Kunstens politiske problem

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2004.

Kan litteratur og annen kunst forandre samfunnet? Kanskje er selve kunstbegrepets definisjon et hinder for kunstnere med politiske ambisjoner.

På 1700-tallet ble estetikk en egen filosofisk disiplin, og begrepet ‘kunst’ oppsto. Dermed ble kunsten isolert fra det øvrige samfunnslivet, som en egen profesjon. Kreativ utfoldelse var ikke lenger noe alle kunne og burde gjøre for å være menneskelige. Tvert imot kunne man bli latterliggjort om man som voksen tok ibruk for mange sider av seg selv. Dermed var kunsten innstiftet som et spesialfelt med tilhørende estetiske normer og myter om den geniale kunstneren som uten videre kunne lire av seg mesterverk på løpende bånd. Det var altså ikke samfunnets skyld hvis folk flest ikke følte seg særlig kreative. I et samfunn hvor folk måtte innskrenke seg til lydige tannhjul i maskineriet, var kunstnermyten et kjærkomment vern mot opptøyer. Den stammet da også fra borgerskapet.


Kunstbegrep i veien

Romantikkens store poet Friedrich von Schiller mente at kunst nettopp ved å bli utskilt som et eget område kunne løse en oppgave som ellers var vanskelig å få løst i et stadig mer fragmentert samfunn, nemlig å fremme humanitet. To hundre år senere var ikke litteratursosiolog Peter Bürger like optimistisk. Han mente at kunstbegrepet selv sto i veien for samfunnsendring, på grunn av sin ideologiske karakter. Når kreativ livsutfoldelse blir skilt ut som en egen institusjon, kan folk flest tillate seg å se på f.eks. litteratur bare som en behagelig fritidssyssel. Samtidig blir kunsten et fristed for opprørere, som kan realisere drømmen om et annet samfunn som en fiksjon i en egen «kunstverden», uten å rokke ved den politiske virkeligheten. Men mange har nektet å godta at kunst ikke kan forandre samfunnet, deriblant forfatteren Jean-Paul Sartre. En forfatter må ikke betrakte seg selv som en hvilken som helst spesialist, mener han. Dette selvbildet gjør nemlig at han forkaster sitt politiske ansvar. Sartre gir romanen en offentlig rolle, der språket er et redskap for å tematisere samfunnsforhold. Det er litteraturens innhold som er viktig; formen er bare en «stille og og umerkelig kraft.»


Et annet språk

Frankfurterskolens Theodor W. Adorno ville også at litteraturen skulle fungere samfunnskritisk. Men en forfatter oppnår ikke dette bare ved å påpeke hva som er galt. Han må være svært bevisst hva slags form han velger, for ulike former representerer ulike ideologier. Den virksomme litteraturen er den som representerer et annet og sannere språk enn begrepsspråket som hersker i det teknokratiske samfunn. Språket i den gode litteraturen står nærmere den menneskelige livsverdenen enn den umenneskelige systemverdenen. Adorno roser Marcel Proust og James Joyce for å bryte opp den vanlige tidsrekkefølgen, som er en mekanisk og unaturlig rytme skapt av den teknologiske produksjonsprosessen. De to forfatterne unngår dermed å bli slaver av et fremmedgjort samfunn. Isteden speiler de den mer naturlige tidsrekkefølgen i den menneskelige bevissthet. Slik kan de fremme den humaniteten Schiller etterlyste. Samtidig blir systemverdenen svekket, eller snarere satt i et perspektiv som gjør at vi ser den med nye, kritiske øyne. Hvis forfatteren vil forandre samfunnet, må han altså frigjøre leserne fra begrepene de vanligvis ser verden gjennom.


Mislykket forsøk

En annen gjeng som ville forandre samfunnet med kunst, var de franske avantgardistene. På begynnelsen av 1900-tallet begynte de å stille ut hverdagslige ting som kunstverk. Men det var ikke de estetiske kriteriene de ville forandre. Det var idéen om kunstens rolle i samfunnet. De gjorde narr av de isolerte, borgerlige kunstinstitusjonene for å bryte ned skillet mellom den aktive kunstneren og det passive publikumet. De ville inspirere folk til å bruke kunst som et verktøy i sitt eget liv, så de kunne leve på en ny måte. Avantgardistene forutsatte dermed at publikum kunne fri seg fra kunstbegrepets 200-årige historie. Verkene skulle ikke betraktes som elitistisk ‘kunst’, men som demokratisk livsutfoldelse. Men publikum så ikke det de skulle se, og avantgarde-kunsten førte slett ikke til noen ny livspraksis. Isteden havnet den på prestisjetunge muséer, så det ble enda større avstand mellom kunstnerne og publikum. Som om ikke det var nok, minnet verkenes estetikk om den nye kulturindustriens produkter. Dermed havnet de i samme bås som en høyst ukritisk kunstform, med Hollywood-filmen som fremste representant.


Estetisert samfunn

I likhet med Sartre forutsatte avantgardistene at kunstverkene kommuniserte gjennom sin referanse til samfunnsmessige forhold. De skulle vekke et politisk ubehag som førte til bevisst handling. Men publikum var mest opptatt av verkenes estetikk, i tråd med 1700-tallets definisjon av ‘kunst’ som en estetisk disiplin. Det var ikke sosiologiske kriterier som lå til grunn da filosofene begynte å gruppere en rekke aktiviteter under fellesbetegnelsen ‘kunst’. Når Sartre skiller formen fra innholdet i litteraturen, og lar estetikken være underordnet, får han problemer med å definere hva som gjør litteratur til kunst, altså til noe annet enn journalistikk og politikk. Et problem for kunsten som samfunnsaktør er altså at den må omdefinere kunstbegrepet. Men kanskje lever vi i dag i et samfunn som er så estetisert at ingen når fram med et politisk budskap uten en interessant og original form. Selv om kunsten er blitt mindre politisk, er politikken og mye annet blitt mer kunstnerisk!


Affektiv mening

Sartre og avantgardistene krever altså at publikum går med på kunstnerens intensjoner, men det fins andre teorier om hvordan kunst kan formidle mening. Lingvisten og psykoanalytikeren Julia Kristeva ser på litteraturen som en underbevisst affære. I likhet med Adorno setter hun sin lit til formen, men hun forutsetter ikke som ham at leserne aktivt kan dekode den gode litteraturens kompliserte form. Den gode litteraturens mening er nemlig ikke logisk, men affektiv. Den henvender seg til følelsene og det ubevisste, på underbevissthetens eget språk. Kristeva har også en interessant forklaring på hvorfor noen velger å bruke et slik språk. Den skjønnlitterære forfatteren kunne ikke like gjerne blitt journalist eller politiker. Han har ikke bare noe uoppgjort med samfunnet, men også med seg selv.


Helbredelse

Ifølge Kristeva har noe gått galt i forfatterens begynnende identifikasjon med verden som barn og/eller med kjemiske forhold i hjernen. Dette skjedde før språktilegnelsen, på et nivå bevissthetens begrepsspråk aldri kan nå. Dermed mangler han tillit til språket som et rent instrument. Forfatteren føler ikke at han får uttrykt seg bare ved å referere til følelser med begreper. Språket må romme følelsene. Dermed må han ty til underbevissthetens poetiske språk, der meningen er uløselig knyttet til formen. Ved å gi følelsene et språk som ivaretar dem som affektive størrelser og ikke bare som intellektuelle størrelser, kan forfatteren helbrede seg selv fra sin «sykdom,» som Kristeva diagnostiserer som melankoli. En litterær skrivemåte krever at man putter affekter inn i språket. Dermed har melankolikerens medisin også estetiske kvaliteter; affektene «tuller» med språkets vante orden så det får en særegen stil. Så spørs det om Kristevas forfatter engasjerer seg i noe annet enn seg selv, eller snarere: Om kunstneren best kan forandre samfunnet ved å apellere til publikum som psykologiske individer eller som politiske samfunnsborgere.

Advertisements

1 kommentar

Filed under Essay

One response to “Kunstens politiske problem

  1. Aysegul

    Spørsmålet j leter etter er «Hvordan kan litteratur og kunst påvirke dagens samfunn ?» Har du et svar på det ?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s