Julebord med Kent & Clas

Reportasjen sto på trykk i =Oslos julebok 2007.

Vi spurte «Mr. Grünerløkka» Jan Vardøen om han ville lage tidenes julebord for de hjemløse =Oslo-selgerne Kent og Clas. Han var ikke vanskelig å be.

K&C6

Jan Vardøen laget noe av det beste vi har spist.

Jan har med seg alle ingredienser når han tropper opp på Youngstorget i kveldsmørket. Bare hovedpersonene mangler. Vi finner dem i Operapassasjen like ved, hvor de ligger og sover. Fotografen forstår dem godt, for han ble utslitt etter én eneste natt under radarparets boforhold.

Det er lett å vekke dem. De lar seg gjerne oppvarte av mannen som har etablert halve Grünerløkka – steder som Bar Boca, Los Lobos, Hotel Havana, Mucho Mas, Parkteateret, Villa Paradiso og Bistro Brocante. Vi finner et bord i enden av torvet. Snart er Jan i gang med å rulle kalkunfiletter i bacon. Han ber Kent om å skjære potetene i tynne skiver.

– Jeg har jobba som kokk på en avrusningsanstalt, forteller Kent. – Da lagde jeg Kents Spesial. De ville ha den hver helg fordi de syntes den var så god.

Han er noen hakk mer rastløs og pågående enn sin beste venn Clas. Som ung ble han feilplassert på en skole for psykisk utviklingshemmede fordi han hadde ADHD. Som voksen ble han litt Robin Hood, som han selv sier.

Før var Kent den gærneste i Moss. Nå er han hjelpsom i Oslo.

Før var Kent den gærneste i Moss. Nå er han hjelpsom i Oslo.

– Jeg stjal det folk kunne få igjen på forsikringa. Les Mosseavisa fra slutten av nittitallet, nordre bydel. Jeg var den gærneste der. Men jeg forandra meg da jeg begynte å selge =Oslo. Hvis jeg blir satt inn igjen, må jeg akklimatisere meg når jeg kommer ut. De snakker et helt annet språk i fengselet, vet du.

Da de fant ut at de hadde spilt gitar nøyaktig like lenge, ble Kent og Clas uadskillelige. Clas flyttet fra Nord-Norge til Moss i 1997.

– Før bodde jeg mer eller mindre på fjellet og fiska. Stekt fjellørret er favorittmaten min. Jeg liker fisk best stekt og kokt, sier Clas, og titter bort på Jans forrett. Lefser med røkelaks, rakfisk og mye annet vi ikke kan se.

– God jul, sier Kent og løfter juleølen. På bordet står også en flaske rødsprit. Gjennom et halvt år sverget Kent til den lite fristende drikken. Så spydde han en liter blod og sluttet momentant.

– Så det er sånn rødsprit skal brukes altså, ler han når vi varmer opp stormkjøkkenet.

– Kan du ikke bli blind av å drikke den?

– Nei, det er metanol. I rødsprit er det bare brekningsmiddel. Du må blande den ut med vann. Men det er liksom ikke helt deg å drikke rødsprit, ser det ut som, påpeker han. Dermed er det slutt på rødspritrådene.

– Juleølen var kjempegod forresten. Det her setter jeg skikkelig stor pris på.

– Ja det har vært mye oss i det siste, sier Clas, og minnes skuespillerkarrieren i Hotel Cæsar. I to dager spilte de sniffere i serien. Lystløgneren Pelle flyttet inn i gapahuken deres. Blant replikkene hans var: «Har dere mobillader eller?»

– Vi hadde jo plenty med mobilladere da vi bodde på Stortorvet. Jaja, skål!

– Sterk øl det der, sier Clas etter noen slurker. – Kjenner det i huet. Jeg slutta med alkohol da jeg begynte med heroin.

– Det er rart det der, sier Kent. – Mange slutter å drikke når de begynner med heroin. Men jeg har drukket nesten like mye, bare på en annen måte. Før drakk jeg meg drita full for å bli gæren. Nå drikker jeg for å nyte alkoholen.

Fotografen lurer på om det er farlig å helle rødsprit i en varm beholder. Han tør ikke å satse på en ny runde med stormkjøkkenet. Clas tar saken, og spriten tar ikke fyr. Nede på bakken er engangsgrillen klar til bruk. Jan diskuterer musikksmak med Kent og Clas mens middagen grilles. Clas slår fast at han stort sett liker det Kent liker. Det vil si Motorspycho, Rush, Tool og Creed. Jan foretrekker country, soul og reggae. Når Kent er ferdig med å skjære opp poteter, drypper han stearin i ølkorka i et forsøk på å få lyset til å stå. Det går ikke nevneverdig bra.

– Ikke for å stresse dere altså, det er bare for å ha noe å gjøre.

Røska ut fra en restaurant? Nei, vi laget det selv.

Røska ut fra en restaurant? Nei, vi laget det selv av et campingbord.

Midt på Youngstorget dekker fotografen et medbrakt campingbord med hvit duk, roser, bestikk, glass og telys. Det er nesten like absurd som en scene fra Brødrene Dal.

– Bordet ser ut som om det er røska ut fra en restaurant, sier Clas.

I gata over oss har en guttegjeng stoppet for å beundre Jans matlaging. Han slenger opp en gren med ferske dadler til dem. Selv har han ingen fast mattradisjon på juleaften.

– I fjor spiste jeg kalkun, før det ribbe. Ingen blir enige, ikke sant.

– Noen spiser smalahove. Spiser de hjernen da? spør Kent.

– De spiser øyet.

– Hva heter den sauemagen du fyller med hjerte og lunger? spør Clas.

– Det er vel ingen som gjør det, sier Kent, men Jan har spist det. Det er haggis.

Jeg og fotografen fryser. Bare Kent og Clas er kledd for å være ute lenge. Clas har nylig fått en ulldress av «bolledama» Hildegunn Fagerås, som vanligvis deler ut boller til trengende i sentrum. Kent har tilbudt meg jakken sin flere ganger. Når han henger den av seg på stolryggen for å spise, tar jeg den på meg. Den er omtrent like stor som Kent selv. Han forsikrer meg cirka fem ganger om at den er ren.

Forretten er bedre enn Clas trodde, og Kent mener den slår alle rekorder.

– Skål da Clas, du er bestekameraten min. Den jeg kan stole på.

– Vice versa.

– Broder i blod.

– Bokstavelig talt.

– Vi har kjempa gjennom mange begivenheter.

– Vi får prøve å komme oss i hus før vinteren. Jeg orker ikke en vinter til ute.

– Det er nettopp det vi har prata om, og det er under behandling.

Kent har en hemmelig plan om husly. Handlekraften lyser av ham. Han er alltid like målbevisst, men jeg vet ikke alltid hva målet er. Kanskje det er å overleve. Når Clas ikke spiser så mye, skjønner han godt hvorfor.

– Kan jeg fortelle hva grunnen er? spør han, og Clas nikker.

– Grunnen til at Clas ikke spiser så mye av den rå fisken, er at stefaren hans slo ham med hageslange og beltespenne og tvang ham til å spise rå fisk. Han var fire år da han begynte, og 13–14 da han slutta. Men han spiste et stykke av fisken din, Jan. Det skal du være stolt av. Denne fisken er rå på en human måte.

– Beste røkelaksen jeg har smakt i mitt liv, sier Clas.

Kent løfter diktafonen fra bordet og synger en av sine egenkomponerte sanger inn i den: «…leave my cannabis alone, get out of my savage garden. I did try to spray some poison on them, but they will not die, they are the bugs from hell… ». Den skrev han i fengsel. I fjor opptrådte han etter Tungtvann på Prosjekt 101s støttekonsert. Publikum var lamslått av begeistring. Det hørtes ut som Neil Young. Minst.

Clas (t.v) og Kent (t.h.) bytter ut cornflakes'en med grillet kalkun.

Clas (t.v) og Kent (t.h.) bytter ut cornflakes'en med grillet kalkun og en alt annet enn primitiv rødvin.

Middagen og en blytung rødvinsflaske kommer på bordet. Kent begriper ikke hvordan rødvinen kan være så mild når den har 14,5 prosent alkohol.

– Primitivo di Manduria, leser han på etiketten.

– Den er ikke så primitiv den der, sier Clas.

– Jeg tester soppen først. Håper det er fleinsopp, den virkninga og greier, ler Kent.

Snart slår han fast at maten er bedre enn ribbe.

– Og jeg er glad i ribbe altså. Jeg må teste potetene også. Men jeg tar ingen kreditt for dem.

– Fin stemning, sier Jan. – Skulle hatt det sånn hver dag.

– En jord uten ondskap, sier Kent. Jan mener vi lever ganske bra i Norge.

– Du føler det sånn? Ja, jeg ville ikke levd under Pol Pots regime og hatt kassettspiller, ler Kent. – Røde Khmer fikk ungene til å tyste på foreldra og sånn. Jeg tror de til og med gikk så langt at de tok av all huden på folk.

– Hva spiser dere nå om dagen da? spør fotografen.

– Cornflakes, sier Kent og Clas i kor.

Clas har ingen problemer med å spise grillet kalkun, og Kent blir romantisk av rødvinen.

– Jeg håper jeg kan begynne med subutex så jeg føler meg verdig til en streit dame. Jeg ble hekta på heroin fire år før Clas. Han skøyt skudd på meg. Jeg bomma penger til øl til ham og heroin til meg. Så satt jeg i fengsel, og da jeg kom ut var Clas blitt hekta. Da ble jeg skikkelig forbanna.

– Jeg kan egentlig skylde på staten som stoppa utdeling av nervemedisinene mine, sier Clas. – Da kjøpte jeg metadon av en nabo. Det hjalp mot angsten.

– Metadon er jo verre enn heroin, sier Kent. Clas er enig. Han mener det ødelegger beinmarg og skjelett.

– Ren heroin i seg selv er ikke så skadelig.

Det er neppe ren heroin som gjør at Kent og Clas må bygge sine egne hus av trepaller og presenning og bli jaget fra sted til sted i byen. Vi mistenker at det har noe med politikk å gjøre, og synes det er litt pussig at politikk belønner folk som har hatt det bra, og straffer folk som har hatt det dårlig, så de får det enda verre. Kanskje det er derfor Jan spanderer et luksusmåltid på Kent og Clas midt på Youngstorget. I så fall er det den mest smakfulle demonstrasjonen vi har vært med på. Vi lurer på hvordan vi skal overgå dette neste jul. Kent foreslår at Clas kan hoppe i Holmenkollen.

– Jeg har jo hoppa før, sier Clas beskjedent.

– Han hoppa sammen med Fred Børre Lundberg, sier Kent. – Du er skihopper du, Clas.

– Ja, faktisk.

– Hadde du boklövstilen eller rette ski?

– Boklövstilen var ikke innført enda.

– Hvorfor fant de den ikke opp før?

– Boklöv fant den opp lenge før, men den var ikke offisiell.

– Hva var det lengste hoppet ditt?

– Mossebakken, jeg vet ikke hvor lang den er.

Kent mener i hvert fall at den er like høy som den rosa bygningen bak oss på Youngstorget. Clas anslår at han hoppa rundt 80 meter. Kent drar fram to avisutklipp fra veska. En kronikk om utdeling av heroin på resept, og en artikkel om en bok søsteren har skrevet; biografien om Bjørn Eidsvåg. Han begynner å synge:

– Det einaste hu ønska seg det var en solskinnsdag, skyfri himmel, en problemfri time i gode venners lag, nykter, men svimmel… Den er så bra den sangen. Den hørte søstera mi på. Jeg og Clas har spilt gitar i 19 år, hvor lenge har du spilt Jan?

– Mer enn det.

– Kult. Jeg koser meg skikkelig jeg altså. Snart får jeg kjøpt tilbake en Louder-gitar.

– Den er irsk den. Håndlagd. Fantastisk gitar, sier Jan.

– Beste gitaren jeg har prøvd. Jeg er hypp på å sette den hos søstera mi. Hvis jeg går rundt med den blir den bare stjælt.

Kent peker på rødvinen.

– Den flaska har jeg vært med og lagd. På Moss Glassverk satt jeg og så på flasker på samlebåndet. Jeg måtte kjenne oppi hver tut etter heng på tapp. Hvis du drar opp vinkorka kan det komme glasskår nedi flaska, ikke sant. Jeg så på flaskene i lyskaster. Var det noe gærent, så jeg det med en gang. Jeg drømte om flasker om natta. Men jeg har hatt en mye kulere jobb, på Kværner Oilfield Products.

Det viser seg at Kent har et sterkt forhold til en kabel, som nå ligger på havbunnen ut til oljeplattformer.

– Vi skulle teste hvor godt kabelen tålte å ligge på bånn, og kjørte den opp i 170 bar. Den hadde hydraulikkrør rundt og smelta plastikk uttapå. Hadde den ryki og treffi en person, hadde det ikke vært en bit igjen av personen. Toppsjefa i Kværner var med og testa, de dreit jo i om jeg var fyllesjuk og hyperaktiv. Kule folk. En gang hadde jeg på meg en t-skjorte som det sto VIP på. Jeg bare kødda, ikke sant. Den beste uka fikk jeg 12 000 utbetalt, men da jobba jeg mye overtid fordi ingen andre kunne steppe inn.

Clas forteller at han kjente en fisker som ble kutta i to av en stålvaier, før Kent reiser seg fra bordet og demonstrerer yndlingskabelens funksjoner med hele kroppen.

Fotografen spør hvor vogna deres er blitt av. Den som de frakter alle tingene sine i på sin hjemløse ferd rundt i byen.

– Vi finner stadig opp nye metoder for å få med oss all dritten vi ikke trenger, ler Kent.

– Så vogna er so last year den altså, sier fotografen. – Men hvor er TVen? Og Playstation som dere hadde i fjor?

– Vi forholder oss bare til Playstation Portable nå. Jeg trodde vi kom til å ha den ganske lenge, for jeg hadde den på meg hele tida. Men så lå jeg ved siden av den og sov i fem timer eller noe, og da ble den borte.

Jan leser kronikken om heroin på resept.

– Tenk på alle utesteder som er bygd opp på heroinpenger, sier Kent. – På andres død. Tenk hvor mange menneskeliv som kunne blitt spart med den resepten. Og kriminaliteten hadde gått ned med 80 prosent. Heroinister står bak alle innbrudd i hjemmet omtrent. Men jeg tror det har synki mye etter =Oslo.

– Bare spis, sier Jan.

– Jeg liker best å nyte maten jeg, sier Kent. Vi ler. Det er åpenbart at Kent liker best å prate.

– Jeg ble nekta å komme inn igjen på sinnssykehus da politiet prøvde å kjøre meg dit. En dame sa til meg at jeg ikke måtte si imot psykologen og legen. Det må du ikke si til meg, vet du. Skal de lære meg om rusmidler, liksom. Jeg kan ramse opp hele Felleskatalogen. Jeg er mentalt syk hvis jeg vil.

– Jeg er blitt kjørt dit et par ganger selv, sier Clas. – Blåste 3,5 i promille og var helt klar i toppen. Politiet trodde ikke sine egne øyne. Jeg måtte blåse igjen og igjen.

– Et vanlig menneske hadde daua flere ganger, sier Kent.

– Jeg følte meg helt edru.

– Når øl ikke virker lenger går du over på sprit. Og når sprit ikke virker lenger…

– …da er det noe galt, sier Clas.

Jan dekker på desserten. Tre oster, kjeks, ferske dadler, fiken, sirup, en skvett portvin og cubanske sigarer. Vi sliter litt med å holde orden på hva som er dadler og hva som er fiken. Det er ikke hver dag vi ser ferske dadler.

Muligens fiken.

Muligens fiken.

– Ikke søle til den fine duken, sier Kent.

– Nei, jeg skal være forsiktig, sier Jan.

– Jeg snakka til meg selv altså. Er det dette som er dadler?

– Nei, det er fiken.

– Men det er nesten dadler.

– De er i familie.

– Dette er den beste bursdagen jeg har hatt, sier Kent, selv om han ikke har bursdag før om to dager.

– Jeg hadde ikke klart å spise så mye som deg, sier Jan.

Clas filosoferer over sigarenes historie.

– Tenk at gamle damer har sittet og rulla sammen disse. Damer på 70-80 år med en skikkelig råsvær sigar i kjeften som de røyker mens de ruller.

Jan har vært i Havana og sett dem rulle sigarer på små treblokker.

– Det er veldig fascinerende å se på. De sitter i store saler. En sitter foran og leser høyt fra bøker og aviser. Det går på rundgang. Før leste de kommunistiske tekster.

– Jeg leser om Idi Amin jeg nå, sier Kent.

Vi spiser fiken med pinne. Jan sier at vi må ta honning på osten. Kent tar fiken på kjeksen. Clas tar dadler på osten. En dame som står noen meter unna og ser på vinker til oss. Kent setter det tomme glasset sitt ved siden av Jans og heller opp resten av portvinen i nøyaktig like mengder.

– Før var jeg skikkelig slem, sier han. – Jeg drepte katter til og med. Det hadde noe med ADHDen å gjøre. Men Gud har gjort meg bedre. Ikke den guden som Evangeliesenteret prater om, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg mener en seriøs gud som kan gi deg logiske meninger. Jeg fant ut at jeg måtte slutte med det dumme jeg hadde gjort. Jeg gadd ikke å sitte sammen med masse mannfolk i fengsel. Hadde det vært damer der, hadde det vært greit. Det er jo mange pene kvinnelige fengselsvoktere, men de mister jobben hvis du puler dem.

Han spør Jan om det er greit at han kaller ham for Kokken Tor. Det er greit, hvis Jan kan kalle Kent for Benny Bankboks. Kent begynner å synge med Lars Lillo-Stenberg-stemme.

– Dette hendte meg en gang jeg var på en slags restaurant, sammen med min kjæreste og hennes far, han var sjømann. Fra samme båt kom kokken Tor og satte seg ned ved vårt bord…

Når han kommer til refrenget stemmer vi i:

– Og Tor sa: Hei du, jeg elsker deg din jævel, du har så mye sensualitet…

Etterpå spør Kent om Jan har fagbrev som kokk. Det viser seg at han er utdannet trebåtbygger. Men han begynte å ta oppvasken på restaurant da han var 16, og gikk gradene.

– Du er kåra til gatas kokkesmurf, sier Kent. – Diplomet har jeg lagt under disken på =Oslo. Ingen andre har tatt vare på det for meg.

En venn av Kent kommer forbi. Han råder ham til å spare noe av sigaren til senere. Clas har allerede begynt å rulle sin sigar inn i en serviett. Jan begynner å bli kald på beina.

– Dette var en veldig fin kveld, sier han.

– Nå har du i hvert fall gjort noe fornuftig i livet ditt, sier Kent. Etter en hjertelig omfavnelse går han for å ta en røyk med en dame i restauranten bak oss. Tidligere lånte han to stoler av henne så jeg og fotografen også kunne sitte. Clas passer eiendelene imens. De får plass inni og utenpå to reisetrillekofferter. Fotografen rydder av bordet og mister noen tomflasker i brosteinen på vei til containeren. Snart er Youngstorget akkurat som før.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Reportasje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s