Holdning over underholdning

Norsk journalistikk begynte som kulturjournalistikk. Samfunnsengasjerte diktere så politiske og kulturelle spørsmål som to sider av samme sak.

Dikterjournalistene, som Wergeland, Welhaven og Vinje, hadde tid til å sette seg inn i større sammenhenger. De slapp å gi terningkast på den siste boka til Bjørnstjerne Bjørnson. Isteden kunne de skrive om kunstens ringvirkninger i samfunnet. Kulturjournalistikken kunne gi nye erkjennelser, perspektiver og selvbilder. Kort sagt handlet den om kultur som prosesser og ikke bare som produkter.

En kulturjournalistikk som handler om produkter og kjendiser er bekvem og næringsfattig. Den tar kort tid å skrive, og krever minimalt med kunnskap og tankevirksomhet. Den er mulig fordi avisene er blitt en del av den moderne produksjonsprosessen. Ansvar for samfunnet er byttet ut med ansvar for salget. Noen vil kalle dette to sider av samme sak. Jeg vil si at samfunnet trenger mer enn raske pengestrømmer.

Avisene er særlig glad i rike kunstnere, selv om de nesten ikke fins. De fleste kunstnere er fattige og har lav sosial status, uansett kunstform. Kanskje er det noe annet enn penger og berømmelse som driver dem. For eksempel en arbeidsmetode som lar dem jobbe med prosesser og sammenhenger i tilværelsen. At journalister kamuflerer dette bak champagne og salgstall, viser bare hvor fjern metoden er for dem.

Den litterære offentligheten i Europas kaffehus på 1700-tallet var forløperen for en politisk offentlighet og dannelsen av demokratiske samfunn. Byborgerskapet diskuterte samfunnsproblemer med utgangspunkt i litteratur. Et demokrati krever aktive og opplyste samfunnsborgere. Kulturjournalistikken kunne valgt å bruke kunsten som en døråpner for viktige spørsmål. Isteden brukes den som en kilde til underholdning. Forlag jobber hardt for å få PR på avisenes premisser, og forfattere hjelper til ved å bryte seg inn på Litteraturhuset med neglefil.

Jeg tror kulturjournalister fortsatt vil skrive om noe annet enn kjendiser og produkter. Det er bare ikke så lett å få lov. Derfor drømmer mange av dem om å bli forfattere. Kanskje er det på tide at noen modige forfattere bruker neglefilene sine til å ta seg inn i kulturredaksjoner.

(Fra =Oslo 2008)

Overskriften rappet jeg fra rapgruppa Gatas Parlament.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s