Livsløgn i litteraturen

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Ibsen er ikke den eneste som har skrevet om livsløgn. Skjønnlitteraturen er full av personer som lyver for seg selv.

Don Quijote var den første som kjempet mot vindmøller.

Don Quijote var den første som kjempet mot vindmøller.

– Litteraturhistoriens mest kjente livsløgner er antagelig Don Quijote, sier litteraturviter Christian Refsum ved Universitetet i Oslo.

Don Quijote er en fattig adelsmann som har forlest seg på heltefortellinger om riddere i skinnende rustninger. Dermed rir han ut i verden. Han vil kjempe mot urett, straffe ondskapen og møte en skjønn jomfru. Han tror selv han er en ridderhelt, men rustningen er rusten og hesten har sett sine beste dager. Våpendrageren er en lat bonde som rir på et esel. Boka har gitt oss uttrykket “å kjempe mot vindmøller” – en kamp mot innbilte motstandere. Quijote tror at vindmøllene langs veien er skumle fiender han kan beseire med sitt heltemot.

Han tar også et vertshus for å være en borg, og en saueflokk for å være en fiendtlig hær. “Jomfruene” han møter er prostituerte tjenestepiker, men han synes de er skjønne likevel. Historien ender imidlertid tragisk, når han innser at alt har vært en illusjon. Boka viser hvordan den reelle verden gir liten plass for ideelle intensjoner, om de er aldri så gode. Den ble utgitt i to bind i 1605 og 1615 og er skrevet av spanjolen Miguel de Cervantes.

– Ordet livsløgn er veldig negativt, sier Refsum. – Det markerer at ens tanker om en selv ikke tåler møtet med virkeligheten. Men samtidig kan evnen til å se seg selv som noe annet og bedre enn den man er være en positiv egenskap. I beste fall kan man ende opp med å bli det man drømmer om å være. Selv om det finnes ødeleggende livsløgner, kan det være fruktbart å fiksjonalisere sitt eget liv.

En som ble det han drømte om, var filosofen Jean-Jacques Rousseau. Lenge streifet han rundt, levde på andres nåde og jobbet som tjener. Uten evne til å forestille seg at han var noe mer, ville han ikke blitt en stor filosof, skriver han i boka Bekjennelser. I romaner virker det imidlertid som om negative livsløgner er mer fristende å skrive om.

Madame Bovary ble aldri en forfulgt skjønnhet som besvimte i avsidesliggende lysthus.

Madame Bovary ble aldri en forfulgt skjønnhet som besvimte i avsidesliggende lysthus.

– Hele genren desillusjonsroman kan kalles livsløgnromaner, sier litteraturprofessor Kjersti Bale. Hun nevner Madame Bovary som en slik roman, der hovedpersonen har drømt seg vel langt bort. Emma Bovary stiller høye krav til romantikk, men gifter seg med en fullstendig fantasiløs mann. Charles Bovary er hennes rake motsetning, og Emma oppsøker elskeren Leon. Han deler hennes romantiske idealer, men lever likevel ikke opp til drømmen.

Forfatteren Gustave Flaubert skriver: “Hun elsket Leon, og hun søkte ensomhet for å kunne glede seg i fred ved det bilde hun gjorde seg av ham. Synet forstyrret den vellyst hun følte i sine drømmerier. Hjertet banket ved lyden av hans skritt; men var han til stede, kjølnet hennes følelser, og bare en stor forundring som løp ut i vemod, ble igjen. Hun ventet på at han skulle deklamere sin kjærlighet for henne som en ridder.»

Emma og Leon klarer ikke å innfri hverandres romantiske idealer, hentet fra romaner som ”ikke handlet om noe annet enn kjærlighet, beilere og elskende kvinner, forfulgte skjønnheter som besvimer i avsidesliggende lysthus, postførere drept ved hvert skysskifte, hester sprengt på hver side, skumle skoger, elskovskvaler, eder og forsikring, sukk, tårer og kyss, gondoler i måneskinn, nattergaler i lundene, kavalerer tapre som løver, fromme som lam, dydige som dyden selv.”

”Emma, det er meg,” sa Gustave Flaubert. Han ble en stor forfatter, mens Emma aldri oppnådde det hun drømte om. Kanskje lyktes han fordi han hadde selvinnsikt? Som forfatter kritiserer Flaubert både Emmas svermeri og ektemannens mangel på visjoner. Emma er sensitiv og uansvarlig. Mannen tar ansvar, men er så lite sensitiv at han blir direkte uoppmerksom på hva som foregår. Dermed lever han også på en livsløgn. Han aner ikke at Emma ikke elsker ham, og det får tragiske følger.

Romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik gir allerede i tittelen uttrykk for en løgn. Det er lite kjærlighet i boka. Vibeke har en åtte år gammel sønn som blir liggende på trappa og fryse ihjel uten at hun merker det. ”Det er fint at du tenker på de som har det vondt. Hvis alle gjorde det så kanskje verden ble litt bedre,” sier hun når de sitter ved middagsbordet, og Jon har fortalt om et bilde av en mann som blir torturert. Vibeke er opptatt av at folk skal ha det bra, men klarer ikke å ta vare på sin egen sønn.

Kjærlighet, eller når noen fryser ihjel på trappa mens andre har nok med neglelakken.

Kjærlighet, eller når noen fryser ihjel på trappa mens andre har nok med neglelakken.

– Morens oppfatning av forholdet mellom henne og sønnen kan kalles en illusjon eller løgn. Reklamens språk styrer oppmerksomheten hennes slik at forholdet til sønnen forkvakles, sier Kjersti Bale. Vibeke ser ikke virkeligheten fordi hun henger seg opp i det utvendige. Når hun en sjelden gang stryker sønnen over håret, blir hun straks mest opptatt av neglene sine:

” – Jon, sier hun, – aller kjæreste Jon. Hun gjentar bevegelsen, ser på hånden sin. Hun har lagt på en lys beige neglelakk med litt rosa i, hun liker å være diskré på jobben. Hun kommer på det nye settet som fortsatt må ligge i vesken, plomme, eller var det vin; mørk, sensuell lebestift og lakk i samme nyanse. Utstyr som matcher en mørk, brunøyd mann tenker hun plutselig med et lite smil.”

Når Vibeke tror sønnen ligger og sover, drar hun ut og jakter på kjærligheten der den ikke finnes. Samtidig lengter sønnen etter at hun skal komme hjem. Han har slett ikke langt seg. Han har vært ute og solgt lodd og besøkt en venninne, og kommer hjem til en låst dør. For å kunne leve med morens avvisning, begynner også han å lyve for seg selv. Han tenker at moren er borte fordi hun er så opptatt med å forberede bursdagen hans. Kanskje har hun glemt ingredienser til kaken, så hun måtte kjøre til den døgnåpne bensinstasjonen. I virkeligheten har hun glemt at han har bursdag dagen etter, og Jon har ikke turt å snakke om det fordi han er redd for å forstyrre.

Hvor mye livsløgn som finnes i litteraturen, kommer an på hvordan begrepet defineres. Mange romaner handler om personer uten innsikt i sin egen situasjon. Ofte utvikler de seg mot større forståelse og innsikt – andre ganger kveles de av sitt eget selvbedrag.

Livsløgner kan være nødvendige for å holde ut, og Gustave Flauberts forfatterkollega Charles Baudelaire så på Emma Bovary som en heltinne. Emma holdt fast ved et ideal og ville ikke avfinne seg med en småborgerlig og trøstesløs tilværelse i den franske provinsen, som ga lite handlingsrom for kvinner. Ville hun vært enda mer ulykkelig om noen tok fra henne livsløgnen? Kanskje er det slike filosofiske spørsmål som gjør Madame Bovary og annen litteratur om livsløgn evig aktuell.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s