Budskapet fra vingården

Dette er forkortet versjon av en lengre reportasje fra =Oslo. Vil du lese hele, gå til =Oslos webside (hvor den også har fått ny overskrift).

Når noe høres for godt ut til å være sant, er det ofte det. Europas største senter for rusbehandling er et unntak.

En smellvakker italiener henter oss på hotellet i Rimini. Pick-up service kalte han det på e-post. Det er ikke snakk om å betale. Han kommer fra San Patrignano, hvor ingen betaler for noe. Det merkverdige senteret oppsto da forretningsmann Vincenzo Muccioli inviterte en rusavhengig jente inn i familiehjemmet i 1978. Halvparten av driften finansierer de tidligere rusavhengige selv, med produksjon av alt fra kosedyr til vin. Resten kommer fra sponsorer. De kaller seg en familie, selv om de er 1800 stykker.

– Først ble Vincenzo anmeldt for kidnapping. Nå er gater oppkalt etter ham i hele Italia, sier Andrea. Han er rundt trevde, og var tidligere langt nede på heroin. Nå tar han mastergrad på universitetet mens han jobber i San Patrignanos pressesenter.

En vingård har Europas mest suksessrike rusbehandling.

En vingård har Europas mest suksessrike rusbehandling.

Senteret har formidable resultater. Fem år etter utskriving er 72 prosent av deltakerne fortsatt rusfrie. I rusbehandling på verdensbasis er snittet 18 prosent. Vi svinger inn mellom oransje murbygninger for å finne ut hvorfor. På kjøkkenet vrimler det av flittige arbeidere med lilla hodetørkle og hvit frakk. Hver dag lager de flere tusen måltider. Nesten all mat de spiser er produsert her.

– For meg er suksessen at du er her lenge og gjør ting i praksis. Du går ikke bare og snakker med psykologen, sier Andrea.

Bak oss kommer Marco Rossi, San Patrignanos store organisator. Han kom hit som rusavhengig for fire år siden, da han var førti.

– I begynnelsen matet jeg kuer, okser, geiter og så videre. Så begynte jeg å jobbe på kontor. Nå organiserer jeg måltider og arrangementer, forteller han.

Til lunch og middag drikker de et glass egenprodusert vin. Men ingen får en eneste pille, hvis de ikke er nødt for å få sove.

– Myndighetene gir metadon og Subutex fordi det er billig og enkelt, sier Marco.
– Slik kan de kontrollere folk. For å forstå folk, må du følge dem gjennom problemene og bygge relasjoner.

– Har San Patrignano noen spesiell terapeutisk metode?

– Nei, senteret eksisterer fordi det er en familie. Det er ingen annen grunn. Alle må ta ansvar for hverandre. Det ser ut som et paradis, men du må huske at alle her har store problemer. Vi begynner med små ting og bygger oss opp igjen.

Francesco

Francesco

Etter lunch tar vi en luftetur under trærne og møter Francesco (32). Han forteller raskt at han jobber i teknisk avdeling. Han ble født i Roma og flyttet med foreldrene til San Diego i California som ettåring.

– Etter 11. september 2001 fikk USA strengere lover mot kriminelle innvandrere. Jeg ble arrestert og ødela den ene sjansen jeg fikk til å forbedre meg. Plutselig kunne jeg ikke dra tilbake til USA på ti år. Mamma leste om San Patrignano på internett. I utgangspunktet kan alle få plass her, men du må være motivert og ikke ha alvorlige psykiske lidelser.

Francesco har tidligere prøvd rusbehandling i USA.

– Eller, jeg prøvde ikke egentlig, tilføyer han. – Vi satt i et klasserom tre ganger i uka, og tok urinprøve en gang i uka. Så fort jeg fikk mulighet til å manipulere, gjorde jeg det. Rådgiverne skjønte ikke hvordan jeg tenkte og hva slags triks jeg brukte. I San Patrignano er alle som meg. De setter meg sammen med de rette menneskene og finner en jobb som passer til meg. Jeg får skjerme meg fullstendig fra omverden. Etter ett år fikk jeg min egen «elev» og skjønte hvordan jeg selv var da jeg kom hit. 19 år gamle Andrew fra England er med meg hele døgnet.

snekker

I snekkerverkstedet jobber rundt 60 personer. De lager møbler både til private hjem og bedrifter.

Marco og Andrea følger oss til snekkerverkstedet. Her jobber menn i sennepsgule frakker. På høvelbenker lages både kunst og bruksgjenstander. San Patrignanos arbeidsstokk har svært tradisjonell kjønnsfordeling. Når vi kommer til vaskeriet, ser vi bare jenter. De bretter klær og sengetøy på lange benker. Selv har de hvite frakker og oppsatt hår. Sukkersøte Vjera (37) er fra Kroatia. Hun forteller at landet fikk store rusproblemer etter krigen.

– Det er ikke lett å drepe noen. Med dop slipper du å tenke. Vi har en stor depresjon i landet. Først kom det mye heroin, de siste fem årene har det også vært mye kokain og ecstasy.

Vjera brukte dop i tolv år. Ved San Patrignano har hun vært i to og et halvt. I begynnelsen var det forvirrende.

– Først visste jeg ikke en gang hvorfor jeg begynte med stoff. Smerten var min beste venn. Hver gang litt smerte ble tatt bort, følte jeg meg først dårlig. Etter halvannet år hadde jeg to personer innvendig som sloss. Den gamle og den nye Vjera.

– Går du til noen terapeut her?

– Nei, terapeuten min er ansvaret mitt. Jeg jobber seks dager i uka.

Dalka & Vjera

Dalka & Vjera

I vaskeriet møter vi også Vjeras venninne Dalka, som har vært her i fire år. Hun skal snart hjem til Kroatia og fullføre biologistudier på universitetet. Selv blir vi fraktet til en moderne bygning med mye glass. Andrea og Marco viser oss pressesenteret, hvor tidligere rusavhengige sitter rundt øyer av kontorpulter. De jobber med websiden og annen PR. San Patrignano utgir også et eget magasin med 12 000 abonnenter.

Carlo Bozzo er leder for pressesenteret. Han er hvit i håret og kom hit fra fengsel i 1991, etter femten år med rus.

– San Patrignano tilbyr mange verktøy, forteller han. – Noen blir hjulpet av hester og dyreterapi. Noen trenger å ta opp skolegang. Det er ingen standard for hvor lenge du skal være her, for alle er forskjellige.

San Patrignano er også blant verdens fremste vinprodusenter. Carlo skjønner at det virker litt underlig på et sted som behandler rusavhengige.

– Vi lager vin, hahaha, men det er en grunn. Mange italienere har en liten vingård. Grunnlegger Vincenzo åpnet døra til gården sin. Arbeid på vingården har et budskap. Er du rusavhengig, vil du ha alt øyeblikkelig, og stadig mer av det. Med vin må du jobbe tolv måneder i all slags vær. Etter et år høster vi druene sammen. Så må vi vente i to til fire år før vi vet om vinen blir god. Vi lærer oss naturens språk og tålmodighet.

patrignano

Er det ingenting som går galt ved San Patrignano? Marco har aldri hørt at noen bringer inn dop. De har jo ingen penger, og velger de å dra, kan de ikke komme tilbake når de vil.

– Folk kan ha en dårlig holdning i begynnelsen, men vi følger med hverandre. Ser jeg en dårlig situasjon, griper jeg inn, forteller han, før han kjører oss til San Patrignanos eget utsalg og pizzeria. Restauranten har hvitmalte mursteinsvegger og er fullbooket hver kveld. Servitørene er selvsagt tidligere rusavhengige. De fleste har fullført programmet ved San Patrignano og valgt å jobbe videre her.

I første etasje er butikken. Her selges innrammede speil, blomstervasker, vesker, puter og ikke minst møbler, mat og vin. Prisene er høye, og kundene er gjerne forretningsfolk.

– Kjøper du noe herfra, er det fordi du har tro på det vi gjør, sier Marco.

Å tro på det de gjør er ikke vanskelig. Siden 1978 har over 20 000 rusavhengige vært innom San Patrignano. 71 prosent har fått jobb på feltet de jobbet med her. De er fra Kroatia, Sør-Afrika, England, Sveits, USA og mange andre steder, men ingen vi møter kan huske at noen har vært fra Norge. Det vil nok endre seg nå.

Se også intervju med meg i Nettavisen om San Patrignano.


FAKTA OM SAN PATRIGNANO

• Startet av forretningsmann Vincenzo Muccioli i 1978, som siden ga all sin eiendom til San Patrignano.

• Har i dag 1800 rusavhengige i 228 flermannsrom og 60 separate boenheter.

• Kjernen i rusbehandlingen er 57 ulike yrkesaktiviteter. Senteret har også en egen yrkesskole.

• San Patrignano har 140 frivillige og 200 ansatte og konsulenter.

• Over 70 prosent av tidligere deltakere holder seg rusfrie og kommer i arbeid.

• Senteret har 8000 besøkende hvert år, og 25 000 besøker festivalen som arrangeres her.

• Se også webside på italiensk og engelsk: www.sanpatrignano.org

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Reportasje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s