Gåtenes venn

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2005.

«Den som har hele verden i munnen, glemmer at han har en munn,» sa Joker i Jostein Gaarders gjennombruddsbok Kabalmysteriet. 30 millioner solgte bøker senere har forfatteren slett ikke glemt at han har en munn, og han bruker den i ett sett.

Jostein har høydeskrekk og holdt seg langt unna kanten av taket da vi tok bilde.

Jostein har høydeskrekk og holdt seg langt unna kanten av taket da vi tok bilde.

Han debuterte som 34-åring i 1986, og utga tre bøker uten det minste tegn til suksess. Det avgjørende øyeblikket kom atskillig tidligere i Josteins liv.

— Jeg hadde en filosofisk sjokkopplevelse før jeg visste hva ordet filosofi betydde. Jeg var 11-12 år, og plutselig slo det meg på en utrolig sterk måte at jeg er en del av et mysterium. En stor gåte. Da jeg nevnte det for folk, fikk jeg ingen respons. Enten syntes de verden var helt normal, eller de sa at jeg ikke måtte tenke på sånt. Det var liksom farlig.

De voksne klarte ikke å skremme Jostein, som i dag bare lider av høydeskrekk. Han advarer om at han kanskje ikke vil få fram et ord etter at fotografen har tatt ham med på taket av Tullingården, åtte etasjer over bakken. Likevel får han fram en hel mengde ord mens han tar av og på seg det røde skjerfet sitt og ser engstelig på fotografen som går baklengs mot kanten av taket.

Det måtte en omvendt celledeling til før Jostein fikk respons på sitt filosofiske sjokk.

— På slutten av 80-tallet ville jeg skrive en bok om en far og en sønn, fordi det på den tiden ble skrevet så mye om mødre og døtre. Men så ble jeg litt i tvil, og ville heller skrive om Europa, merkelige daler og byer for eksempel. Så var jeg på hytta med de to sønnene våre, og spurte den eldste om brusen hans var god. Jo, det var den. Men det finnes en enda bedre brus, sa jeg.

Dermed ville Jostein heller skrive en søt liten bok om en magisk drikk. Men det var før han kom til Kreta og så en høyslette.

— Jeg fikk noen sinnssyke tanker om at høysletten hadde fire typer samfunn: hjerter, ruter, spar og kløver. Mellom dem gikk en slags vandrer, en joker som spurte: hvem er vi egentlig, og hvorfor bor vi her?

Kabalmysteriet innbrakte Jostein flere priser, og muligheten til å ta et år fri fra lærerjobben ved Fana Folkehøyskole.

— Det skjedde en omvendt celledeling med den boken, mange historier smeltet sammen. Det er jo veldig deilig; det motsatte av aldringsprosessen.

— Samler du på jokere, slik som faren til Hans-Thomas i Kabalmysteriet?

— Jeg gjorde det ikke før, men nå har jeg fått så mange jokere i posten at jeg har en kjempesamling.

Da Hans-Thomas og faren var vel hjemme fra bilturen til Athen, begynte Jostein å bekymre seg for guttens videre skjebne.

— Det slo meg at gutten ville gå på biblioteket og spørre etter en bok om filosofi. Da ville bibliotekaren kanskje le og si: Du må nok få noen flere år på deg først.

Dermed fikk Jostein en anledning til å ta avskjed med jobben som filosofilærer før han ville prøve å bli forfatter på heltid. Norsk Faglitterært Fond syntes det var en god idé å skrive en innføring i filosofi for ungdom, og støttet prosjektet. Aschehoug var ikke like begeistret. Av kommersielle hensyn nølte de med å utgi boka. Da likevel valgte å gjøre det, skrev Jostein et takkebrev.

Sofies verden er historien om 15-åringen Hilde Møller Knag som leser det filosofen Alberto Knox sa til 15-åringen Sofie Amundsen etter at FN-major Albert Knag satt i Libanon og innbilte seg at Alberto fortalte Sofie at majoren satt i Libanon og innbilte seg at Alberto fortalte Sofie at majoren satt i Libanon.

— Allerede i debutboken min skrev jeg om en romanfigur som prøver å ta makten over forfatteren. I Sofies verden bruker jeg dette som en del av det pedagogiske prosjektet. Forholdet mellom en forfatter og hans roman kan ligne forholdet mellom Gud og verden, eller forholdet mellom det bevisste og det ubevisste i et menneske. Det sier seg selv at en romanfigur ikke har fri vilje. På en annen side kan forfatteren være så inspirert at det nesten blir slik. Sofie kjemper en heroisk kamp mot majoren, sin forfatter, og vinner til slutt.

Det er her leseren begynner å stusse. For Sofies verden er da skrevet av Jostein Gaarder, og ikke av FN-major Albert Knag? Hvilken verden befinner vi oss selv i?

— Se for deg en major i Libanon, eller meg ved skrivemaskinen. Så skal Alberto og Sofie prøve å komme ut i det virkelige liv. De vil overleve forfatteren. Har de klart det?

— Det må man vel si. Prøver du å si at det finnes forskjellige verdener, der noen er mer virkelige enn andre, á la Platons idéverden?

— Hvis du spør meg om jeg tror på et individuelt liv etter døden, vil jeg si nei. Men her kommer det viktige: Jeg er allerede så forundret over at det finnes en verden, at jeg ville ikke blitt mer forundret om det finnes en verden etterpå også. Jeg har ikke plass til mer forundring! Folk spør meg ofte om jeg er religiøs. Jeg er veldig fan av Jesus som den viktigste moralfilosofen, men jeg tror ikke han oppsto fra de døde. Likevel har jeg en fundamentalt religiøs livsopplevelse. Det jeg ser inn i når jeg ser ut i universet, er en eneste dyp gåte. Da blir spørsmålet: Er det noe utenfor mysteriet, eller er mysteriet i mysteriet?

Sofies verden er ikke bare en bestselger, men også en long-selger. I noen land selger boka fremdeles like mye som for ti år siden. Det første året solgte den rundt 30 000 eksemplarer i Norge, men den ble en større sensasjon i Danmark. For ikke å snakke om i Tyskland, hvor en jente fikk fem eksemplarer til konfirmasjonen. De fleste superstjerner kan bare drømme om å selge 25 millioner av noe som helst, slik Jostein har gjort av denne boka. Han er den fremste årsaken til at filosofi ble 90-tallets rock ’n roll, slik trendbladet Tique spådde ved begynnelsen av tiåret.

Allerede i 1995 truet forfatteren med å ha sagt sitt siste ord om Sofies verden. Men han innrømmer at suksessen har hatt flere fordeler enn ulemper, selv om han hadde bedre tid til å skrive som lærer.

— I den grad noe er negativt er det luksusproblemer. Jeg bruker mye tid på det jeg kaller aborter; å snakke med folk om ting jeg ikke kan være med på, eller ting det ikke blir noe av. Noen av bøkene har vært gjennom flere runder med filmprosjekter. Plutselig skifter de regissør og må begynne helt på nytt igjen. Og så lager de teater av bøkene mine alle mulige steder. Jeg var nettopp på Appelsinpiken-musikal i Tyskland. Det er jo en bok det burde være umulig å lage musikal av.

— Det burde vært umulig med Sofies verden også?

— Absolutt, og der lagde de film til og med. Men jeg kan med hånden på hjertet si at den boken ikke har forandret meg, selv om den har forandret min livssituasjon helt dramatisk.

Jostein har vært gift med Siri Dannevig siden han var 22 år. Når han får brev fra Brasil, ler hun.

— De mest spenna gærne brevene kommer fra Brasil. Der er det utallige ekteskapstilbud. Siri er nok en viktig del av forutsetningen for at jeg ikke har forandret meg.

— Hva får du ellers brev om?

— En tilbakemelding jeg har fått noen hundre ganger er et brev fra en ung kvinne, ned i 15-års alderen, som har lest Sofies verden eller Kabalmysteriet eller flere av bøkene, og sier at denne boken har forandret livet hennes. Eller en kvinne på 60 år som sier at livet hennes ville vært annerledes om hun hadde lest denne boken som barn. Ellers får jeg mange hyggelige hilsener om at Sofies verden har betydd mye i land uten våre politiske forutsetninger. En kurderleder skrev at boken var viktig for å oppdra kurderne til demokrati. På Cuba traff jeg kulturministeren, som sa litt selvironisk at han måtte lese kapittelet om Marx før det statlige forlaget kunne utgi boken.

På sine daglige kveldsturer tenker Jostein mest på karbontiden og devontiden for 2-400 millioner år siden. Siden han startet Sofiestiftelsen med egen miljøpris for åtte år siden, er han blitt stadig mer opptatt av naturen.

— Forfattere og intellektuelle var en slags avantgarde for å kjempe for menneskerettigheter. Kanskje samme type mennesker må begynne å kjempe for menneskelige forpliktelser. Ville jeg ha ønsket at de som levde på jorden for fem hundre år siden hadde pumpet opp all oljen og sluppet ut alt karbonet i atmosfæren, uten å tenke på hva det kunne føre til av ukontrollerbare klimaproblemer? Vi er på en måte apekatter fra jungelen, og jeg tror mange ikke tenker særlig lenger enn til neste kokosnøtt.

— Hvordan er du blitt så opptatt av natur, når du selv er en del av kulturlivet?

— For meg handler det om identitet. Jeg har en mye dypere identitet enn den norske og europeiske. Jeg representerer liv i universet. Den siste boken min, Appelisinpiken, handler om en mann som skal bryte opp fra tilværelsen, uten at det er noe kulturelt filter mellom ham og den verden han forlater. Ordet TV-apparat står ikke i boken. Det er universet han tar farvel med. Hva slags sfære tilhører en kvinne og en sønn, som han skal dø fra? Det er i grunnen ikke en kulturell sfære. Det er like mye en naturlig sfære.

En gang for lenge siden ble Jostein skremt av en lege som fant noe han ville undersøke nærmere. Det var da han fant en dypere identitet.

— Med eller uten grunn ble jeg nokså engstelig. Hva slags forsoningsdimensjon har et menneske da? Jeg husker veldig godt at jeg gikk en tur i skogen, la meg ned i noe lyng og følte at hvis ett tre i skogen hugges ned, så dør ikke skogen. Jeg fikk en viss kontakt med en dypere identitet i meg. Jeg føler meg omgitt av mening.

— Fant du mye rom for undring da du gikk på Blindern?

— Mye mer enn sønnene mine finner i dag. På idéhistorie var vi cirka femten studenter. Vi kunne holde på med mellomfaget i tre år. Ingen ba om noe resultat før det. Stoffet rakk å modne.

Jostein leser nesten ikke filosofi og skjønnlitteratur lenger. Han leser bare naturvitenskap, for det er der han finner de største gåtene.

— De to største, uløste spørsmålene er: Hva var Big Bang, og hva er bevissthet? Så kan man lure på om det er en sammenheng mellom de to.

— Scott Adams har vært inne på at Big Bang var Gud som sprengte seg selv i mange biter.

— Det er en panteistisk måte å se det på. Det kan også være en overgang fra en annen tilstand, la oss kalle det en polypp på et større univers.

Fremdeles synes noen at Jostein har rare interesser. Da han var på loppemarked i Paris med noen forleggere, spurte de ham hvorfor han egentlig er så opptatt av filosofi.

— Den ene var gal etter krusifikser, og den andre skulle absolutt ha tak i gamle hjulvisper. Jeg kjøpte ingenting, for jeg er liker jo filosofi. Er det så mye rarere?

Selv om intervjuet har vart i tre timer, er Jostein på langt nær ferdig. Han har begynt å stille spørsmålene selv, for eksempel: Hva om asteroiden som utryddet dinosaurene ikke hadde kollidert med jordkloden for femti millioner år siden? Jo, da ville gravide kvinner kanskje gått rundt med egg-vogner i dag. Eller: Hva er liv? Jo, la oss tenke oss at vi kom til Mars, og at noe av den røde sanden plutselig var helt åttekantet! Det ville vært verdt å undersøke nærmere.

Når vi kommer ut, står ingen bil og venter på ham. Jostein tar t-banen.

— Har du ikke bil?

— Jo, men den bruker kona. Hver dag går jeg til kontoret, det tar tre kvarter, og så tar jeg drosje hjem. Jeg tror aldri jeg har møtt en drosjesjåfør som ikke har kjørt meg før.

Det er ikke rart at Jostein misliker å kjøre bil, for hvis han kommer til en bro, må kona overta rattet. Ellers får han høydeskrekk.

— Bare ring hvis du har et par-tre spørsmål til, sier han, mens jeg fremdeles er fullt beskjeftiget med å tenke på noe han sa for to timer siden: Jeg tror at det vi kaller sjelen er uoppløselig knyttet til hjernen, og at hjernen er oppløselig.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s