Husrom for handlingsrom

Oslo er lenge blitt beskyldt for å mangle kulturpolitikk. Det hadde hjulpet hvis politikerne skjønte hvor kulturen kommer fra.

Fram til 1990 ble Henrik Ibsens leilighet i Arbins gate brukt til kontorlokaler. Så innså noen at tusenvis av turister besøkte Oslo på grunn av dikteren. Da var det 84 år siden han døde. Munchmuseet på Tøyen er delvis finansiert av japanske sponsorer. Hvordan kan Oslo bli kulturhovedstad når Ibsen er et parkeringshus? Hvordan ville bergenserne reagert hvis Munch ble en motorvei?

Blant dem som lenge har prøvd å gjøre Oslo beboelig for kunstnere og kulturinteresserte, er frivillige organisasjoner som Hausmania, Grünerløkka Lufthavn og Volapük. De kjemper en evig kamp om lokaler. Hausmanias lokaler i Hausmannsgate sto tomme i ti år før kunstnerne flyttet inn. I disse årene fløt det av sprøyter på området, og kommunen viste ingen interesse for å ordne opp. Først da Hausmania hadde brukt tre år på å sette stedet istand, fikk kommunen lyst til å selge det.

Etter en lang kamp klarte Hausmania å forhandle fram en femårs leiekontrakt i januar – imot Høyre, Frp og Krfs stemmer i byrådet. «Dette er tragisk for nabolaget,» uttalte Frps Jøran Kallmyr. Han var redd for tagging og grafitti i nærområdet. Er det tragisk for nabolaget at kunstnere har nedlagt tusenvis av frivillige arbeidstimer for å renovere forfalne lokaler? Er det tragisk at Kulturhuset Hausmania har fått gallerier, verksteder, øvingslokaler, mørkerom og bibliotek? Hvor ligger tragedien i 250 årlige kulturarrangementer gjort på dugnad? Eller i at kunstnere fra 30 land møtes og samarbeider i atelierene?

Ikke alle er like heldige som Hausmania. Volapük har kjempet for nye lokaler i åtte år, etter at de ble kastet ut fra to sveitservillaer i Krusesgate. Det var naturvernere som først forbarmet seg over de tomme og forfalne husene. Etter hvert ble det holdt kulturarrangementer inne og ute, hvor inngangspengene gikk til restaurering.

Så ble Selvaagbygg plutselig interessert. Da de ikke fikk lov å rive villaene, foreslo de en kostbar oppussing for byantikvaren. Slik forsvant et møtested som fostret mange av dagens kjente forfattere og musikere. Ildsjelene bak Volapük bruker i dag sin egen altfor lille leilighet til arrangementer. Åpenbart er det uinteressant for Oslos politikere å gi dem mulighet til å utnytte kompetansen og nettverket de sitter på.

I resten av Norden er det helt normalt at byer kjøper eiendommer til kulturformål, og skaffer handlingsrom for talentfulle miljøer. Sverige har dessuten svære industrifond for å hjelpe kunstnere, og kultureksport er en av landets viktigste inntektskilder. I Oslo har byrådsleder Erling Lae sagt at han vil satse på kulturinstitusjonene. Det er vel og bra, men skjønner han ikke hvor kulturen kommer fra?

Uetablerte kunstnere må være svært ressurssterke for å klare seg uten et sted hvor de kan møte likesinnede, samarbeide og eksperimentere. Kultur er ikke et festmåltid som skal serveres av institusjoner for å gjøre innbyggerne til fornøyde undersotter. Det er noe vi skal delta i, som kan gjøre oss til tenkende og selvstendige samfunnsborgere.

(Fra =Oslo 2008)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s