Klovnemann med englefjes

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Paal André Grinderud er kjent for sin vanskelige barndom. Få vet at han ler så han rister når han står opp om morgenen.

Paal André slipper ofte unna med rampestreker fordi han ser uskyldig ut. Denne slipper han unna med fordi han er homofil.

Paal André slipper ofte unna med rampestreker fordi han ser uskyldig ut. Denne slipper han unna med fordi han er homofil.

Da Paal André Grinderud kom ut av NRKs studio en høstdag i 1991, spiste han en kilo med sjokolade. Så måtte han be sentralbordet ved Drammen Sykehus om å svare på alle henvendelser fra media. Der jobbet han som kokk. I 1991 var det uvanlig å snakke om sin mors alkoholisme på TV.

– Jeg var helt frynsete etterpå, sier mannen som er blitt beskrevet som en blanding av et lam og en persilledusk. Det er ikke til å tro at han fyller 45 i år. Han er fremdeles så søt at få andre enn han selv har kommet over barndommen hans. Da han var ti år, døde faren. I fem år bodde han alene sammen med moren, til hun døde av alkoholmisbruk. Han pleide å stå opp klokka fem for å vaske huset og sjekke at hun pustet. Boka ”Alene, nå igjen” var blant de store bestselgerne i 1992, og gjorde Paal André til en helt for forsømte barn.

Når vi møter ham bak et tre ved Akerselva, har han nettopp holdt Tupperwareparty for ti damer.

– Det kan man vel si er originalt for en mann, selv til å være homofil, ler han. Det skal snart vise seg at han har gjort langt mer originale ting enn det.

– Jeg følger hjertet hele veien. Det er kostbart, men ikke trist. Ofte starter jeg dagen med å le høyt, fordi jeg har det så bra.

– Hvor ble det av den triste barndommen?

– De to siste årene har jeg lært meg å si det som er sant, nødvendig og kjærlig. Først måtte jeg gå ute i underbuksa en sommer, for å bli kvitt glorieimaget. Nå lever jeg det livet jeg egentlig har i meg. Tenk om alle kunne leve sitt eget liv?

I mange år ledet han Wandasenteret, som han startet for å hjelpe pårørende av rusmisbrukere. Han kunne sitte utenfor et kommunalt kontor og nekte å gå før folk fikk hjelpen de trengte.

– Jeg hadde med meg God Morgen-yoghurt og ga meg aldri. Mange som får en posisjon i kommunen, spesielt menn mellom 50 og 65, glemmer at de selv har vært barn.

Hvis noen spør ham hvordan det går med Wandasenteret i dag, svarer han: ”Hei, jeg heter Paal.” Han vil ikke at folk skal dømme ham etter hva han gjør. Nå er senteret omgjort til PAG-stiftelsen, men formålet er det samme som før.

– Hva er du mest stolt av å ha gjort?

– Å våge å erkjenne at jeg har livets rett. Det er mitt største arbeid. Jeg er ikke redd for hva andre synes om meg lenger. Mange jeg gikk på skole med sa at det ikke ville bli noe av meg. Derfor mener jeg at alt er mulig. Alt er mulig hvis man snakker sant, ingenting er mulig hvis man lyver.

– Stemmer det at uttrykket ’løvetannbarn’ oppsto på grunn av deg? Altså en person som klarer seg bra gjennom en umulig oppvekst?

– Ja. Jeg skal ikke si så mye om oppveksten min, men jeg har kommet fram til at moren min elsket meg. Det slo meg under et foredrag jeg holdt. Jeg måtte snu meg bort og ta en pause. Himmel og hav, tenkte jeg, hun elsket meg jo hele tiden. I det øyeblikket ble jeg fri.

– Mange skammet seg over henne fordi hun drakk, men tror du også at hun drakk fordi hun skammet seg over seg selv?

– Ja, det er jeg hundre prosent sikker på. Hennes egen skam var ille, men andres skam var nesten verre. Jeg skammet meg også over henne, fordi jeg ikke visste om noe annet verktøy.

– Folk trodde kanskje at de kunne korrigere hennes oppførsel ved å skamme seg over henne, men så ble problemet større, fordi skam var noe av problemet hennes?

– Nettopp. Dessuten var det verre for meg å oppleve skammen enn å oppleve det som skjedde hjemme. Jeg ville hatt det bedre hvis folk hadde en annen holdning.

– Hva skulle de gjort?

– De kunne tilbudt seg å være medmennesker for henne. Ikke nødvendigvis snakke om problemet, det kunne kommet naturlig senere. Samtidig må man sette grenser for en alkoholiker. Jeg ville tatt avstand hvis dialogen ikke hadde hjulpet, og sagt at hun kunne komme til meg når hun var klar. Det er noe annet enn å skamme seg, eller enda verre, å forakte. Det tyngste jeg opplevde som barn, var at noen foraktet moren min. Skam er ikke nødvendigvis ondskap, men forakt er ondskap.

Folk kan bli forskrekket når Paal André drikker av litermål. Eller når han skriver poetiske setninger med sprittusj på gulvet sitt. I fjor hadde han en finger med i spillet da Reinsdyrdamen dukket opp i Øvre Eiker. Hun tok bilde av seg selv mens hun leste bøker i hagen til folk, og la bildene i postkassen deres.

Senere kom Klovnemannen, som la et nyhetsbrev utenfor Bunnpris om natten. Der sto det blant annet: ”Noen ganger skjer det uventede ting, som er ment for å glede, og kanskje inspirere … Ta med den røde nesen hjem, og lek. Lek deg fra sans og samling, lek deg inn i natten, som du kanskje frykter aller mest. Lek deg gjennom dagen, og se hvordan du forandres.” Klovneneser og andre rekvisitter ble etterlatt på stedet. Merkelig nok klarte pressen å se det truende i opptrinnet.

– Hva er det som gjør at vi må tilpasse oss så voldsomt? spør Paal André. – Det at jeg våger å være meg, gjør også at jeg får mye tilbake fra folk. Da jeg jobbet som påkleder i operaen for den store tenoren Frederic Kalt, fikk jeg ham til å synge på Holmenkollbanen. Folk kom fra andre vogner for å høre på. Etterpå inviterte han meg til å sitte på første rad i Wieneroperaen mens han sang. Fantastisk!

En gang hadde Paal André et hus med utedo. Der mistet han mobilen sin nedi doen.

– Da broren min kom på besøk, ringte jeg til mobilen mens han satt på do. Gjett om han fikk sjokk! Jeg sendte historien til Norgesglasset på radio og vant et glass.

En annen gang trodde lensmannen at det hadde klikket for ham. Han hadde tatt ned alle bildene fra veggen og hengt dem på veggen ute isteden.

– Da lensmannen kom, sa jeg at jeg drev og vasket. Det var jo helt i orden, men så lite skal det altså til for å skremme folk.

I dag bor han delvis i Flå, og delvis på Grünerløkka. Ofte har han inntrykk av at folk tåler mer på bygda enn i byen.

– I Flå er alle veldig snille mot meg. I begynnelsen syntes de kanskje jeg var litt skremmende og annerledes, men nå synes de det er hyggelig.

– Har du alltid hatt rare innfall?

– Jeg har alltid hatt det, men før har jeg fortrengt det. Det er forskjellen. Derfor føler jeg at jeg lever mye mer sant nå. Jeg kan være ganske spontan. I fjor var jeg på den greske øya Parga, og så en delfin i vannet ved båten. Jeg har høydeskrekk, men jeg hoppet fem meter ned for å hilse på delfinen. Da jeg kom opp igjen, sto hundre mennesker og så på den gjennomsiktige Calvin Klein-underbuksa mi. Men slik bryr meg ikke. Jeg har ikke noe å skjemmes over. Jeg synes ikke noen skal ha det.

Paal André har vært alvorlig syk og nær døden flere ganger. Sist i 2005, da han ble matforgiftet på en restaurant i Oslo. Han var i Voss og holdt foredrag da han ble svimmel og magesyk. Egentlig skulle han ta toget hjem til Flå, men noe hindret ham i å gå av der. Han kaller det en engel, for han ville ikke overlevd hvis han ikke ble med toget til Oslo. Der ble han kjørt rett på akuttmottak. Han fikk organsvikt, og raste ned i vekt.

– Utenfor Lovisenberg sykehus var det et kirkespir og en TV-antenne. Så tenkte jeg: kjære Gud, nå sender jeg via den TV-antenna over til det kirkespiret at du må komme å hente meg. Da slapp jeg tak i livet. Jeg tenkte at hvis jeg nå skulle dø, så har jeg i hvert fall levd. Nå som jeg fortsatt lever, vil jeg rette en utfordring til politikere: hva hvis de dør i morgen? Har de gjort det de egentlig ville gjøre? Har de snakket sant, nødvendig og kjærlig?

Paal André har også noe han skulle ha sagt til andre maktpersoner.

– Jeg har en ihuga gudstro, men den tilhører ikke den norske kirke. Jeg skulle betalt for å stille opp på et bilde hvor jeg kysset biskop Kvarme på kinnet. Vet du hva jeg har hørt under dåpen? ”Du syndige, arme menneske.” Jeg blir så forbanna! Men vet du hvem som er to av de nydeligste menneskene jeg har møtt? Det er Sylvia Brustad og dronning Sonja. En gang jeg besøkte Sonja på slottet, hadde hun tårer i øynene. Hun trakk fra gardina på kontoret sitt og sa: ”Se, nå skinner solen for deg.” Hva gir du meg for det?

– Jeg må si noe som du kanskje synes er litt rart. Jeg er jo homofil, men jeg er fantastisk fascinert av kvinnelige bryster. Da sier noen at jeg ikke kan være homofil. Selvfølgelig kan jeg det! Hvorfor må man stigmatisere grupper? Må folk rydde hverandre på plass for å få sove om natta? Jeg har oftetenkt: hva om du er både alkoholiker, narkoman, homofil og hore? Hva slags ord er det?

Selv sliter han ikke med å få sove. Da han prøvde en seng på Ikea, sovnet han på flekken.

– Jeg sov som en stein i to og en halv time. Masse folk sto og så på, og så vekket de meg. De lo og syntes det var sjarmerende. Det hadde gått gjetord om det nede i førsteetasje også. Folk mente det var god reklame for senga.

– Tror du at du slipper unna med ekstra mye rart fordi du er så søt og lys og krøllete?

– Hadde jeg hatt stritt svart hår, hadde det nok vært andre boller, ler han, og forteller at han sover aller best på nattog.

– Nå sier jeg at jeg ikke vil holde foredrag hvis jeg ikke kan ta nattoget. Jeg skulle gjerne vært en måned på nattoget. Vet du hvem jeg ville hatt med meg? Rose Marie Køhn! Vi ville hatt mye å snakke om.

I Flå bor en snill dame som strikker sokker til Paal André. Han sitter gjerne og stopper sokker mens han ser på TV. En dag håper han å se en respektert person fortelle om sin dårlige oppvekst. Det er ikke noe å være redd for, mener han, for styrken ligger i å si sannheten. Selv forteller han gjerne at han har sett engler, og at han har sett moren sin etter at hun døde. Han mener han ville blitt lobotomert hvis han sa dette på 50-tallet. For sikkerhets skyld har han spurt en venninne som er psykolog om han er gal.

– Hun sa at jeg er friskere enn de fleste. Det synes jeg er godt å vite. De fleste mennesker bærer på 80 prosent ubegrunnet dårlig samvittighet. Hvor blir det av originaliteten når skammen har så stor plass?

Selv mener Paal André at det mest originale ved ham, er at han ikke drikker alkohol. På en fest han var på i Valdres, drakk folk hjemmebrent av Norgesglass. Selv drakk han vann av Norgesglass. Det så jo likt ut.

– Jeg har funnet andre måter å løse problemer på enn alkohol. Har jeg et problem, går jeg aktivt inn i det og gjør en finale. Det kan være dramatisk, men det får alltid en lykkelig slutt. Jeg er veldig opptatt av at jeg aldri skal legge meg med en konflikt innvendig. Men nå skal jeg stikke hjem, og det skal du også. Du kan låne skjerfet mitt. Det er det fineste skjerfet jeg har.

Paal André Grinderud på TV-aksjonen i 2008.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s