for seg barne-TV den gang det var skikkelig.

På 80-tallet var det ikke snakk om å iføre bananer pysjamas. Pysjamas var for susseglade voksne menn som delte seng med flodhester. Vi hadde heller ikke noe crazy quizshow hvor hvert lag besto av to venner. I vår tid var vennskap noe som forekom mellom menn og stoffrester, barn og romvesener, eller kvinner og fugler med bergensdialekt. Venner skulle helst være hemmelige, særlig hvis det dreide seg om triste tøfler som snurret østtysk progagandafilm i adventstiden.

Gullars: Nebbete stoffrester stifter vennskap med mann i søppelkasse.

En lilla mannlig Teletubbie med håndveske ville vært hårreisende moderne for oss på 80-tallet. Vi foretrakk store, hårete gorger som ville drepe medlemmer av Fraggelberget. Fragglene var livlige vesener med froskeansikt, bustehale og en halvtimes arbeidsuke. De søkte råd hos en levende skraphaug, og lærte oss at god arkitektur er til for å spises. Når de ikke stjal reddiker fra gorgene, spiste de rørkonstruksjoner laget av små og flittige dosere.

80-tallets barne-TV lærte oss også mye om geografi. I 1981 fant Brødrene Dal sin første spektralstein i Midtskill kommune i Sør-Agder. Senere prøvde den vesle bjørnen og den vesle tigeren å finne Panama ved alltid å gå til venstre. Lucy, Edmund, Peter og Susan fant landet Narnia bak klesskapet, og familien Tanner fant ALF fra planeten Melmac i garasjen. Som en ekte 80-tallsvenn måtte også ALF holdes hemmelig for omverden.

Det er liten tvil om at barne-TV på 80-tallet var noe annet og mer oppbyggelig enn i dag. Det lærte oss å pusse tenner, oppdra fjærkre og godsnakke med tøflene våre. Vi mellom 25 og 35 vet råd for alt. Blir vi ensomme, syr vi oss en venn av gamle gensere, og blir vi sultne, tar vi en jafs av den nye operaen mens vi synger på en lang og slitsom kjenningsmelodi. Vi lar oss heller ikke lure når det sier «hå hå hå» i stua vår. Da vet vi straks at det bor en hemmelig sjiraff der.

(Fra =Oslo 2008)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s