Fossefall

Tekst: Kari Bu Foto: Sigurd Fandango. Fra =Oslos julebok 2007.

«Break a leg» sier man til skuespillere før de går på scenen. Da vi skulle møte Wenche Foss, var det nettopp det hun gjorde.


En mann prater ivrig med Wenche Foss i inngangspartiet til Brasserie Blanch. De ser ut som to gamle venner som akkurat har kommet fra vorspiel. Sannheten er at Wenche nettopp har falt pladask på den våte asfalten, og mannen er en taxisjåfør hun aldri har møtt før.

– Og her som det alltid har vært så tørt!

Støttestrømpene var ikke videre til hjelp. Ikke Dior-skjerfet og Gucci-brillene heller. Tre ansatte styrter til og foreslår ulike krakker som Wenche kan ha foten på.

– Jeg tror leggen fikk det største slaget, sier hun, og til sjåføren:

– Nå må du gå og passe jobben din, du skal jo leve du også.

Hun putter en smertestillende tablett i vannglasset og forteller at hun sto opp klokka sju for å sminke seg og vaske håret og sette på hair extensions, eller ecstasy som hun selv kaller det. Det er ikke snakk om at hun vil utsette intervjuet.

– Sjåføren og jeg ble så gode venner, for han var født på Majorstuen og visste hvor jeg skulle. Jeg husket ikke gaten, men jeg sa at det hadde vært en møbelbutikk der før.

Wenche pleier ofte å vedde med folk om hva som lå på ulike steder i Oslo før de ble født.

– Hvis jeg sier Frognerveien, stoppestedet nedenfor Skovveien, der var det ridehus før. Jeg har vunnet mange veddemål om det. Hesten kom og hentet mamma ved huset vårt i Oscarsgate 63. Når hun kom tilbake, leverte hun den på ridehuset og spaserte hjem. Og der hvor det heter Hansken, oppe ved det gamle rådhuset, der var Johanneskirken. Aldri vært noen kirke der, sier folk.

Wenche er ikke spesielt glad i jula. Hun synes det er dobbeltmoralsk at folk plutselig skal bli så snille i et par uker.

– En uteligger sa til meg: Jeg har det igrunnen verst fra nyttår til jul. Er ikke det godt sagt? Jeg har alltid hatt behov for å tenke på de som har det vanskeligere. Det gjorde min mor også. Hun fant ut hvem av sine bekjente som ikke hadde noen å være sammen med, og inviterte dem til oss. Vi hadde en stor spisestue, en stor stue og et røkeværelse hvor Bjørn Bjørnson bodde når han ikke var i Italia.

Lille Wenche syntes synd på hushjelpen som måtte bringe et pjolterglass med kokt vann inn til faren hennes klokka sju hver morgen.

– Han skulle ta den trikken som gikk ti over åtte til Kongensgate, og han var meget presis. Hushjelpen måtte stå opp omtrent dagen før. Jeg syntes det var ganske forferdelig at hun skulle ha en sånn jobb, og tjene 50 eller 60 kroner i måneden. Og ikke noe mannfolk på rommet. I min tid var det ikke snakk om så mye som en suss før jeg begynte på Karl Johan-teatret. Å ligge med noen før du var forlovet, ikke tale om!

Den unge Wenche hadde også stor medlidenhet med dem som sto i kø hver onsdag i håp om en hushjelppost.

– Jeg var antakelig syv år da jeg så folk fra Nord-Norge bli bortvist fra køen.

Selv hadde hun 10 øre i ukelønn, noe som ikke strakk til for en melkesjokolade. Men en jul fikk hun hele to kroner av tante Helene.

– Hun visste nok hva hun gjorde, for hun var den mest populære. Ellers fikk vi jo klær og nyttige ting, kanskje en liten bok og et par blyanter. Det var ikke noe Dollie de Luxe den gang.

– Hva brukte du de to kronene på?

– Jeg var sjokoladist, så de kom godt med. Jeg vet ikke om dere vet hvor Treholt bodde? Det er ikke så lett for dere å vite nei, men rett nedenfor der var det en åpen tomt hvor de solgte juletrær. Å få bli med å velge juletre var det festligste ved julen. Vi skulle ha et stort tre, så det gikk nesten i taket. Mamma satte seg til flygelet og spilte alle julesangene før vi fikk se det pyntet. Det verste var at vi måtte spise før vi fikk presanger, men vi var så heldige å ha en pappa som gikk på jakt, så vi hadde ryper som hang ute på en liten veranda.

– Hva slags jobb hadde faren din?

– Han hadde noe som het Rosings bro- og gjerdefabrikk, og så bygget han alle hengebroene. Hver sommer kjørte vi rundt i hele Syd-Norge og inspiserte pappas hengebroer. Pappa hadde en Ford og mamma hadde en Buick.

Hun forteller at hun hver eneste dag ønsket å være en ny person. Alle i klassen og alle lærerinnene på skolen.

– Det er veldig sjelden noen ønsker det igrunnen. Det skyldtes min interesse for mennesker. Jeg opptrådte i bukseben som det het den gang, sang franske viser uten å skjønne hva jeg sang, sikkert litt grove små viser som mamma hadde lært meg. Det var til stor fornøyelse for gjestene. Siden har jeg vært så heldig at jeg har lest minst syv hundre manus. Da har jeg jo vært veldig mange mennesker.

Wenche hadde ingen teaterskole å gå til, men hun hadde Bjørn Bjørnson, som ga henne «deilige oppgaver». Den første rollen fikk hun da en skuespillerinne ble syk.

– Henry Gleditsch som var teatersjef på Søylen spurte mamma om det var sant at hennes datter leste med Bjørn Bjørnson. Klokken halv ti spurte han om hun kunne sende meg ned til klokken elleve. På grunn av sykefravær trengte de en liten hushjelprolle. De måtte jo spille, det kostet tre kroner billetten. Da fikk jeg mitt første rollehefte. Der sto det at tunge skritt hørtes i trappen, så jeg har pleid å si at jeg debuterte som tunge skritt i trappen. Jeg var ikke fylt 17, men jeg hadde vært et halvt år i Frankrike og England for å lære språk.

I neste stykke fikk Wenche hovedrollen. Også moren og bestemoren ville bli skuespillere da de var unge, men det var ikke så lett. Til gjengjeld var det alltid mange kunstnere på besøk hjemme i Oscarsgate. Dette ga Wenche enda større medlidenhet med hushjelpen, som måtte varte opp selskaper til langt på natt.

Da hun jobbet ved Nationaltheatret, sto alltid en gjeng rusavhengige utenfor Hotel Continental og ventet på henne etter forestillingen. Hun vil gjerne fortelle at også sønnen Fabian har hjulpet mange.

– Forleden dag leste jeg et intervju med en av dem Fabian kjente. Han hadde fått den store stolen min som jeg ikke hadde plass til da jeg flyttet tilbake til Nordraaksgate. Han er blitt helt all right nå. Når jeg ser min egen stol i avisen, da må jeg gi honnør til Fabian altså.

– Diskuterer du politikk med ham?

– Nei, det har jeg gitt opp. Jeg vil ikke såre ham heller, han er jo gutten min. Nå synes jeg han har stått på så fælt at han kunne få lov til å bli ordfører. Men han hadde resignert sist jeg snakket med ham, da hadde han vært på jakt og ikke fått noe forresten. Alle elsker Fabian, men noen hater ham selvfølgelig og det tåler jo ikke jeg.

Wenches stesønn Andreas Stang har to barn med Mille-Marie Treschow, og hans søster Caroline har ett barn med Stein Erik Hagen. Derfor var Wenche og Fabian gjester i Stein Eriks 50-årsdag i fjor sommer.

– I vannet lå tredve båter, og jeg sa: «Jeg er bare steoldemor, jeg er ikke her for noe annet!» Så blir det helt stille. Jentene skulle komme og gi Fabian håndkleet, og en eneste båt som vi ikke så lå igjen i skyggen. Jeg spurte hvorfor han ikke beholdt underbuksen på, men han ville ikke sitte resten av selskapet i våt underbukse. Åtteogtyve utkast har jeg telt av den nakne stumpen i avisen! Til og med min venn i Kapital trykket den. Inni var det fire siders intelligent intervju, men på forsiden var det pomp og prakt.

Selv har hun fått bare én dårlig kritikk og åtte vemmelige brev i sitt liv.

– Jeg har vært forferdelig heldig. Da jeg var så dum å gå på TV i lange røde negler, fikk jeg brev om de fæle hendene mine. Ellers har de skrevet «og så må De alltid ha et glass i hånden De da, Wenche Foss». Verre har det ikke vært.

Wenche tror menneskeheten kommer til å dø ut. Hun er enig med sin avdøde venn, filosofen Petter Wessel Zapffe, i at jordkloden kanskje kan bestå, men at menneskeheten bør forgå.

– Vi er så grusomme med hverandre og finner opp så mye lurt og fælt at vi kan eksplodere bort. Vi kan simpelthen finne opp så mye at jorden eksploderer på en eller annen måte. Jeg har ikke greie på miljø, men jeg forstår jo at den overfloden vi lever med nå og bare kaster og kaster… Selv kaster jeg sjelden noe. Mine barnebarn har jeg ennå til gode å ha til middag, for Fabian og alle sier: Vokt deg for Wenches kjøleskap, der er det så mange rester!

En gang hun var på turné ble hun matforgiftet. Hun ville bare ha med seg den gode italienske salaten fra Stryn på resten av turen.

– Jeg greide akkurat entreen på My Fair Lady i Molde. Da var jeg virkelig forgiftet. Senere er jeg blitt flinkere, men det koster meg enormt. «Kan jeg få et glass vann, farmor?» spør barnebarna.

– Har du gjort verden bedre som skuespiller?

– Nei, men jeg har gjort det ved at jeg fikk en mongoloid sønn. Slik har jeg kunnet hjelpe tusenvis av mennesker til å forstå at de er verdens skjønneste. Og så snakket jeg om kreft lenge før alle andre. De sa: «Vær så snill Wenche, ikke bruk det ordet.» Hva skulle jeg si da? ’Cancer’ eller ’det rare dere vet’? Jeg brukte nesten fem år på å få folk til å forstå at kreft var noe som kunne hende alle.

– Kneet er nok gått, tror jeg. Det er så vondt, skjønner du, at det er ikke til å tro. Jeg skulle bare si ha det til sjåføren, og at vi hadde hatt det så moro. Men det andre benet er helt i orden, sier Wenche for å trøste seg selv. – Nå leste jeg at de ringer ambulansen for alt mulig. Det har jeg ikke lyst til, for jeg har kjørt med den så ofte. Jeg tror jeg må på Diakonhjemmet. Jeg er liksom lammet.

En serveringsdame går for å ringe Diakonhjemmet. Litt senere kommer hun tilbake og forteller at de ikke har noen legevaktordning. Wenche må på legevakten.

– Dit vil jeg ikke, det er sånn veldig kø. Astrid Nøkleby Heiberg sa det jo til meg: Du må bare ikke falle. I går gikk jeg helt fra Skøyen til Nordraaksgate, selv om jeg ble tilbudt skyss i Jaguar. Jeg hadde vært i den franske ambassaden hvor Eyvind Hellstrøm mottok Æreslegionen. Så var vi invitert til Bagatelle alle sammen, og jeg sa til hans kone at jeg ikke orker så mange mennesker. Hjemme tok jeg ut en liten indrefilet fra fryseren og laget en deilig saus med masse smør og tok et herlig glass hvitvin og sa til meg selv at det ikke var noe bedre på Bagatelle.

Fotografen ringer til moren sin, som er lege. Hun foreslår å kontakte Volvat hvis Wenche ikke vil ha ambulanse.

– Men dere, jeg tror vi skal ta oss litt mer brød først, sier hun. – Det er så dumt å ikke spise. En gang jeg ikke hadde spist, datt jeg på scenen. Jeg gikk inn, sa unnskyld og besvimte. Da var det tolv journalister utenfor som var helt sikre på at jeg døde. For noen år siden sa jeg at jeg var kommet i reparasjonsalderen, men nå er jeg i oppholdelsestidsalderen. Jeg tar en hel adventskalender med medisiner for å overleve.

– Du har vært mye syk?

– Er du gæren, jeg har hatt fireogtyve narkoser. Da tror du alltid at du skal dø. Men det har vel ikke vært meningen. Jeg har en liten følelse av at jeg skal være her så lenge det er bruk for meg. Foreløpig er jeg booket hele tiden, men jeg får bare lov til å gjøre én ting hver dag. I forigårs laget jeg film for Jan Thomas. Han har sminket alle i Hollywood og er egentlig norsk. Det gjorde jeg for mitt barnebarns skyld, han er stylist vet du. Vi holdt på i fire timer oppe på Frognerseteren. Jeg fortalte ham hvordan vi gjorde det i gamle dager. Vi tok stearinlys og skosverte i en liten stekepanne og prøvde liksom å ta det på vippene.

– Hvordan er drømmemannen din?

– Jeg har bare en igjen, og han har jeg laget selv. Du vet, en mor elsker sin sønn. Men en dag kom Fabian med skjegg, og da snudde jeg meg bare altså.

Egentlig skulle Wenche vært på Rikshospitalet og fått behandling for utslett. Hudlegen Ole Fyrand anbefalte lysbehandling, oljebad og kortison.

– Jamen, det kan jeg jo greie selv, sa jeg, bortsett fra lysbehandlingen. Det er bare akkurat ett sted på ryggen jeg ikke greier å smøre, men jeg har en lang hummerskje som jeg tar kortison på. Det går fint. Jeg får ikke lov å ta oljebad alene for det blir veldig glatt, men Dadda var hos meg i dag. Først gjør jeg kneøvelser så jeg har krefter til å reise meg, og så sier jeg fra til henne når jeg skal opp. Jeg tror utslettet skyldtes nervøsitet, men nå vet vi jo snart hva Fabian blir eller ikke blir.

Serveringsdamen kommer tilbake og sier at Volvat gjerne tar imot Wenche i allmennavdelingen. Vi bestiller en taxi. Fotografen synes hun ser fantastisk ut, selv etter å ha falt. Wenche vet ikke om hun er enig før hun har sett røntgenbildene.

– Husk å strø sand! sier hun når vi løfter henne inn i taxien.

– Det tar så lang tid å få nye knær, og jeg vil ikke på gamlehjem. Etter at jeg hadde slag, sa de at jeg var nødt til å ha rekreasjon. Men jeg ville ikke til Godthaab, for der har jeg opptrådt for mye. Så var jeg så heldig at suffløren på teatret ikke tålte å ha sommerferie. Han ble helt nervøs av det, så han ble min assistent isteden.

Når vi er framme ved Volvat, håper Wenche at Se & Hør ikke ser henne. Vi hjelper henne opp i en rullestol og triller henne inn. Hun forteller alle vi passerer om hvor glatt det var der hun falt, og ønsker dem lykke til. I køen inn til røntgen møter hun en dame hun jobbet sammen med på TV-serien Vestavind.

– Hadde det vært sne, hadde jeg sett meg for. Nå gjør det vondt i hoften også.

Wenche er nervøs for hva som feiler henne når fotografen triller henne inn på røntgenrommet. De blir der inne i en halvtime. Bildene viser at leggbeinet er brukket. Det er mye bedre enn hun fryktet. Alt tyder på at hun vil være i toppform til 90-årsdagen 5. desember. En komité er allerede nedsatt for å planlegge feiringen. Men ønsker har hun ikke, verken til bursdag eller jul.

– Jeg er ingen god mottaker. Jeg har bare lyst til å gi, smiler hun.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s