Sjokk på samlebånd

Våren 2000 var 320 x 2 gram silikon en kjempenyhet. Siden har lite vært nytt i dagspressen.

År 2000. Noen i en studentavis på Blindern kjenner en jente som har fått jobb i Dagbladet. Alle er misunnelige. Men den nyansattes begeistring blekner fort. Hun må jakte på foreldrene til Lene Nystrøm i popgruppen Aqua, for å få en kommentar til datterens nye silikoninnlegg.

Den største kulturnyheten i norsk presse våren 2000 blir bekreftet av en anonym kilde. Kilden sier at det skal være tilført 320 gram silikon til hver av Aqua-Lenes pupper. Aquas manager Nicklas Anker vil ikke uttale seg om puppesjokket. Det vil derimot rikssynser og journalist Marie Simonsen, som kaster seg rundt med en kommentar i VG.

Den 31. mars kan VG fortelle hva Nina Owing, Petter Nome, Signy Fardal, Hans Christian «HC» Andersen, Unni Lindell, Trond Waage, Kim Småge, Knut Faldbakken, Mari Maurstad, Elsa Almås, Robinson-Elisa Røtterud, Ellen Arnstad og May Grethe Lerum mener om Aqua-Lenes nye pupper. Hele åtte journalister er kreditert for artikkelen. Antakelig har de ringt fem ganger så mange kjendiser som la på røret.

I Nordlys rykker politisk redaktør Svenn A. Nielsen ut mot de nye puppene. Adresseavisens Lars Ginås forsvarer Lene. Aftenpostens Erik Bjørnskau spør Fredrik Skavlan om han skal snakke om puppene når Lene kommer. VG trykker et stort intervju med Lene om hvorfor hun vil ha silikon. Lene befinner seg i Singapore. Det gjør VG også. Litt senere er både Lene og avisa på Taiwan.

Tre år etter er jeg journalist i en riksdekkende dagsavis. Avisa har et godt rykte, men som andre dagsaviser er den glad i nyheter. Jeg lærer fort at nyheter er det som passer inn i nyhetsformen, og at det skjer lite av det i Norge. Ofte må man late som det skjer noe dramatisk og uvanlig. Helst skal det hales ut i en føljetong.

På morgenmøtet snakker journalister og redaktører om hva de har hørt. For eksempel har noen hørt at flere eldre oppsøker krisesentre. Det er uvanlig nok, og den tvilsomme konklusjonen er vinklingen. Min oppgave er å finne en person eller to som kan uttale seg i tråd med konklusjonen. Om jeg misliker nyhetskriteriene, står 241 søkere klare til å overta jobben min.

Jeg ringer cirka ti krisesentre. Ingen har økt pågang av eldre. Jeg vil gi opp, men det har jeg hørt at man ikke gjør. Endelig treffer jeg den jeg trenger. Når daglig leder ved Hamar krisesenter legger godviljen til, har hun observert flere eldre. Før har hun jobbet mye i eldreomsorgen. Kanskje hun legger ekstra godt merke til de eldre, tenker jeg, men den slags refleksjon er bannlyst i nyhetsformen. Desken sørger for at overskriften ikke etterlater noen tvil. Eldre strømmer til krisesentrene.

I mangel av sjokkerende hendelser, blir sterke meninger en nyhet. Å være journalist i en dagsavis, handler ofte om å mase meninger ut av folk. Har Helse-Hanssens sønn fått hjelp av Snåsamannen, ringer man en mest mulig skeptisk «ekspert» som kan komme med «knallhard kritikk» – i tråd med den forhåndsbestemte vinklingen. Tidligere har samme ekspert kommet med «knallhard kritikk» av Märthas engleskole. Kommer han med «knallhard kritikk» ofte nok, blir han ekspertkjendis, og kan brukes til alt.

Programmet «Ekstrem forvandling» brakte plastisk-kirurgisk reality-TV til Norge i 2003. Deltakerne stilte halvnakne foran kamera. Dette var definitivt en nyhet. Plastikkirurger og medievitere måtte kontaktes. Forhåpentlig hadde de sterke meninger om sjokkprogrammet. Men som de fleste andre jeg ringte i min karriere som nyhetsjournalist, mente de ikke noen ting. Medieviter Espen Ytreberg sa at det bare var media som påsto at programmet var sjokkerende. Etter hvert lærte jeg hvilke eksperter som passet inn i nyhetsformen.

Den perfekte nyhet i 2003, var Medhaug-saken. Ti år tidligere skulle Krf-politiker Jan Birger Medhaug ha hatt sex med en dame som ikke likte det. Jeg må ringe samtlige fylkesledere i Krf for å høre hva de mener om saken. Marie Simonsen, som nå har fått jobb i Dagbladet, er raskt ute med to kommentarer. Til min avis sier en fylkesleder på Østlandet at han ikke har merket noe til Medhaug-saken. «Det er stort sett dere bladfyker som er så interessert i den. Folket herover er så sindige at de ser forskjell på politikk og personlige saker,» sier han.

I 2002 gir Jan Birger Medhaugs navn null treff i mediearkivet Retriever, som samler artikler fra de største avisene. På det tidspunkt er Medhaug bare politiker i Rogaland. I 2003 blir han nakenkjendis på landsbasis, og navnet nevnes 784 ganger. Til dagspressens fryd har Medhaugs partikollega Helge Kindervåg også vært klåfingret. Hans puppegrafsing på en 21 år gammel kvinne gir navnet 109 treff i 2003. Året før, da han også bare var politiker, har Retriever ett treff på ham.

Mediesaken Medhaug førte ikke bare til at hovedpersonen måtte trekke seg som fylkesordførerkandidat. Valgerd Svarstad Haugland måtte også gå av som partileder i Krf, fordi hun forsvarte det angivelige offeret før rettssaken. Eller snarere: fordi dette ble en kjempenyhet. Dermed kunne dagspressen juble over nok en vellykket nyhetsføljetong, med stadig nye vinklinger og ofre. Saken handlet aldri om politikk. Den handlet om konflikter mellom til dels klesløse enkeltpersoner, omtrent som Hotell Cæsar. Forskjellen er at Hotell Cæsars produksjonsselskap ikke har momsfritak.

Dagspressen er fritatt for moms til en antatt verdi av en milliard kroner årlig. Dette er viktigste bidrag til avisenes økonomi. Produksjonsstøtten, bedre kjent som pressestøtten, er mindre og mer ustabil (264 millioner i 2008). Det er den som skal sikre et mangfold av aviser.

Lite tyder på at mangfoldet har økt siden 2003. Hva som faktisk skjer i 2009 er vanskelig å si, men hva som blir nyheter er opplagt: Politikere blir hengt ut for slurv i privatlivet og mister jobben. Gryende stjerner tar silikon inn og ut av puppene, til medias elleville begeistring-forkledd-som-sjokk. De samme medievennlige «ekspertene» lar være å legge på røret når journalister ringer.

=Oslo mangler ressurser til å konkurrere med dagsavisenes favorittsaker. Strengt tatt ville vi heller ikke gjort det om vi hadde muligheten. Fra 1. januar i år fikk vi likevel samme momsfritak som dagspressen. Det var kanskje på tide.

(Denne sto på trykk i =Oslo i 2009)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s