Metaforenes makt

Metaforer er språklige uttrykk som krever assosiasjonsevne. Men hvor mistet du egentlig motivasjonen din sist?

En metafor forklarer et tema ved hjelp av et annet. Ofte handler det om å assosiere noe ikke-fysisk med størrelser fra den fysiske verden. Slik kan vi for eksempel snakke om mengden og verdien av det som ikke kan måles. Vi kan til og med miste motivasjonen, og da blir det vanskelig å finne den igjen. Det hjelper neppe å tømme alle pappeskene i boden. Men ofte hender det at metaforer gjør ting enklere også. Når fred må bygges på en grunnmur av menneskerettigheter, blir freden en smal sak. Det er bare å mure den opp.

Når ideer blir gjenstander, kan vi bygge tårn av dem, samle dem sammen og hope dem opp. Hva slags metaforer vi har, påvirker hele tankegangen vår. Og metaforene varierer selvsagt fra kultur til kultur. Fysikeren David Peat så på vitenskap som et tårn av kunnskap da han besøkte blackfoot-indianere i Canada. For dem var kunnskap slett ikke noe som kunne bygges opp og lagres. Vitenskap var en levende prosess, ikke et livløst tårn av fakta. Du kunne ikke gi andre kunnskaper like lett som du sender dem tekoppen. Kunnskap var noe hvert enkelt menneske måtte inngå et forhold til. Peat merket seg at mange indianerspråk er basert på verb, mens europeiske språk er substantiv-orienterte. Dette fører til at vi fokuserer mest på objekter og biter som virker mekanisk på hverandre, mens de fokuserer mest på prosesser. Isteden for å sammenligne og dømme objekter i forhold til andre objekter, prøvde blackfoot-indianerne å inngå et forhold til dem. ”Min forestilling om vitenskap er ikke mindre kulturbestemt enn deres,” sier Peat i boka Blackfoot Physics.

En politisk tale kan analyseres nesten til bunns ved å studere metaforene. For noen år siden omtalte Kjell Magne Bondevik norsk militærmakt i sin nyttårstale. Norges maktbruk i Afghanistan var ”et ledd i en koalisjon mot terrorisme.” Et ledd er noe som forener og reparerer, og langt ifra noe som splitter og ødelegger. Når Saddam Hussein brukte militærmakt, valgte Bondevik imidlertid en annen metafor. Saddam satte ”blodige spor” etter seg. I USA går man ikke av veien for å krige verken mot terror eller narkotika. I 1971 lanserte Richard Nixon War on Drugs, og i 2001 slo Bush til med War on Terror. I Norge foretrekker vi å samarbeide mot terror, men vi går ikke av veien for å krige og kjempe mot narkotika. I nevnte nyttårstale ville Bondevik også ”styrke kampen mot rusavhengighet.” Leser man de voldelige avisoverskriftene om temaet, er det et under at narkotikaen enda ikke er slått ihjel. Eller kanskje det er noe feil med metaforen, siden Oslo ligger på Europatoppen i overdosedødsfall. Krigsmetaforer legitimerer bruk av sterke virkemidler for å bli kvitt fienden. Da gjelder det å ikke fortape seg så i metaforen at man glemmer å sjekke om virkemidlene virker.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s