Stempling, straff og skyggelegging

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Når noen havner på samfunnets skyggeside – skyldes det psyke og gener? Eller skyldes det at vi alltid har behov for å skyve noen ut i kulden?

Sosiologiens stemplingsteori handler om hvordan vi påvirker folk ved å gruppere dem og se ned på dem. I dag er det ikke lenger politisk korrekt å se ned på innvandrere eller homofile. Men vi har fremdeles lov å se ned på narkomane. Begrepet ’narkoman’ knytter personer sterkt til sine handlinger. Samtidig blir de ’narkomane’ mennesker av et annet slag enn oss andre.

     Er han narkoman eller heroinbruker? Siden 2005 har mange også kalt ham =Osloselger.

Er han narkoman eller heroinbruker? Siden 2005 har mange også kalt ham =Osloselger.

Sosiolog Thomas Wistner Strand har skrevet hovedoppgave om medias fremstilling av denne gruppen mennesker. I avisartiklene han så på, var det underforstått at visse mennesker er narkomane.

”En ting er at mediebildet er misvisende, ja verre, det er bunnfalskt. En annen ting er at det utvilsomt fører til mer narkotikabruk,” skriver overlege ved Blå Kors Hans Olav Fekjær i boka Medier og rusmidler. Wistner Strand konkluderer med det samme i sin oppgave. En som har vært borti den skumle Narkotikaen, kan like gjerne fortsette – fordi han har gått over til den andre siden. Han er ikke lenger ”en av oss”, men er blitt ”en av dem”. Han har fått en ny identitet å forsvare.

”En av de farligste formene for bruk av narkotika er den politiske,” skriver Nils Christie og Kettil Bruun i boka Den gode fiende. Ikke bare stoffene, men også samfunnets beskrivelser av stoffene dreper. Narkoman og normal er posisjoner vi tildeles. De skapes verken av gener eller psyke, men av språk og politikk. Både språket og politikken formidles til oss gjennom media.

Hadde vi snakket om hasjbrukere eller heroinbrukere isteden for narkomane, ville gruppen gått i oppløsning. Kategoriene ’narkotika’ og ’narkoman’ skaper en kunstig sammenheng mellom svært forskjellige stoffer og mennesker. Det finnes ingen logisk grunn til å butne sammen noe så ulikt. Den virkelige grunnen er kanskje at vi trenger noen å stemple.

I pressen blir de narkomane ofte koblet til visse handlinger: de stjeler, skader andre eller seg selv i rus, er en utgift for samfunnet, betaler ikke skatt, har ikke bolig, sittter i fengsel, skaper frykt og er ikke opptatt av hygiene. På den andre siden står vi normale, som jobber fra ni til fire mandag til fredag, tilbringer fritiden hjemme i vår egen stue med en pils i hånden, er normalt opptatt av personlig hygiene, betaler skatt og har harmoniske familieforhold. Slik forstås vi i hvert fall i avisartikler om narkomani.

18. november 2008 slapp Oslos rusavhengige inn på Stortinget.

18. november 2008 slapp Oslos rusavhengige inn på Stortinget.

For å kunne forstå oss selv som normale, trenger vi et bestemt forhold til det unormale. Ved å ta avstand til ’de andre’ knyttes vi sammen. Vi får noen å tilhøre, og kan delta i dommen over det umoralske, uansvarlige og syke. Samtidig bekrefter vi vår egen moral, ansvarlighet og helse.

Sosiologen Emilé Durkheim mener at straffens viktigste sosiale funksjon er å styrke samhold og moral hos dem som er med på å straffe. Dette skaper og synliggjør normalitet hos ”folk flest”. Medias omtale av kriminalitet tilfredsstiller vår trang til å delta i det godes kamp mot det onde. Om enn bare fra sofakroken. Men mangel på handling er også handling. Mangel på handling hos folk flest, gjør medias stemme enda tydeligere. Det samme bildet av virkeligheten gjenskapes og befestes.

Kriminaliseringen av stoffene gjør de narkomane dobbelt så lette å stemple og straffe. De er ikke bare narkomane, men også kriminelle. ”Se, der går en kriminell,” kan vi si, og dermed påvirke den ’kriminelles’ oppfatning av seg selv. Når man forstår seg selv som kriminell, blir det lettere å begå ulike kriminelle handlinger. Ordbruken er som skapt for å dytte en uskyldig hasjbruker over på både hardere stoffer og verre kriminalitet.

”Normale mennesker har hus og fast jobb, og har en mengde eiendeler som bare venter på yrkeskriminell oppmerksomhet,” skriver Wistner Strand. Han sikter til artikler om de mest kriminelle narkomane, de yrkeskriminelle. Disse jobber ikke mandag til fredag som oss normale, men hele uken, døgnet rundt, for å finansiere sin narkomani.

storting2I pressen er de narkomane enten yrkeskriminelle eller totalt passive. Hvis en narkoman får jobb, skaffer hun seg aldri jobben. Hun kommer i arbeid. Den narkomane føres inn i regnskaper, kommer i metadonbehandling, sendes til sengs som pasientet eller venter på bedre tider. Bare normale mennesker gjør positive handlinger.

– Politikken ødelegger. Vi kan bare håpe at de ’narkomane’ husker at de er mer enn kriminelle narkotikabrukere. Vi andre får få sjanser til å huske det, om vi ikke går bort og tar en prat med dem. Hvis vi slutter å dele verden inn i ”oss normale” og ”de narkomane”, forandrer vi også oss selv. Hva vil Wistner Strand at vi skal gjøre? Erlik Oslo spurte ham, og fikk et kontroversielt svar.

– Jeg er for legalisering av besittelse til eget forbruk av narkotika, slik straffelovkommisjonen foreslo i 2003. Det betyr ikke frislipp av narkotika på markedet. Svakere stoffer bør kontrolleres på linje med alkohol. Sterkere stoffer bør kontrolleres som farlige legemidler, for eksempel via helsevesenet.

Wistner Strand jobber i dag som rådgiver ved kriminalomsorgens utdanningssenter. Han mener at vår narkotikapolitikk skaper unødvendig lidelse.

– Kriminalisering og bruk av straffesystemet ødelegger både for enkeltmennesket og samfunnet. Hvis avkriminalisering førte til mer bruk av svake stoffer, og færre overdoser, ser jeg ikke noe problem i det.

Sosiologen mener at alkohol, tobakk, kaffe og lignende må forstås i sammenheng med narkotika. Verken brukerne eller stoffene er grunnleggende forskjellige.

– Dagens narkotikabegrep handler om en størrelse som ikke finnes. Vi skal selvsagt arbeide mot ødeleggende bruk av farlige stoffer. Men vi må gjøre det med et bedre språk; ett som tar ballen og ikke mannen. Et språk som ikke kutter båndene mellom en gruppe mennesker og samfunnet, men som understreker individets plass blant sine medmennesker. Uansett hva slags rusmiddel dette mennesket foretrekker.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s