En smart tullebukk

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2001.

Harald Eia er smart. To filosofer forandret livet hans, og han kan forklare begreper som ’homosjokk’ og ’voldtektsbil’ på strak arm. Selv skrukken hans har en reflektert side.

haraldeia

Vi trodde han bare skulle tulle, men Harald la ut om sine favorittfilosofer.

Først ber Harald om penger til parkomeneret. Han er så liten og bustete at han får det som han vil, og snart har fotografen gått for å kjøpe pastasalat til ham. Når salaten kommer er Harald langt inni en diskusjon om drømmeteoriene sine fra sosiologien. Han har hovedfag, og begynte på pensum allerede før han kom til Blindern.

– Jeg begynte med sosiologi fordi jeg var opptatt av Bourdieu. Jeg synes han har forandret livet mitt. Han og Heidegger, som jeg leste fra jeg var veldig ung. Heidegger lærte meg å se forholdet mellom subjekt og objekt på en ny måte. Isteden for å oppfatte det folk sier som sant eller usant, ser jeg bare på det som en mening.

Nå er Harald tulle-TV-stjerne, men tulling er ingen spøk. Det bare ser slik ut på TV.

– Det hjelper ikke å tulle med virkeligheten. Hvis du for eksempel skal tulle med NRK, kan du ikke forholde deg til det virkelige NRK, men til folks kollektive oppfatning, sier Harald.

NRK-brødrene Alvestad presenterer dokumentaren Losyrket, som i sin tid vant Erik Byes alvorspris.

Stemmen hans har ikke et eneste skjær av maltrakterte dialekter og ironiske tonefall. Folk blir ofte overrasket når de skal jobbe sammen med Harald og tullevennen Bård Tufte Johansen.

– De tror sketsjene vår er noe vi finner på en halvtime før sending, men vi er veldig writer-orienterte innad. Jeg tror min og Bård sin styrke er at vi skriver ned ting hele tiden. Vi tenker slitsomt mye komedie. Det er bra å være nerdete. Når folk kommer til oss med idéer er det sjelden bra, men når noen vi er sammen med bare forteller om noe de har opplevd kan det være morsomt, og så skriver vi det ned.

Først var Harald kjent som Arendalsgutten som alle prøvde å etterligne, for eksempel ved å si ’rutebilstasjonen’ med tynn s. Lille Lørdag ga NRK status som en fornyer av TV-humor. Senere ble Harald mest kjent for å være naken i Åpen Post.

Arendalsguttene henger noe fast i 80-tallet, både når det gjelder påkledning og forbilder.

– Synes du at humoren din er teit noen ganger?

– Ja, men det er meningen. Det skal være både smart og teit. Det konseptet har vi egentlig fra David Letterman.

– Hadde dere mistet jobben hvis dere bare var teite?

– Det skal du ikke være sikker på. TV-bransjen er rar. Det er få flinke folk, og stort behov for nye. Veldig mange kommer og vil jobbe med TV, men de har jo ingen idéer. De bare henger rundt og vil være på TV. Tenk om det var slik i andre bransjer. Folk som hadde innmari lyst til å bli lege, de kan ingenting, men de synes det virker innmari gøy liksom.

’Skrukken’ er et område mellom to kroppsdeler som nødig vises på TV uten sladd. Skrukken til Harald ble både sladdet og gjennomlyst av eierens intellekt før den kom på TV.

– Vi hadde voldsomme diskusjoner rundt seksualopplysnings-sjargongen. I den berømmelige skrukkesketsjen er teksten at seksualitet er naturlig, og underteksten at dette er helt jævlig å gjøre, men jeg gjør det likevel. Det blir en stivhet i kroppsspråket. Vi jobbet mye med å få fram det. Ingenting er naturlig, og sladden er så stor at ansiktet mitt blir borte når jeg bøyer meg fram for å forklare noe.

Når Harald gjemmer seg bak skrukker og skuespill, frakobles sjenanse-modusen i hodet hans. I mange år har han også drevet med improvisasjonsteater.

– Fordi jeg har utviklet selvtillit, kan jeg være naken og fjollete på TV. Jeg trenger ikke å snakke om alle bøkene jeg har lest.

Harald og Bård får mye god respons på karakterene sine i Åpen Post. For eksempel den ensomme Thomas André, som flyttet til et digert hus fordi han ville ha det slik som i Friends.

– Mange jenter har stor ømhet for ham, men jeg tror egentlig han er veldig selvopptatt. Han har et bilde av seg selv som en som mestrer ting perfekt, men det er veldig lett for andre å se at han ikke gjør det.

Harald tror mange har en Thomas André i magen.

– Jeg snakka med en som hadde vært på fest med kronprinsen. Han sa at han følte seg skikkelig Thomas André i den situasjonen. Han skulle ikke stirre eller gjøre noe nummer av det, så han ble nesten uhøflig og veldig unaturlig. Ambjørnsens Elling ligner også på Thomas André. Han er veldig selvbevisst; på et blunk har han fantasert om nøyaktig hvordan alle rundt ham er.

Thomas André om aldersforskjell i parforhold.

– Hvorfor forsvant populære raringer som Thomas André og den paranoide stoffmisbrukeren Jarle fra Åpen Post?

– Begge var vanskelige karakterer, fordi det ble samme vits hele tiden, og tyngre og tyngre å skrive. Vi hadde noen testvisninger med mer Jarle, men ingen syntes det var noe gøy lenger. Minnene om Jarle var mye gøyere. Men vi har fått veldig mye mail fra folk som savner ham. Noen har en teori om at han ble kutta ut fordi jeg ble sjalu.

Jarle spiser cornflakes.

Harald møtte Bård da de jobbet sammen i U Natt på NRK. Harald syntes det var et dårlig program, og skrev tekster ved siden av som Bård fikk lese.

– Det var første gang jeg hadde møtt noen som analyserte i den bransjen. Bård er ingen utdannet mann, men han har bra intuisjon. Vi ble en veldig tett gjeng, sammen med blant andre Marit Åslein. Hun er kjempeflink på form, hele det klassiske repportasje-formatet. Senere fikk vi lyst til å jobbe hver for oss. Bård og jeg jobbet så tett sammen at det ikke var noe koselig å komme på møter med oss.

Før skrev Harald også manus til Først & Sist, både til Marit Åslein og Fredrik Skavlan.

– Fredrik er ganske flink til å få ting til å virke spontant, men jeg laget vitsene hans.

– Vet han hva gjestene skal si på forhånd?

– Researcherne har møter med gjestene. De ber dem lese boka til andre gjester og sånn. Ber dem mene noe. En gang skulle det være en diskusjon om hasj, og Bård sa at han godt kunne være imot. Da ble Fredrik glad.

Bård Tufte Johansen har hatt flere konstruerte meninger i media. En gang var han på forsiden av Dagbladet med skarp kritikk av russen.

– Han ble oppringt under en fisketur, og ba dem ringe meg for å få fred. Jeg så på displayet at det var Dagbladet, så jeg gadd ikke å ta telefonen. Så ringer de Bård igjen og maser om noen russ som har gått amokk i Fredrikstad. De sier at russen blant annet har plaget handicappede barn. Bård sier at det ikke høres så morsomt ut. Da kom overskriften ”Dere er ikke morsomme” over hele forsiden.

Harald har sterke meninger om norsk presse, særlig i saken om heste-prinsessens forhold til feste-forfatteren som dopflørtet i beste sendetid.

– For meg er det voksensamfunnet på sitt aller mest traurige når de kommer hylende med den moralismen. Min motstand mot å bli voksen handler om det døve ved den norske offentligheten. Alle journalister som skriver om Ari Behn har sniffa kokain selv, og alle later som om de er indignert. Jeg synes det er smertefullt. Komedie spiller en viktig rolle i å bryte ned det der.

Harald synes at akademikere må komme mer på banen i forhold til pressen. Han observerer at journalister som før har vært med i bra studentaviser blir sosialisert inn i Dagbladet og VGs retorikk. Selv har jeg ofte støtt på mystiske ord i disse avisene som jeg skulle hatt en forklaring på. Siden Harald er en av de få sosiologistudentene som har skjønt begreper som produktmomentkorrelasjonskoeffisienten, ber jeg ham om hjelp. Først med ordet ’homosjokk’.

– Du tror at ingen er homo, men så viser det seg plutselig at alle er det. Da får du homosjokk.

– ’Knivdramatisk’?

– Det er knivene. De virrer hit og dit og er dramatiske.

– ’Sjokkrane’?

– Du raner veldig fort, sånn at folk skvetter. Istedenfor å rane langsomt.

– ’Voldteksbil’?

– Det sier seg jo selv. Det er en bil hvor det er plass til å voldta noen.

I filmen Detektor med manus av Erlend Loe, var Harald en sentral figur. Så sentral at mange beskyldte ham for å spille seg selv. Men Harald lengter ikke etter innpass i detektor-miljøer.

– Under innspillingen møtte vi folka som driver med metalldetektorer. De var noen utrolige tørrpinner. Vi holdt på å le oss ihjel. De var ikke opptatt av skatter og eventyr i det hele tatt.

– Hadde du kontakt med Erlend Loe?

– Ja, han er en smarting. Jeg så en undersøkelse som viste at han er mest populær blant Mat.-Nat. studenter. Det skjønner jeg. Han er litt anti-intellektuell samtidig som han er smart. Han ser på seg selv som en underholdningsforfatter, og er oppgitt over å bli tillagt naivisme som ideologi. Akkurat som jeg ikke er ironiker, så er ikke han naivist. Vi bare bruker det som virkemidler. Hvorfor i all verden skulle jeg ha en distanse til alt hele tiden? Men i media framstår jo alle som mer ensporet enn de egentlig er.

– Til Universitas har Erlend Loe fortalt at det han likte best på Blindern var å sitte på do. Der fikk han en fellesskapsfølelse med de andre dogjengerne, som han ikke fant andre steder. Fant du noe fellesskap på universitetet?

– Ja, jeg likte at det var stort. Jeg hadde fått hetta hvis det var mindre. Men jeg hadde nok trodd at det skulle være mer av både festing og fagprat. Jeg ville snakke fag, men det var for lav nerdefaktor. Folk leste ikke noe særlig, og de festa ikke så mye heller. De gikk rundt og surra. Kanskje de var på do.

Oslolosen viser fram blant annet Hønse-Lovisas hus.

Oslolosen om det ekte Oslokartet m.m.

Oslolosen holder kjentmannskokurranse.

Oslolosen viser vei langs Akerselva.

Losturen langs Akerselva fortsetter…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s