Kua eller livet!

Kua har en lav posisjon som betalingsmiddel i den vestlige verden. Når den en gang i fremtiden kommer til sin rett igjen vil uteliggere og sosialklienter bli de eneste som ikke lukter kumøkk.

Det er en høstdag i Oslo. På vei til T-banen blir jeg stoppet av en ung mann med oppsiktsvekkende rene klær.

”Kan du vær’ så snill å gi meg noen småkalver?” spør han. Han ser så fattig ut at jeg gir ham to kalver før jeg løper til stasjonen. Billetten koster en ku. Det har vært diskutert om studenter skal slippe unna med en kvige, men foreløpig er det ingen studentrabatt. Jeg stapper kua mi inn i automaten. Men den har krøllet seg, så jeg må trekke den ut igjen og gre den. Da kommer T-banen til Blindern. Jeg sniker. Da jeg skal av ser jeg en gjeng kontrollører utenfor. Jeg jager kua mi bak et tre og prøver å innbille kontrollørene at kyrne mine ikke ville være med til byen i dag.

”Den må du dra lenger ut på landet med”, sier de, og gir meg ti kyr i bot. Heldigvis har studielånet mitt kommet. Da jeg kommer opp til universitetsplassen sier det ”mø” alle steder. Studentene står i kø utenfor Kredittfjøset sammen med kyrne sine. Jeg henter lånet mitt på studentkontoret og kjøper en avis før jeg stiller meg i den lange fjøskøen. På forsiden av avisen er det bilde av to unge forretningsmenn som har bygd seg 1000-kvadratmeters fjøs med femten melkerom i Gausdal. En politiker uttaler at det er et tegn på moralsk forfall når folk får et slik behov for å vise fram kyrne sine. En pensjonist fra Grünerløkka kommenterer at ungdommen nå til dags bare er opptatt av kyr. Så snart de er ferdige på skolen flytter de ut på landsbygda i håp om noen raske kyr. ”Slik var det ikke da jeg var ung”, sier han. ”Da var vi fornøyd med småkalvene vi fikk for å designe websider i fritiden. Jeg hadde ikke sett en kalv før jeg var langt oppe i tenårene, for i min barndom brukte vi penger”.

Mange av studentene står og tagger på kyrne sine mens de venter på å sette dem inn i banken. To jusstudiner snakker om en country-stjerne som er så glad i å shoppe at hun har med seg 20 fjøs på turné. ”Skulle ønske jeg hadde tjue fjøs”, sier den ene. ”Bli med på Båsen i kveld da, det er stamstedet til han advokaten fra Lov og Rett i Vestre Gausdal,” sier den andre. ”Sist jeg var der spanderte han to halvlitere med kremfløte på meg. Han har kumøkk langt oppover ørene, og damene faller som fluer”.

Jeg skulle ønske jeg var like tjukk som jusstudinene. Merkelig nok har jeg fått en kjæreste fra Handelshøyskolen, en ordentlig tjukk krabat som har så store fjøsdresser at jeg får plass til begge hendene mine i den ene baklomma hans. Han har et mye mer bevisst forhold til kyr enn meg. Han sier alltid at tid er kyr, og drømmer om å bli kumekler i Nord-Trøndelag. Men boligprisene der oppe ville tatt knekken på kyrne hans. Foreløpig må han nøye seg med å se kumeklere på TV, der de løper rundt i Armani-fjøsdresser og skreddersydde skyggeluer foran store skjermer med kyr som løper fram og tilbake mellom landets største bedrifter. Selv har jeg en deltidsjobb som budeie i et datafirma. Jeg har ikke så mye greie på økonomi, men nok til å sørge for at de ansatte får lik ku for likt arbeid.

Da studielånet mitt omsider er i bås, må jeg løpe for å møte kjæresten min utenfor Melkebaren. Vi kjøper hver vår helmelk med kaffe, og bestemmer oss for å gå på kino. Jeg forteller om min dårlige erfaring med T-banen, og han sier at vi kan stikke hjem til ham og ta traktoren. Vi kjører til Odelsbondum, byens største kino, mens jeg klager litt over inflasjonen. Snart er ikke en ku verdt mer enn en pakke tyggis. Men kjæresten min vet bedre: Favoritten til årets nobellpris i økonomi har laget en effektiv ku-p-pille som kommer til å bety slutten på all inflasjon. I hvert fall for de landene som har råd til å ta den ibruk.

Vi parkerer på jordet utenfor kinoen. Da oppdager jeg at jeg ikke har med meg nok kyr. ”Kan jeg låne tre kyr av deg til kinobilletten?” spør jeg. ”Du skal få igjen etterpå, jeg må bare hjem og melke først”. Det er greit, og så ser vi den verdenskjente norske filmen om småbonden Gardåsen som blir offer for den beryktede Gausdalmafiaen. ”Kua eller livet!” sier mafiaen, med høygaffelen mot hodet hans. Jeg tenker at norsk film virkelig gjør det bra for tiden, og lener meg mot kjæresten min som lukter forlokkende av kumøkk fra topp til tå.

(Denne sto på trykk i tidsskriftet Flux i 2001)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Fabel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s